Redemptoris Mater

2. Salig er hun som trodde

12. Straks etter beretningen om Bebudelsen leder evangelisten Lukas oss baketter jomfruen fra Nasaret, i hennes fotspor frem mot «en by i Judea» (Luk. 1,39).

Ifølge forskerne skal denne byen være dagens Ain-Karim som ligger mellom fjellene, ikke langt fra Jerusalem. Maria «skyndte seg» dit for å besøke Elisabet, sin slektning. Grunnen til dette besøket ligger også i det at Gabriel ved Bebudelsen på betydningsfull måte hadde omtalt Elisabet. I langt fremskreden alder hadde hun ved Guds mektige gjerning unnfanget en sønn med Sakarias: «Se, også Elisabet, din frende, har unnfanget en sønn, så gammel som hun er; hun er alt i sjette måned, hun som de kalte ufruktbar. For ingenting er umulig for Gud» (Luk. 1,36-37). Den guddommelige budbærer viste til det som hadde hendt i Elisabet for å svare på Marias spørsmål: «Hvorledes skal dette kunne skje, -jeg har jo ingen mann?» (Luk. 1,34). Jo - det blir mulig ved «kraft fra den Allerhøyeste»; akkurat slik, - og enda meget mer -, som ved Elisabet.

Maria begir seg altså av kjærlighet av sted til sin slektnings hjem. Da hun trådte inn, og Elisabet så svarte på hennes hilsen, kjente Elisabet sitt foster sparke inne i seg, og «hun ble fylt med den hellige Ånd» og hilser Maria med høy røst: «Velsignet er du fremfor alle kvinner, og velsignet er han du bærer i ditt skjød.» (kfr. Luk. 1,40-42). Dette prisende utrop fra Elisabet skulle senere komme til å følge som fortsettelse av engelens hilsen i Ave Maria, og på den måte bli med blant de oftest talte bønner i Kirken. Men enda betydningsfullere er Elisabets ord ved det spørsmålet som så følger: «Men hvem er vel jeg, at min Herres mor kommer til meg?» (Luk. l,43). Elisabet avlegger vitnesbyrd om Maria: Hun erkjenner og bekjenner at foran henne står Herrens Mor, Messias' Mor. I dette vitnesbyrdet tar også sønnen del som Elisabet bærer i sitt skjød: «... da hoppet jo barnet i mitt liv av fryd!» (Luk. l,44) Barnet er den fremtidige Johannes Døperen, som senere ved Jordan kommer til å vise hen på Jesus.

Hvert ord i Elisabets hilsen er fullt av betydning. Men av grunnleggende viktighet synes det å være som hun sier til slutt: «Og salig er hun som trodde! For Herrens løfte til henne skal gå i oppfyllelse» (Luk. l,45). 28 Disse ord kan man sidestille med tiltalen «du nådefylte» i engelens hilsen. I begge tekstene åpenbares sannheten om deres vesentlig mariologiske innhold: sannheten om Maria, om henne som er blitt nærværende i Kristi hemmelighet nettopp fordi hun «trodde». Den fylde av nåde som engelen forkynner, betyr den gave som Gud selv er; Marias tro, hun som blir prist salig når hun kommer på besøk til Elisabet, viser hvordan jomfruen fra Nasaret svarte på denne gaven.

13. «Til Gud som åpenbarer seg, skylder mennesket «troens lydighet» (Rom. 16,26: kfr. Rom. 1,5: 2. Kor. 10,5-6 (Paulus' uttrykk: 'troens lydighet' gjengis i E. Gunnes' oversettelse på ulike måter. o.a.)), det vil si at mennesket frivillig helliger seg helt til Gud», lærer Konsilet. 29 Denne beskrivelse av troen fant i Maria sin fullkomne virkeliggjørelse. Det «avgjørende» øyeblikk var Bebudelsen, og Elisabets ord: «Salig er hun som trodde!» gjelder i første hånd nettopp dette øyeblikket. 30

