Den hellige Richard av Chichester (~1197-1253)

Minnedag: 3. april

Skytshelgen for kuskenes laug i Milano

Den hellige Richard ble født ca 1197 i Wich (i dag Droitwich) i Worcestershire i England. Hans etternavn var Backedine, men han er mest kjent som Richard Wyche eller de Wich (noen ganger også kalt «av Burford»). Han var andre sønn i en lavadelig, men ubemidlet familie, og foreldrene Richard og Alice var selveiende bønder. Men de døde mens Richard var ganske ung, og familien ser ut til å ha sunket ned i fattigdom. Hans eldre bror Robert tilbød Richard jorden, og det kan også ha kommet et tilbud om en velstående kvinne som brud, men Richard avslo begge deler. Noen beretninger forteller at Richard hjalp til med å gjenoppbygge familieformuen ved å overta administrasjonen av den dårlig drevne gården og å arbeide hardt i flere år på den for broren, men det finnes ingen troverdige bevis på dette.

Richard var en lærelysten gutt, og han reiste ca 1214 til Oxford, hvor han studerte på det nylig åpnede universitetet under Grosseteste. I Oxford begynte han et livslangt vennskap med den hellige Edmund Rich av Abingdon, som var kansler på universitetet. Richard fortsatte sine studier i Paris, hvor han var så fattig at han måtte dele rom med to andre studenter. De tre hadde en kappe på deling, så de måtte veksle på å gå ut om vinteren. En senere beretning sier at han fortsatte studiene i Bologna for å lære kanonisk og romersk rett i sju år før han fikk sin doktorgrad i 1235, og at en av lærerne tilbød ham å bli hans arving og gifte seg med hans datter, men at han, som følte seg kallet til et liv i sølibat, måtte komme med en høflig unnskyldning og dra tilbake til Oxford. Denne historien synes imidlertid ikke sannsynlig.

Men uansett vendte han tilbake til Oxford, hvor han skaffet seg et ry som vitenskapsmann og lærer, og nesten umiddelbart ble han utnevnt til kansler på universitetet der. Kanslerens rolle var under utvikling, og Richard hjalp til med å øke dens betydning ved sin dyktige administrasjon og energi. Like etter inviterte både hans venn og tidligere lærer Edmund Rich av Abingdon, som da var blitt erkebiskop i Canterbury (1233-42), og biskop Robert Grosseteste av Lincoln ham til å bli deres kansler. Han takket ja til Edmunds tilbud og fikk embetet som kansler i Canterbury. Kansleren var erkebiskopens høyre hånd, som lettet ham så mye som han kunne fra de tunge byrdene.

Dette brakte Richard for første gang inn i politikkens verden. Edmund var en ivrig reformator og en sterk forsvarer av Kirkens rettigheter, og han var involvert i mange krangler med kong Henrik III. Da Edmund etter en strid med kongen om kirkens rettigheter måtte dra i frivillig eksil til Frankrike, fulgte Richard vennen i utlendighet. Han var også hos Edmund da han kort tid etter døde i cistercienserklosteret Pontigny den 16. november 1240. Deretter bestemte Richard seg for å bli prest, og han dro til Orléans for å studere teologi hos dominikanerne der. Han ble presteviet hos dominikanerne i Frankrike i 1243. Han tenkte på å bli dominikaner, men av ukjente grunner vendte han hjem til England, hvor han ble sogneprest i Charing og i Deal. Men kort tid etter ble han gjenoppnevnt som kansler av den nye erkebiskopen, den salige Bonifatius av Savoia (1243-70).

I 1244 døde biskop Ralph Neville av Chichester. Ved å legge press på kannikene fikk kong Henrik III dem til å velge sin kandidat, erkediakon Richard Passelew av Chichester. Men erkebiskopen nektet å godkjenne valget og innkalte et kapittel av sine suffraganbiskoper, som den 3. juni 1244 erklærte det ugyldig og valgte erkebiskopens kandidat Richard de Wich til biskop av Chichester. Kongen og deler av kapitlet mislikte dette, og begge sider appellerte til paven, mens Henrik beholdt på egne hender de verdslige regaliene og forbød Richard tilgang til noe baroni eller sekulær eiendom knyttet til hans sete. Innocent IV, som presiderte over et konsil i Lyon, bekreftet valget av Richard de Wich og konsekrerte ham personlig til biskop i Lyon den 5. mars 1245.

Men da Richard vendte tilbake til England, fant han at kongen i stedet for å gi seg hadde forbudt alle å låne Richard penger eller til og med gi ham husrom. I Chichester hadde kongen stengt bispeboligen for ham, og det så ut som han måtte vandre rundt i sitt bispedømme som et husløst utskudd. Som en biograf skriver: «Han var som en fremmed i et ukjent land». Det var på denne tiden han skrev til kannikene i Chichester, som støttet ham: «Forstår dere ikke hva som er skrevet i Apostlenes Gjerninger hvor mye apostlene gledet seg over at de ble regnet verdige til å lide for Kristi navns skyld? Jeg sier dere at Gud i sin nåde vil snu denne motgangen til glede». I mellomtiden åpnet en god sogneprest, Simon av Tarring, sitt hus for ham, og fra dette beskjedne senteret arbeidet Richard i to år som misjonsbiskop, visiterte sitt bispedømme til fots og dyrket fikener i fritiden. Først to år senere ga kongen etter for pavens trusler om ekskommunikasjon, og Richard kunne ta sitt forfalne bispedømme i besittelse. Men mye av pengene kongen skyldte biskopen ble ikke utbetalt før etter Richards død.

