Den hellige Winifred av Holywell (d. ~650)

Minnedag: 3. november

Den hellige Winifred av Holywell (d. ~650)
Skytshelgen for Holywell, Gwytherin og Shrewsbury

Den hellige Winifred (Winefred, Winefride, Winifrid, Wenefred; lat: Wenefrida, Wenbruia; wal: Gwenfrewi, Gwenfrewy, Guinevra, Guenevra) levde på 600-tallet i Flintshire i Nord-Wales. Hun er nok med stor sikkerhet en virkelig, historisk person, men den skriftlige informasjonen som finnes om henne, er alt for sen og fantasifull til å gi oss noen pålitelige data om hennes liv eller død. Det er bevart to biografier, som begge er skrevet på 1100-tallet, rundt 500 år etter hennes død. Det dreier seg om en biografi på latin som kalles Vita prima, selv om den i realiteten er den yngste av de to. Den ble angivelig skrevet av hennes samtidige, abbed Elerius, men forfatterskapet tilskrives nå den såkalte «pseudo-Elerius». Dette manuskriptet befinner seg i British Museum. Det andre manuskriptet, som finnes i Bodleian Library i Oxford, regnes vanligvis som en kompilasjon fra 1130 av Robert av Shrewsbury. Men den store interessen for henne ligger ikke i de få opplysningene vi har om hennes liv, men i hennes over tusenårige og utbredte kult og dens karakter. Fra de to biografiene har Albert Butler (1710-73) satt sammen hennes legende:

Winifred var en etterkommer etter de tidlige kongene av Powys og datter av den walisiske adelsmannen Tyfid ap Eiludd (Teuyth, Thevit), en tapper soldat og en velstående borger og en av de viktigste rådgiverne til den lokale kongen. Han var eier av de tre herregårdene med tilhørende landsbyer Abeluyc (Holywell/Trefynnon), Maenwen og Gwenffynnon i Tegeingl i det som nå er Flintshire. Winifreds mor Wenlo var søster av den hellige Beuno av Clynnog Fawr (ca 545-ca 640).

Beuno hadde først levd som eneboer, men etter at han hadde blitt plaget av noen unge fyrster i Powys, bestemte han seg for å besøke søsteren og hennes familie mens han lette etter et passende sted for et kloster. Senere skulle han komme til å etablere et cenobittisk kloster i Clynnog Fawr, men i mellomtiden bodde han hos søsteren og svogeren. Winifred bodde fortsatt hjemme, og Beuno tilbød seg å bli hennes lærer hvis han til gjengjeld fikk litt land hvor han kunne bygge et kapell. Tyfid ga ham Abeluyc (dagens Holywell), hvor han bosatte seg og bygde et kapell hvor han leste messe og prekte for folket.

Den femtenårige Winifred var en av dem som lyttet mest oppmerksomt til Beuno, og hun sugde til seg hans guddommelige doktrine. Han underviste henne daglig, og under hans veiledning vokste hun hele tiden i dyder. Hun henga seg til et liv i andakt og askese, og hun tilbrakte mange våkenetter i onkelens kapell. Hun var en ung kvinne med stor personlig sjarm og var utrustet med sjeldne intellektuelle gaver. Hun lengtet etter å gi opp alle verdslige ting slik at hun kunne vie seg fullstendig til Gud. Med sine foreldres samtykke viet hun seg til Jesus Kristus som sin brudgom gjennom et løfte om evig jomfruelighet.

Tradisjonen forteller at høvdingsønnen Caradoc (Caradog) fra Penarlâg (nå Hawarden i Flintshire), sønn av nabofyrsten Alen (Alaog), hørte om Winifred og forelsket seg voldsomt i henne. En 22. juni rundt 635 fant han henne alene i huset, ettersom foreldrene var gått til kirken. Han forsøkte da å forføre henne med et løfte om ekteskap, men Winifred avviste ham og sa at hun var trolovet med Kristus. Dette førte bare til at hans begjær flammet ytterligere opp, og han nektet å la henne være i fred og begynte å true henne. Da hun ante hans onde hensikter, ble hun redd og fryktet for sin uskyld, så hun unnskyldte seg med at hun måtte pynte seg litt.

