Den hellige Nikolas Janssen Poppel (1532-1572)

Den hellige Nikolas Janssen Poppel (Nikolaus, Nicolaus; nl: Nicolaas, Claes; lat: Nicolaus Poppelius) ble født i 1532 i den lille landsbyen Weelde ved byen Poppel i Kempen (fr: Campine) i Nederlandene, et naturområde som omfattet det nordøstre Belgia og deler av det sørøstre Nederland, nå i kommunen Ravels i provinsen Antwerpen i Belgia. Han kom fra en fattig familie og ble kalt «Poppel» som kjælenavn.

I 1553 dro han som 21-åring for å studere på kollegiet Het Varken («grisen») ved universitetet i Leuven/Louvain (Löwen), hvor han tre år senere tok en grad i De frie kunster. På den tiden ble han trolig ordinert til sekularprest. Deretter studerte han teologi i to år frem til 1558. Ettersom han utmerket seg gjennom sin rene vandel og en glødende iver for sjelene, ba sognepresten i Gorkum i provinsen Zuid-Holland i dagens Nederland, den hellige Leonard van Veghel, i 1558 om å få Poppel som sin hjelper i sjelesorgen (hjelpeprest eller kapellan). Med utrettelig flid gikk han løs på det ydmyke og besværlige arbeidet i sjelesorgen. Hans yndlingsbeskjeftigelser var å undervise barna og å gi trøst til de fattige og nødlidende. Han arbeidet som kapellan i fjorten år.

P. Nikolas ble beskrevet som en nidkjær prest, en praktiker snarere enn en intellektuell. I arbeidet med mennesker manglet han noen ganger takt. Så han søkte alltid nøye rundt under religiøse seremonier og prosesjoner for å se om tilskuerne viste den passende ærbødighet. På søndag ga han ungdommen katekeseundervisning. Det virker som han tyve år tidligere seriøst vurderte å bli jesuitt. Det hadde vært hans sogneprest Leonard av Veghel, som hadde fått ham fra det ved å påpeke at i de turbulente tidene trengte de troende i sognet ham for mye.

I 1572 hadde Luther og Calvin allerede fravristet Kirken en stor del av Europa. Den ikonoklastiske (billedødeleggende) stormen hadde feid gjennom Nederlandene og ble fulgt av en kamp mellom lutheranismen og kalvinismen, som ble vunnet av sistnevnte. I 1571 hadde kalvinistene holdt sin første synode i Embden. Reformasjonen fikk fotfeste i Nederland i opposisjon til katolisismen til de spanske fyrstene i landet, ikke primært av religiøse, men snarere av politiske grunner. Dette var i de tidlige årene av den lange kampen for nederlandsk uavhengighet fra Spania.

Anti-spanske og kalvinistiske soldater slo seg sammen i lovløse røverhærer, og uten betaling og illusjoner samlet de seg i havnebyene og lette etter noe å plyndre. De anti-spanske styrkene ble kalt Watergeuzen, «sjøtiggere», eller Gueux, «lasaroner». Denne ekstremistiske gruppen av nederlandske kalvinister hadde fortsatt en krig mot Spania for uavhengighet etter å ha drevet med piratvirksomhet. Den 1. april 1572 erobret de byen Brielle (nå Den Briel) ved utløpet av elven Maas og senere Vlissingen og andre steder. I juni tok de Dordrecht sør for Rotterdam og deretter beleiret de den nærliggende byen Gorkum med tretten båter og 150 menn.

Raskt satte bekymrede slektninger de geistlige under press for å flykte i tide. For eksempel fikk kapellan Nikolas Poppel besøk av sin gamle far, som kom helt fra Weelde for å overtale sønnen til å forlate byen Gorkum. Men p. Nikolas ønsket ikke å forlate sin flokk i en tid da de hadde størst behov, så han siterte sin herre: «Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verdig» (Matt 10,37). Nikolas’ far dro tilbake alene med tårer i øynene, men dypt i sitt hjerte var han umåtelig stolt av sin sønn. I samme ånd forble alle prestene i Gorkum på sin post og ventet på den kalken som Herren ville gi dem å drikke.

De katolske lederne frykte det verste av sjøtiggerne, så de trakk seg tilbake til borgen i Gorkum, som ble ledet av den lojalistiske lensmannen. Kapellan Poppel brakte også sakramentet i sikkerhet. Men til slutt nektet han og sogneprest Veghel å forlate sin flokk. Grytidlig om morgenen den 26. juni feiret p. Nikolas Poppel for siste gang messen i St Martin. Da det deretter viste seg at tidevannet hadde snudd og at ingen av deres medborgere fortsatt lyttet til dem, ble sekularprestene overtalt til å søke tilflukt i borgen. Samme beslutning hadde byens fransiskanerne også tatt.