Ved Bebudelsen har jo Maria fullkomment overgitt seg til Gud, idet hun kom Ham i møte med «troens lydighet» som talte til henne gjennom sin budbærer, idet hun «i sin fornuft som i sin vilje» underkaster seg Ham. 31 Hun svarte altså med hele sitt menneskelige, kvinnelige «Jeg». I dette trossvar fant det sted et fullstendig samvirke med «Guds nåde, som både går forut for menneskets innsats og ledsager den», og en fullkommen tjenestevillighet overfor Den Hellige Ånds gjerning, Ham som stadig «fullkommengjør ... troen ved sine gaver». 32

Den levende Guds ord som engelen forkynner Maria, gjelder henne selv: «Du skal unnfange og føde en sønn» (Luk. 1,31). Om Maria tok imot denne meddelelsen, skulle hun bli «Herrens Mor» og inkarnasjonens guddommelige hemmelighet skulle fullbyrdes i henne: «Den miskunnsrike Fader har villet la den forutbestemte mors samtykke gå forut for selve menneskevordelsen». 33 Og etter at Maria hadde hørt alle disse ord fra budbæreren, gir hun dette samtykket. Hun sier: «Jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg som du har sagt» (Luk. l,38). Dette Marias Fiat - «Det skje meg ...» - har, sett fra den menneskelige side, avgjort virkeliggjørelsen av den guddommelige hemmelighet. Her foreligger en fullstendig overensstemmelse med Sønnens ord. Ifølge Hebreerbrevet sier Han til Faderen idet Han (Sønnen) trer inn i verden: «Slaktoffer og gaveoffer ville du ikke ha, men et legeme formet du for meg ... Her er jeg, for å gjøre din vilje, Gud» (Heb. 10,5-7). Menneskevordelsens hemmelighet er altså skjedd da Maria sa sitt Fiat: «Det skje meg som du har sagt», idet hun, så langt det ifølge den guddommelige plan kom an på henne, muliggjorde oppfyllelsen av sin Sønns ønske.

Maria talte dette Fiat i tro. I troen overgav hun seg uten forbehold til Gud og «henga seg totalt som en Herrens tjenerinne til sin Sønns person og verk», 34 Og denne Sønn - slik lærer Fedrene oss - mottok hun i Ånden allerede før hun mottok Ham i sitt skjød: nettopp gjennom troen! 35 Det er altså med rette at Elisabet lovpriser Maria: «Salig er hun som trodde! For Herrens løfte til henne skal gå i oppfyllelse». Disse ordene er allerede gått i oppfyllelse: Maria trer over dørtreskelen til Elisabets og Sakarias' hus som Mor til Guds Sønn. Dette er Elisabets gledesfylte oppdagelse: «Min Herres mor kommer til meg»!

14. Derfor kan Marias tro sammenlignes med Abrahams, ham som apostelen kaller «vår far i troen» (kfr. Rom. 4,12). Innenfor Guds åpenbarings frelsesordning danner Abrahams tro begynnelsen til Den gamle pakt. Marias tro ved bebudelsen åpner Den nye pakt. Det heter om Abraham: «Mot alt håp satte han sitt håp, og ved sin tro ble han far til en mengde folkeslag», og slik var det med Maria også: etter at hun i Bebudelsens øyeblikk hadde bekjent sin jomfruelighet («Hvorledes skal dette kunne skje, - jeg har jo ingen mann?»), trodde hun at hun ved kraft fra den Allerhøyeste, ved Den Hellige Ånd, skulle bli Guds Sønns Mor ifølge den åpenbaring engelen gav: «Derfor skal også det hellige barn du føder, kalles Guds sønn» (Luk. 1,35).