Hun unnslapp gjennom sitt eget rom på baksiden av huset og satte på sprang mot onkelens kapell, hvor han var i ferd med å feire messe. Prinsen ble lei av å vente og mistenkte at Winifred prøvde på noe lureri, og da han så ut av vinduet, så han en skikkelse som skyndte seg nedover dalen. Han ble rasende over å være ført bak lyset og kastet seg på hesten, men han klarte ikke å ta henne igjen før idet hun nådde kirkedøren. Han var så rasende at han løftet sverdet og hogg hodet av henne før hun kom seg i sikkerhet.

Da Beuno og Winifreds foreldre hørte tumultene utenfor kapellet, styrtet de straks ut og fant jenta liggende for deres føtter. Beuno forbannet prinsen, og han falt straks død om. Folketroen forteller at jorden åpnet seg og slukte ham. Beuno satte hodet hennes tilbake på kroppen og dekket henne med kappen sin. Deretter ba han innstendig til Gud, og da han fjernet kappen, hadde hodet grodd på igjen med bare et hvitt arr rundt hele halsen. Deretter våknet hun opp som etter en dyp søvn. Etter at hun slik var vekket til live, levde hun resten av sine dager som nonne. Likevel ble hun etter sin død æret som martyr på grunn av det hun hadde vært gjennom.

Der hvor hennes avhogde hode falt ned og traff bakken, sprang det plutselig frem en vannkilde. Stedet var opprinnelig kjent som Sechnant eller «Den tørre dalen», men navnet ble forandret til Ffynnon Gwenfrewi («Winifreds kilde») og senere til Trefynnon (Holywell), et navn som stedet har beholdt til denne dag. Som en oppfyllelse av sitt løfte avla Winifred høytidelige løfter om kyskhet og fattigdom, og etter Beunos råd ble hun værende ved kirken der og levde som eneboer. Hun synes å ha levd i kontinuerlig ekstase og intime samtaler med Gud.

Deretter ble det bygd et kloster på hennes fars land, hvor hun samlet rundt seg elleve fromme jomfruer, som hun hadde hellige samtaler med og instruerte dem i den kristne religion. Hun ble abbedisse for denne kommuniteten av unge kvinner, og det ble bygd et kapell over den kilden som hadde strømmet frem.

Beuno forlot Holywell og dro til Clynnog Fawr sør for Caernarfon. Før han dro, forteller tradisjonen at han satte seg på den steinen som nå står i det ytre kildebassenget, og der lovte han i Guds navn at alle som på dette stedet tre ganger ba om en tjeneste fra Gud i den hellige Winifreds navn, skulle få det han ba om dersom det var til beste for hans sjel. Winifred på sin side avtalte med Beuno at så lenge hun ble værende i Holywell og inntil hun fikk høre om hans død, ville hun hvert år sende ham et bevis på sin kjærlighet til ham. Winifred og hennes nonner sydde hvert år en messehagl eller andre vakre håndarbeider som hun sendte til onkelen. Det heter at de la arbeidene i kilden og at strømmen alltid brakte dem trygt frem til Beuno.

Winifred ble værende i Holywell i åtte år etter Beunos avreise, men da hun fikk høre om hans død, fikk hun inspirasjon til å forlate klosteret. Vita prima skiver at Winifred først dro på valfart til Roma. og da hun vendte tilbake til Wales, kalte hun sammen en synode, «Winifreds synode», som ble besøkt av de fleste hellige menn og kvinner i Wales, Dumnonia og i nord. På synoden diskuterte de spørsmålet om eremitter som sluttet seg sammen i klostre, og de bestemte at Winifreds initiativ til et religiøst liv i trygghet i grupper var å foretrekke fremfor et liv som eneboer.

Winifred bestemte seg for å trekke seg innover i landet for å hjelpe til med å grunnlegge kommuniteter andre steder. Det var også grunn til å frykte at Holywell snart ikke lenger ville være trygg for sakserne. Kongeriket Northumbria presset på grensene til Nord-Wales, og Anglesey og Chester var allerede i saksernes hender. Det var tid for britiske eneboere å søke tilflukt i fjellene, og derfor la Winifred ut på en pilegrimsreise for å finne seg et passende sted. Det sies at hun først dro til Bodfari og grunnla en kirke der, men at eremitten der, den hellige Diheufyr, ikke var interessert i hennes nye ideer. Deretter dro hun til Henllan, hvor den hellige Sadwrn var like avvisende. Han må ikke blandes sammen med den hellige Sadwen (Sadurn) eller Sadwrn Farchog (ridderen).

