Om arbeidets verdighet

III - Konflikten mellom arbeid og kapital i den nåværende periode av historien

11. Konfliktens dimensjon

De grunnleggende trekk ved det menneskelige arbeid som kort ble beskrevet foran, støtter seg på den ene side til Bibelens første blad, og danner på den annen side i en viss forstand grunnstrukturen i den tilsvarende kirkelige lære. Denne lære har holdt seg uforandret i århundrenes løp, og stått i sammenheng med de forskjellige historiske erfaringer. På bakgrunn av de erfaringer som gikk forut for rund skrivet "Rerum novarum" og fulgte i dens spor, får de like vel en særlig påtrengende vekt og levende aktualitet. I den analyse som blir fremlagt her, viser arbeidet seg derfor som en stor virkelighet som utøver en grunnleggende innflytelse på den menneskeverdige utformning av den verden som Skaperen har betrodd oss ansvaret for; samtidig er arbeidet en virkelighet som er nært forenet med mennesket som dets subjekt, og med dets fornuftsrettede handling. Denne virkelighet opptar vanligvis menneskelivet fullt ut, og preger på avgjørende måte dets verdi og mening. Selv om det er forenet med møye og anstrengelse, forblir allikevel arbeidet et gode, slik at mennesket utvikler seg ved å elske det. Denne helt og holdent positive og skapende, oppdragende og fortjenstfulle karakter ved det menneskelige arbeid må danne grunnlaget for de verdisettinger og valg som må treffes idag angående det livsområdet som arbeidet representerer. Dette gjelder også med hensyn til de subjektive rettigheter som mennesket har, slik internasjonale erklæringer og tallrike arbeidslovgivninger viser; disse ble enten utarbeidet av de bestemmende lovgivende organer innen de enkelte land, eller av de organisasjoner som vier sin sosiale eller samfunnsvitenskapelige aktivitet til arbeidets problematikk. En organisasjon som fremmer slike initiativer på internasjonalt nivå er Den internasjonale arbeidsorganisasjon, som er den eldste underorganisasjon av De forente nasjoner.

I en senere del av våre overveielser vil jeg gjerne gå nøyere inn på disse viktige problemene og i det minste minne om de grunnleggende elementer i den kirkelige lære til dette tema. Men først er det likevel på sin plass å berøre et meget viktig problemområde som denne læren i sin seneste fase har utviklet seg på bakgrunn av det tidsavsnitt som årstallet for offentliggjørelsen av rundskrivet "Rerum novarum" nærmest angir den symbolske datum for.

Som kjent ble arbeidsproblemet grunnlaget for den store konflikt som har særmerket hele dette tidsavsnittet, og så langt fra ennå er slutt; den trådte frem i den industrielle utviklings epoke og hånd i hånd med den; den utspant seg mellom "kapitalens verden" og "arbeidets verden", mellom lille, men meget innflytelsesrike gruppe bedriftsledere, eiere eller innehavere av produksjonsmidlene, og den meget tallrikere skare av dem som ikke hadde råderett over disse midler, men utelukkende tok del i produksjonsprosessen med sitt arbeid. Denne konflikt oppstod ved at arbeiderne stilte sine krefter til rådighet for gruppen arbeidsgivere; fordi disse var drevet av det prinsipp å oppnå størst mulig gevinst, ble de opptatt av å fastsette lavest mulig lønn for arbeidernes innsats. I tillegg til dette kom enda andre for mer for utbytting som hadde å gjøre med mangelen av sikkerhet på arbeidsplassen og dessuten mangelen på garanti vedrørende arbeidernes og deres familiers helse og liv.

