Den hellige Nazaria Ignatia March Mesa (1889-1943)

Skytshelgen for Kirkens korstogsmisjonærer (MCI)

Den hellige Nazaria Ignatia March Mesa (sp: Ignacia) ble født den 10. januar 1889 i Madrid i kongeriket Spania, i Calle Arcos de Santa María nr 14, i dag Calle Augusto Figueroa. Hun var den fjerde av atten barn av José Alejandro March y Reus (f. 1850) og hans hustru Nazaria de Mesa Ramos de Peralta (f. 1853), hvorav bare ti vokste opp. De var: Melchor (f. 3. mai 1886), som senere utvandret til El Salvador, María Josefa, José María, Amparo Manuela (hennes tvillingsøster), Manuel María (f. 23. mars 1890), Ausias Salvador (3. februar 1891-7. august 1958), Juan Bautista de la Santísima Trinidad (f. 18 februar 1892), Delfina (7. juni 1893-5. august 1974), som senere utvandret til Guatemala, og Carmen (f. 16. juli 1894).

Deres far var en liberal tidligere fisker fra Alicante som var blitt industriarbeider, mens moren kom fra Sanlúcar la Mayor i Sevilla og var en ikke-praktiserende katolikk. Nazaria og tvillingsøsteren Amparo var så svake og sarte at de mottok nøddåp av sognepresten samme dag som de ble født. Seremonien ble høytidelig fullført i sognekirken San José i Calle Alcalá den 11. april samme år. Hun fikk morens navn og ble også oppkalt etter den store hellige baskiske ordensgrunnleggeren Ignatius av Loyola (1491-1556).

Det eneste eksempelet på religiøs praksis som Nazaria opplevde som barn, var hos sin mormor, som var bosatt i Sanlúcar la Mayor i provinsen Sevilla i regionen Andalusia i Sør-Spania. Hun ga Nazaria en religiøs oppdragelse, og hun mottok i 1894 Vår Frue av Karmelbergets skapular i klosteret for de uskodde karmelsøstrene i Sanlúcar la Mayor. Den 2. februar 1896 plasserte mormoren henne som internatelev med stipend ved kollegiet for adelsjenter (Colegio de Niñas Nobles) i Sevilla, som ble drevet av søstre fra den augustinske kongregasjonen «Kommandører av Den Hellige Ånd» (Comendadoras del Espíritu Santo). På denne tiden bodde hun hos sin mormor.

I 1898 hørte hun Jesu stemme som sa: «Du, Nazaria – følg meg!» Hennes foreldre var ikke glade for hennes ønske om å bli nonne og forbød henne det, og de forbød henne også å motta sakramentene. Der mottok hun den 21. november 1898 med andakt sin første kommunion, ni år gammel. Hun lovte da å følge Gud «så nært som en menneskelig skapning kan» og å konsekrere sin jomfruelighet til Gud for alltid. Den 15. august 1900 avla hun kyskhetsløfte, og den 8. desember samme år gjentok hun det sammen med tre ledsagere.

Den 26. september 1901 avsluttet hun skolen i Sevilla, nesten tretten år gammel. Da hun kom tilbake til sin familie den 26. september 1901, led Nazaria under sine familiemedlemmers motstand og deres totalt manglende interesse for hennes kall. Det gikk så langt at de la ned forbud mot å nærme seg sakramentene. De ville ha foretrukket at hun hadde hengitt seg til det gode liv som dem. Den 15. mars 1902 ble hun konfirmert av den salige erkebiskop Marcellus Spínola y Maestre (1835-1906) av Sevilla (1895-1906).

Hun vendte resolutt tilbake til sine gode hensikter, og med tillatelse fra sin bestemor, ble hun med i fransiskanernes tredjeorden. Foreldrene ga henne da mer frihet og begynte å mildne de religiøse restriksjonene de hadde pålagt datteren. Dette benyttet hun seg av og påla seg selv en streng regulering av livet, hvor hun gjorde streng bot og utøvde et intenst apostolat blant familiemedlemmene for å få dem alle til å delta i Kirken. Hun hadde store naturlige og åndelige kvaliteter, og snart fremhevet hun seg blant sine søsken og skolekamerater. Hun ønsket å bli en «jesuittisk misjonær» (misionero jesuita), og blant sine venner dannet hun en gruppe hun kalte «hemmelige misjonærer» (misioneras ocultas), som arbeidet for misjonen gjennom bønn og offer.

Mot slutten av 1904 ble det dampbåtselskapet som hennes far tilhørte, rammet av konkurs. Han bestemte seg da for å reise til Mexico for å få en ny start, for der var det lettere å kunne finne arbeid. Men før dette skjedde, flyttet Nazaria og tre søstre til deres bestemors hus slik at de tre søstrene kunne motta sin første kommunion før de reiste av gårde. På dette tidspunktet var Nazaria femten år gammel og følte seg tiltrukket av denne verden og ungdommens glans. Hun tiltrakk seg de unge mennenes oppmerksomhet og følte seg smigret og ønsket å bli fri. En stund aksepterte hun kurtisen fra en ung mann, men Herrens kall var sterkere. Senere skrev hun: «Jeg følte meg elsket, men det er nødvendig å forlate mannen når en person føler seg elsket av Gud».

I 1905 ba hun om opptak i kongregasjonen Hermanitas de la Cruz eller «Søstre av Korset» (Hermanas de la Compañía de la Cruz de Sevilla – HCC), som var grunnlagt den 2. august 1875 av den hellige Angela Guerrero González (1846-1932), som helt fra hun var barn ble kalt Angélita, «lille engel». Medlemmene av kongregasjonen vier seg til omsorgen for de fattige og «blir fattige med de fattige». Madre Angélita forutsa at Nazaria skulle dra til Amerika og ville vende tilbake dit med ledsagere.