Kort tid etter middag den 26. juni 1572 kapitulerte byen etter noen dagers beleiring. Byporten ble åpnet og sjøtiggerne marsjerte til byens rådhus. De lovte at alle skulle berge livet og få fritt leide, inkludert presteskapet, dersom de ga opp kampen. Byens forsvarere overga seg til sjøtiggerne på denne betingelsen, men straks heretikerne hadde full kontroll over byen, hadde de glemt sine løfter om prestene. På grunn av byens seige motstand bestemte erobrerne seg for å ta hevn, så de bestemte seg for å arrestere byens prester og hevne seg på dem for sine egne klagemål mot den spanske kronen.

I borgen ble de geistlige arrestert og satt i borgens underjordiske fangehull, hvor de femten martyrene satt fengslet der mellom 26. juni og 6. juli 1572. Nikolas Poppel var sin sogneprest langt underlegen når det gjaldt evner, men i nidkjærhet var han verdig til å være kollega av p. Leonard Veghel, og å motta den samme kronen sammen med ham. Om kvelden den 26. juni kom noen fulle sjøtiggere plutselig inn og krevde en påstått skatt som papistene måtte ha gjemt et sted. «Jeg er klar», sa en stemme, og Leonard Veghel kom frem og kastet seg på kne, klar til å bli den første til å gå i døden. «Ikke blod, men sølv og gull!» skrek piratene og skjøv ham til side.

En av dem skjøv frem p. Nikolas Poppel, kapellanen i Gorkum: «Penger og gull, papist, eller livet ditt!» Ingen svar. Sjøtiggeren pekte med en ladd pistol på sitt offer. «Hei, hvor er nå din slangemunn? Og du har skrytt av at du ville dø for din religion?» Kapellanen svarte: «Ja, jeg ønsker å dø for den katolske tro, og fremfor alt for læren om at Jesus Kristus virkelig er til stede i sakramentet under skinn av brød og vin». Deretter sa han høyt: «Herre, i dine hender overgir jeg min ånd!» Men skuddet gikk ikke av fordi gulltørsten ikke var slukket. Sjøtiggerne tok taubeltet fra en fransiskaner og la det rundt halsen på Poppel. Deretter kastet de den andre enden over en dør og rykket tauet tilbake igjen og igjen mens de ropte om skatten, inntil kapellanen rallende mistet bevisstheten.

Deretter vendte «frigjørerne» seg mot guardian Nikolas Pieck og rettet sitt infernalske raseri mot ham, mens de slo ham med knyttnevene og sparket ham for å tvinge ham til å avsløre det innbilte gjemmestedet for den skjulte skatten i borgen. De tok det taubeltet han bar om livet og la det rundt føttene på ham, og deretter trakk de ham til fengselsdøren og kastet tauet over den for å henge ham opp ned. Men fordi de trakk tauet frem og tilbake, ble det frynsete og brast, og p. Nikolas falt med hodet hardt på bakken. Han viste ikke noen tegn til liv. For å forsikre seg om at han var død, eller bare for voldens egen skyld, tok forfølgerne et brennende stearinlys og brente av hans hår og øyenbryn, og de satte også flammen mot hans nese og åpne munn. Da det ikke var noen respons, regnet de med at han var død, og de kastet ham i et hjørne. «Det var bare en prest», tenkte sjøtiggerne, «ingen ville stille spørsmål ved deres ansvar». Med en hånlig latter forlot de den ubevegelige kroppen for å plage de andre. Begge prestene var bare besvimt og overlevde. Sjøtiggerne slo ansiktet til den gamle p. Villehad av Danmark med ville slag, men hver gang sa han bare: «Deo gratias! Gud være lovet!».

Dagen etter ble det gjort flere forsøk på å få dem til å falle fra sin katolske tro og utlevere kirkesølvet. Den gamle augustinerkorherren Johannes Lenaerts var så svak at han knapt kunne stå, men alle bar sitt martyrium med tålmodighet. Kalvinistene startet en diskusjon med dem om eukaristien og pavens primat. Men heretikerne fant seg snart trengt opp i et hjørne av de klare bevisene som ble lagt frem av guardianen og hans brødre.