Likevel gjelder Elisabets ord: «Salig er hun som trodde!» ikke bare dette spesielle øyeblikk ved Bebudelsen. Ganske visst er dette høydepunktet, hva angår Marias tillit til Kristi komme; men det er også utgangspunktet hvor hennes «vei til Gud» tar fatt, hele hennes trosvei. Og langs denne veien er det at «lydigheten» som hun gav uttrykk for overfor den guddommelige åpenbarings ord, trer frem på en enestående og virkelig heltemodig måte - og det med en stadig økende tapperhet. Denne «troslydighet» fra Marias side vil på hele hennes vei ha overraskende likhetstrekk med Abrahams tro. Liksom Guds folks patriark trodde også Maria mens hun gikk sitt barnlige og moderlige Fiats vei: «Det skje meg som du har sagt», slik at hun «mot alt håp satte sitt håp» (kfr. Rom. 4,18). Fremfor alt viser saligprisningen av henne «som trodde» seg på bestemte steder langs denne veien særlig tydelig. Å tro er å «overgi seg» til sannheten i ordet fra den levende Gud, selv om man vet og ydmykt bekjenner at Guds veier er «umulige å spore» (Rom. 11,33). Maria, som etter den Allerhøyestes evige vilje så å si befinner seg i midtpunktet av disse Guds «usporlige» veier og «uransakelige dommer», forholder seg på samme måte i troens halvmørke, idet hun med åpent hjerte fullt og helt tar imot alt det som er fastsatt i Guds plan.

15. Idet Maria ved bebudelsen hører tale om den Sønn som hun skal bli mor til og «skal kalle Jesus» (=Frelser), får hun også vite at «Gud Herren vil gi ham hans far Davids trone, og han skal herske over Jakobs folk til evig tid; aldri skal hans herredømme ta ende» (Luk. 1,32-33). I denne retning gikk hele Israels håp. Den lovede Messias skulle være «stor»; og også den himmelske budbærer forkynner at han «skal være stor», - stor, det være seg ved navnet 'den Allerhøyestes sønn', det være seg ved at han overtar Davids trone. Han skal altså være konge og herske «over Jakobs folk». Kunne nå Maria, som er vokst opp midt blant disse forventningene som levde i hennes folk, i Bebudelsens øyeblikk fatte den vesentlige betydning i disse ord fra engelen? Hvordan skal man forstå dette «herredømme» som «aldri skal ta ende»?

Selv om hun også gjennom sin tro i dette øyeblikk følte seg som mor til «Messias-kongen», svarte hun likevel: «Jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg som du har sagt» (Luk. l,38) Maria har fra første øyeblikk av bekjent «troens lydighet», idet hun overgav seg til den hemmelighetsfulle betydning som Gud selv hadde gitt disse ordene i budskapet til henne; de kom jo fra Ham selv.

16. Langs denne «troslydighetens» vei hører Maria noe senere enda flere ord som blir sagt i templet i Jerusalem. Det skjedde på den førtiende dag etter Jesu fødsel, mens Maria og Josef i overensstemmelse med den mosaiske lov «tok ham med opp til Jerusalem for å fremstille ham for Herren» (Luk. 2,22). Fødselen var gått for seg i største fattigdom. Vi vet jo fra Lukas at Maria fødte sin Sønn i en stall «og la ham i en krybbe» (kfr. Luk. 2,7). I anledning folketellingen som var forordnet av den romerske øvrighet, hadde hun sammen med Josef begitt seg til Betlehem, og der «var det ikke plass til dem» i herberget.