På skjærtorsdag i 1906 var hun til stede i huset til grevinnen av Casa Galindo. Der vasket la Condesa (grevinnen) føttene til tolv fattige kvinner hjulpet av St. Vincent-konferansene. Blant de tolv fattige var Nazaria, nesten kamuflert, fordi hun erstattet en annen som ikke kunne komme. Etter fotvasken gikk de til spisestuen, hvor det var forberedt en bankett til de tolv fattige, og grevinnen satt på plassen til apostelen Johannes. P. Francisco de Paula Tarín SJ ble tilkalt for å velsigne maten. Da han kom, så han på dem alle og sa til kvinnene: «Dere må flytte dere, en må være leder». Nazaria følte det som om pateren så inn i hennes sjel, og som om han leste hennes hjerte, satte han henne på den disippelens plass som hadde fornektet Herren tre ganger. I nesten tre år hadde hun gått og grublet på sitt kall. Hun brast i gråt, men kjente en stor indre fred. Til slutt, før hun fikk lov til å si noe, kom p. Tarín bort til Nazaria og sa: «Min datter, Gud elsker deg høyt. Ha mot og se fremover. I løpet av tre år vil Gud begynne å oppfylle dine ønsker, så vil du få oppfylt dem alle».

I slutten av 1906 flyttet hele familien til Mexico De reiste med atlanterhavsdamperen Reina María Cristina («Dronning Maria Kristina»), og på overfarten, mens de hadde et opphold på Cuba, møtte den syttenårige Nazaria to kvinner som tilhørte kongregasjonen «Små søstre for Forlatte gamle menn» (Hermanitas de los Ancianos Desamparados – HAD). Den var grunnlagt den 27. januar 1872 av den hellige Teresa Jornet y Ibars (1843-1897), opprinnelig med navnet «Små søstre for de fattige», og den hadde som formål å ta seg av forlatte gamle menn uten familie og penger.

Nazaria var imponert over deres enkelhet, beskjedenhet og hengivenhet og kjente snart et kall til denne kongregasjonen. Derfor forlot hun etter et år familien i Mexico og den 12. juli 1908 trådte hun inn i kongregasjonen. Hun begynte som postulant den 7. desember 1908 i Mexico By. Etter tiden som postulant vendte hun den 28. august 1909 tilbake til Spania for å gjennomføre sitt novisiat i Palencia. Der ble hun den 18. september 1909 ikledd ordensdrakten og påbegynte novisiatet med ordensnavnet «sr. Nazaria av St. Teresa av Jesus» (Sor Nazaria de Santa Teresa de Jesús). Blant de 83 novisene fremhevet hun seg for sin troskap til felleslivet, sin arbeidsomhet og sin kjærlighet til offeret. Da hennes overordnede ba om frivillige til grunnleggelsen av et hus i Oruro i Bolivia, var hun klar til å dra og meldte seg. Hun avla sine midlertidige løfter den 15. oktober 1911.

I august 1912 forlot hun igjen Spania og krysset Atlanteren, og i desember 1912 ble hun sendt til Oruro i Bolivia, en by med rundt 50 000 innbyggere, sammen med ni medsøstre. Dit kom de den 23. desember. I hospitset for de eldre arbeidet hun flittig med alle slags oppgaver i henhold til behovene som fantes til enhver tid. Hun hadde ansvaret for økonomien, skredderiet, sykestuen, porten, kjøkkenet og til og med å tigge til deres livsopphold. Ikke alle oppgavene var like velkomne. I sin dagbok skrev hun: «Hvor godt det er å lide for Den elskede uten at noen vet det, uten å ha et menneskelig bryst å legge sitt smertefulle hode mot, annet enn den guddommelige eukaristiske Jesus». I kommuniteten hadde hun også ulike embeter, som sakristan, portnerske, sekretær og visesuperior, og alle embetene fylte hun samvittighetsfullt.

Sr. Nazaria hadde et sterkt ønske om fullkommenhet, men hun visste ikke hvordan den skulle oppnås. Så på høytiden for Corpus Domini i 1914 ba hun Jesus om å bli «opptatt i den himmelske skolen». På høytiden for Jesu hellige hjerte ble hun gitt å forstå at hun måtte arbeide for å vinne over seg selv, ydmyke sin egen dømmekraft og «la seg bli presset som druer i vinpressen». Ettersom hun ikke hadde tilstrekkelig styrke, bestemte hun seg for å hengi seg til «Den allmektige Skaper og å la ham skape det guddommelige bilde i hennes harde steinhjerte».

Svært snart begynte en smertefull renselse for henne. Han skrev i sin dagbok: «Jeg føler meg underlagt prøvelser jeg aldri hadde forestilt meg». Hun praktiserte dydene lydighet og nestekjærlighet, som hun alltid hadde elsket, med store vanskeligheter på grunn av den antipati og den aversjon hun følte mot sine overordnede. Blant skremmende tvil og forferdelige fristelser ba hun med Jesus på korset: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd», og var klar til å ofre alt hun kunne for å kunne presentere et stort antall sjeler for Herren. Den 6. oktober 1914 noterte hun i dagboken: «Å, hvor heldig det er å kunne imitere Maria, å være jomfru og være en mor; mor til sjeler, hun med sitt guddommelige moderskap, jeg med mitt åndelige moderskap».

