Om arbeidets verdighet

IV - Det arbeidende menneskes rettigheter

16. I menneskerettighetenes store sammenheng

Når arbeidet i flere betydninger av ordet er en plikt, en forpliktelse, da er det samtidig en kilde til arbeidstakerens rettigheter. Disse rettigheter må undersøkes i den store sammenheng av menneskerettighetene i sin helhet, de rettigheter som følger av menneskets natur og hvorav mange er blitt proklamert gjennom forskjellige internasjonale fora og av de enkelte stater, som i økende omfang garanterer dem for sine innbyggere. Respekten for dette vide nettverket av menneskerettigheter utgjør den grunnleggende betingelse for freden i dagens verden: for freden såvel innen de enkelte land og folk, som på internasjonalt nivå. Kirkens læreembete har allerede ofte betont dette, særlig fra og med rundskrivet "Pacem in terris". De menneskerettigheter som utgår fra arbeidet, lar seg uten vanskelighet føye inn i den bredere rammen av disse fundamentale rettigheter som gjelder den enkelte person.

Likevel fremviser de innenfor denne rammen en spesiell karakter som tilsvarer den særlige natur som det menneskelige arbeid har, og som vi beskrev ovenfor; og vi må nå betrakte dem i henhold til denne karakter. Arbeidet er som sagt en plikt, en forpliktelse som påhviler mennesket, og det i flere betydninger av ordet. Mennesket må arbeide, fordi det er pålagt ham av Skaperen; dernest på grunn av sin menneskenatur: Arbeidet er nødvendig for å opprettholde og utvikle den. Mennesket skylder sine medmennesker å arbeide, sin familie, men også samfunnet man tilhører, nasjonen, hvis sønn og datter man er, hele menneskefamilien, som det er et medlem av; mennesket er arving av generasjoners arbeid og samtidig er det med på å forme fremtiden for dem som i historiens løp vil komme etter det. Alt dette avgir begrunnelsen for den moralske forpliktelse til å arbeide, i ordets vide forstand. Når det derfor gjelder hvert menneskes moralske rettigheter i arbeidet, som følger av og svarer til denne forpliktelse, må man alltid ha for øye denne helhet, dette vide område av holdepunkter som ethvert arbeidende menneskes virksomhet foregår innenfor.

Når vi taler om plikten til å arbeide og om de rettigheter arbeidstakeren har som svarer til denne plikt, har som svarer til denne plikt, har vi derfor fremfor alt i tanke forbindelsen mellom den direkte eller den indirekte arbeidsgiver på den ene side, og arbeidstakeren på den annen.

Det synes å være svært viktig å skjelne mellom direkte og indirekte arbeidsgiver når vi tenker på den konkrete organisering av arbeidet og på fremkomsten av rettferdige eller urettferdige forhold i arbeidslivet.

Når den direkte arbeidsgiver er den person eller institusjon som arbeidstakeren direkte inngår arbeidsavtalen med og ut fra faste forutsetninger, må man som indirekte arbeidsgiver forstå de tallrike forskjelligartede faktorer "bak" den direkte arbeidsgiver; disse innvirker såvel på arbeidsavtalens form og innhold som da også på oppkomsten av mer eller mindre rettferdige forhold innen det menneskelige arbeids område.

17. "Indirekte" og "direkte" arbeidsgiver

Begrepet den indirekte arbeidsgiver omfatter personer og institusjoner av forskjellig slag; det omfatter også kollektive arbeidsavtaler og prinsipper for hvordan man skal forholde seg, fastsatt av disse personer og institusjoner, og som bestemmer hele det samfunnsøkonomiske system eller gir seg ut for å gjøre det. Dermed omfatter begrepet den indirekte arbeidsgiver mange forskjellige elementer. Det ansvar som den indirekte arbeidsgiver har, adskiller seg fra det som gjelder for den direkte, hva allerede ordet selv sier: Ansvaret er mindre direkte, men forblir likefullt et ekte ansvar; den indirekte arbeidsgiver bestemmer på vesentlig måte den ene eller annen side ved arbeidsforholdet og betinger derfor den direkte arbeidsgivers handlemåte når denne konkret fastsetter arbeidsavtalen og arbeidsforholdet. En konstatering som denne forfølger ikke det mål å løse den direkte arbeidsgiver fra det ansvar som påhviler ham, men ønsker bare å henlede oppmerksomheten på det nettverk av betingede forhold som øver innflytelse på hans opptreden. Når det dreier seg om å utforme en etiske korrekt arbeidspolitikk, må man ha alle disse vilkår for øye. Og den er korrekt såfremt arbeidstakerens rettigheter blir ivaretatt fullt ut.

