Den salige Santia Szymkowiak (1910-1942)

Den salige Santia (pl: Sancja) ble født som Janina Szymkowiak den 11. juli 1910 i Mozdzanów i Ostrów Wielkopolski i Polen. Hun var den yngste av de fem barna til Augustin Szymkowiak og Maria Duchalska og eneste jente. Foreldrene var velstående og troende og ga datteren en god utdannelse. Etter gymnaseksamen i 1929 studerte hun språk og utenlandsk litteratur ved universitetet i Poznan.

På skolen var hun godt likt fordi hun alltid var glad og munter og brydde seg om dem som var rundt henne, og hun var alltid sjenerøs i å hjelpe dem som var i noe slags nød. I skoledagene var hun medlem av Maria-brorskapet, og hun ble husket for et diskret og effektivt apostolat med å prøve å dele sin lykke med dem rundt henne. Hun gikk også ut over sine egne kretser og viste en spesiell oppmerksomhet mot behovene til de fattige i byen. Hun var interessert i alle, var åpne mot andre og hadde en «hellighets ånd» som var slående for dem rundt henne.

Mens Janina var svært ung, følte hun et kall til ordenslivet. Sommeren 1934 dro hun på valfart til Lourdes i Frankrike, og der tilbød hun seg selv til Jomfru Maria og ønsket å legge sitt liv helt og uten reservasjoner i Guds mors hender. Etter å ha tilbrakt et år hos kongregasjonen «Oblatsøstre av Jesu hellige Hjerte» i Montluçon, vendte hun tilbake til Polen. I juni 1936 trådte hun inn i kongregasjonen «Døtre av Vår Frue av Smertene» (Córki Najswietszej Maryi Panny od Siedmiu Bolesci – CMBB) i Poznan, bedre kjent som «De serafiske søstre» (Siostry Serafitki). Der fikk hun ordensnavnet Maria Santia.

Helt fra begynnelsen var sr. Santia nidkjær i observansen av kongregasjonens regler og i å utføre alle former for tjeneste. Hennes liv, som øyensynlig ikke hadde noe ekstraordinært ved seg, skjulte en dyp forening med Gud med en fullstendig villighet til å gjøre hans vilje i alt. Hennes motto var «Guds vilje er min vilje. Alt det han ønsker, det ønsker jeg». Hun lengtet etter å bli en stor helgen på «en skjult måte».

Den 30. juli 1938 avla hun sine første løfter. Deretter arbeidet hun i et år i barnehagen i Naramowice i Poznan, og hun begynte også å studere farmakologi. Men hun kunne ikke fortsette studiene, for i september 1939 brøt Andre verdenskrig ut med det tyske angrepet på Polen.

Poznan ble okkupert av nazistene og søstrene ble satt i husarrest. De ble tvunget til å ta seg av hundre tyske soldater som ble innkvartert der, samt engelske og franske krigsfanger som ble huset i og rundt klosteret. Santia kunne oversette for de utenlandske fangene. Tvangsarbeidet var svært vanskelig, men hun var villig til å tjene alle som hun ville tjene Kristus selv.

I februar 1940 forverret den religiøse forfølgelsen seg og sr. Santia fikk tillatelse til å vende hjem til sin familie for å komme i sikkerhet. Hun valgte imidlertid å bli i klosteret og underkastet seg det harde arbeidet som ble pålagt dem av okkupasjonsmakten. Hun mente det var Guds vilje at hun ble værende for å bli en «mor» for dem rundt henne – fangene, soldatene og søstrene. Sr. Santia var et redskap for Guds kjærlighet og fred, og hun ble et tegn på håp for dem rundt henne. De engelske og franske fangene kalte henne «godhetens engel» og «St. Santia».

Den konstante utmattelsen og de vanskelige forholdene slet hardt på Santia, og hun begynte å vise tegn på tuberkulose. Men hun fortsatte med den samme ånd av overgivelse og uforstyrrelighet, og hun aksepterte sine lidelser som en forberedelse for sine høytidelige løfter. De avla hun den 6. juli 1942. Litt over en måned senere, den 29. august 1942, døde hun av tuberkulose i spiserøret, 32 år gammel.

Den 18. desember 2000 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 5. juli 2002 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Hun ble saligkåret av paven den 18. august 2002 i Kraków i Polen på hans niende besøk i hjemlandet og sin 98. utenlandsreise som pave.