Denne konflikten, av noen tolket som sosialøkonomisk konflikt med klassekarakter, fant sitt uttrykk i den ideologiske konflikt mellom liberalismen - forstått som kapitalismens ideologi - og marxismen - oppfattet som den teoretiske sosialismens og kommunismens ideologi - som gjør krav på å opptre som ordfører for hele verdens arbeiderklasse og proletariat. På denne måte ble den reelle konflikt som bestod mellom arbeidets verden og kapitalens verden til den programmerte klassekamp som ikke bare ble ført med ideologiske, men nettopp og i første rekke med politiske midler. Som historisk fenomen er denne konflikt velkjent; kjent er også kravene fra den ene og fra den andre part. Det marxistiske program som bygger på Marx, og Engels filosofi, ser i klassekampen den eneste vei til å rydde av veien de klassebetingede urettferdigheter i samfunnet og å oppheve klasseforskjellene. Virkeliggjørelsen av dette programmet starter med kollektiviseringen av produksjonsmidlene, for at det menneskelige arbeid skal bli bevart for utbytting ved at disse midlene blir overdratt fra privatpersoner til kollektivet.

Kampen for dette målet blir utkjempet ikke bare med ideologiske, men også med politiske midler. De grupperinger som i egenskap av politiske partier lar seg lede av den marxistiske ideologi, streber i samsvar med prinsippet om "proletariatets diktatur" og ved å utøve forskjellige for mer for innflytelse, innbefattet viljen til revolusjon, etter maktmonopolet i de enkelte land, for derved å oppheve den private eiendomsrett til produksjonsmidlene å kunne innføre det kollektivistiske system. Ifølge de betydeligste ideologer og førere for denne store internasjonale bevegelse, er målet med et slikt aksjonsprogram å fullføre den sosiale revolusjon og å innføre sosialismen og til slutt det kommunistiske system i hele verden.

Når vi berører denne overordentlig viktige krets av problemer, som ikke er bare teorier, men rett og slett et nettverk av sosialøkonomiske, politiske og internasjonale livsytringer i vår tidsepoke, er det ikke mulig å gå inn på enkeltheter, ettersom disse er kjent ut fra den rike litteratur og også fra de praktiske erfaringer. Man må heller ut fra den historiske sammenheng som disse enkelthetene hører hjemme i, vende tilbake til det grunnleggende problem vedrørende det menneskelige arbeid som vurderingene i foreliggende dokument fremfor alt beskjeftiger seg med. Omvendt er det jo så at dette sentrale problem selvsagt bare lar seg løse såfremt man tar hensyn til hele den sammenheng som vår tids virkelighet består i; og la det igjen være sagt at problemet er "sentralt" med tanke på mennesket, fordi det representerer en av de grunnleggende dimensjonene ved dets jordiske tilværelse og ved dets kall.

12. Arbeidets forrang

Arbeidet har forrang fremfor kapitalen. Dette er et prinsipp Kirken alltid har forkynt, og som det fremfor noe er om å gjøre å minne om i den nåværende virkelighet. Denne virkelighet har en struktur hvor svært mange av de konflikter er føyet dypt inn, som mennesket selv er årsak til; innenfor denne struktur spiller de tekniske hjelpemidler, en frukt av det menneskelige arbeid som de jo er, en rolle av største betydning; man kan her bare tenke på muligheten for et verdensomspennende sammenbrudd i tilfellet atomkrig og med dens nesten ubegripelig ødeleggende kraft. Prinsippet om arbeidets forrang fremfor kapitalen angår direkte den produksjonsprosess som alltid har arbeidet som en av sine avgjørende virkende årsaker, mens kapitalen, som jo består av produksjonsmidlene i sin helhet, ene, og alene er et instrument eller en instrumental årsak. Dette prinsipp er en åpenlys sannhet som gir seg ut fra hele den historiske erfaring mennesket har.

Når vi i Bibelens første kapitel hører at mennesket skal legge jorden under seg, da vet vi at disse ord gjelder alle de skatter som den synlige verden gjemmer i seg til rådighet for mennesket. Allikevel kan mennesket bare ved arbeid nyttiggjøre seg disse rikdommene. Med arbeidet er fra begynnelsen av også eiendomsproblemet forbundet. Faktisk er det slik at om mennesket for sin egen del og for de andre vil dra nytte av de skatter som er skjult til stede i naturen, da har det bare ett eneste middel til rådighet for å få dette til og det er å arbeide. Men for å kunne utnytte disse skatter ved sitt arbeid, skaffer mennesket seg et lite forråd av de naturrikdommer som finnes i - jordens indre, og i havet, på jordoverflaten, i verdensrommet; av alt dette skaffer mennesket seg noe, og av det lager det sitt verksted. Denne anskaffelse finner sted gjennom arbeid og til fremme av fortsatt arbeid.