En rettskaffen og gudfryktig mann ved navn Simeon viser seg ved begynnelsen av Marias trosvei. Hans ord, som er blitt inngitt ham av Den Hellige Ånd (kfr. Luk. 2,25-27), bekrefter for det første sannheten i bebudelsesbudskapet. Vi leser nemlig at han tok barnet «i sine armer» - barnet som de gav navnet Jesus (kfr. Luk. 2,21) i overensstemmelse med det oppdrag engelen hadde gitt. Simeons tale svarer til innholdet av dette navn, som betyr «Gud er frelse». Henvendt til Gud, sa han: «Mine øyne har sett din frelse, som du har gjort rede for alle folkeslag: Et lys som åpenbarer seg for hedningene, en herlighetsglans om ditt folk Israel» (Luk. 2,30.32). Men for det andre vender Simeon seg også til Maria med de følgende ord: «Dette barnet skal bli til fall og til oppreisning for mange i Israel, - et tegn det skal stå strid om. ... Og hva menneskene bærer i sitt indre, skal da komme for en dag». Og deretter henvendt til Maria sier han dessuten: «Ja, også ditt hjerte skal bli rammet av et sverd!» (Luk. 2,34.35). Simeons ord kaster et nytt lys over budskapet som Maria hørte av engelen: Jesus er Frelseren, Han er «Lys» som «opplyser» menneskene. Er det ikke dette som på en viss måte åpenbarte seg Julenatten, da gjeterne kom til stallen? (kfr. Luk. 2,8-20). Er det ikke dette som skulle kunngjøres enda tydeligere da stjernetyderne fra landene i øst kom? (Kfr. Mt. 2,1-12). Men samtidig vil Marias Sønn allerede ved begynnelsen av sitt liv - og hans Mor med ham - på sin egen kropp erfare sannheten i Simeons øvrige ord: «Et tegn det skal stå strid om» (Luk. 2,34). Dette ordet ser ut til å være som enda en Bebudelse til Maria; for det viser henne den konkrete historiske situasjon som hennes Sønn kommer til å utføre sin gjerning i, nemlig under manglende forståelse og i lidelse. Om nå et slikt varsel på den ene side bekrefter hennes tro på at de guddommelige frelsesløfter skal gå i oppfyllelse, så åpenbarer de på den annen side også at Maria må leve sin troslydighet under lidelse, ved den lidende Frelsers side, og at hennes moderskap kommer til å være omgitt av mørke og være rikt på smerte. Og faktisk - slik går det. Allerede etter stjernetydernes besøk, etter at de hadde båret frem gaver til ham (kfr. Mt. 2,11), må Maria sammen med barnet og under Josefs omsorgsfulle beskyttelse flykte til Egypt; for «Herodes ettersøkte barnet for å slå det i hjel» (kfr. Mt. 2,13). Og de må bli der inntil Herodes var død (kfr. Mt. 2,15).

17. Når så den hellige familie etter Herodes' død vender tilbake til Nasaret, begynner den lange periode av deres skjulte liv. Hun «som trodde at Herrens løfte til henne skulle gå i oppfyllelse» (kfr. Luk. 1,45), lever hver dag disse ords innhold. Daglig er hun ved sin Sønns side, ham hun «gav navnet Jesus»; ganske visst brukte hun dette navnet når hun var sammen med ham. Det kunne ikke forbause noen, ettersom det fra gammelt av var et vanlig navn i Israel. Likevel vet Maria at han som her bærer navnet Jesus er blitt kalt «den Allerhøyestes sønn» av engelen (kfr. Luk. 1,32). Maria vet at hun har unnfanget og født ham uten noen mann: « - jeg har jo ingen mann», ved Den Hellige Ånd, ved den Allerhøyestes kraft som senket seg ned over henne (kfr. Luk. 1,38), slik som skyen omhyllet Guds nærvær på Mose og fedrenes tid (kfr. 2. Mos. 24,16; 40,34-35; 1. Kong. 8,10-12). Maria vet altså at den Sønn som på denne måte er blitt født av henne som jomfru, nettopp er denne «hellige», «Guds Sønn», som engelen talte om.