Begrepet den indirekte arbeidsgiver lar seg anvende på hvert enkelt land, og fremfor alt på staten. Det påhviler jo nettopp staten å føre en rettferdig arbeidspolitikk. Det er likevel velkjent at innen det verdensomspennende økonomiske system vi har idag, finnes det tallrike forbindelser mellom de enkelte stater, f. eks. i innen- og utenrikshandelen, og dermed et gjensidig varebytte; det gjelder råstoffer, halvfabrikata eller ferdigprodukter. Disse forbindelsene skaper også gjensidig avhengighet av hverandre, og av den grunn faller det idag vanskelig for noen stat å tale om full selvforsyning, selv om dette skulle gjelde den økonomisk sett mektigste av dem.

Et slikt system av gjensidige avhengighetsforhold er i og for seg noe normalt; men det kan lett bli foranledning til forskjellige former for utbytting og urettferdighet, og følgelig innvirke på de enkelte staters arbeidspolitikk og dermed i siste omgang på den enkelte arbeidstaker som er arbeidets egentlige subjekt. På denne måte forsøker f. eks. de mest industrialiserte land, og enda mer de konserner som i høy grad bestemmer over de industrielle produksjonsmidler (de såkalte multinasjonale eller overnasjonale selskaper), å holde prisene på råstoffer eller halvfabrikata mest mulig nede, samtidig som de selv fastsetter prisene på sine produkter høyest mulig; sammen med andre årsaker fører dette til et stadig større misforhold mellom vedkommende lands nasjonalinntekter. Denne avstanden mellom de fleste rikere og de fattigere land blir ikke mindre og jevner seg ikke ut; istedet blir den stadig enda større, og da dessverre på bekostning av de fattige land. Det ligger klart i dagen at dette ikke kan skje uten at det får følger for den lokale arbeidspolitikk og på den situasjon det arbeidende menneske i de økonomisk dårligere stilte land er i. Den direkte arbeidsgiver som står i et lignende system av avhengigheten, fastsetter arbeidsbetingelsene slik at de ligger under arbeidstakerens objektive behov og krav; det skjer fremfor alt da når han selv vil trekke størst mulige gevinster ut av den bedrift han leder (eller av flere bedrifter som er ledet av ham, for det tilfellet man har å gjøre med "sosialisert" eiendom av produksjonsmidlene).

Som man forstår er dette system av avhengigheten som hører til begrepet den indirekte arbeidsgiver, meget vidt og komplisert, hva man lett kan slutte seg til. For å bestemme det nærmere, må man på sett og vis ta hensyn til helheten av de elementer som er avgjørende for det økonomiske liv slik det er trukket opp for vedkommende land og stat; samtidig må man ha for øye enda langt mer vidtrekkende forbindelser og avhengigheter. Virkeliggjørelsen av arbeidstakerens rettigheter må imidlertid ikke være dømt til bare å være en avlegger av økonomiske systemer som mer eller mindre fullstendig ville være ledet ut fra ønsket om høyest mulig profitt. Tvertimot; nettopp hensynet til den arbeidendes objektive rettigheter (innbefattet alle slags arbeid: Kroppsarbeid og åndsarbeid, i industri og i landbruk) er det som må bestemme den grunnleggende målestokk for utformningen av den samlede økonomi. Dette må man snarest tilstrebe såvel innen det enkelte land og den enkelte stat, som innen hele verdens økonomiske politikk, medregnet de internasjonale systemer og forbindelser som er bestemt av dem.

I denne retning burde alle internasjonale organisasjoner som er kallet til det, gjøre sin innflytelse gjeldende, og da i første rekke organisasjonene innenfor De forente nasjoner som de første. Den internasjonale arbeidsorganisasjon (ILO) og De forente nasjonens underorganisasjon for ernæring og landbruk (FAO) og enda flere andre kunne sannsynligvis tilby nye bidrag nettopp til dette. Innenfor de enkelte stater er der departementer, myndigheter og også forskjellige organisasjoner som har dette som sitt arbeidsområde. Alt dette viser som nevnt den store betydning som tilkommer den indirekte arbeidsgiver når man skal virkeliggjøre den fulle respekt for arbeidstakerens rettigheter; for den menneskelige persons rettigheter er det avgjørende element innenfor hele sosialmoralen.

18. Arbeidsplassens problem

Når man overveier den arbeidendes rettigheter nettopp med henblikk på denne "indirekte arbeidsgiver", altså med henblikk på hele det system av organer som nasjonalt og internasjonalt er ansvarlige for utformningen av arbeidspolitikken, må man først rette sin oppmerksomhet på et grunnleggende problem, nemlig på arbeidsplassens problem; med andre ord: Det gjelder problemet med en egnet beskjeftigelse for alle arbeidsføre. Det motsatte av en rettferdig og ordnet situasjon på dette området er arbeidsløsheten, mangelen av arbeidsplasser for arbeidsføre. Det kan her dreie seg om en alminnelig eller om en begrenset arbeidsledighet som bare gjelder enkelte sektorer. Det påhviler de organer det var tale om, og som her blir forstått under betegnelsen den indirekte arbeidsgiver, å bekjempe arbeidsløsheten; den er i alle tilfeller et onde, og den kan utvikle seg til en helt nasjonal katastrofe når den antar store dimensjoner. Et særlig smertelig problem blir den når den fremfor alt rammer unge som etter en tilsvarende almenteknisk og yrkesmessig utdannelse, ikke kan finne noen arbeidsplass. Her ser de seg dypt skuffet, til tross for ærlig arbeidsvilje og trang til å overta sin del av ansvaret for samfunnets økonomiske og sosiale utvikling. Plikten til her å yte de arbeidsløse hjelp er dermed en forpliktelse til å sikre de arbeidsløse arbeidstakere og deres familier livsunderhold ved hjelp av den støtte som her er nødvendig; dette går frem av det grunnprinsipp som gjelder for dette området av den forpliktende etiske orden, nemlig prinsippet om den felles rett til å ha del i godene, eller, uttrykt annerledes og mere enkelt, retten til liv og underhold.

