Den salige Maria Fransiska Siedliska (1842-1902)

Den salige Maria Fransiska Siedliska (1842-1902)

Den salige Maria ble født som Fransiska Anna Josefa Siedliska (pl: Franciszka Anna Józefa) den 12. november 1842 på slottet Roszkowa Wola i Rawa Mazowiecka ved Warszawa i Polen. Hun ble døpt den 20. november. Hun var den eldste av barna til Adolf Adam Siedliski og Cecilia Marianna Morawska, datter av finansministeren Józef Morawski. Familien var velstående og adelige jordeiere i den delen av Polen som var okkupert av russerne.

Fra moren arvet Fransiska den dårlige helsen som skulle følge henne hele livet, men hun hadde mange gaver som kompenserte for dette. Hun var svært intelligent, men også følsom, og hun hadde en spesiell varme som gjorde henne svært omgjengelig. Men hun hadde også farens sterke temperament, noe som førte til stormfulle scener mellom dem da hun vokste opp.

De liberalt sinnede foreldrene gjorde lite for å gi Fransiska og den yngre broren Adam opplæring i troen. I Polen hadde katolisismen den gangen generelt mer med patriotisme og nasjonalisme å gjøre enn med spiritualitet og religiøs praksis. Foreldrene ga imidlertid barna en god utdannelse på andre måter. Adam gikk på jesuittenes kollegium i Metz, mens det ble ansatt fremragende lærere i hjemmet for Fransiska.

Fransiska hadde sin første religiøse opplevelse som niåring da hun i desperasjon ba foran et bilde av Vår Frue av Czestochowa om at hennes mor, som da var svært syk, ikke måtte dø. Men hennes formelle introduksjon til troen var gjennom kapusineren Leander Lendzian, som opprinnelig kom fra Litauen. Hun møtte ham i besteforeldrenes hjem i Warszawa, og han skulle komme til å spille en avgjørende rolle i hennes liv. Han forberedte henne på hennes første kommunion og konfirmasjon i 1855, og samme år tenkte hun for første gang på å vie sitt liv til Gud.

De neste få årene var vanskelige. En stund fulgte hun farens planer om å introdusere henne for samfunnet, men belastningene ved dette, fulgt av fiendskapen fra familien da hun avslørte sin virkelige ambisjon, gjorde at både hun og moren ble alvorlig syke. Faren ville gifte bort datteren standsmessig og ville heller se henne død enn i kloster, men hans bekymring overvant hans sinne.

Mellom 1860 og 1865 var Fransiska på kuropphold i utlandet, i Østerrike, Sveits (Einsiedeln), Bayern (Reichenhall) og Frankrike. Faren fulgte i 1863 sin hustru og datter på en rundreise som tok dem via Bayern, Frankrike og Sveits til Italia, og den etterlot Fransiska svært beriket, både åndelig og intellektuelt. Mens de var i Cannes, gikk han til slutt med sorg med på å la datteren følge sitt kall. I 1864 avla hun et privat kyskhetsløfte. Faren døde den 18. april 1870, og etter det bodde hun sammen med moren på godset Odyary og i Warszawa. Begge var medlemmer av fransiskanernes tredjeorden og førte et liv av bønn og barmhjertige gjerninger.

Etter flere år, hvor hun strevde etter selverkjennelse og selvbeherskelse under p. Leanders veiledning, kom Fransiska til å forstå at hennes kall var å grunnlegge en ny religiøs kongregasjon. I 1873 reiste hun til Roma, hvor hun ba den salige pave Pius IX (1846-78) om å godkjenne kongregasjonen «Søstre av Den hellige Familie i Nasaret» (Congregatio Sanctae Familiae a Nazareth – CSFN) (Zgromadzenie Sióstr Najswietszej Rodziny z Nazaretu). Deres medlemmer skulle «ofre sine bønner, arbeid og hele sitt liv for Kirken og Den hellige Far og imitere Den hellige Families skjulte liv og dyder». Ordenen var helt fra begynnelsen åpen for andre nasjonaliteter enn den polske og for neofytter (nyomvendte), og den var viet Universalkirken og dens behov.