Mandag den 30. juni ble to sivile, som var personlige fiender av sjøtiggerne, henrettet. Sogneprest Leonard av Veghel ble hentet ut fra fengselet for å bistå de to ofrene i deres siste øyeblikk. Han ble lovet ham midlertidig frihet på en betingelse, at han ville holde en passende preken i kirken den 2. juli. De håpet på at den gode mannen i mellomtiden hadde blitt så skremt av de siste dagenes behandling, at han ville forkynne i favør av den nye doktrinen. Men for en overfylt kirke forkynte han innstendig de katolske sannheter og sa: «Hold ut i troen, borgere av Gorkum! Utenfor den katolske tro er det ingen frelse». Katolikkene var dypt imponert mens sjøtiggerne var rasende.

Da hele presteskapet i Gorkum ble fengslet, overtok den hellige dominikanerpateren Johannes av Köln, som var sogneprest i Hoornaar fem kilometer fra Gorkum, de forefallende oppgavene som dåp og de siste sakramenter. Han dro gjentatte ganger mellom Gorkum og Hoornaar, helt til han ble fanget av sjøtiggerne og fengslet sammen med de andre den 3. juli.

Kommandanten for Watergeuzen, admiral og grev Lumey de la Marck, ga ordre om å bringe fangene nærmere kysten til Brielle, hvor han hadde sitt hovedkvarter. Rundt midnatt ble de fremtidige martyrene i bare undertrøyer brakt ombord i lasterommet på en lekter Etter en kort pause på søndag den 6. juli i Dordrecht, hvor fangene ble fremvist for nysgjerrige mot betaling og igjen utsatt for hån og fornærmelser fra befolkningen, nådde de sjøtiggernes høyborg Brielle tidlig på morgenen den 7. juli.

De halvnakne fangene marsjerte til markedsplassen i en karikatur av en religiøs prosesjon mens de ble overdynget av mobbens spott og latterliggjøring. Om kvelden den 7. juli ble de forhørt foran admiralen. Han brukte alle midler for å klerikerne til å gi opp fellesskapet med Den apostoliske Stol. Hensikten var å sette deres tro på prøve, fordi for sjøtiggerne var «en frafallen prest bedre enn en død prest». Men fangene nektet å falle fra, så admiralen lot dem bringe til fengselet. Der satt det fra før tre andre prester, de to premonstratensere Hadrian van Hilvarenbeek og Jakob Lacops og sekularpresten Andreas Wouters, sogneprest av Heinenoord. De var alle tatt av sjøtiggere og tatt med til Brielle den 7. juli.

Om ettermiddagen neste dag, tirsdag den 8. juli, ble det arrangert en teologisk debatt i nærvær av admiral Lumey. Det deltok to predikanter fra den nye læren, hvorav en viss Andries Cornelissen sto for snakkingen. Hans argumenter ble kunst av prestene, spesielt Leonard av Veghel, sogneprest i Gorkum og fransiskanernes guardian Nikolas Pieck. Alle de fengslede var urokkelige i sin tro, og dermed var deres dødsdom beseglet.

Om kvelden den 8. juli satt admiralen i et lystig drikkegilde. Plutselig tok han opp brevet fra Willem av Oranien, som var adressert til Marijn Brant i Gorkum, og da oppdaget han det som han først ikke hadde sett, nemlig at Marijn bare hadde sendt ham en kopi. Han fór opp i et så intenst raseri at selv hans bordfeller ble sjokkert. Han kalte Brant en stakkar og sa han ikke ville adlyde befalingen fra Willem av Oranien. «Jeg skal vise ham at jeg er mesteren». Deretter ga han ordre om at prestene og munkene skulle henges umiddelbart. Han ba sin fortrolige Jan Omal om personlig å sørge for at hans ordre vil bli utført. Fangene hadde skjønt at deres død var nært forestående, så de skriftet for hverandre, selv de minste synder, for å være rene.

Like etter midnatt natten mellom den 8. og 9. juli kom Jan Omal for å føre fangene til stedet for henrettelsen. Alle fangene ble slept sammen, unntatt kannik Pontus de Huyter og sogneprest Andreas Bonders av Maasdam, som allerede hadde gitt etter og blitt sluppet fri. Så de var 21 igjen. De ble ført til det fraflyttede mannklosteret for augustinerkorherrer St Elisabeth ten Rugge (Ruggen) ikke langt utenfor sørporten i Brielle. Klosteret hadde kort tid tidligere blitt brent av sjøtiggerne, men den gamle torvlåven sto fortsatt, og der var det to passende bjelker. Martyrene ble kledd nakne i en ny ufortjent ydmykelse, men også en ny likhet med Frelseren som døde naken på korset.