For å imøtegå faren for arbeidsløshet og sikre alle en arbeidsplass, må de organer som her blir betegnet som "den indirekte arbeidsgiver" sørge for en overordnet plan til beste for det differensierte verksted hvori ikke bare landets økonomiske, men også dets kulturelle liv tar form; i tillegg må de sørge for en korrekt og rasjonell organisering av arbeidet på denne arbeidsplass. I siste instans påhviler det staten å bære det fulle ansvar; men ansvaret må ikke ta skikkelse av en ensidig sentralisering som de offentlige myndigheter utøver. Det dreier seg tvertimot om en rettferdig og veloverveiet koordinering, hvor rammen er slik at det frie initiativ fra enkeltpersoner, uavhengige grupper, og fra stedets mindre og større bedrifter, må være garantert, så at man tar hensyn til det som ovenfor allerede ble sagt angående det menneskelige arbeids subjektive karakter.

Den kjensgjerning at det består en gjensidig avhengighet mellom de enkelte land og stater, og at det er nødvendig å samarbeide på de forskjellige områder, krever at man samtidig aktivt går inn for tilsvarende avtaler og overenskomster innenfor denne viktige sektor av det internasjonale samarbeid; dette må skje idet man tar hensyn til de suverene rettigheter hvert enkelt land og hver stat har hva angår å planlegge og å organisere arbeidslivet innen eget område. Også her må det menneskelige arbeid stadig mer bli det grunnleggende anliggendet for slike avtaler og overenskomster, forstått som alle menneskers grunnrettighet: Arbeidet, som gir alle som utfører det analoge rettigheter, slik at den levestandard de arbeidende nyter i de enkelte land stadig mindre fremviser de krenkende forskjellene som er urettferdige og som tilmed kan utløse voldsomme reaksjoner. De internasjonale organisasjonene har på dette området enorme oppgaver å ta seg av. De må her la seg lede av en omhyggelig diagnose av de ulikeartede situasjoner og deres naturgitte, historiske, politiske og sosiale forutsetninger; de må ta sikte på å komme frem til et enda større mål av evne og en samlet fremdrift når de skal sette ut i livet de planer for aksjon man er blitt enige om.

Langs denne vei skulle det la seg gjøre å virkeliggjøre planen om et verdensomspennende og likevektig fremskritt for alle, slik denne plan står frem som grunntanken i Pave Paul VII's rundskriv "Populorum progressio". Og her vil vi fremheve følgende: Det avgjørende element og den samtidig beste prøve på et slikt fremskritt i rettferdighetens og fredens ånd, er den stadig høyere oppvurdering av det menneskelige arbeid, slik Kirken forkynner denne ånd og uavlatelig ber om den fra alle menneskers og folkeslags Far; en oppvurdering som dels skjer ut fra det objektive mål som arbeidet har, dels med henblikk på ethvert arbeids subjekt, som er mennesket. Det fremskritt vi her taler om, må fullbyrdes av mennesket og for mennesket, og bære frukter i mennesket . Målestokken for dette fremskrittet vil bestå av en stadig mer almen aktelse for de rettigheter som gir seg ut fra det, i samsvar med menneskets verdighet, da jo mennesket er arbeidets subjekt.

Fornuftig planlegging og saksvarende organisering av det menneskelige arbeid innen rammen av de enkelte land og stater må også tjene til å gjøre det lettere å få til et rett forhold mellom de ulike former for beskjeftigelse: Arbeidet innenfor landbruket, i industrien og i de mangfoldige tjenester, arbeid i forvaltnings. innen vitenskap, og kunst, alt etter de enkelte menneskers evner og til beste for det felles vel i de enkelte land og innen hele menneskeheten. Organiseringen av menneskets liv i overensstemmelse med de mangfoldige arbeidsmulighetene, må ha som forutsetning et tilsvarende undervisnings- og oppdragelsessystem; i første rekke må det ha som mål å utvikle en moden menneskelighet, men dernest også den faglige dyktighet, slik at man på en nyttig måte kan innta en rett plass i det store og samfunnsmessig sett mangesidige verksted.

