Den hellige Niketas av Vysotsk (~1360-~1450)

Minnedag: 15. september

Den hellige Niketas (ru: Nikita; Никита) skal ha blitt født rundt 1360 i området rundt Moskva i Russland. Niketas er et navn av gresk opprinnelse (Νικήτας, Nikétas) og betyr «seierrik» (lat: Nicetas). På italiensk Niceta, på fransk Nicétas, Nicet eller Nizier, på russisk Nikita (Никита) og på ukrainsk Nykyta eller Mykyta.

Niketas var en slektning av den hellige Sergius av Radonezj (ca 1314-92), og han dro til dennes kloster Den hellige Treenighet (Troitsa Lavra, senere kalt Troitse-Sergijeva Lavra) på høyden Makovets i den nåværende byen Sergijev Posad. Ifølge Sergius’ biograf Nikon Rozjdestvenskij, senere erkebiskop av Vologda, ble Niketas der en av disiplene av den hellige Athanasius av Vysotsk den eldre (d. ca 1401), som var en av Sergius’ fremste disipler.

I 1374 grunnla Athanasius klosteret Vysotsk ved Serpukhov og ble den første hegumen (abbed) der (1374-87). Han reiste flere ganger til Konstantinopel sammen med den hellige metropolitt Kyprian av Moskva. I 1382 skulle han være lenge borte, og han innsatte sin unge disippel, den hellige Athanasius den yngre, til å lede klosteret i sitt fravær. Det var sannsynligvis i den forbindelse at Niketas ble sendt fra Treenighetsklosteret til klosteret Vysotsk med Sergius’ velsignelse for å hjelpe den unge Athanasius med å lede klosteret. Athanasius den eldre kom imidlertid raskt tilbake til klosteret og overtok ledelsen igjen, men Niketas fortsatte å bli værende i klosteret. I 1387 forlot Athanasius den eldre igjen klosteret med Sergius’ tillatelse for å reise til Konstantinopel for godt, og Athanasius den yngre overtok som abbed.

Men unge Athanasius av Vysotsk fikk en alvorlig sykdom, og etter lang tids lidelser døde han den 12. september 1395 etter å ha ledet klosteret i åtte år (12. september er felles minnedag for den yngre og eldre Athanasius). Etter de to hellige abbedene valgte brødrene en tredje helgen, nemlig Niketas, som var godt kvalifisert siden han hadde vært en verdig disippel av Sergius og den eldre Athanasius og en medarbeider av den yngre Athanasius. Han skulle komme til å lede klosteret som abbed i nitten år, og i tolv av dem opplevde klosteret blomstring og styrking.

Men i 1408 ble Moskva og omegn invadert av tatarhordene under emir Edigei, og både byen Serpukhov og klosteret Vysotsk ble rammet av denne invasjonen. I 1409 ventet nye lidelser da den litauiske prinsen Svidrigailo trengte frem. Dette betydde hardt arbeid for Niketas. I tillegg til sine bønner og de vanlige oppgavene som abbed, måtte han ta seg av gjenoppbyggingen av klosterets prakt og dets brødforsyning, og han måtte også håndtere den synkende lokale befolkningen og en økende tilstrømning av fremmede. Han ble hjulpet av Guds Mors beskyttelse og den gudfryktige fyrsten av Serpukhovs sjenerøsitet.

Klosteret ble igjen rammet av sorg da deres grunnlegger, den berømte fyrsten Vladimir Andrejevitsj den tapre av Serpukhov (1353-1410), døde den 12. august 1410. Hans landområder ble arvet av hans fem sønner og hans enke Jelena i henhold til hans testamente. Byen Serpukhov sammen med klosteret Vysotsk ble arvet av den eldste sønnen Johannes (ru: Ivan). Den andre sønnen, Simeon, fikk byen Borovsk.

Den fromme fyrst Simeon av Borovsk ønsket å følge sin fars eksempel og utstyre sin provinsby med et kloster til ære for Den salige jomfru og hennes forbønn. Klosteret ble lagt på en høyde nær elven Protva og fikk navnet «Guds Mors forbønn» (Pokrovskij) «på høyden» (Vysotskij). Siden det lå nær Borovsk, ble det også kalt Borovsk Vysotskij (til forskjell fra Serpukhov Vysotskij). Dette klosteret ble inkludert i rekken av klostre fra Sergius av Radonezjs skole, for hans elev, Nikeforos av Borovsk, ble klosterets grunnlegger og åndelige skriftefar. Han virket i denne stillingen i nesten fire år til sin død i 1414 og var en betrodd åndelig støttespiller for hegumen (abbed) Marcellus (Markell).