Guardianen Nikolas Pieck ble hengt først. Etter at hans mektige stemme var blitt stilnet, mente en kalvinistisk predikant at dette var et gunstig øyeblikk for å foreta et siste angrep på troen hos de yngste bekjennerne. Da sviktet motet til en av dem, fransiskanernes sekstenårige bror Hendrik, som byttet bort sin tro for friheten. Umiddelbart ble han løslatt. Nå var det tyve fanger igjen, hvorav en allerede var hengt. I samme øyeblikk som unge Hendrik falt fra, klatret viseguardian Hieronymus opp stigen, og da han sto øverst i den, trengte en kalvinist seg frem og spottet den salige Jomfru, den hellige Peter og andre hellige og bønnfalt ham om ikke lenger å stole på Maria eller paven, men på Gud alene. Da klarte han ikke p. Hieronymus å holde seg lenger og sa: «Døden gjør meg ikke redd, men jeg er dypt irritert over det misbruket av vår novises svakhet dere tillater dere. Vik bak meg, ditt krek, vik bak meg, du Satans tjener!» Og ved disse ordene ga han i heftig og rettferdig harme fristeren et voldsomt spark i magen fra toppen av stigen. Det traff så godt at predikanten falt ned og rullet rundt på bakken. Etter å ha fått skåret bort en tatovering av et kors, ble p. Hieronymus hengt.

Noen få minutter senere fornektet fransiskanerpateren Willem av Liège sin tro. Det virker som han tidligere hadde vært en alt annet enn eksemplarisk munk. Nå var de nitten martyrer tilbake, sytten levende og to døde.

Sogneprest Leonard av Veghel viste i sin siste time sin sjels storhet og sin beundringsverdige selvkontroll, som hadde preget ham i hele hans liv. Da han klatret opp stigen, tenkte han på sin døende mor, og han virket motvillig til å klatre de siste trinnene. Det varte bare et øyeblikk, for da var det en som oppmuntret ham, leende: «Vel, mester Leonard, hvorfor har vi ikke hastverk med å dra til det festmåltidet som er beredt for oss. Leve Gud, for i dag skal vi med Herren og Lammet feire bryllup der høyt i himmelen!» Det var den mentalt svekkede Godfred van Duynen. Midt blant hans ledsagere, hvor den fryktelig dødsangsten var godt synlig i ansiktene til flere av dem, skinte hans ansikt ustanselig av lykke og hellig glede. Sjøtiggerne hadde spart ham til slutt. Og da hans tur kom, fokuserte han mest på stigen som han klatret på.

Denne slående forestillingen rørte bødlene, som sa: «La oss ikke henge denne mannen, han er uskyldig, la ham gå». Den hellige gamle mannen hørte at hans bødler, beveget av medlidenhet, ønsket å sette ham fri. «Nei, nei,» svarte han umiddelbart og fortsatte å klatre oppover på stigen, «ingen nåde, skynd dere å forene meg med mine brødre». De innvilget hans begjæring. Da tauet snørte seg rundt halsen hans, sa han: «Jeg ser himmelen åpen». Og litt senere hørte de ham hviske: «Hvis jeg har gjort noe galt mot noen, ber jeg deg, å elskede Gud, at du må tilgi meg».

Femten martyrer hang nå ved siden av hverandre fra den store bjelken i låven. Fra den lille bjelken hang tre. Til slutt var det ikke plass til flere, så de måtte feste tauet i toppen av stigen og snøre det rundt halsen på norbertineren Jakob Lacobs, som ble hengt fra stigen. Dermed døde nitten martyrer i de tidligste timene av onsdag den 9. juli 1572 i Brielle. Massakren begynte klokken ett om morgenen den 9. juli 1572 og varte i to timer. Den eldste av ofrene, dansken Villehad, var nitti år gammel, mens de to yngste var Frans de Roye (23) og Kornelius van Wijk (24).

Skjebnen til de fire frafalne skulle bli ulik. Kannik Pontus de Huyter og den unge bror Hendrik angret dypt sitt frafall og gjorde bot i et kloster i et liv i ydmykhet og anger. De døde senere i Den katolske kirkes skjød, mens de to andre frafalne snart led en voldelig død. Fransiskanerpresten Willem av Liège kastet seg ut i alle laster og ble allerede samme år (1572) hengt som tyv. Alle bødlene fikk nesten uten unntak en dårlig og trist slutt på livet.

