Den hellige Severus av Ravenna ( -~348)

Den hellige Severus var en fattig vever i Ravenna i Italia som aldri drømte om at Gud ville kalle ham til å bli kirkeleder. Her er legenden om hans kall:

Da bispestolen i Ravenna ble tom i 283, og katedralen var fylt av dem som var kalt til å velge den nye biskop, sa Severus til sin kone Vincentia at han ville ta seg en tur og se hva som foregikk. Men hun sa at at han vel helst burde holde seg innendørs og ikke vise seg i sine enkle arbeidsklær blant alle de fremstående og velkledte byens borgere. "Men hva skade kan det gjøre hvis jeg går dit?", innvendte hun. "Vel, du har ditt arbeide å passe på her", svarte hun, "og gjør seg isteden for å gå ut for å glo på folk". Men han holdt på sitt. Da sa hun: "Gå avsted, du kommer vel tilbake etter å ha fått deg en lusing", og så la hun til sarkastisk: "bare gå, og bli valgt til biskop".

Severus var vant til hennes skarpe tunge, og gikk avsted. Han trådte inn i den overfylte katedralen, og stilte seg i bakgrunnen, for han skammet seg over sine arbeidsklær som var dekket med ulltrevler. Da man kom til det punkt under gudstjenesten at Den Hellige Ånd ble påkalt, dukket det opp en hvit due inne i kirken. Alle fulgte den med øynene, og etter å ha flakset rundt, kom den ned og kurret inn i Severus' øre. Han slo den fra seg, men snart kom den tilbake og satte seg på skulderen hans. Alles blikk vendte seg nå mot ham; de så i det som var hendt som et tegn fra Gus, og valgte ham med det samme og enstemmig til biskop.

Vincentia var hjemme alene, og da en nabo kom løpende til døren med nyhet om hva som var skjedd, lo hun og kunne ikke tro det. "For en historie", sa hun, "at en mann som lever av å veve, skal bli valgt til prelat!". Men så kom det en annen med samme nyhet, og så enda en. Til sist hadde en mengde samlet seg utenfor døren hennes. Hun skjønte at det var sant, og ble helt målløs.

Og slik gikk det til at Severus veveren ble biskop av Ravenna. Og hvem kan tvile på at han var en dyktig vever, høyt aktet for sitt arbeid og sin karakter, eller på at han ble valgt ikke bare på grunn av det gode omen, men også for sine fine karakteregenskaper. Og for dem ble han også valgt til å ledsage pavens utsending til synoden i Sardica i 344.

Han var en god biskop, og da hans siste time nærmet seg, feiret han sin siste messe for hele folket, og sendte dem stille avsted med sin velsignelse. Da alle var gått, unntatt en gutt som hadde tjent ham ved alteret, bød han gutten om å stenge dørene. Så kledte han seg i sin bispeskrud og gikk til sin kones og datters grav - de hadde gått før ham i døden. Med guttens hjelp løftet han til side gravstenen, steg ned i graven, la seg ned, bad en kort bønn, og sovnet inn.

--