Det samme prinsipp lar seg anvende på de følgende fase av denne prosess, hvis første fase alltid forblir menneskets forhold til naturrikdommene. Alt det slit som menneskeånden har med å oppdage disse skattene og deres forskjellige anvendelsesmuligheter for mennesket og til beste for det, gjør oss bevisst, at alt som i den samlede økonomi og produksjon stammer fra mennesket, har som forutsetning de skatter fra den synlige verden som mennesket forefinner, men aldeles ikke skader; dette gjelder såvel om arbeidet som om de samlede produksjonsmidler og om den teknikk som er forbundet med dem, altså evnen til å gjøre bruk av disse midlene under arbeidet. Mennesket finner disse den synlige verdens skatter på sett og vis som allerede eksisterende, klare til å gjøres riktig bruk av i produksjonsprosessen. I enhver fase av sitt arbeid står mennesket foran den kjensgjerning at det mottar gaver: i første omgang fra naturens side, og til syvende og sist fra Skaperen. Ved begynnelsen av det menneskelige arbeid står skapelsens hemmelighet. Dette har vi slått fast allerede i utgangspunktet, og det går som en rød tråd gjennom det dokumentet som her blir lagt frem; det vil bli nærmere presisert i den avsluttende del.

De følgende tanker vedrørende dette problem skal styrke oss i overbevisningen om det menneskelige arbeids forrang forrang fremfor det som med tiden litt om senn ble betegnet som "kapital", Når nemlig dette begreps betydningsområde ikke alene dekker de naturrikdommer som står oss til rådighet, men også alle de midler som mennesket gjør bruk av for å skaffe seg dem ved å omdanne dem, så de svarer til dets behov, slik at mennesket i en viss betydning "humaniserer" dem, da må man allerede her slå fast at alle disse midler, i sin helhet, er den historisk fremvokste arv av menneskelig arbeid. Alle produksjonsmidler, fra de mest primitive til de ultramoderne, er litt etter litt blitt utarbeidet av mennesket, av dets erfaring og av dets intelligens. På denne måte oppstod ikke bare det enklere verktøyet som blir brukt til å dyrke jorden med, men takket være det tilsvarende fremskritt innen vitenskap og teknikk også de mer moderne og mer kompliserte: maskiner, fabrikker, laboratorier og computere. Slik er alt som tjener arbeidet, alt det som innenfor dagens teknikk fremstår som dens stadig mer fullkommengjorte verktøy, alt er en frukt av arbeidet.

Dette gigantiske og mektige verktøy - alt av produksjonsmidler, som i en viss forstand blir definert som "kapital" er frukt av det menneskelige arbeid og bærer dets tegn. Når mennesket, arbeidets subjekt, ved dagens tekniske nivå vil gjøre bruk av alle de moderne instrumenter, altså av produksjonsmidlene, må det først åndelig tilegne seg frukten av de menneskers arbeid som har oppfunnet, planlagt, konstruert og forbedret disse instrumentene og fortsatt gjør det. Arbeidsevnen, altså evnen til å ta virksomt del i den moderne produksjonsprosess, krever en stadig bedre forberedelse og fremfor alt en tilsvarende utdannelse. Naturligvis fortsetter det å forholde seg så at ethvert menneske som tar del i produksjonsprosessen, også da når det utfører et sånt arbeid som hverken forutsetter en særlig utdannelse eller spesielle forutsetninger, er virksomt i denne prosess som ekte subjekt, mens samtlige instrumenter, om enn aldri så fullkomne, ene og alene er verktøy underordnet den menneskelige gjerning.