Paven ga sin godkjennelse den 1. oktober 1873. Etter å ha eliminert andre muligheter, inkludert Polen, bestemte hun at det første huset skulle etableres i Roma. Hun kjøpte en passende eiendom i Via Machiavelli 18, og første søndag i advent i 1875 ble kongregasjonen offisielt grunnlagt. De tre første medlemmene ble de tre polske kjødelige søstrene Wanda, Laura og Felicitas Lubowidzki. Fransiska tok ordensnavnet «Maria av Jesus, Den gode hyrde» (Maria od Pana Jezusa Dobrego Pasterza).

Moder Maria begynte straks å arbeide på regelen, som skulle bli endelig godkjent av den hellige pave Pius X (1903-14) den 2. august 1909. I sin opptatthet av å understreke åndens forrang fremfor bokstavene var hun forut for sin tid. Hun insisterte på at sann nestekjærlighet ikke pålegger eller begrenser, og det skulle ikke regelen heller. I et brev til p. Antoni Lechert, som hun hadde konsultert da hun reiste i 1863 og som hjalp og rådga henne i kongregasjonens første år, skrev hun: «I Nasaret skal det være samvittighetsfrihet, Guds barns frihet, med hensyn til søstrenes psyke, temperament og naturlige disposisjon».

I Roma begynte kongregasjonen straks å ta seg av de forsømte og forlatte barna, gi religionsundervisning til unge, forberede par for ekteskapet og organisere diskusjonsgrupper for unge kvinner. Disse og lignende oppgaver ble ivaretatt av søstrene uansett hvor de var. Fremfor alt viet de seg omsorgen for polakker i utlandet. Den 1. mai 1884 avla grunnleggersken og hennes første ledsagere løftene, og Fransiska tok ordensnavnet «Maria av Jesus den Gode Hyrde».

Det første huset utenfor Roma ble etablert i Kraków i 1881, og i 1894 var det fire hus i Polen. Det første amerikanske huset ble åpnet av Moder Maria i Chicago i 1885. I 1889/90 og 1896/97 besøkte hun igjen USA. I 1891 klarte hun å overvinne bekymringen til erkebiskopen av Paris, kardinal François Richard, som protesterte mot hennes mangel på midler, og søstre ble sendt for å undervise døtrene av polske immigranter der. Etterspørselen var så stor at en anmodning i 1893 fra erkebiskopen av Westminster, kardinal Herbert Vaughan, om søstre til å arbeide blant polakkene i London, ikke kunne etterkommes før i 1895, til tross for det påtrengende behovet.

Maria Siedliskas mange bekymringer og hyppige reiser til Frankrike, England og USA i tillegg til hjemlandet Polen gjorde at hun til slutt var utslitt, spesielt siden hun alltid hadde hatt dårlig helse. I juni 1902 søkte hun rekreasjon hos benediktinerinnene i Subiaco etter råd fra sin veileder og rådgiver W. Van Rossum, den senere kardinalprefekten for Kongregasjonen for Troens utbredelse (Propaganda fide). Men hennes krefter var oppbrukt. Hun vendte i oktober 1902 tilbake til Roma, hvor hun døde den 21. november 1902 i ordenens generalat, bare 60 år gammel. Hun ble gravlagt på den romerske kirkegården Campo Verano, men i 1953 ble hennes jordiske rester brakt til kapellet i Via Machiavelli. I 1966 ble de brakt til kapellet i det nye generalatet i Via Nazareth.

Søstrene følte at de hadde mistet både en elskende mor og en fast og ærlig leder, men hun ble også sørget over av de mange som var avhengig av henne eller hvis respekt hun hadde vunnet. Ved hennes død hadde kongregasjonen 347 søstre i 28 hus, hvorav 19 i USA. I dag har kongregasjonen syv provinser og to viseprovinser og rundt 2.500 søstre i 145 hus på alle kontinenter unntatt Afrika, det vil si over hele Europa, i Israel, Australia, Filippinene, USA, Puerto Rico, Ukraina og Hviterussland.

Den 29. april 1980 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 1. september 1988 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Maria Siedliska ble saligkåret av paven den 23. april 1989 i Roma. Hennes minnedag er dødsdagen 21. november. Elleve Nasaret-søstre fra Nowogródek i det nordøstre Polen (nå i Hviterussland) som ble skutt av nazistene den 1. august 1943, ble saligkåret den 5. mars 2000. De hadde tilbudt seg som gisler for å redde andre dødsdømte, spesielt familiefedrene blant dem.