Ser vi på hele menneskeslektens familie rundt om på jorden, unngår vi ikke å bli smertelig berørt av en rystende kjensgjerning av umåtelig omfang: Mens det på den ene side er så at store naturrikdommer ligger uutnyttet, er der på den annen side skarer av arbeidsløse og underbeskjeftigede, og utallige masser av sultende; det dreier seg her om en kjensgjerning som uten tvil viser oss at ett eller annet som angår organiseringen av arbeid og sysselsetting ikke funksjonerer, og dét nettopp på de avgjørende og sosialt viktige punkter: Det gjelder det indre av de enkelte politiske samfunn, og det gjelder om forbindelsene mellom dem på kontinentalt og globalt nivå.

19. Lønn og særlige sosiale tjenester

Etter at vi har beskrevet den viktige rolle som tilkommer bestrebelsene for å ivareta sysselsettingen for alle arbeidstakere, med tanke på å sikre respekten for menneskets ukrenkelige rettigheter hva gjelder dets arbeid, er det på sin plass å betrakte disse rettighetene nærmere, som til syvende og sist avgjør forholdet mellom arbeidstakeren og den direkte arbeidsgiver. Alt som hittil ble sagt til temaet den indirekte arbeidsgiver, tjener den hensikt nettopp å foreta en nøyaktigere bestemmelse av dette forholdet, ved å peke på de mangesidige betingelsene som indirekte preger det. Denne overveielse har imidlertid ingen utelukkende beskrivende hensikt; den er heller ingen kortfattet traktat om økonomi og politikk. Hva vi her er opptatt av, er å tydeliggjøre det forpliktende og moralske aspekt ved et problem. Men nå er sosialetikkens nøkkelproblem spørsmålet etter den rettmessige lønn for utført arbeid. Idag finnes det ikke noen viktigere måte å virkeliggjøre rettferdigheten på i forholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, enn nettopp ved betaling for arbeid. Uavhengig av om dette arbeidet blir ydet innenfor det system der man har å gjøre med den private eiendomsrett til produksjonsmidlene, eller innen et system der denne eiendom har erfart en slags "sosialisering",blir forholdet mellom arbeidsgiveren (fremfor alt den direkte arbeidsgiver) og arbeidstakeren regulert gjennom lønnen, ved den rettferdige betaling for utført arbeid.

Det må også fremheves at et sosialøkonomisk systems rettferdighet og i alle fall dets evne til å fungere, til syvende og sist må prøves etter hvordan det menneskelige arbeid blir betalt innenfor vedkommende system. Her står vi på ny overfor hele den sosialetiske ordens grunnprinsipp, prinsippet om alles delaktighet i godene. Uavhengig av det konkrete forhold mellom kapital og arbeid som ligger til grunn for hvert system, forblir det innenfor ethvert system så at det er betalingen, det vil si lønnen for det utførte arbeid, som blir den konkrete vei som åpner adgangen for de fleste mennesker til de goder som er bestemt til alles bruk, enten det er naturrikdommer eller det er produserte varer. Den arbeidende har adgang til begge de omtalte goder gjennom den betalingen han får som lønn for arbeidet. Dermed blir nettopp den rettferdige betaling til enhver tid målestokken på rettferdigheten av det samlede sosialøkonomiske system og for om det fungerer rett. Vi har ikke her å gjøre med den eneste målestokken, men med en svært viktig én, og i en viss forstand er den den avgjørende.

En slik etterprøvning angår fremfor alt familien. Den rettferdige lønn for det arbeid dén voksne utfører som bærer ansvar for en familie, må strekke til for å starte en familie, gi den tilstrekkelig økonomisk grunnlag, og å sikre dens fremtid. En slik lønn kan enten bli gitt i form av en såkalt familievennlig betaling: Det er her tale om en lønn som i sin helhet blir utbetalt til forsørgeren for utført arbeid, og der denne lønn er tilstrekkelig for familien uten at hustruen må søke seg arbeid utenfor hjemmet; eller lønnen blir gitt i form av sosiale bidrag, så som familiestøtte eller støtte til moren når hun velger å være hjemme; disse bidragene må svare til det som faktisk er nødvendig for familien, og dermed tilsvare tallet på personer som skal forsørges, så lenge disse ikke med egne hender selv kan ta på seg det økonomiske ansvar for sitt liv.

Erfaringen bekrefter at man må gå inn for å styrke den sosiale status som morsoppgavene har, med en oppvurdering av morens strev og slit, og skape en større forståelse for barns behov for stell, omtanke og hjertelag, for at de kan utvikle seg til å bli ansvarsbevisste, moralsk og religiøst modne og psykisk likevektige personligheter. Det vil tjene et samfunn til ære om det gjør det mulig for moren å vie seg omsorgen for og oppdragelsen av sine barn, uten at man legger hindringer i veien for hennes egen frie beslutning, uten psykologisk eller praktisk diskriminering, og uten at det setter henne tilbake i forhold til hennes kolleger. Det påtvungne avkall på å fylle disse oppgavene i hjemmet, for istedet å måtte tjene til livets opphold utenfor hjemmet, er med hensyn til samfunnets og til familiens vel urett, når et slikt avkall motsier eller vanskeliggjør morsoppgavene, som er av overordnet betydning (26).