Denne sannhet som hører til den kirkelige læres faste innhold, må igjen og igjen betones i sammenheng med spørsmålet om arbeidsordningen, og også om det samlede sosialøkonomiske system. Man må understreke og fremheve menneskets primat i produksjonsprosessen, menneskets primat overfor tingene. Alt hva begrepet "kapital" i engere forstand omfatter, er bare en sum av ting. Mennesket som arbeidets subjekt og uavhengig av arbeidet det utfører, mennesket og det alene er person. Denne sannheten inneholder viktige og avgjørende konsekvenser.

13. Økonomisme og materialisme

Fremfor alt blir det i lys av denne sannhet aldeles tydelig at man ikke kan skille kapitalen fra arbeidet, og at man under ingen omstendighet kan stille arbeidet og kapitalen opp i et motsetningsforhold til hverandre, og enda mindre hva vi senere kommer inn på - de konkrete mennesker som til enhver tid står bak disse begrepene. Riktig, og det betyr: I samsvar med problemets vesen riktig, og dermed sann innenifra og samtidig moralsk tillatt, kan en arbeidsordning bare være da, når den allerede i sin grunnvoll overvinner motsetningen mellom arbeid og kapital og forsøker å bygge seg opp i samsvar med det ovenfor fremlagte prinsipp om den vesentlige og effektive forrang som arbeidet har; dette ifølge prinsippet om mennesket som arbeidets subjekt og om dets virksomme deltagelse i hele produksjonsprosessen, og dette uavhengig av arten av de ytelser som den arbeidende står for.

Motsetningen mellom arbeid og kapital har ikke sin opprinnelse i strukturen i den egentlige produksjonsprosess, og heller ikke i den alminnelige økonomiske prosess. Denne prosessen viser tvertom en gjensidig innvirkning mellom arbeid og dette som vi vanligvis betegner som kapital, viser deres uløselige forbindelse. I ethvert verksted, det være seg forholdsvis enkelt utstyrt eller ultramoderne, kan mennesket med letthet forvisse seg om at det med sitt arbeid trer inn i en dobbelt arv: I den som består av alle de naturrikdommer mennesket er gitt i hende, og i den som andre allerede har skapt av disse naturrikdommer, fremfor alt gjennom utviklingen av teknikken, nemlig ved å lage stadig mer fullkomne arbeidsredskaper; arbeidende trer mennesket samtidig inn i andres arbeid (21). Ut fra forstanden, og også ut fra vår tro, opplyst som den er blitt av Guds Ord, aksepterer vi uten vanskelighet et slikt bilde av skueplassen for det menneskelige arbeid og av dets prosess. Det er et fullstendig, Gud og menneske omfattende bilde. I dette bildet er mennesket "herre" over alt det som er blitt skapt, og som alt sammen i den synlige verden er underlagt ham og stillet til hans rådighet. Skulle det skje at det i løpet av arbeidsprosessen klart at det foreligger en avhengighet, så er det avhengigheten av Ham som er giveren av alle skaperverkets gode gaver, også avhengigheten av andre mennesker som vi har å takke for våre allerede forbedrede og utvidede arbeidsmuligheter. Om alt det som i produksjonsprosessen utgjør en sum av "ting'?, like fra instrumentene til kapitalen, kan vi bare si dét om, at det "betinger" menneskets arbeid, men ikke si at det likesom danner et anonymt "subjekt" som mennesket og dets arbeid skulle være avhengig av.