Men henrettelsene var ikke nok for å stille raseriet til troens forbitrede fiender, så ved soloppgang, fem eller seks timer etter tragedien som var blitt utspilt, skyndte sjøtiggerne seg ut for å skjende de døde på uhørt vis. Da var p. Nikasius fortsatt i live etter å ha gjennomgått den lengste dødskampen av dem alle. Av de døde kroppene skar de av hender, ører, nese, tær, tunge og kjønnsorganer, og disse ble distribuert som trofeer. De tvang den frafalne legbroren Hendrik til å skyte gjennom kroppen til sin guardian med en arkebuse Til slutt buksprettet de martyrenes legemer, og deretter solgte de innvollene til folk for høye priser mens de lovpriste deres gode virkning ved sykdomstilfeller. Trosheltenes blodige lemmer hang i bødlenes belter der de sjanglet fulle gjennom gatene. Andre soldater stakk kroppsdeler på sine lanser og viste dem frem i triumf i byen.

Om natten for deres død viste martyrene seg i hvite kapper og kroner av gull for en from katolsk borger av Gorkum, Matthias van Turnhout. Ved solnedgang bega han seg fra Gorkum til stedet for henrettelsen for å vise de gjenværende levningene av martyrene sin respekt og om mulig gravlegge dem. Men det siste tillot geuzene bare mot en stor sum penger. Jan Omals soldater gravde to grøfter under bjelkene der de døde hang, og deretter skar bødlene foraktelig over tauene så likene falt ned i grøftene, og deretter ble de dekket et lag av jord, uten noen merking. Der ble de funnet 43 år senere.

Først i 1616, under en tolvårig våpenhvile mellom Spania og de Forente provinser, turte to fransiskanerpatre å grave opp martyrenes jordiske rester, og i hemmelighet ble de overført til de belgiske provinsene, som ble regnet som et sikrere hvilested. Den 18. juni 1618 ble de høytidelig overført til klosteret til fransiskaner-rekollektene (Ordo Fratrum Minorum (Strictoris Observantiae) Recollectorum – OFMRec), en reformgren av fransiskanerobservantene, og skrinlagt der.

Klosteret ble stengt i 1796 på ordre av de franske okkupasjonsstyrkene, deretter ble det revet og Smørmarkedet ble bygd på stedet. Rundt 1868 ble markedet revet for å gi plass til den nye bulevarden og børsen. Relikviene ble overført til Sint-Niklaaskerk (Beurs) (kirken St Nikolas ved Børsen) som lå i Boterstraat like ved, og der befinner de fleste og viktigste relikviene seg fortsatt. De oppbevares i et relikvieskrin av forgylt kopper fra 1868 som ble laget av Franz Xaver Höllner fra Kempen am Rhein i Tyskland. Andre relikvier er i dag blant annet i Den Briel, i seminaret i Haarlem og i den romersk-katolske kirken i Gorinchem samt i Averbode ved Diest i Belgia.

Gruppen ble saligkåret den 24. november 1675 (dokumentet (Breve) var datert den 14. november) av pave Klemens X (1670-76) og helligkåret den 29. juni 1867 av den salige pave Pius IX (1846-78). Deres minnedag er 9. juli, årsdagen for deres martyrium. I mange år har stedet for deres martyrium i Brielle vært scene for utallige valfarter og prosesjoner.

Det råder tvil om Nikolas’ fødested tvil, for både Poppel og Weelde (to tidligere kommuner nord i provinsen Antwerpen, nå er begge en del av kommunen Ravel) gjorde krav på martyren. Men før helligkåringen i 1867 hadde de troende i Poppel og Weelde aldri kranglet om helgenens opprinnelse. Under ledelse av det daværende presteskapet ble det gjennomført en kampanje for eiendomsretten til martyren. Da det i 1904 ble bygd et kapell til ære for St Nicolaus Poppelius, ble det tatt hensyn til begge landsbyenes følsomhet. Det lille kapellet ligger i De Hegge, en landsby i Weelde, men på grensen mellom Poppel og Weelde. Etter at gravearbeidene var ferdige, ble det importert sandleire fra Poppel. Så bygde de altså dette kapellet i Weelde på jord fra Poppel!

Foreningen for Heimkunnskap og Kulturarv (De Heemkunde- en Erfgoedvereniging) i den sammenslåtte storkommunen Ravels bærer martyrens navn.