I denne sammenheng må det i sin alminnelighet fremholdes at hele arbeidsprosessen blir slik organisert og tilpasset at personens tarv og levevilkår, fremfor alt hjemlivet, blir gitt den oppmerksomhet som rett er, hvor hver enkelts alder og kjønn må bli tilgodesett. Det er en kjensgjerning at kvinnene i mange land er beskjeftiget innenfor nesten alle livsområder. Men de burde kunne utøve disse gjøremålene i overensstemmelse med sitt eget vesen, uten diskriminering, og uten å bli utelukket fra stillinger som de er kvalifisert for, men samtidig uten å bli mindre respektert på grunn av sine familiære ønsker eller på grunn av sin særlige rolle i den oppgave å bidra til samfunnets vel ved sine menns side. Den sanne oppvurdering av kvinnen forlanger en arbeidsordning som er strukturert slik at hun ikke må betale for denne oppvurderingen med å oppgi sin egenart og til familiens skade, hvor hun som mor har en uerstattelig rolle.

Ved siden av lønnen kommer her enda forskjellige sosial ytelser i betraktning, som har som formål å sikre arbeidstakerens og hans families liv og helse. De utgifter som er forbundet med den nødvendige omsorgen for helsen, særlig ved arbeidsulykker, gjør det nødvendig å gi arbeidstakeren lettere adgang til legehjelp, til en lavest mulig pris eller helt gratis. Et annet område for slike ytelser står i sammenheng med retten til hvile og ferie; her gjelder det fremfor alt den regelmessige ukentlige hviletid som i det minste skulle omfatte søndagen, og videre en lengere tid for å kom me til krefter igjen, ferien, en gang i året eller eventuelt flere ganger årlig i kortere tidsavsnitt. Til sist gjelder det retten til alderstrygd, til aldersforsikring og til forsikring ved arbeidsulykker. Innen rammen av disse viktigste rettighetene finnes det et helt system av enkeltstående rettskrav som det er av avgjørende betydning å peke på sammen med arbeidslønnen når det gjelder å sikre et korrekt forhold mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Blant disse enkeltstående rettigheter må man også regne kravet om slike arbeidslokaler og produksjonsprosessen som hverken helsemessig eller åndelig-moralsk er til skade for arbeidstakeren.

20. Betydningen av fagforeningene

Ut fra alle disse rettmessige krav og nødvendigheten av at arbeidstakerene selv går inn for å se til at de blir tatt til følge, gir det seg enda en videre rettighet, nemlig den å slutte seg sammen, altså å opprette forbund eller foreninger som har som formål å representere livsinteressene til dem som er i arbeid innen de enkelte yrker. Slike foreninger blir kalt fagforeninger. Til et visst punkt er arbeidstakernes livsinteresser felles for dem alle; allikevel har hver arbeidsgren, hvert yrke sine bestemte særtrekk som må tilgodesees på spesiell måte innenfor disse organisasjonene.

Fagforeningene går faktisk i en viss forstand tilbake til de middelalderlige laugene, forsåvidt som disse organisasjonene alltid omfattet dem som drev det samme håndverket; de sluttet dermed mennesker sammen på grunnlag av det arbeid de utførte. Samtidig består det likevel en vesentlig forskjell mellom slike korporasjoner og fagforeningene: De moderne fagforeningene er blitt til ut fra arbeidstakernes, arbeiderstandens og fremfor alt industriarbeidernes kamp mot arbeidsgiverne og mot eierne av produksjonsmidlene, for å beskytte sine legitime rettigheter likeoverfor dem. Fagforeningenes oppgave er å forsvare arbeidstakernes livsviktige interesser innen alle de områder der deres rettigheter blir berørt. Den historiske erfaring lærer oss at organisasjoner av denne art er et uunnværlig element av det sosiale liv, fremfor alt i de moderne industrisamfunn. Dette betyr bestemt ikke at bare industriarbeidere skulle kunne opprette foreninger av denne art. Innen alle yrker kan man benytte seg av dem for å sikre de rettigheter man har. Derfor finnes det også fagforeninger for gårdbrukere og for arbeidstakere i ledende stillinger, og arbeidsgiverforeninger. Og som sagt deler alle seg opp i samsvar med de ulike arbeidsgrenene, i stadig nye grupper og undergrupper.