Ødeleggelsen av dette fullstendige bildet hvor prinsippet om personens primat over tingene kommer fullt ut til gyldighet, er blitt fullbyrdet innenfor den menneskelige tenkning, mange ganger etter en langvarig dyptgående forberedelse i det praktiske liv; og det skjedde ved at arbeidet ble adskilt fra kapitalen, og begge så satt inn i et motsetningsforhold til hverandre, som om det skulle dreie seg om to anonyme krefter, om to produksjonsfaktorer; begge ble av den samme "økonomistiske" betraktningsmåte plassert side om side. En slik problemstilling inneholdt den grunnleggende villfarelse som man kan betegne som økonomismens villfarelse, når den betrakter det menneskelige arbeid utelukkende ut fra dets økonomiske målsetting. Man kan og må også kalle denne fundamentale villfarelse i tenkning en materialismens villfarelse, forsåvidt som økonomismen direkte eller indirekte inneholder overbevisningen om det materielles primat og forrang, mens den direkte eller indirekte underordner det åndelige og det personlige (menneskets virke, de moralske verdier og lignende) den materielle virkelighet. Dette er ennå ikke den teoretiske materialisme i ordets fulle betydning, men sikkert allerede en praktisk materialisme; denne blir ikke så meget på grunn av sine forutsetninger, avledet som de er av den materialistiske teori, sett på som istand til å oppfylle menneskets behov, men på grunn av en viss rangordning av verdiene, hvor denne er grunnlagt på den umiddelbare og sterkere tiltrekningskraft som det materielle utøver.

Den feilaktige tenkning som finner sted ut fra økonomismens kategorier, gikk hånd i hånd med fremveksten av den materialistiske filosofi og dens utvikling fra den mer elementære og alminnelige fase (også kalt vulgærmaterialisme, ettersom den gjør krav på å gjøre den åndelige virkelighet til et overflødig fenomen) og frem til den såkalte dialektiske materialismes fase. Det synes riktignok som om økonomismen, innenfor rammen av de foreliggende overveielser, var av avgjørende betydning for det grunnleggende problem om det menneskelige arbeid, og særlig for den adskillelse av og konfrontasjon mellom "arbeid" og "kapital" som to produksjonsfaktorer man utelukkende ville betrakte på den nevnte økonomistiske måte, og som nettopp har preget denne inhumane problemstilling tilmed før oppkomsten av materialismen som filosofisk system. Likevel er åpenbart heller ikke materialismen selv i stand til, og det ikke engang i sin dialektiske form, å gi tenkningen over det menneskelige arbeid tilstrekkelig og avgjørende grunnlag, slik at den her kunne gi en saksvarende og uimotsigelig begrunnelse for og støtte til menneskets forrang foran instrumentet "kapital", personen forrang foran tingene. Heller ikke innen den dialektiske materialisme er mennesket i første rekke arbeidets subjekt og den aktive årsak til produksjonsprosessen, men det blir sett og behandlet i avhengighet av det materielle, som et slags "resultat" av de toneangivende økonomiske og produksjonsmessige forhold innenfor vedkommende tid.

Den motsetning det her tales om, skiller arbeidet fra kapitalen og stiller det likesom en egen "ting" opp imot den, som om det skulle være et eller annet slags vilkårlig element av den økonomiske prosess. Denne motsetning mellom arbeid og kapital har selvsagt ikke sin begynnelse i det 18. århundres filosofi og økonomiske teorier. Den begynner tvertom allerede i hele den økonomiske og sosiale praksis i denne tid hvor industrialiseringen setter inn og raskt utvikler seg. Her oppdaget man fremfor alt muligheten for en stor økning av de materielle rikdommene; det var altså midlene man oppdaget; men man mistet m å l e t av syne, mennesket, som disse midlene må tjene. Nettopp denne praktiske villfarelse har fremfor alle ting rammet det menneskelige arbeid, det arbeidende menneske, og forårsaket det etisk rettferdige reaksjon som det allerede var tale om. Den samme villfarelse, som imidlertid alt har fått sin bestemte historiske profil, forenet som den var med den tidlige kapitalisme og liberalisme, kan gjenta seg under andre tids- og stedsforhold, såfremt man i sin analyse går ut fra de samme teoretiske og praktiske forutsetninger. En radikal overvinnelse av denne villfarelse synes umulig så lenge det ikke kommer til saksvarende forandringer såvel på det teoretiske som på det praktiske plan; det vil her måtte dreie seg om forandringer som innebærer en avgjort overbevisning om personens primat fremfor tingen, det menneskelige arbeids primat foran kapitalen som summen av produksjonsmidlene.