Til slutt kom hun til Guthurin (Gwytherin) i en avsidesliggende dal i Denbighshire, hvor hun ble ønsket velkommen av morens fetter, den hellige Elerius eller Elwy, som har gitt sitt navn til elven Elwy som har sin kilde like i nærheten. Han presenterte Winifred for sin mor, den hellige Tenoi (Tenoy), som altså var hennes grandtante, og sammen etablerte de et dobbeltkloster i landsbyen. Winifred hadde med seg sine medsøstre, som ble nonner i klosteret. Munkene sto under ledelse av Elerius, mens hele klosteret ble ledet av abbedissen Tenoi. Der levde Winifred et hellig liv, først i ydmyk lydighet til abbedissen. Da Tenoi døde, ba Elerius henne om å bli ny abbedisse, og dette embetet hadde hun til hun døde en 3. november rundt 650, femten år etter at hun ble brakt tilbake til livet. Hun ble gravlagt på klosterets kirkegård av abbed Elerius. Hennes forestående død ble varslet henne i en visjon av Kristus selv.

Abbed Elerius skal ha skrevet hennes første biografi. Man mener at Winifreds bror Owain drepte Caradog som hevn for en forbrytelse, noe som viser at hennes legende har basis i historiske fakta. Før den engelske erobringen av Wales var hun kjent som Guinevra (Guenevra), men deretter dominerte den engelske formen Winifred. Holywell nevnes første gang skriftlig i 1093, da «Haliwel» ble gitt til St Werburgh's Abbey i Chester. I 1131 bygde cistercienserne et kloster i Basingwerk i nærheten av Holywell, som ble utrustet av kong Henrik II. I 1240 ga den walisiske fyrsten Dafydd ap Llewelyn, som igjen hadde vunnet kontrollen over dette området i Wales, den hellige kilden og kirken til Basingwerk Abbey, og selv om stedet hadde vært et valfartssted lenge før de cisterciensiske munkene kom, hadde de ansvaret for kilden og dens pilegrimer inntil reformasjonen.

Krykker etterlatt i Holywell

Winifred var opprinnelig en lokal walisisk helgen av liten betydning. I tidlig middelalder var hennes kult begrenset til grensetraktene i Nord-Wales og til Euias og Erging i de sørlige grensetraktene. Sikre bevis for denne kulten finnes fra 1100-tallet, men de reflekterer sannsynligvis en mye eldre kult, selv om Winifred ikke opptrer i walisiske kalendere før på 1300-tallet. Men nylig ble det funnet et fragment av et relikvar fra 700-tallet fra Gwytherin, The Arch Gwenfrewi (Winifreds kiste), noe som bevitner hennes status som en anerkjent helgen nesten helt fra hennes død rundt 650 – det tidligste slike bevarte beviset for noen walisisk helgen. Hennes kult fikk en voldsom oppsving i 1138 (1136?), da hennes antatte relikvier brakt fra Gwytherin og skrinlagt med mange seremonier i et praktfullt skrin i den benediktinske klosterkirken i Shrewsbury, som var grunnlagt der rundt femti år tidligere.

Winifreds populære biografi ble skrevet bare et par år senere av prior Robert av Shrewsbury. Med tiden spredte hennes kult seg også til England, og i 1398 ble hennes fest utvidet til hele provinsen Canterbury av erkebiskop Roger Walden (1398-99), som var erkebiskop mens Thomas Arundel (1397;1399-1414) var i eksil. Hans etterfølger, Henry Chichele (1414-43), hadde blitt interessert i walisiske helgener da han var biskop av St. David's, og i 1415 opphøyet han Winifreds fest til en høyere rang. John Leland, som reiste rundt i England på 1540-tallet, kopierte en liste over engelske helgengraver «fra en liten bok over steder hvor helgener hviler i England» (E libello de locis, quibus S. in Angl[ia] requiescunt). Der står det: S. Wenefreda Salapiae («St. Winifred [i] Shrewsbury»).1 Hun nevnes også i den sene middelalderkatalogen over engelske helgener, Cathalogus Sanctorum in Anglia Pausancium, fra 1300-tallet.