Tittelen arkimandritt ble gitt til abbedene i de klostrene som var av størst betydning, og denne verdigheten ble gitt til klosteret Vysotsk ved Serpukhov ved førtiårsjubileet for grunnleggelsen i 1414. Men etter nitten års hardt arbeid i ledelsen av klosteret begynte arkimandritt Niketas’ helse å svikte. Hans syn begynte å svikte, så i 1414 gikk han av som abbed og brødrene flyttet ham over til Borovsk, hvor han overtok som skriftefar etter en annen av Sergius’ disipler, den nylig avdøde Nikeforos.

I 1414 kom det en fremtidig stor russisk helgen til klosteret Pokrovskij ved Borovsk, men da var han fortsatt en tatars tyveårige sønnesønn ved navn Parthenius (ru: Parfenij). Han mottok tonsuren av hegumen Marcellus med navnet Pafnutios (ru: Pafnutij), den senere hellige Pafnutios av Borovsk (1394-1477). Han ble satt under starets (eldste) Niketas’ veiledning, og i syv år lærte han alle dyder av ham.

Rundt 1421 dro Niketas nordover, og i 1426 grunnla han Epifani-klosteret i Kostroma, som ligger der hvor elven Kostroma flyter ut i Volga og er det administrative senteret i Kostroma Oblast i det sentrale Russland. I 1422 hadde han fått den nåde å få oppleve gjenfinningen av abbed Sergius’ relikvier i Radonezj. Niketas ba sin elskede disippel Pafnutios om å flytte til hans nye kloster i Kostroma. Men abbed Marcellus lot ikke Pafnutios dra, for mens Niketas hadde vært borte, hadde han blitt uunnværlig i klosteret som en som fortatte den åndelige forbindelsen med Sergius av Radonezj. Da Marcellus døde i 1426, ble Pafnutios valgt til ny abbed, bare 32 år gammel.

Klosteret i Kostroma hadde en vanskelig begynnelse, for det var i starten av den vanskelige epoken med krig (1425-50) mellom storfyrst Vasilij II Vasiljevitsj Tjomnij (den blinde) av Moskva (1425-62), sønnesønn av den hellige storfyrst Demetrius Ivanovitsj Donskoj (ru: Dmitrij) (1350-89), og den fromme fyrst Dmitrijs sønn Jurij og hans sønner Vasilij den skjeløyde og Dmitrij Sjemjaka. I løpet av denne striden erobret begge parter Kostroma gjentatte ganger og plyndret og ødela regionen. I tillegg ble Epifani-klosteret ødelagt i januar 1429 under tatarenes erobring av Kostroma.

Niketas døde en gang rundt 1450, den nøyaktige datoen er ukjent. Han ble gravlagt i katedralen av tre i Epifani-klosteret i Kostroma, som fra 1863 heter Epifani-Anastasia-klosteret. Etter et par århundrer ble Niketas’ minne æret høyt av innbyggerne i Kostroma, som betraktet ham som sin skytshelgen. I noen lister over Sergius’ disipler kalles han Niketas av Serpukhov eller Niketas av Borovsk. Fyrst Vladimirs etterkommere æret Niketas svært høyt. Den siste fyrsten av Serpukhov-Borovsk, Vasilij, spilte en avgjørende rolle i å sette den blindete og falne storfyrst Vasilij II tilbake på Moskvas trone i 1446. Vasilij II giftet seg med Vasilijs søster, men han viste liten takknemlighet til sin svoger da han i 1456 ødela Serpukhov-Borovsk og forviste Vasilij først til Uglitsj og deretter til Vologda, hvor han døde i 1483 etter 27 år i fengsel. Hans sønner, fyrstene Vasilij og Ivan, som hadde delt vanære og fengsling med sin far, ble rundt år 1500 gravlagt i katedralen i Epifani-klosteret nær Niketas’ grav. På slutten av livet må de ha fått lov til å bo i Epifani-klosteret i Kostroma, som var grunnlagt av Niketas, som familien æret så høyt.

Opplysningene om abbed Niketas er sparsomme, og det finnes ingen biografi om ham. Men alle stedene han bodde i klostre i Russland – Radonezj, Vysotsk ved Serpukhov, Borovsk og Kostroma – ble konsekrert av hans nærvær og æres med ham. Niketas’ minnedag er 15. september. Hans ansikt er avbildet på ikonet «Duomo av den ærverdige Sergius’ elever» i Troitse-Sergijeva Lavra sammen med en rekke andre av Sergius’ disipler, som Athanasius av Vysotsk den eldre, den hellige Sergius av Nurma (d. 1421) og Georg av Avnezj.

Kilder: visotskymonastir.ru, pravoslavie.ru - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 22. januar 2010 – Oppdatert: 3. august 2018

av Webmaster publisert 22.01.2010, sist endret 03.08.2018 - 22:23