Fra 1918 til 1924, da hun tigde om almisser for de forlatte eldre, kjente sr. Nazaria at hennes gamle tilbøyeligheter til det apostoliske liv våknet på nytt. Siden den religiøse uvitenheten og analfabetismen blant folket var svært utbredt, begynte hun å undervise i katekismen og organisere en forening av unge for dette apostolatet. Men hun måtte gi opp denne aktiviteten fordi de ikke var i overensstemmelse med kongregasjonens formål. Spesielle bekymringer ble vekket i sr. Nazaria av oppblomstringen av protestantiske menigheter, knappheten på prester og deres oppførsel som ikke var fri for skandaler. Hun gjentok da: «Hele mitt vesen er plassert på patenen fordi det er forvandlet til en hostie for Kirken». Den 30. november 1914 innrømmet hun i sin dagbok: «Helt fra min barndom har jeg drømt om å være prest. Jeg tror ikke at Herren har gitt meg så store ønsker for ikke å realisere dem».

Sr. Nazaria avla sine evige løfter den 1. januar 1915. Natten før hadde hun vært fryktelig fristet til å gjøre opprør mot brennofferet. Før hun dro til Spania, hadde hun ikke i basilikaen i Guadalupe bedt Herrens Mor om å få følge hennes sønns blodige fotspor i sitt religiøse liv? I mellomtiden hadde hun blitt svært populær i Oruro, og takket være hennes innflytelse og initiativ ble hospitset for eldre flyttet til et nytt sted.

For å bevare troen blant folket var det viktig å intensivere den religiøse opplæringen av alle. Men hvordan skulle man klare det når to av de fire bispedømmene som hadde blitt opprettet i landet var vakante og prestene var få? Hun oppnådde også gjennom sin innflytelse hos internuntien til Bolivia at ansvaret for byens hovedkirke ble overtatt av misjonskongregasjonen claretinerne eller «Sønner av Marias uplettede hjerte» (Congregatio Missionariorum Filiorum Immaculati Cordis Beatæ Mariæ Virginis [Cordis Mariæ Filii] – CMF), som var grunnlagt i 1849 av den hellige Antonius Maria Claret (1807-70).

Under de åndelige øvelsene med fokus på Guds rike i det tidligere klosteret Beaterio de Nazarenas i 1920, som hadde vært eid av jesuittene før de ble utvist i 1767, modnet det i sr. Nazaria en tanke om på Herrens oppdrag å grunnlegge en ny kongregasjon i form av et «kjærlighetens korstog for Kirken». Under disse øvelsene hørte hun på pinseaften 1920 en indre stemme som fortalte henne: «Du skal bli grunnlegger og dette huset skal bli ditt første kloster».

Senere møtte hun den italienske erkebiskop Filippo Cortesi (1876-1947), presteviet i 1899 og den 30. mai 1921 utnevnt av pave Benedikt XV (1914-22) til apostolisk nuntius i Venezuela (1921-26) og internuntius i Bolivia og bispeviet den 21. august 1921. Internuntius var en gammel tittel (nå avskaffet) for en pro hac vice («midlertidig») eller ad hoc («for anledningen») pavelig utsending. Han drømte om å grunnlegge et institutt for ordenssøstre som gjennom undervisning skulle hjelpe Kirken med å gjenkristne verden. Da han dro til Oruro for å velsigne grunnsteinen til hospitset for eldre, møtte han sr. Nazaria og kunne se hvilke følelser hun var animert av. De diskuterte det prosjektet han var så opptatt av. Erkebiskop Cortesi skulle den 19. oktober 1926 bli utnevnt til nuntius i Argentina, den 4. juni 1936 til nuntius i Spania og den 24. desember 1936 til nuntius i Polen.

Han traff henne igjen i La Paz den 22. juni 1924 i egenskap av sekretær for hospitset, sammen med superioren. Det var da at han ved å legge hendene på henne autoriserte henne til å snakke til barna i pinseoktaven. Superioren hadde fortalt ham at sr. Nazaria siden hun var barn hadde ønsket å være en «jesuittmisjonær». I dagboken skrev hun: «Jeg syntes jeg ble omgjort fra en kvinne til en Kristi apostel».

I august 1924 ble sr. Nazaria alvorlig syk med høy feber. Hun fortalte da til sin skriftefar at hun følte seg kalt til misjonsapostolatet. Erkebiskop Cortesi møtte henne den 15. august 1924 og ga henne et bilde av Jomfru Maria som en tegn på sympati og fordi det var høytiden for Jomfru Marias opptakelse i himmelen. På bildet var Jomfruen omgitt av sauer, og hadde inskripsjonen: «Minne til jesuittmisjonæren, 15. august 1924». Nazaria ble frisk igjen. Den 11. november 1924 ble det opprettet tre nye bispedømmer i Bolivia, Oruro, Potosí og Tarija.

Den 18. januar 1925, som da var festen for St. Peters stol, avla Nazaria et spesielt løfte om lydighet mot paven. Noen dager senere, den 24. januar, ønsket claretineren Abel Isidoro Antezana y Rojas CMF (1886-1968) å besøke hospitset for de eldre. Han var den 19. mai 1924 blitt utnevnt av pave Pius XI (1922-39) til biskop av Cochabamba i Bolivia, 38 år gammel, men før han ble bispeviet, ble han den 13. november 1924 utnevnt til den første biskop av Oruro i Bolivia (1925-38), et av de tre bispedømmene som var opprettet to dager før, senere biskop av La Paz (1938-1967; erkebiskop fra 1943). Det var første gang sr. Nazaria møtte biskop-elekt Antezana. I en lang samtale med ham fortalte hun ham gråtende alt som hadde skjedd i hennes sjel siden 1919. Han rådet henne til å snakke med erkebiskop Cortesi.