I løpet av det skjulte livs år i hjemmet i Nasaret er også Marias liv «skjult med Kristus i Gud» (kfr. Kol. 3,3) gjennom troen. Troen er nemlig en berøring med Guds mysterium. Maria er stadig, ja, daglig i berøring med Guds mysterium som ord ikke kan gjengi, men som er blitt menneske, en hemmelighet som overskrider alt det som er åpenbart i Den gamle pakt. Etter Bebudelsens øyeblikk er jomfruens og morens ånd ført inn i dette radikalt nye i Guds selvåpenbaring, og hun er blitt seg dette mysterium bevisst. Hun er den første blant disse «små», om hvem Jesus en dag vil si: «Far, ... du har skjult disse ting for de kloke og forstandige, mens du åpenbarte dem for de små» (Mt. 11,25). For «ingen andre enn Faderen kjenner Sønnen» (Mt. 11,27). Hvordan kan så Maria «kjenne Sønnen»? Naturligvis kjenner hun ham ikke slik som Faderen gjør det. Og ikke desto mindre er hun den første blant dem som Faderen «har villet åpenbare ham for» (kfr. Mt. 11,26-27; 1. Kor. 2,11). Men når nå Sønnen like fra Bebudelsens øyeblikk av er blitt åpenbart Maria, Sønnen som alene Faderen kjenner den fulle sannhet om siden han føder ham i det evige «i dag» (kfr. Salme 2,7), da er hun, hans Mor, alene i troen og gjennom troen i berøring med sannheten om hennes Sønn! Hun er altså salig fordi hun «trodde», og hver dag tror hun, midt i prøvelsene og viderverdighetene mens Jesus var liten, og så i løpet av årene han levde det skjulte liv i Nasaret, og hvor Jesus «levde som en lydig sønn» (Luk. 2,51): lydig mot Maria, og også mot Josef, fordi Josef stod i fars sted overfor menneskene; derfor anså folk Marias sønn for å være «sønnen til tømmermannen» (Mt. 13,55).

Denne Sønns Mor, om vi nå tenker på alt som ble sagt henne ved Bebudelsen og ved de følgende begivenheter, bærer altså i seg dette fullt og helt «nye» ved troen: Den nye pakts begynnelse. Dette er evangeliets begynnelse; her begynner det gode, glade budskap. Likevel er det ikke vanskelig i denne begynnelse også å erkjenne en særlig hjertets møye som er forbundet med en viss «troens natt» - for å benytte et ord av den hl. Johannes av Korset - liksom et «slør» man nærmer seg den Usynlige gjennom, og må leve gjennom i fortrolighet med mysteriet. 36 Mange år levde Maria på denne måte i fortrolighet med hemmeligheten om hennes Sønn, og vandret fremover sin «trosvei», mens Jesus vedble å være vis og å vokse til, og å nyte yndest både hos Gud og mennesker (Luk. 2,52). Den særskilte kjærlighet som Gud hadde til ham, åpenbarte seg stadig mer for menneskenes øyne. Den første av disse mennesker som fikk lov til å erkjenne Kristus dypere og dypere, var Maria, som levde med Josef i samme hus i Nasaret.

Da foreldrene fant den tolvårige Jesus i templet og hans mor spurte ham:»Bern hvordan kunne du gjøre dette mot oss?», svarte han: «Visste dere ikke at jeg hører til der hvor min far er?» Men evangelisten tilføyer: «Men de (Maria og Josef) forstod ikke hva han mente» (Luk. 2,48-50). Jesus var seg altså bevisst at «ingen andre enn Faderen kjenner Sønnen» (kfr. Mt. 11,27). Tilmed hun som enda dypere var blitt åpenbart hemmeligheten om hans guddommelige sønneforhold, hans mor, levde bare ved troen i fortrolighet med denne hemmelighet! Ved Sønnens side, under samme tak som han, «bevarte (hun) sin forening med Sønnen uten svik» og vandret frem «på troens pilegrimsvei», slik Konsilet understreker. 37. Dette gjorde hun også i løpet av Kristi offentlige liv (kfr. Mk. 3,21-35), og slik gikk dag for dag den saligprisning i oppfyllelse som var blitt sagt henne da hun besøkte Elisabet: «Salig er hun som trodde».

18. Denne saligprisningen når frem til sin fulle betydning mens Maria står under sin Sønns kors (kfr. Joh. 19,25). Konsilet betoner: «Det var ikke uten hensikt at Gud lot henne stå ved korset for å la henne inntrengende ta del i sin enbårne Sønns lidelse, forene seg med hans offer som en mor kan det, i kjærlighet gi sitt samtykke til oppofrelsen av det offerlam hun hadde født; slik «bevarte (hun) sin forening med Sønnen uten svik helt til korset» 38: foreningen ved troen, den samme tro som hadde gjort det mulig for henne å ta imot og si ja til den åpenbaring engelen brakte ved bebudelsen. Også den gang hadde hun fornemmet disse ord: «Han skal være stor ... Gud Herren vil gi ham hans far Davids trone, og han skal herske over Jakobs folk til evig tid; aldri skal hans herredømme ta ende» (Luk. l,32-33).