14. Arbeid og eiendom

Den historiske prosess som her kort er blitt beskrevet og som sikkert allerede har lagt sin første fase bak seg, men fremdeles stadig er i gang og tilmed utvider seg gjennom forbindelsene nasjonene og kontinentene imellom, krever også en klargjøring ut fra nok et synspunkt. Når man taler om en antinomi mellom arbeid og kapital, er det selvsagt ikke bare ment abstrakte eller "anonyme" krefter som er virksomme i produksjon og næringsliv. Bak begge begrepene står mennesker, levende, konkrete mennesker; på den ene side de som gjør arbeidet uten å være eiere av produksjonsmidlene, på den andre siden de som har rollen som arbeidsgiver og enten selv eier disse midlene eller representerer eierne. Slik er altså eiendomsproblemet til stede innenfor hele denne vanskelige historiske prosess like fra begynnelsen av. Rundskrivet "Rerum novarum", hvis tema er det sosiale spørsmål, legger vekt også på dette problemet idet den minner om og bekrefter Kirkens lære om eiendommen, om retten til privateiendom også hva angår produksjonsmidlene. Det samme gjorde rundskrivet "Mater et magistrat".

Dette prinsipp, slik det dengang ble betonet og like ens idag blir lært av Kirken, skiller seg radikalt fra kollektivismens program som ble proklamert av marxismen og som er blitt virkeliggjort i årtienes løp siden Leo XIII's rundskriv, i forskjellige land i verden. Det skiller seg samtidig fra kapitalismens program, som blir virkeliggjort av liberalismen og av de politiske systemer som er inspirert av den. I dette senere tilfelle ligger forskjellen i selve oppfatningen av retten til eiendom. Den kristne tradisjon har aldri betraktet denne rett som absolutt og uantastbar. Tvert om, den har alltid sett den innenfor den videre ramme av alles felles rett til å nyttiggjøre seg skaperverkets goder: Retten til privateiendom er underordnet den felles rett til bruksrett, er underordnet det at godene er til for alle.

Dessuten har Kirkens lære aldri oppfattet eiendommen slik at den kunne bli årsak til sosialt motsetningsforhold i arbeidet. Som allerede nevnt, erverver man eiendom fremfor alt gjennom arbeid og for at den skal tjene arbeidet. Dette gjelder særlig for eiendom av produksjonsmidler. En oppfatning som betrakter disse isolert, som et lukket kompleks av eiendom, som da som "kapital" står overfor "arbeidet" eller endatil skulle kunne utbytte det, står i et motsetningsforhold til disse midlenes vesen og til meningen med å eie dem. Man har ikke lov til å eie dem imot arbeidet; man har ikke lov til å eie dem bare for å eie dem, for det eneste motiv som rettferdiggjør at man eier dem - enten i form av privat eiendom, eller i form av offentlig eller kollektiv eiendom - er dette å tjene arbeidet og derved muliggjøre virkeliggjørelsen av eiendomsordningens første prinsipp: Den bestemmelse at godene er til for alle og at alle har felles rett til å gjøre bruk av dem. Under dette synspunkt, med henblikk på det menneskelige arbeid og den felles adgang til godene, som er tiltenkt menneskene, er heller ikke sosialiseringen av visse produksjonsmidler å utelukke, når den finner sted under de tilsvarende betingelser. Alle disse prinsipper har Kirken ved sin undervisning i løpet av årtiene siden rundskrivet "Rerum novarum" ble offentliggjort, alltid betont, og den benyttet her argumenter som var formulert av en meget eldre tradisjon, f. eks. de kjente argumentene fra "Summa Theologiae" av den hellige Thomas fra Aquina (22).