Den katolske sosiallære står ikke for den mening at fagforeningene ene og alene er et uttrykk for et samfunns "klasse"-struktur og er deltakere i den klassekamp som uunngåelig behersker samfunnslivet. Sant nok: De tar del i kampen for den sosiale rettferdighet, for de berettigede krav de arbeidende har innen de forskjellige yrkesgrupper, Men denne "kamp" må likevel ansees som en normal innsats for et rettferdig gode: I dette tilfellet for den velferd som svarer til de behov og de fortjenester som arbeidstakerne har alt etter den yrkesgruppe de tilhører. Men her har vi ikke å gjøre med en kamp imot andre. Når det ved omstridte spørsmål er så at denne innsats også får karakteren av opposisjon mot andre, da skjer dette med henblikk på det gode som den sosiale rettferdighet er, og ikke for "kampens" skyld eller for å sette sin motpart utenfor. Det er et kjennetegn ved arbeidet at det fremfor alt forener menneskene; deri består dets sosiale kraft: Det skaper fellesskap. Til syvende og sist må alle finne sammen i dette fellesskap på ett eller annet vis, såvel de som arbeider, like så vel som de som disponerer over produksjonsmidlene eller eier dem. I lys av denne grunnleggende struktur ved ethvert arbeid - i lys av den kjensgjerning at "arbeid" og "kapital" når alt kommer til alt er de uunnværlige elementer i produksjonsprosessen - er den arbeidsbetingede sammenslutning av mennesker til forsvar for de rettigheter som tilkommer dem, en blivende og positiv faktor ved den sosiale orden og solidaritet, som man ikke kan se bort fra.

Den legitime innsats for å sikre de rettigheter som tilkommer arbeidstakerne innenfor den samme yrkesgruppe, må alltid ta hensyn til de innskrenkninger som landets alminnelige økonomiske situasjon pålegger en. Fagforeningenes krav må ikke utarte til gruppe - eller klasse-egoisme; dette må gjelde selv om disse krav i henhold til hele samfunnets interesse for det felles vel kan og må ha som mål å forbedre alt det som er feilaktig innen det system som gjelder eiendom av produksjonsmidlene eller den måten de settes inn på og disponeres. Samfunnslivet og det økonomisk sosiale liv er jo å sammenligne med et system av "kommuniserende rør", og også enhver sosial aktivitet til fordel for enkelte gruppers rettigheter må føye seg inn i dette system.

Oppfattet på denne måten hører fagforeningenes virksomhet uten tvil med til "politikkens" område, når denne aktivitet blir oppfattet som klok innsats for det felles vel. På den annen side er det ikke fagforeningenes oppgave å "drive politikk" i uttrykkets vanlige betydning idag. Fagforeningene har ikke dét ved seg som kjennetegner politiske partier som kjemper om makten; de skulle heller ikke være underlagt de politiske partiers avgjørelser eller stå i et for nært forhold til dem. Ellers mister de nemlig lett kontakten med sitt egentlige oppdrag som er å ivareta arbeidstakernes berettigede krav innen rammen av hele landets felles vel, og blir i stedet verktøy for andre formål.

Når det tales om å beskytte de berettigede krav fra arbeidstakerne alt etter de forskjellige yrkesgrupper, må man naturligvis alltid ha øye for det som er avgjørende for arbeidets subjektive karakter innen vedkommende yrke, men samtidig og i første rekke det som betinger den egenartede verdighet ved arbeidets subjekt. Her åpner det seg et mangfold av muligheter for fagforeningenes virksomhet, også i arbeidet for utdannelse og opplæring, og når de fremmer selvstudium. Fagforeningsskolene, de såkalte arbeider- og folkehøyskolene, samt programmene for videreutdanningskurser, har her innlagt seg store fortjenester, nettopp ved å utvikle den slags aktiviteter og fortsetter med det. Det er alltid å ønske at det med den hjelp fagforeningene gir skal lykkes arbeidstakeren ikke alene å "hal" mer, men fremfor alt å "være" mer, og dermed i enhver retning å virkeliggjøre seg mer fullstendig som menneske.

I sin innsats for medlemmenes berettigede krav gjør fagforeningene også bruk av det middel å gå til streik, altså av arbeidsnedleggelse som et slags ultimatum som retter seg til de ansvarlige myndigheter og fremfor alt til arbeidsgiveren. Den katolske sosiallære anerkjenner streik som en vei å gå når det skjer ut fra nødvendige betingelser og innenfor rettmessige grenser. På dette grunnlag må arbeidstakerne garanteres retten til å gå til streik, uten at det å delta i streik skal medføre negative følger for dem. Når man medgir at streik er et tillatt middel, må man likevel samtidig fremheve at det i en viss forstand er et ekstremt middel. Man må ikke misbruke det, fremfor alt ikke til et politisk taktisk spill. Man må heller aldri noengang tape av syne at de tjenester som er nødvendige for befolkningens liv og innbyrdes fellesskap, under enhver omstendighet må holdes vedlike, om nødvendig med særlige lovtiltak. Misbruk av streik kan føre til lammelse av hele det sosialøkonomiske liv, og står i strid med de krav som samfunnet har til det felles vel, som rett forstått står i overensstemmelse med arbeidets egen natur,