Den 12. februar 1925 dro hun til internuntiens residens i La Paz og betrodde ham sine misjonsplaner og planen om å starte et «pontifikalt korstog». Da de tok farvel, sa erkebiskopen: «Be mye og fortell meg skriftlig hva Herren inspirerer deg til i denne forbindelse». Den 15. mars 1925 overvar sr. Nazaria den høytidelige messen i katedralen i La Paz hvor erkebiskop Cortesi konsekrerte fem nye biskoper, de første biskopene av Oruro, Potosí og Tarija samt nye biskoper av La Paz og Cochabamba. Sr. Nazaria forble i dyp kontemplasjon. I sin dagbok skrev hun: «Tiden har uten tvil kommet for å spise det samme brød og å drikke av samme kalk, for å forene seg med dem». Den 8. august fikk hun beskjed om at hennes plan om den nye kongregasjonen var anerkjent som av Gud av erkebiskop Cortesi, biskop Antenaza og den nye biskopen av La Paz, Auguste Sieffert CSsR (1873-1951), samt av hennes åndelige veileder, jesuittpateren Luis Capitán SJ. Erkebiskop Cortesi sa til henne: «Tiden er kommet, og du må ta ansvar for dette nye instituttet».

I vesper på pinseaften 1925 fornyet sr. Nazaria sitt fjerde løfte om lydighet mot paven og avla et femte løfte om å arbeide for forening og utvidelse av Den hellige katolske kirke. Ved biskoppelig dekret forlot sr. Nazaria den 16. juni 1925 sin gamle kongregasjon for å begynne på den nye grunnleggelsen, og samtidig fikk de av biskopen det gamle palasset Beaterio de las Nazarenas, som tidligere var eid av jesuittene. Samtidig utnevnte han sr. Nazaria til abbedisse av dette palasset. Med en kapital på førti centavos, som hun hadde fått av den tidligere abbedissen av Beaterio de las Nazarenas, gikk hun i gang med å grunnlegge en ny kongregasjon. Med hjelp fra claretinerpatrene samlet hun ni bolivianske kvinner som ønsket å slutte seg til det nye fellesskapet. De åpnet et barnehjem i det gamle huset, men det var ingen mangel på kritikk og manglende forståelse fra overordnede, prester og legfolk. Erkebiskop Cortesi godkjente den første planen den 18. august 1925. Senere samme uke diskuterte han planen grundig med henne.

Den 8. september samme år mottok de ni første søstrene sløret som postulanter. De var Rebeca Morales, Simona Martínez, Isabel Rodríguez, Sofía Murguía, Avelina Espada, Isabel Espejos, Elsa Antenaza, Dolores Prudencio de Tufiño (enke) og Daría Camacho. Den 2. desember 1925 dro sr. Nazaria til La Paz i Bolivia for å diskutere videre med erkebiskop Cortesi. Den 10. januar 1925 ble Gaetano Cicognani (1881-1962) utnevnt til ny internuntius i Bolivia. Han ble bispeviet den 1. februar og den 11. februar utnevnt til nuntius i Bolivia (1925-28). Han støttet også sr. Nazaria og hennes prosjekt. Han skulle i 1953 bli utnevnt til prefekt for Rituskongregasjonen i Vatikanet og kardinal.

Den 3. desember 1926, festdagen for den store hellige misjonæren Frans Xavier SJ (1506-52), ga Ordenskongregasjonen i Vatikanet sin approbasjon av bispedømmeinstituttet med navnet «Misjonssøstre av det pavelige korstog» (Las Hermanas Misioneras de la Cruzada Pontificia), og sr. Nazaria grunnla sin nye kongregasjon formelt den 12. desember 1926. Den 12. februar 1927 ble det nye fellesskapet kanonisk opprettet som en bispedømmekongregasjon av biskop Antenaza. Sr. Nazaria avla evige løfter i det nye instituttet med navnet Nazaria Ignatia av St. Teresa av Jesus. Samtidig avla de første seks novisene sine midlertidige løfter. Samtidig ble de alle ikledd den nye ordensdrakten. Deres motto var Pro Ecclesia Tua («For Din Kirke»).

Den nye kongregasjonens oppgaver skulle være menighetskatekese, forberedelse av barn til deres første kommunion, hjelp til fanger i fengslene og assistanse for skrøpelige gamle og syke mennesker, men også trykking av kirkelige dokumenter. Kongregasjonen fremmet også kvinnenes sosiale stilling. Med dem begynte den første misjonen i gruvebyer som Uncía og på landsbygda: Toledo, Condo, Challapata og Poopó. Den 16. juli 1927 var sr. Nazaria ferdig med å skrive de første konstitusjonene i Colegio de los Sagrados Corazones i La Paz. Med sine formål ble instituttet raskt sogneprestenes høyre hånd, og resultatet var at den spredte seg svært raskt i Bolivia. Den 25. oktober 1927 åpnet Misjonshuset San Ignacio de Loyola i byen Cochabamba. Den 12. februar 1928 ble kongregasjonens novisiat kanonisk etablert i La Paz i Bolivia. Et annet hus ble også åpnet i La Paz. Den 25. november 1929 ble et hus åpnet i byen Potosí.

Erkebiskop Felipe Cortesi var den 19. oktober 1926 blitt utnevnt til nuntius i Argentina (1926-36), men han glemte ikke sr. Nazaria. Faktisk ville han ha henne til å åpne et hus for sine misjonærer også i Argentina. Den 6. januar 1930 ble det foretatt en grunnleggelse i Buenos Aires. Dette var det første huset utenfor Bolivia. I begynnelsen av 1934 skule erkebiskop Cortesi be Ordenskongregasjonen i Vatikanet om å godkjenne de konstitusjonene som grunnleggeren hadde skrevet på egenhånd, basert på den ignatianske spiritualitet.