I det foreliggende dokument, hvis hovedtema er det menneskelige arbeid, skal hele det alvor bli bekreftet som Kirkens undervisning om eiendommen hittil har forsøkt og fremdeles forsøker å legge på arbeidets primat, og dermed på menneskets karakter av subjekt i det sosiale liv, og fremfor alt i den dynamiske struktur i den samlede økonomiske prosess. Med henblikk på dette vedblir den "strenge" kapitalismes standpunkt, som forsvarer den private eiendomsrett til produksjonsmidlene som det eneste riktige og ser på dette som et uoppgivelig "dogme" for det økonomiske liv, å være uakseptabelt. Grunnsetningen om respekten for arbeidet forlanger at den private eiendomsrett blir underkastet en konstruktiv teoretisk som praktisk revisjon. For når det er sant at kapitalen som summen av produksjonsmidlene samtidig er frukten av generasjoners arbeid, da er det like sant at den oppstår uavbrutt på ny gjennom det arbeid som utføres med disse produksjonsmidlene, og som ligner en stor verkstedbenk for all virksomhet, hvor den nåværende generasjon av arbeidende mennesker dag for dag er i full sving. Selvsagt dreier det seg her om de forskjelligste slags arbeid, ikke bare om det såkalte håndens arbeid, men også om det mangesidige intellektuelle arbeid, fra det å forske til det å lede.

I lys av dette får de tallrike forslag som er satt frem av fagfolk innenfor den katolske sosiallære og dessuten av det høyeste kirkelige læreembete, en særlig betydning (23). De gjelder medeierretten til produksjonsmidlene, medbestemmelsen, retten til å ha del i utbyttet, arbeidstakeraktiene, og lignende. Uavhengig av den konkrete mulighet for å virkeliggjøre disse forskjellige forslag, er det åpenbart slik at anerkjennelsen av den stilling arbeidet rett forstått har, og likeså av det arbeidende menneskes stilling innenfor produksjonsprosessen, forlanger forskjellige tilpasninger fra rettsvesenets side hva gjelder eiendomsretten til produksjonsmidlene. Dette gjelder ikke bare med henblikk på forhold som allerede har bestått i lengere tid, men i første rekke for den realitet og de problemer som har fremtrådt i løpet av annen halvdel av vårt århundre i den såkalte tredje verden med de forskjellige nye, uavhengige land, som fremfor alt i Afrika er oppstått der det tidligere var kolonier.

Når man derfor må underkaste den "strenge" kapitalismes standpunkt en stadig revisjon med det mål å reformere ut fra hensynet til menneskerettighetene - hvor menneskerettighetene her er å forstå i videste forstand og i sammenheng med arbeidet - så må man ut fra det samme synspunkt slå fast at disse mangfoldige og sterkt ønskede reformene ikke a priori kan virkeliggjøres gjennom en oppnevning av den private eiendomsrett til produksjonsmidlene. Her må man nemlig være klar over at det til en tilfredsstillende sosialisering av produksjonsmidlene (kapitalen) ikke er tilstrekkelig å ganske enkelt ta dem ut av hendene på deres private eiere. De opphører i så fall bare med å være en bestemt samfunnsgruppes eiendom, de private eieres, for til gjengjeld å bli det organiserte samfunns eiendom, og de kommer da under forvaltning og direkte kontroll hos en annen persongruppe som uten å være eiere av produksjonsmidlene, ved sin maktposisjon i samfunnet har råderetten over dem innenfor hele den samlede nasjonale eller stedlige økonomiske virksomhet.