Kilder som Winifreds i Holywell opptrer ofte i keltiske og andre legender, men hennes er likevel den mest berømte på de britiske øyer. Holywell er fortsatt en av de mest besøkte helligdommene i hele Wales. Kilden er en av «De syv walisiske underverk», og byen kaller seg selv «Wales' Lourdes». Kilden pumper opp 24 tonn vann i minuttet, og det er alltid krystallklart. Temperaturen endrer seg aldri, verken sommer eller vinter. Winifreds kilde fikk ry for å helbrede sykdommer, og begge hennes biografier snakker om mirakler som skjedde i forbindelse med hennes relikvier i Shrewsbury. Utviklingen av både Holywell og Shrewsbury som valfartssentre for Winifred tjente på de viktige veiene som gikk gjennom begge valfartsbyene, noe som gjorde pilegrimer i stand til å besøke flere helligdommer i nabolaget på et enkelt besøk. Et gjestehus for pilegrimene ble bygd i Ludlow. En kilde oppkalt etter Winifred finnes i den lille landsbyen Woolston nær Oswestry i Shropshire. Man mener at da Winifreds relikvier var på vei til Shrewsbury Abbey, hvilte de der over natten, og en kilde sprang frem fra bakken. Man mener at vannet har helbredende egenskaper og kraft til å lege skrubbsår, sår og brukkne ben. Kilden er dekket av en halvtømret hytte fra 1500- eller 1600-tallet. Vannet strømmer gjennom en serie av steinrenner og inn i en stor dam, som deretter flyter ut i en bekk. Hytten er en rolig og fredfylt sted midt på landsbygda og vedlikeholdes av The Landmark Trust.

Winifreds og dermed hennes kildes berømmelse fortsatte å spre seg gjennom hele middelalderen. Høydepunktet kom på 1400-tallet. Kong Henrik V (1413-22) dro på valfart til fots fra Shrewsbury til Holywell i 1416 for å takke for sin seier ved Agincourt i 1415, Edvard IV (1461-70; 1471-83) er sagt å ha gjort det samme. I 1415 var Winifreds fest blitt en viktig høytid over hele Wales og England. Kong Richard III (1483-85) betalte for en prest ved kilden, men det var under den walisiske kong Henrik VII (1485-1509) at kulten nådde sitt høydepunkt. Hans mor, Lady Margaret Beaufort, og andre fikk bygd en steinbygning rundt kilden etter slaget ved Bosworth Field i 1485. Dette kapellet står fortsatt.

St. Winifreds kilde i Holywell (Trefynnon) i Nord-Wales

Winifreds skrin ble ødelagt ved reformasjonen i 1540 etter ordre fra Thomas Cromwell og kong Henrik VIII (1509-47), og hennes relikvier ble nesten fullstendig utslettet. Det eneste som var igjen av relikviene, et fingerben, ble brakt til Roma, men de ble returnert til England i 1852 og er i dag delt mellom Holywell og den katolske kirken i Shrewsbury. Forsøkene på å ødelegge kulten for Winifred ved hennes kilde lyktes aldri helt. Gjennom alle årene med religiøs forfølgelse fortsatte pilegrimer å besøke Holywell, både katolikker og ikke-katolikker. Det ble senteret for den katolske motstanden, og det hevdes at i 1629 besøkte 14.000 legfolk sammen med 150 prester stedet på hennes festdag. Selv om antallet ganske sikkert er overdrevet, er det sikkert at Holywell ble et viktig senter for recusantene, det vil si dem som nektet å gå til anglikanske gudstjenester.

Den siste kongen som dro på valfart til Holywell, var kong Jakob II (1685-88; d. 1701), Englands siste katolske konge. Han og hans dronning Maria av Modena besøkte kilden i 1686 for å be om en Stuart-prins som kunne arve tronen. James Edward, som senere ble kalt The Old Pretender («Jakob III»), ble født den 10. juni 1688. Men kong Jakob ble sendt i eksil og forfølgelsene gjenopptatt. Det var Jakob IIIs sønn, kardinalbiskop Henrik av Frascati, som var den siste Stuart som gjorde krav på tronene i England, Skottland og Irland som «Henrik IX» (d. 1807).

Gjennom disse lange årene ble Holywell og pilegrimene der betjent av jesuittene. Både jesuitter og sekularprester bodde der mer eller mindre fast og kilden fortsatte å tiltrekke pilegrimer. Rev. Alban Butler beskriver fem individuelle helbredelser som skjedde i Holywell på 1600-tallet, minst to av dem involverte protestanter. Disse valgte han ut blant de mange som beskrives i detalj med beviser av p. Philip Metcalf SJ i sin Life of St. Winifred fra 1712. Den 3. august 1774 så Dr. Johnson folk bade der.