Richard var en reformbiskop av samme type som hans venner Edmund Rich og Robert Grosseteste av Lincoln, og samtidige regnet ham som en idealbiskop. Hans personlige vaner var enkle, han var sjenerøs og nestekjærlig mot dem som var rammet av hungersnød, men nådeløs mot simoni og nepotisme og streng mot presteskapet. Han var både fast og nådig mot syndere og en omgjengelig mann, og var lykkelig sammen med de beskjedne menneskene i sin flokk. Alltid når han hørte om en brann eller skade på sine eiendommer, sa han til sine forvaltere: «Ikke sørg, for dette er en leksjon for oss. Gud vil lære oss at vi ikke gir nok til de fattige. La oss øke våre almisser». Han var samtidig en svært dyktig administrator og var personlig involvert i etableringen av passende kall for sine prester og også i å øke bispedømmets inntekter. Han ga spesiell støtte til tiggerordenene, spesielt dominikanerne.

Til og med før striden med kongen var løst, hadde han lyktes å holde synoder for å gi lover mot misbruk. Blant andre ting var Richard opptatt av at prestene måtte forstå og forklare til folket om betydningen av sakramentene, at de skulle forstå ordene i messen og si dem frem klart og uten hastverk, at hans erkediakoner skulle utføre sine plikter skikkelig og ikke for personlig fordel. Han var også lovgiver for sitt bispedømme: Sakramentene skulle administreres uten betaling, messen feires i verdige former, presteskapet måtte overholde sølibatet, bo i sitt sogn og bære prestedrakt. Legfolket ble påbudt å gå til messe på søndager og helligdager og kunne utenat Ave Maria, Fadervår og Credo. Han satte også opp et sett konstitusjoner for sin presteskap som bygde på dekreter fra synoder og konsiler og var et mønster i sitt slag.

Mot slutten av sitt liv fikk Richard i 1250 av paven i oppdrag å preke korstog mot sarasenerne. Han så dette som et kall til nytt liv, som også ville gjenåpne Det hellige Land for pilegrimer, ikke som en politisk aksjon. Han rekrutterte mange korsfarere i Sussex og Kent, særlig blant arbeidsløse sjøfolk. Men gjennom sin rastløse apostoliske virksomhet og glødende prekener hadde han mistet helsen. Som korstogspredikant dro han til Dover, og der ble han alvorlig syk og døde den 3. april 1253 i Maison Dieu, et hus for fattige prester og pilegrimer. Det var dagen etter at han hadde konsekrert en kirke i Dover til ære for sin mester, St. Edmund. Han ble bisatt i domkirken i Chichester. På hans grav skjedde så mange bemerkelsesverdige undre at pave Urban IV kanoniserte ham høytidelig i fransiskanerkirken i Viterbo i 1262. Hans biografi ble skrevet av en av hans prester, Ralph Bocking.

Hans legeme ble overført til et skrin bak høyalteret i katedralen i Chichester den 16. juni 1276 av erkebiskop Robert Kilwardby i nærvær av kong Edvard I. Skrinet ble et pilegrimssenter i resten av middelalderen, og mange mirakler skjedde der, spesielt helbredelser. Men det ble til en viss grad overskygget av den hellige Thomas Beckets skrin i Canterbury, og Richard ble ikke noen spesielt populær helgen rundt omkring, og bare en middelaldersk engelsk kirke var viet til ham. Skrinet ble plyndret under reformasjonen i 1538, men relikviene skal ha blitt reddet av de troende og gravlagt i hemmelighet.

Legenden sier at Richard var dominikanertertiar, men det finnes ingen bevis på dette. En tradisjon sier at han skulle til å gå inn hos dominikanerne i Orléans da brevet kom som utnevnte ham til biskop. I dominikanerordenens tidligste år ble navnet St. Richard satt inn som en helgen som skulle minnes blant deres fester, et faktum som er en sterk indikasjon på at han tilhørte ordenen.

Hans minnedag er 3. april, med en translasjonsfest den 16. juni. Hans navn står i Martyrologium Romanum. I kunsten avbildes han med en kalk ved sine føtter, til minne om at han en gang ved messen mistet kalken på golvet uten at den veltet. Han avbildes også mens han pløyer på foreldrenes gård. Noe uventet og av en eller annen grunn er han skytshelgen for kuskenes laug i Milano, muligens en referanse til at han kjørte kjerrer på sin families gård. Han kan også ses på som typen på akademikere som også er dyktige i jordbruk. Han er forfatter av en berømt bønn på engelsk, nylig tonesatt:

«Thanks be to thee, my Lord Jesus Christ / for all the benefits thou hast given me, / for all the pains and insults / which thou hast borne for me ./ O most merciful redeemer, friend and brother, / may I know thee more clearly, / love thee more dearly / and follow thee more nearly, / day by day. Amen.»

av Webmaster publisert 01.04.2000, sist endret 20.01.2019 - 13:01