Kongregasjonens første generalkapittel ble holdt i Oruro fra 17. til 19. juni 1930 under forsete av byens biskop Abel Isidoro Antenaza y Rojas CMF. Mor Nazaria ble enstemmig valgt til generalsuperior. Den 6. august 1930 ble et hus grunnlagt i Santa Cruz de la Sierra. Etter noen innledende vanskeligheter bredte kongregasjonen seg sterkt i nesten alle latinamerikanske land, og også i Portugal, Spania, Frankrike, Italia og Kamerun. I 1931 åpnet Mor Nazaria La Olla del Pobre («De fattiges gryte») i Oruro, La Paz, Potosí og Cochabamba, for å gi mat til hundrevis av arbeidere som var blitt arbeidsledige som følge av nedleggelsen av salpetergruvene i Chile. I oktober 1931 åpnet hun et misjonshus i byen Melo i Uruguay etter forespørsel fra byens biskop (1929-60), Miguel Paternain CSsR (1894-1970).

For å fullføre sitt verk til Guds større ære, måtte Mor Nazaria tåle mange prøvelser, den ene mer smertefullt enn den andre. Faktisk var det noen av hennes søstre som betraktet og behandlet henne som en vantro til det sanne kall. Videre var det noen claretinerpatre som tilskrev grunnleggelsen av instituttet til biskop Antezana, deres medbror. Endelig fikk sr. Rebeca Morales (nå sr. Margarita), hennes første ledsager, i 1932 ikke tillatelse til å avlegge evige løfter fordi hun ble ansett som en opprører mot autoritet.

Den 29. mars 1932 kom de første angrepene på Mor Nazaria i Oruro fra den sekteriske og antiklerikale pressen. I mars ble det også opprettet en kirkelig prosess mot Mor Nazaria, initiert av sr. Margarita, støttet av en prest. Hun ble anklaget for å ha tilranet seg posisjonen som grunnleggerske som sr. Margarita mente tilhørte henne. Den 22. april kom Mor Nazaria til Oruro, og en voldelig forfølgelse begynte. En opphisset folkemengde krevde Mor Nazarias hode på et fat. Den 23. april angrep en rasende gruppe huset, opphisset av politiske strømninger. Mor Nazaria ble brakt for dommeren anklaget for å ha ydmyket sr. Margarita. Den 26. april reiste Mor Nazaria til La Paz etter ordre fra biskop Antenaza for å unngå større onder.

Den 2. mai 1932 falt dommen i den kirkelige prosessen, og den gikk i favør av Mor Nazaria, som ble erklært som kongregasjonens sanne grunnlegger. Hun var hele tiden blitt støttet av sine trofaste døtre. Den 7. juni reiste hun til Peru, hvor kongregasjonen fikk sine første peruanske kall. I juli vendte Mor Nazaria tilbake til Oruro etter anmodning fra folket, som ønsket å be om unnskyldning, og i samsvar med instruksen fra biskopen. Den 1. september grunnla hun i Oruro El Centro Cultural Católico som ble drevet av en utvalgt gruppe unge kvinner, med legal og kirkelig godkjennelse.

Den 9. september 1932 brøt det ut en blodig krig mellom Bolivia og Paraguay (1932-35). Under dette blodbadet var Mor Nazaria og hennes døtre ved soldatenes side for å styrke deres tro gjennom å motta sakramentene. Mor Nazaria åpner skoler for barn som var blitt foreldreløse i krigen. Misjoner ble gitt til soldatene som kom til fronten, og de sårede ble tatt hånd om på provisoriske feltsykehus (hospitales de sangre). Mor Nazaria opprettet også det første tidsskriftet i Bolivia for kvinnelig religiøst liv, El Adalid de Cristo Rey. Den 15. april 1933 grunnla hun den første kvinnelige fagforeningen Sociedad de Obreras Católicas med mottoet «Sterk i troen for Kristus». Foreningens vedtekter ble godkjent av biskopen av Oruro og av republikkens president året etter. I april 1933 ble det grunnlagt et hus i Montevideo i Uruguay, i barrio Cerrito de las Victorias.

For å få fart på godkjennelsen av sitt institutt, seilte Mor Nazaria den 5. januar 1934 fra Buenos Aires sammen med en argentinsk pilgrimsgruppe på vei til Roma. Hun benyttet anledningen til å besøke kristendommens historiske minnesmerker. Den 14. april ble hun mottatt av pave Pius XI (1922-39) i en privat audiens, og ved hans føtter ga hun uttrykk for sitt ønske om å dø for Kirken. Men paven svarte: «Ikke dø, men leve og arbeide for Kirken».

På returreisen tilbake til Bolivia reiste hun via Spania, hvor hun ikke hadde vært siden august 1912, 22 år tidligere. Der besøkte hun de stedene hvor den hellige Ignatius hadde bodd, samt landets mest berømte helligdommer. I Sevilla ble det åpnet perspektiver for en grunnleggelse i Spania. Hun kom tilbake til fødebyen Madrid i begynnelsen av 1935 for å finne et hus for åndelige øvelser.

Den 29. mai 1935 godkjente Roma instituttet som var grunnlagt av Mor Nazaria, men de forandret navnet til «Kirkens Korsfarermisjonærer» (Misioneras Cruzadas de la Iglesia – MCI). De fikk ikke tillatelse til å legge til andre løfter til de tradisjonelle tre løftene om fattigdom, kyskhet og lydighet. Kongregasjonen mottok den 8. juni 1935 Decretum laudis («rosende dekret») fra pave Pius XI. Den 9. juni 1947 fulgte den definitive godkjennelsen av kongregasjonens regel og konstitusjoner av den ærverdige pave Pius XII (1939-58). Men da var grunnleggersken allerede død. Den andre generalsuperioren, Mor Victoria de Maria Vallejos, fullførte formalitetene.