Valfartene fortsatte på 1700-tallet og opplevde en ny blomstring på 1800-tallet, og de fortsetter frem til denne dag. I sin dagbok forteller Wilfrid Blunt, en velkjent katolikk på 1800-tallet, hva han var vitne til i Holywell: «Tre menn ble trukket gjennom vannet, en prest resiterte Ave Mariaer, og på slutten av hvert av dem var navnet St. Winifred, og dette i en vantro tid, mirakuløst! Det var tente lys og blomster, og gløden til disse nakne mennene (en av dem var bare skinn og ben) var fenomenal. I skumringen av en tåkete dag var det ikke noe synlig som var forenlig med 1800-tallet. Det var som hentet ut fra middelalderen – praktfullt og rørende».

Etter den katolske emansipasjonen på 1800-tallet var det jesuittene som sto i spissen for den spektakulære renessansen som valfarten opplevde. En kirke ble åpnet i byen på 1840-tallet, og den ble stadig utvidet og forskjønnet. Et pilegrimshospits ble reist kort etter, og under p. Beauclerc på 1890-tallet gjennomgikk valfarten en fornyelse av middelalderske proporsjoner. Pilegrimer kom bokstavelig talt i tusenvis, noe som gjorde det nødvendig med en egen jernbanelinje inn til byen. Populærpressen fortalte om hver helbredelse som ble rapportert. Og de syke meldte om helbredelser i et slikt antall at Holywell begynte å bli kalt «Wales' Lourdes».

Det oppsto noen gnisninger i 1917 da gruvevirksomhet fikk kilden til å tørke ut, til tross for restriksjonene som var pålagt av parlamentet. Heldigvis var det mulig å hente vann fra det originale underjordiske reservoaret, så kilden flommer fortsatt i dag. Det arkitektoniske komplekset av kapell og kilde er det best bevarte middelalderske pilegrimssenter av sitt slag i Storbritannia i dag. Deler av de gotiske bygningene reist av kong Henrik VII og hans mor er fortsatt bevart. Det finnes nå en vakker katolsk kirke i tilknytning til kilden.

I 1930 overleverte jesuittene sognet til bispedømmets myndigheter, og de leier fortsatt kilden av byens myndigheter. I 1991 ble en trekantet bit av et relikvieskrin i eik for Winifred, muligens fra 700- eller 800-tallet, oppdaget i Gwytherin, og en stein som nevnes i en rapport fra 1729 som Winifreds gravstein, er nå i kirken der. Den nå mer enn 1350 år lange tradisjonen er den lengste knyttet til en valfart i Storbritannia overhodet.

Winifreds minnedag er dødsdagen 3. november, med en annen fest den 22. juni som mintes hennes halshogging. På grunn av den æres hun som martyr. Noen walisiske kalendere minner henne på 19/20. september eller 4. november. Hennes navn står i Martyrologium Romanum, som en engelsk (sic) jomfrumartyr. Hun er en av de få walisiske helgenene som står der – de andre er de hellige Asaph av Llanelwy (d. ca 610), Samson av Dol (ca 490-ca 565) og Maglorius av Sark (ca 486-ca 575) (Maelor), men kuriøst nok ikke den hellige David av Wales (ca 520-601) (Dewi Sant), Wales' skytshelgen. Winifred feires i bispedømmene Menevia og Shrewsbury. Hun var og er den walisiske helgenen som æres mest utenfor hjemlandet.

I kunsten avbildes hun som en keltisk jomfru som bærer sitt eget hode og en palme, eller med sitt hode og blokk og øks ved føttene, eller hun er en abbedisse som bærer en palme og et sverd med en vannkilde ved føttene. Hun har gjerne en rød ring rundt halsen hvor hodet hadde vært hogd av. Den engelske presten og poeten Gerard Manley Hopkins SJ (1844-89) påbegynte i 1879 en tragedie på vers om henne, St Winefred's Well, men han fullførte bare to fragmentariske dikt.


1
Nicholas Grant, 'John Leland's List of «Places where Saints Rest in England»', Analecta Bollandiana, 122:2 (2004), s 380
av Webmaster publisert 16.02.2010, sist endret 28.11.2015 - 02:55