Den hellige Vincent Maria Strambi (1745-1824)

Den hellige Vincent Maria Strambi (it: Vincenzo Maria) ble født den 1. januar 1745 i Civitavecchia, Romas havneby som da lå i Kirkestaten. Han var eneste barn av apotekeren Giuseppe Strambi og hans hustru Eleonora som overlevde spedbarnsalderen. Han var et lykkelig og spesielt livlig barn med en sterk religiøs sans, som utviklet seg tidlig og ble sterkt oppmuntret av foreldrene, som hadde som ambisjon at han skulle bli sekularprest. Han fikk sin første utdannelse av fransiskanerne. Da han var femten år, overvant han foreldrenes protester om at han fortsatt var for ung og mottok tonsuren og de lavere vielser.

Han begynte på bispedømmets seminar i Montefiascone den 4. november 1762. Etter to år bestemte han seg for å fortsette studiene i Roma. Året etter dro han til det dominikanske studiehuset i Viterbo for å studere teologi. I Viterbo bodde han først hos en sogneprest før han ble ansatt for å undervise de to sønnene til familien Ctaci, som ga ham et rom i deres hjem. Han ble viet til subdiakon i 1766 og ble prefekt for seminaret i Montefiascone, mens han fortsatte sine egne studier under to lærde prester. Han ble diakonviet i mars 1767 og ble fungerende rektor for seminaret i Bagnorea i fem måneder, bare 22 år gammel og ennå ikke presteviet.

Fasten 1767 holdt Vincent de store fasteprekenene i sognet Viteriolo og vendte deretter tilbake til Roma for å studere ved det dominikanske studiehuset på Aventin-høyden. Han ble presteviet i 1767, bare 22 år gammel. På sin retrett før prestevielsen traff han den hellige Paulus av Korset, grunnleggeren av pasjonistordenen (Congregatio Clericorum Excalceatorum Ssmae Crucis et Passionis, senere Congregatio Passionis Iesu Christi – CP). Vincent var fylt av et ønske om perfeksjon, og på råd av Paulus av Korset og etter en smertefull kamp med sine skuffede foreldre, trådte han den 20. september 1768 inn i pasjonistenes novisiat på Monte Argentaro. Han fikk ordensnavnet Vincent Maria av St. Paulus. Han fikk senere gleden av å bli ordensgrunnleggerens biograf.

Etter løfteavleggelsen i 1769 studerte Vincent i to år Bibelen og kirkefedrene i Vetralla, samtidig som han perfeksjonerte seg i prekenskriving. Deretter begynte han sin karriere som predikant. Snart ble han også betrodd ansvarsfulle stillinger, først som professor i teologi og prekenkunst innen kongregasjonen. I 1773 satte p. Paulus av Korset ham med ansvaret for undervisningen av de unge studentene for fremtidig misjonspreking ved det nylig overtatte klosteret Ss Johannes og Paulus i Roma. Senere skrev han en lærebok i teologisk veltalenhet. Deretter fikk han flere sentrale embeter i ordenen, som rektor for kommuniteten Ss Johannes og Paulus (1780), provinsial (1781) og konsultor (1784-96). Han var også en kjent åndelig veileder og en meget etterspurt misjonær. Hele sitt liv arbeidet han for troens utbredelse og for etterveksten av prester. I denne tiden skrev han også en biografi om grunnleggeren.

Han måtte i 1801 meget motvillig akseptere bispesetet i Macerata og Tolentino i Marche di Ancona som pave Pius VII (1800-23) ga ham. Han ble bispeviet den 26. juni 1801 og tok sitt sete i besittelse den 14. august. Her arbeidet han utrettelig for Kirkens beste og forbedret standarden i bispedømmet, særlig gjennom å øke kvaliteten på prestene. Han oppfordret dem til å feire messe daglig og å gå i prestekjole (soutane). Han solgte det gamle seminaret og bygde et nytt. Han tok selv ansvaret for å velge ut professorer på seminaret, og han utnevnte til og med en eller to legmenn, noe som var usedvanlig på den tiden. Han ga selv studentene en forelesning hver uke, og han insisterte på at de skulle ha to timer med gregoriansk sang hver uke. Resultatet var en genuin, liturgisk basert fornyelse av gløden i bispedømmet.

Biskop Strambi oppmuntret også kateketer og grunnla et folkebibliotek. Den katedralbaserte kateketiske skolen tilbød kurs for voksne og for kateketer i tillegg til for barna. Han hjalp sjenerøst både skolen i Tolentino og somaskernes barnehjem. For å hjelpe de fattige, skaffet han store mengder hamp, som de kunne tjene gode penger ved å spinne. På forskjellige tidspunkt i sitt liv skrev han flere bøker, særlig om prestekallet.

I 1808 nektet han som så mange andre å avlegge troskapsed til keiser Napoleon I (1804-15). Derfor ble han utvist fra sitt bispedømme, først til Novara, hvor han ble til oktober 1809, og deretter til Milano. Der var han gjest hos barnabittene og senere hos markise G.A. Zitta Modigniani, og han administrerte bispedømmet så godt han kunne via brev. Da Napoleon abdiserte i april 1814, vendte Vincent tilbake til sitt bispesete i Macerata under stor jubel.

Men i april 1815 flyktet Napoleon fra Elba og innledet sine nye hundre dager ved makten. General Joakim Murat, som siden 1808 hadde vært konge av Napoli, var ivrig etter å beskytte sin stilling mot østerrikerne, så han kom med en hær på 30.000 mann og gjorde Macerata til sitt hovedkvarter. Murat ble slått av østerrikerne i slaget ved Tolentino i 1815, men Vincent selv snakket med både Murat og den østerrikske generalen, og dermed reddet han Macerata fra å bli plyndret. Imidlertid fulgte snart andre ulykker, slik som en tyfusepidemi og matmangel som nesten skapte hungersnød. Samtidig fortsatte Vincent reformene til misnøye fra noen leirer, og det skal ha blitt gjort minst et forsøk på å drepe ham.

Da pave Pius VII døde den 20. august 1823, trakk den 78-årige Vincent seg fra sitt bispesete og reiste til Roma. Den nye paven, den konservative Leo XII (1823-29), var hans gamle venn og kalte ham til Quirinalet som sin skriftefar og fortrolige rådgiver, og der fortsatte han å føre et svært asketisk liv. Blant hans skriftebarn i Roma var den salige Anna Maria Taigi og den ærverdige Luisa Maurizi.

Men som Anna Maria Taigi hadde forutsagt mottok han sin siste kommunion på nyttårsaften den 31. desember 1823, og dagen etter, på sin 79-årsdag den 1. januar 1824, døde han i Quirinalet og ble gravlagt i kirken Ss Giovanni e Paolo i Roma. Hans legeme ble den 12. november 1957 overført til Macerata, som han er skytshelgen og beskytter for.

Han ble saligkåret den 26. april 1925 av pave Pius XI (1922-39) og helligkåret den 11. juni 1950 av den ærverdige pave Pius XII (1939-58). Hans minnedag er 25. september, særlig i hans egen kongregasjon, men dødsdagen 1. januar nevnes også. Hans navn står i Martyrologium Romanum.