Den 15. august 1935 skjedde den første grunnleggelsen i Spania. Et hus åpnet i Madrid med de første spanske søstrene María Josefa Sagrán, Maria Teresa Salvador og Salud Ramírez. De var utenlandske og kommuniteten levde beskyttet av det uruguayske flagget. Den 14. mai 1936 ble det opprettet et novisiat i Carabanchel Alto i Madrid. Den 18. juli 1936 brøt Den spanske borgerkrigen ut, og den ble fulgt av en antikirkelig revolusjon. Den 20. juli sto Mor Nazaria og hennes døtre foran en pelotong av republikanske militsmenn for å bli skutt. De ble reddet av den uruguayske konsulens inngrep. Den 23. oktober 1936 ønsket den bolivianske legasjonen henne velkommen som flyktning sammen med sine døtre, og der oppholdt de seg i syv måneder. I juni 1937 forlot de Madrid under Bolivias beskyttelse og dro til Vitoria (ba: Gasteiz) i provinsen Álava (ba: Araba) i Baskerland (ba: Euskadi; sp: País Vasco) i det nordlige Spania, som da var erobret av Francos nasjonalister. Der reorganiserte de novisiatet, og den 19. juli seilte Mor Nazaria fra Spania på vei til Amerika etter å ha væt borte i to og et halvt år.

I Oruro trodde noen prester at Mor Nazaria hadde falt som offer for Den spanske borgerkrigen. I stedet innkalte hun i 1937 et ekstraordinært generalkapittel for å styrke enheten blant alle sine åndelige døtre. Dette kapittelet, kongregasjonens andre generalkapittel, ble holdt fra 12. til 15. oktober 1937, og Mor Nazaria ble gjenvalgt som generalsuperior. Generalatet ble flyttet til Buenos Aires. Da helsen hennes begynte å svikte på grunn av tuberkulose og hjertesykdom, rådet legene henne til å få en luftforandring. Til tross for svakhetene lettet grunnleggeren ikke noe på sine ofre til Herren eller noe arbeid som krevdes av hennes embete.

Den 10. desember 1938 grunnla hun i Buenos Aires en forening av unge kvinner med navnet Margaritas Pontificias del Pilar. Foreningens formål var å utdanne kvinnene til senere arbeid i Katolsk Aksjon, men også mye annet, som verksteder og skoler for fattige jenter i byen. Alt hadde det samme mål, nemlig å fremme kvinner. For å hjelpe arbeidere og arbeidsløse tok hun av sitt eget brød, tigde for dem, organiserte foreninger, «folkekjøkken», Ollas del Pobre, hvor de i tillegg til å servere mat sammen med dem søkte løsninger på deres problemer. Hun opprettet også Hogar de pobres («hjem for fattige») for de mest hjelpeløse fattige som nærmet seg slutten av livet, lamme, demente og blinde jenter som var forlatt uten noen hjelp, syke gamle kvinner, ufaglærte, uføre og blinde, som trengte all slags hjelp for å fortsette å forholde seg til den korte tiden som var igjen på jorden. De mest fornedrede fant en varm velkomst hos henne. Blant andre saker hun var opptatt av, var ungdom og familiens enhet, som hun og de første søstrene ytet en stor innsats for. Hun hadde også kristen enhet for øye, og hun ba alle sine søstre om å be og arbeide for «Én flokk og én hyrde».

Hun var bekymret for de søstrene som hun hadde etterlatt i Spania, i Carabanchel Alto i Madrid, og så snart hun fikk vite at borgerkrigen var slutt, dro Mor Nazaria den 19. mai 1939 tilbake til Spania for å konsolidere grunnleggelsen der og samtidig avslutte prosedyrene for en godkjennelse av konstitusjonene i Roma. Den 16. januar 1941 ba Mor Nazaria biskopen av Málaga om en kanonisk opprettelse av et hus i den byen. Den 29. september var det offisiell innvielse av et hus for åndelige øvelser (Casa de Ejercicios) i Carabanchel Alto i Madrid.

I 1942 forberedte Mor Nazaria sin siste rapport for det tredje generalkapittelet: «Tolv års styre» (12 años de Gobierno). Den 7. oktober dette året la Mor Nazaria ut på sin siste reise. Hun dro over Atlanteren til Buenos Aires for det tredje generalkapittelet, til tross for sin skjøre helse og det faktum at det var midt under Andre verdenskrig. Hun brakte med seg de første spanske søstrene til Amerika. Hun etterlot Mor Carmela Cano fra Peru som provinsialsuperior i Spania. Den 14. november kom hun til Buenos Aires i Argentina etter førti dager på havet. Hun var blitt syk, men det forhindret henne ikke fra å delta på det tredje generalkapittelet i den kongregasjonen hun hadde grunnlagt. Hun forberedte seg ved å gjennomgå de åndelige øvelsene i jesuittenes hus San Miguel.