21. Landbruksarbeidets verdighet

Alt som hittil er sagt om arbeidets verdighet, om den objektive og subjektive dimensjon ved menneskets arbeid, lar seg direkte anvende på landbruksområder og på det menneskes situasjon som under hardt slit dyrker jorden. Her dreier det seg om et arbeidsområde som omfatter en del av den arbeidende befolkning på vår planet, et område som ikke er begrenset til den ene eller annen verdensdel og ikke bare gjelder de land som allerede har oppnådd en viss grad av utvikling og fremskritt. Landbruket som sørger for de matvarer samfunnet trenger for det daglige livsunderhold, er av grunnleggende betydning. Livsvilkårene på landsbygden og i jordbruksarbeidet er ikke like overalt, og like er heller ikke landbruksbefolkningens sosiale stilling fra land til land. Alt dette henger ikke bare sammen med det utviklingstrinn som landbruksteknikken har nådd, men like meget og kanhende enda mer beror det på den anerkjennelsen som bøndene og landbruksarbeiderne får for de berettigede krav de har, og til sist av kvaliteten av den bevissthet som gjør seg gjeldende ved den samlede sosialetiske betraktning av arbeidet.

Jordbruksarbeidet medfører sterke belastninger, med stadig kroppsanstrengelse, ofte like til utmattelse; det nyter stundom liten aktelse fra samfunnets side, og ofte fremkaller det hos denne del av befolkningen inntrykket av å være trengt ut til siden i det sosiale liv; her får man en stadig sterkere provosert flukt fra landsbygda og inn til byene, som igjen dessverre fører til enda mer nedverdigende levevilkår. I tillegg kommer mangelen av en saksvarende yrkesutdannelse og på skikkelige arbeidsredskaper; med til bildet hører også en dyptgående individualisme og objektivt urettferdige situasjoner.

I mange utviklingsland er millioner av mennesker tvunget til å dyrke andres jord og blir her utnyttet av godseieren, uten at det minste håp består om at de engang kan kalle enda så mye som et lite stykke jord for sitt eget. Det mangler former for lovmessig vern for landarbeiderens person og for hans familie i tilfellet av alder, sykdom eller arbeidsløshet. Lange dagsverk med hardt arbeid blir elendig betalt. Nyttbare jordarealer lar eierne bare ligge brakk. Rettskrav knyttet til det å eie et lite grunnstykke som jordarbeideren i årevis har dyrket, blir forbigått eller forsvarsløst prisgitt mektigere personer eller grupper og deres "begjær etter jord." Men også i de økonomisk utviklede land hvor vitenskapelig forskning, teknologiske nyvendinger og politiske tiltak har bragt landbruket opp på et meget høyt nivå, kan retten til arbeid bli krenket såfremt man nekter jordbruksarbeideren muligheten for å ta del i avgjørelser som vedrører hans arbeidsinnsats, eller om han blir nektet retten til å drive fritt fagforeningsarbeid for å oppnå et rettmessig sosial, kulturelt og økonomisk fremskritt.

For tallrike slike situasjonens vedkommende er det derfor nødvendig med radikale forandringer for å gi landbruket og dem som arbeider der tilbake den sanne verdi som tilkommer dem som grunnlag for et folks sunne økonomi innen samfunnsutviklingen. Det gjelder altså å proklamere og å fremme arbeidets verdighet - ethvert arbeids og særlig jordbruksarbeidets; det er jo ved dette arbeidet at mennesket på en anskuelig måte "legger jorden under seg", jorden som det mottok som gave av Gud, og at det utøver sitt "herrevelde" over den synlige verden.

22. Den funksjonshemmede og arbeidet

Først i den senere tid har man nasjonalt og i internasjonale, organisasjoner festet oppmerksomheten ved et annet problerm som står i sammenheng med arbeidet og er av meget avgjørende betydning: De funksjonshemmedes problem. Også de er personalt subjekt og fullstendige mennesker, med tilsvarende medfødte hellige og ukrenkelige rettigheter, som nettopp med henblikk på de hemninger og lidelser som er pålagt kroppen og dens ferdigheter, gjør menneskets verdighet og storhet særskilt synlig. Da den funksjonshemmede er et personalt subjekt med alle dets rettigheter, må man gjøre det mulig for ham å ta del i samfunnslivet i alle dets dimensjoner og på alle de plan som er åpne for hans evner og ferdigheter. Den funksjonshemmede er en av oss og deler fullt og helt vår menneskenatur. Det ville være menneskene til bunns uverdig og en fornektelse av den felles menneskenatur om man bare slapp de fullt arbeidsdyktige til i samfunnslivet og dermed også i arbeidslivet; da ville man henfalle til en vidtrekkende form for diskriminering, nemlig inndelingen i sterke og friske på den ene side og de svake og syke på den annen. Arbeidet i objektiv forstand må også her underordnes menneskets verdighet, og altså arbeidets subjekt og ikke den økonomiske fordel.