Denne ledende og ansvarlige gruppe kan utøve sine oppgaver på en tilfredsstillende måte sett ut fra det standpunkt at arbeidet har primatet; men den kan også utføre dem slett, idet de gjør krav på for eget vedkommende å ha monopol på forvaltningen av produksjonsmidlene og bestemmelsen over dem, og her ikke engang viker tilbake for å sette til side fundamentale menneskerettigheter. Slik er derfor den blotte og bare overføring av produksjonsmidlene til statseiendom innenfor det kollektivistiske system på ingen måte allerede ensbetydende med en "sosialisering" av denne eiendom. Om sosialisering kan man bare tale når samfunnets subjektskarakter er garantert, det vil si når enhver på grunn av sitt eget arbeid har det fulle krav på å betrakte seg som medeier av det store verksted hvor han arbeider i fellesskap med all andre. En vei frem mot dette målet kunne det være så langt som mulig å forene arbeidet med det å eie kapitalen, og å skape et stort antall mellomliggende sammenslutninger med økonomisk, sosial eller kulturell målsetting: Sammenslutninger som har ekte selvstyre vis-à-vis de offentlige myndigheter, sammenslutninger som forfølger sine spesielle mål i ærlig samarbeid og med ansvar for det alment gode i samfunnet. Ifølge sin struktur og sitt vesen fremtrer de som fellesskap med livets rett, nemlig slik at de betrakter og behandler sine medlemmer som personer, og tilskynder dem til å ta aktivt del i fellesskapets liv og virke (24).

15. Det personale synspunkt

Prinsippet om arbeidets primat fremfor kapitalen er dermed et krav av sosialetisk natur. Dette krav inntar en nøkkelposisjon både innenfor det system som baserer seg på grunnsetningen om den private eiendom av produksjonsmidlene, og i det system hvor denne rett er blitt innskrenket, iblant helt og holdent. I en viss forstand er arbeidet uløselig knyttet til kapitalen og tåler ikke i noen form den antinomi som vil skille det fra og stille det opp imot produksjonsmidlene; den er et resultat av ren økonomisk tenkning og har belastet menneskenes liv i løpet av de seneste hundreår. Når mennesket arbeider og samtidig gjør bruk av alle produksjonsmidler, da ønsker det på samme tid at fruktene av dette arbeidet kommer det selv og de andre til gode, og at det har rett til medansvar og medbestemmelse i arbeidsprosessen på den arbeidsplass det er beskjeftiget.

Av dette fremgår det at arbeidstakeren har enkelte særlige rettigheter som tilsvarer forpliktelsen til å arbeide. Dette vil bli tatt opp i det følgende. Men allerede her må man fremheve rent alment at den som arbeider ikke alene venter rettmessig lønn for sitt arbeid, men dessuten samtidig må kunne eie bevisstheten om å arbeide på en arbeidsplass som er hans egen; dette er en mulighet som må overveies innenfor selve produksjonsprosessen og gjelde ens eget arbeid, også der hvor et fellesskap står som eier. Denne bevissthet blir utslettet i mennesket når det arbeider innenfor et system med overdreven byråkratisk sentralisering; her kjenner arbeidstakeren seg snarere som et lite hjul i en mekanisme som er dirigert ovenfra, og føler seg av mer enn e n grunn snarere som et rent produksjonsmiddel enn som arbeidets ekte subjekt og begavet med eget initiativ. Kirkens lære har alltid gitt uttrykk for den visse og dype overbevisning at det menneskelige arbeid ikke bare har med økonomien å gjøre, men fremfor alt også med personale verdier. Den fulle respekt for dem er nettopp til beste for det økonomiske system selv og for produksjonsprosessen. Ifølge den hellige Thomas fra Aquina (25) er det fremfor alt dette som taler for den private eiendomsrett til produksjonsmidlene. Selv om vi erkjenner at det ut fra bestemte grunngitte motiver kan gjøres unntak fra prinsippet om den private eiendom - idag er vi endatil vitne til at man innfører systemet med den "sosialiserte" eiendom - taper allikevel ikke det personale synspunkt sin betydning, hverken prinsipielt eller praktisk. Enhver sosialisering av produksjonsmidlene som vil være veloverveiet og fruktbar, må ta hensyn til dette synspunkt. Man må sette alt inn på at mennesket også innenfor et slikt system kan beholde bevisstheten om å arbeide på en arbeidsplass det vet er dets egen. Ellers oppstår uoverskuelige skader innen den samlede økonomiske prosess, og det ikke bare av økonomisk natur, men fremfor alt skader hos mennesket selv.