Hun led av lungebetennelse, og den 14. mai 1943 ble hun innlagt på Hospital Rivadavias i Buenos Aires for kliniske undersøkelser. Men hennes tilstand forverret seg, og den 12. juni mottok hun sykesalvingens sakrament. Klokken elleve på formiddagen den 6. juli 1943 døde hun en hellig død på sykehuset omgitt av sine døtre, 54 år gammel. Dødsårsaken var hemoptyse eller blodhoste. Den 8. juli ble hun gravlagt på kirkegården Chacarita i en grav utlånt av Las Religiosas Esclavas del Sagrado Corazón. Hennes liv hadde vært delt i tre noenlunde like lange perioder. De første nitten årene brukte hun stort sett i familien (1889-1908), de følgende sytten årene brukte hun i instituttet De små søstre av de forlatte eldre (1908-25), og til slutt tilbrakte hun de siste atten årene som grunnlegger og generalsuperior for Kirkens Korsfarermisjonærer (1925-1943).

Den 14. juni 1957 ble hennes levninger overført til kongregasjonens generalat i Buenos Aires. Den 18. juni 1972 kom Mor Nazarias levninger til byen Oruro i Bolivia, som hun ba om før hun døde. Der ble de mottatt med glede av folket og hierarkiet. De ble deponert i det gamle Beaterio, hvor hun hadde innledet grunnleggelsen av kongregasjonen. Den ble da ledet av den tredje generalsuperioren, Mor Josefa Zegarra Dongo.

Den bolivianske bispekonferansen, Kirkens korstogsmisjonærer og Bolivias folk anmodet Den hellige stol om å igangsette en helligkåringsprosess for Mor Nazaria Ignacia for å vise Guds folk et mulig eksempel på imitasjon og inspirasjon for unge mennesker, familier og evangelister. Informativprosessen for hennes saligkåring ble åpnet i erkebispedømmet Buenos Aires den 6. september 1966 av kardinal Antonio Caggiano (1889-1979), erkebiskop av Buenos Aires (1959-75), noe som ga henne tittelen «Guds tjenerinne» (Serva Dei).

Prosessen ble avsluttet den 3. desember 1973, og dekretet som anerkjente gyldigheten av informativprosessen ble utstedt av Vatikanet den 20. februar 1987. Sakens Positio ble oversendt til kongregasjonen i Vatikanet i 1987. Den 4. oktober 1985 var hennes saligkåringsprosess blitt åpnet i Roma. De teologiske konsultorene møttes den 24. november 1987 og kardinalene og biskopene i kongregasjonen den 12. april 1988. Den 1. september 1988 undertegnet den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hennes heroiske dyder, og hun fikk da tittelen Venerabilis, «Ærverdig».

Dermed gjensto bare anerkjennelsen av et mirakel før hun kunne saligkåres. Som et mulig mirakel for hennes saligkåring ble en uforklarlig helbredelse undersøkt. Det gjaldt den argentinske kvinnen Zoila Agustina Ortiz Miranda de J. Om kvelden den 9. september 1964, 43 dager etter at hun fødte sitt femte barn, fikk hun sterke underlivssmerter og feber. Huslegen stilte diagnosen pelveoperitonitt, det vil si en betennelse i den delen av bukhinnen som kler bekkenhulen. Hun ble innlagt på et sykehus i Buenos Aires, hvor diagnosen ble bekreftet. Det ble verken foretatt noe kirurgisk inngrep eller igangsatt noen medisinsk behandling, men det ble foretatt omfattende laboratorieundersøkelser. Smertene varte hele dagen og feberen var på 40°.

Neste morgen våknet pasienten uten smerter og feber, selv om det ikke var utført noen behandling. Mange hadde da bedt Mor Nazaria om å gå i forbønn for henne. En operasjon var planlagt, men den måtte utsettes på grunn av en hasteoperasjon som måtte prioriteres. På grunn av pasientens bedrede tilstand ble operasjonen avlyst. Den 15. september ble hun utskrevet fra sykehuset. Beklageligvis gikk journalen tapt ved en oversvømmelse, men legene kunne presentere en detaljert rapport som overbeviste den medisinske kommisjonen.

Gyldigheten av bispedømmets prosess for å undersøke denne helbredelsen, ble anerkjent av Vatikanet den 25. februar 1989. Helligkåringskongregasjonens medisinske kommisjon slo den 3. oktober 1991 fast at det ikke fantes noen vitenskapelig forklarlig på helbredelsen. Den 20. desember 1991 slo de teologiske konsulentene fast at helbredelsen skyldtes Mor Nazarias forbønn. Den samme positive oppfatning ble uttrykt av kardinalene og biskopene i kongregasjonen den 21. januar 1992.

Den 7. mars 1992 undertegnet pave Johannes Paul II dekretet fra kongregasjonen som anerkjente helbredelsen som et mirakel på Mor Nazarias forbønn. Hun ble saligkåret den 27. september 1992 av paven på Petersplassen i Vatikanet. Den liturgiske minnedagen for den nye salige ble satt til 6. juli, dagen for hennes fødsel i himmelen, det vil si dødsdagen.

Den 14. september 1993 ble den salige Nazarias levninger kanonisk identifisert. Rettsmedisinerne Rolando Costa Arduz og Jorge Saldaña Imaña skrev i sin rapport at levningene var intakte gjennom en prosess som kalles «forsåping» (saponificación). Generalsuperioren, Mor Auxiliadora Pérez Beltrán, var til stede ved identifiseringen.

For en helligkåring er det nødvendig med et nytt mirakel. Et angivelig mirakel på Mor Nazarias forbønn ble undersøkt, og gyldigheten av informativprosessen ble godkjent av Vatikanet i desember 2003. Men da medisinerne møttes den 3. juli 2008, kunne de ikke bekrefte at det dreide seg om en vitenskapelig uforklarlig hendelse, så dermed ble den saken lagt bort.