Det påhviler derfor de forskjellige myndigheter som har ansvaret for de problemer som knytter seg til arbeidet den direkte og like ens den indirekte arbeidsgiver - å fremme egnede og virksomme tiltak som sikrer de funksjonshemmedes rett til yrkesutdanning og til arbeid, forat de kan bli innlemmet i en fruktbar virksomhet de makter å ta del i. Her står vi overfor tallrike praktiske, juridiske og økonomiske problemer; likevel er det en oppgave for samfunnet, altså for de offentlige myndigheter, for fagforeninger og organisasjoner, for bedriftene og for de funksjonshemmede selv, i fellesskap å stille sine ideer og krefter til tjeneste for dette uomgjengelige mål å tilby de funksjonshemmede et arbeid som svarer til deres egne forutsetninger og muligheter; dette er et krav som gir seg ut fra deres verdighet som mennesker og som arbeidets subjeld. Ethvert samfunn vil være istand til å gi seg strukturer hvor det kan bli skapt arbeidsplasser for funksjonshemmede, enten innenfor de normale offentlige eller private bedrifter, der det blir tilbudt vanlige eller særlig egnede arbeidsplasser, eller i de såkalte "vernede" bedrifter eller verksteder.

Som det gjelder for alle andre arbeidstakere, må det også hva angår de funksjonshemmede vies stor oppmerksomhet til de fysiske og psykiske arbeidsvilkår, til den rettmessige lønn, mulighetene for opprykk og for å fjerne forskjellige hindringer. Uten å lukke øynene for at det her er tale om en mangesidig og vanskelig oppgave, må man likevel ønske at en riktig oppfatning av arbeidet i dets subjektive betydning kan føre til en situasjon der det blir mulig for den funksjonshemmede å ikke føle seg hensatt til arbeidslivets utkant og i et avhengighetsforhold i samfunnet, men som arbeidets fullverdige subjekt, som nyttig for alle, respektert på grunn av sitt menneskeverd og kalt til å bidra til fremskritt og velferd for sin familie og det folkefellesskap man tilhører, i samsvar med ens muligheter.

23. Arbeidet og emigrasjonsproblemet

Til sist må det i det minste sies noen få ord om det tema som gjelder den såkalte arbeidsemigrasjon. Den er en foreteelse som er kjent allerede fra tidligere tider, og den gjentar seg likefullt stadig på nytt og antar idag et betraktelig omfang som følge av den moderne livsforms mangfold og vanskeligheter. Mennesket har rett til å forlate sitt hjemland ut fra forskjellige grunner - og også å vende tilbake dit - og å søke bedre livsbetingelser i et annet land. Dette fører uten tvil med seg forskjellige slags vanskeligheter; fremfor alt innebærer det i alminnelighet et tap for det landet man utvandrer fra. Det taper et menneske, et medlem av det store fellesskap som blir holdt sammen ved felles historie, tradisjon og kultur; dette medlem tar fatt på et liv midt i et annet samfunn som er forenet i en annen kultur og for det meste også ved et annet språk. Dermed tapes et arbeidende menneske som med sin forstand og sine hender hadde kunnet bidra til å forøke de felles goder i ens eget land; nå kommer dette bidraget og denne arbeidsinnsatsen et annet land til gode som i en viss forstand har mindre rett til den enn hjemlandet.

Likevel er emigrasjonen, om enn i mange henseender et onde, ikke desto mindre et, som man sier, nødvendig onde. Man må derfor sette alt inn på - og sikkert skjer det allerede meget ut fra en slik hensikt - å se til at dette objektive onde ikke fører med seg større moralske skadevirkninger, ja, at det tilmed så langt det er mulig kan bli til fordel for emigrantens personlige, familiære og sosiale liv, med henblikk på det land der han nå har tatt opphold, som med tanke på hans hjemland. På dette område avhenger svært meget av en rettferdig lovgivning, særlig da den som gjelder det arbeidende menneskes rettigheter. Et slikt problem hører derfor selvsagt med innenfor rammen av de foreliggende overveielser, nettopp når man betrakter det ut fra det angitte standpunkt.

Det viktigste er at det mennesket som arbeider utenfor sitt hjemland som fast emigrant eller også som sesongarbeider, hva angår arbeidstakerens juridiske rettigheter ikke blir tilsidesatt i forhold til gjestlandets egne arbeidstakere. Arbeidsemigrasjonen må på ingen måte bli en anledning til finansiell eller sosial utbytting. Hva arbeidsforholdene angår må det gjelde de samme kriterier for de innvandrede arbeidstakere som for de andre arbeidstakere i vedkommende land. Arbeidets verdi må måles med den samme målestokk og ikke etter forskjell i nasjonalitet, religion eller rase. Fremfor alt må den nødssituasjon emigranten befinner seg i, ikke bli utnyttet imot ham. Alle disse omstendighetene må - selvfølgelig idet man tar hensyn til de spesielle forhold som råder til enhver tid - finne seg i å komme i annen rekke i forhold til arbeidets egen fundamentale verdi, som jo er bundet til den menneskelige persons verdighet. La oss her enda en gang gjenta det grunnleggende prinsipp: Verdienes rangorden og arbeidets dypere mening krever at kapitalen skal tjene arbeidet, og ikke arbeidet kapitalen.