Den hellige Patricia av Napoli (~644-~665)

Den hellige Patricia (it: Patrizia) var en gresk jomfru som ble født rundt 644 i Konstantinopel. Hun var ifølge legenden niese av keiser Konstantin III (641) og hun vokste opp ved hoffet til hans sønn, keiser Konstans II (641-68). Andre kilder mener at hun levde 300 år tidligere, var niese av keiser Konstantin den store (306-37; enekeiser fra 324) og vokste opp ved hoffet til hans sønn, keiser Konstans I (337-50)

Hun ble oppdratt ved hoffet av ammen Aglaia, og hun avla løfter om jomfruelighet i ung alder. For å være trofast mot dette løftet, flyktet hun fra byen for å unnslippe et ekteskap som keiseren ville arrangere for henne. Hun kom til Roma sammen med Aglaia og andre tjenestejenter, og der mottok hun jomfrusløret av den hellige pave Liberius (352-66).

Da hennes far døde, vendte hun tilbake til Konstantinopel for å si fra seg alle krav til den keiserlige trone og dele ut sin formue til de fattige, og deretter dro hun tilbake til Roma. Derfra la hun ut på en pilegrimsreise til Det hellige land. Men i en fryktelig storm forliste hun på kysten ved Napoli og ble skylt i land på Isolotto di Megaride med festningen Castel dell’Ovo («eggefestningen»). Dette navnet kommer fra en legende om at den romerske dikteren Vergil hadde lagt et egg i byggverkets fundament. På øya var det en liten eremittcelle hvor hun slo seg ned, men etter noen få måneders botsliv døde hun etter et kort sykeleie en 25. august rundt 665, bare 21 år gammel.

Hennes legeme ble lagt på en vogn trukket av to okser for å bringe henne til kirkegården, men oksene fortsatte forbi kirkegården og stanset først foran klosteret på høyden Caponapoli i det historiske sentrum i Napoli. Det var bebodd av basilianermunker og var viet til Santi Nicandro et Marciano, og der hadde Patrizia tidligere indikert at hun ville hvile etter sin død. Etter at basilianermunkene senere ble overført til San Sebastiano, ble klosteret overtatt av benediktinernonner og fikk navnet Santa Patricia.

Patricias kult er godt belagt fra middelalderen. En translasjon av relikviene skal ha skjedd i 1549. Under de turbulente begivenhetene i forbindelse med Italias samling ble klosteret i 1864 stengt av de nye makthaverne, så søstrene ble tvunget til å flytte til klosteret San Gregorio Armeno og tok relikviene med seg. Patricias relikvier ble dekket av voks og lagt i en kiste av gull og sølv prydet med edelstener og satt i sidekapellet i den monumentale klosterkirken. Fra 1922 har relikviene vært voktet av søstre fra kongregasjonen «Korsfestede tilbedelsessøstre av Eukaristien» (Suore Crocifisse Adoratrici dell’Eucaristia – CAE).

Kirken San Gregorio Armeno inneholder et stort antall hellige relikvier. I tillegg til legemet og blodet til den hellige Patricia har de blod av Johannes Døperen, de hellige Pantaleon, Laurentius og Stefan, hodet til Gregor Armeneren (den hellige Gregor Opplyseren) og et av hans skinneben, og blant de andre relikviene er blodet til den hellige Frans av Assisi.

Befolkningen har alltid strømmet til i store mengder for å ære Patricias relikvier. I likhet med andre helgengraver strømmet det manna fra hennes grav, spesielt mye en 13. september mellom 1198 og 1214. Patricia er også kjent for sine blodrelikvier. Disse stammer fra en hendelse omtrent hundre år etter hennes død. Da ble en romersk ridder som led av langvarige og uutholdelige smerter, helbredet foran hennes relikvier etter innstendige bønner. Han ønsket å sikre seg en relikvie, så han søkte og fikk tillatelse til å tilbringe natten i bønn foran Patricias relikvier. Da han var alene, åpnet han glasskrinet og trakk ut en av Patricias tenner. Straks så han at det strømmet ut rødt blod som fra en levende kropp. Neste morgen ble han funnet besvimt på gulvet. Biskopen og prestene skyndte seg til kirken, og sammen med søstrene fant de at varmt blod fortsatte å strømme ut. Det ble straks samlet opp og fylt i to ampuller. Blodet størknet snart, men hver gang ampullene ble vist frem for de troende, ble det flytende. Blodet og tannen oppbevares i et rikt dekorert relikvar.

Dette miraklet har gjentatt seg i tolv århundrer, ikke bare hvert år på Patricias festdag den 25. august, men ofte i nærvær av fromme pilegrimer som kommer for å be. Både kirkelige og sivile myndigheter har undersøkt fenomenet flere ganger, men uten å finne noen naturlig forklaring. I byen Napoli er hver tirsdag viet til Patricia. Den dagen kommer store folkemengder for å ære helgenen, mens en prest velsigner dem med ampullene som inneholder det mirakuløse blodet.

Dette blodunderet minner mye om det som er knyttet til den langt mer berømte hovedskytshelgenen for Napoli, den hellige Januarius. Hennes minnedag i Martyrologium Romanum er dødsdagen 25. august. Siden 1625 har hun vært regnet som en av Napolis skytshelgener. Hun kalles også Patricia av Konstantinopel etter sin fødeby.