Et nytt angivelig mirakel ble senere undersøkt. Det handlet om helbredelsen av en av kongregasjonens søstre, sr. María Victoria Azuara MCI fra Bolivia av spansk opprinnelse. Den 13. oktober 2010 ble den 83 år gamle søsteren rammet av hjerneblødning, noe som gjorde at hun verken kunne snakke eller svelge. Etter å ha blitt overført til Cochabamba, kom hun inn på en klinikk hvor nevrologen ga henne en «svært dårlig» prognose. De øvrige søstrene forente seg da i bønn og påkalte grunnleggeren, Mor Nazaria. Hun ble værende til observasjon på klinikken, men uten å få behandling. Den 18. oktober ble hun brakt hjem uten å kunne forme sammenhengende setninger. Et par dager senere spiste hun frokost sammen med en annen søster, da hun plutselig, som «en helt naturlig ting», spurte medsøsteren: «Vær så snill, kan du sende meg smøret?» Deretter begynte sr. María Victoria å forme setninger med total naturlighet.

Legen som behandlet henne, dr. Quiroga, bestilte en MR-undersøkelse som ble gjennomført den 9. november, da sr. María Victoria snakket nesten normalt. Da nevrologen studerte bildene, sa han at med disse resultatene var det ikke mulig å forestille seg at søsteren kunne snakke. Hun svarte da: «Vel, jeg snakker». Hans svar kom raskt: «Dette er ikke av mennesker, det er av Gud». Hun presiserte: «Av Gud og av min Mor grunnleggeren» (De Dios y de mi madre fundadora). Før helligkåringen i 2018 var sr. María Victoria 91 år gammel og holdt en egen pressekonferanse hvor hun snakket om sin helbredelse.

Informativprosessen for dette angivelige mirakelet ble avholdt på bispedømmenivå i Cochabamba i Bolivia fra 17. april til 20. juli 2015. Helligkåringskongregasjonens medisinske råd anerkjente den 22. september 2017 at det var snakk om en vitenskapelig uforklarlig helbredelse. Den 26. oktober samme år stadfestet de teologiske konsultorene koblingen mellom hendelsen og Mor Nazarias forbønn. Kardinalene og biskopene i kongregasjonen avga også et positivt votum.

Den 26. januar 2018 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente helbredelsen som et mirakel på Mor Nazarias forbønn, noe som åpnet veien for hennes helligkåring. I et ordinært offentlig konsistorium den 19. mai 2018 ble datoen for hennes og andre saliges helligkåring satt til 14. oktober.

I den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) står det under 6. juli:

Bonaerópoli in Argentína, beátæ Nazáriæ a Sancta Terésia March Mesa, vírginis, quæ, in Hispánia nata et in Méxicum cum família immigráta, zelo missionário animáta totam se cóntulit ad evangelizándos páuperes in váriis Américæ latínæ natiónibus et Institútum Missionariárum Cruciatárum Ecclésiæ fundávit.

I Buenos Aires i Argentina, den salige Nazaria av St Teresa March Mesa, jomfru, som ble født i Spania og emigrerte med sin familie til Mexico, beveget av en misjonærånd viet hun seg til evangelisering av de fattige i ulike land i Latin-Amerika og grunnla instituttet Kirkens Korstogsmisjonærer.

9. juni nevnes også som minnedag. Kongregasjonen har i dag sytti kommuniteter i 21 land på fire kontinenter. Mor Nazarias karisma lever videre i de tre grenene av hennes familie:

1) Kirkens korstogsmisjonærer (Misioneras Cruzadas de la Iglesia – MCI), et kvinnelig apostolisk institutt av pavelig rett med 379 søstre i 21 land (2011) i Amerika, Europa, Afrika og Asia: Argentina, Brasil, Chile, Colombia, Peru, Uruguay, Mexico, Cuba, Honduras, Guatemala, Nicaragua, El Salvador, Ekvatorial-Guinea, Kamerun, Den Demokratiske Republikken Kongo, India, Portugal, Frankrike, Italia, Spania og Bolivia, hvor de er til stede på åtte steder. Generalatet ligger nå i Calle Madre Nazaria nr. 3 i Madrid i Spania.

2) Kirkens legmisjonærer (Misioneras Seglares de la Iglesia – MSI), et sekularinstitutt for konsekrert liv for menn og kvinner. Utbredt i Bolivia, Argentina, Chile og Spania.

3) Nazaria Ignatias utvidete familie (Familia Extensiva de Nazaria Ignacia – FENI), som er i ferd med å få offisiell anerkjennelse. Denne grenen samler alle de som har blitt kalt av Ånden rundt Mor Nazaria Ignatias nådegave i å følge Jesus, å lære ham bedre å kjenne, å elske ham mer og følge ham i Mor Nazaria Ignatias ånd. Den består av kvinner og menn, sølibatære og gifte, prester, barn, ungdom og voksne. Utbredt i Argentina, Bolivia, Colombia, Spania, Mexico og Peru.

Nazaria ble født i Spania, flyttet til Mexico, derfra til Bolivia og til slutt til Argentina, hvor hun døde. Vi regner henne som spansk, men i Bolivia kalles hun La primera santa [beata] boliviana.

Kilder: Holböck (4), Resch (B3), Resch (MBT2), Index99, MR2004, CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, es.wikipedia.org, it.wikipedia.org, nominis.cef.fr, newsaints.faithweb.com, Abbaye Saint-Benoît, es.catholic.net, eltestigofiel.org, accesoperu.com, misionerascruzadasdelaiglesia.net, misionerascruzadasdelaiglesia.org, efe.com, boliviaweb.com, boliviamisionera.com, europapress.es, lostiempos.com, aciprensa.com – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 1. juli 2005 – Oppdatert: 21. oktober 2018