Og nå, ved korsets fot, er Maria, menneskelig talt, vitne til en fullstendig fornektelse av disse ord. Hennes Sønn dør her på dette staurverket som en utstøtt. «Han var ringeaktet, forlatt av mennesker, en smertenes mann, ..-., en foraktet mann. ... vi regnet ham ikke for noe»: nesten helt tilintetgjort (kfr. Jes 53,3-5). Hvor stor, hvor stor og tapper er ikke hennes «troslydighet» som hun viser her overfor Guds «uransakelige dommer». Hvorledes overgav hun seg ikke uten forbehold til Gud, idet hun skjenket Gud «full underkastelse såvel i sin fornuft som i sin vilje» 39, til Ham, hvis «veier» er «umulige å spore» (kfr. Rom. 11,33)! Og hvor mektig er samtidig nåden i hennes sjel, hvor gjennomtrengende er ikke Den Hellige Ånds innflytelse, hans lys og hans kraft.

Ved denne tro er Maria fullkomment forenet med Kristus i hans fornedrelse. For selv om Jesus Kristus var Gud lik, «voktet (han) dog ikke . skinnsykt over sin stilling som Guds like! Nei, han oppgav alt sitt eget, gikk inn i slavens kår og ble et menneske som vi». Nettopp på korset fornedret han seg og ble «lydig til døden - ja, døden på et kors!» (Kfr. Fil. 2,5-8). Og ved korsets fot tok Maria ved troen del i den rystende hemmelighet ved dette avkall. Dette er kanskje troens dypeste «kenosis» (=avkall) i menneskenes historie: ved troen tar Maria del i Sønnens død - i hans frelsende død. I motsetning til de flyktende disiplers tro var hennes tro mere opplyst. Ved korset bekreftet Jesus på Golgata endegyldig at han er det «tegn det skal stå strid om», slik Simeon hadde forutsagt det. Og samtidig gikk også de ord i oppfyllelse som han hadde sagt til Maria: «Ja, også ditt hjerte skal bli rammet av et sverd». 40

19. Sannelig - «salig er hun som trodde!» Disse opphøyede ord som Elisabet talte etter Bebudelsen, synes her, ved korsets fot, å gjenlyde som et ekko i sin mest meningsfylte betydning, og den kraft som ligger i dem blir overveldende. Fra korset, så å si fra selve hjerteroten av frelsens hemmelighet, går det ut en lysstråle som utvider horisonten for Elisabets saligprisning av Marias tro. Saligprisningen lyser tilbake til «begynnelsen», og Marias tro blir på en måte motvekten til den ulydighet og vantro som ligger i de første menneskers synd. Dette lærer kirkefedrene og fremfor alt Ireneus. Konstitusjonen «Lumen gentium» (=De Ecclesia, Kirken) siterer ham slik: «Den knute som Evas ulydighet hadde laget, ble løst ved Marias lydighet; det som jomfruen Eva bandt ved sin vantro, ble frigjort av jomfruen Maria ved hennes tro» 41. I lys av denne sammenligningen med Eva, kaller kirkefedrene - slik Konsilet fortsatt uttrykker det - Maria «de levendes mor» og gjentar ofte: «Døden ved Eva, livet ved Maria». 42

Med rette kan vi altså i setningen: «Og salig er hun som trodde», finne liksom en nøkkel som åpner Marias innerste virkelighet for oss: det er den som engelen i bebudelsens øyeblikk kalte «du nådefylte». Når hun som fra evighet av har vært nærværende i Kristi hemmelighet, er den «nådefylte», da får hun ved troen i fullt omfang del i hans jordiske livsvei: hun vandret fremover langs «troens pilegrimsvei». Samtidig gjør hun på en vår, men umiddelbart virkningsfull måte hemmeligheten om Kristus nærværende for menneskene. Og hun gjør det fremdeles, og hun er, også hun, nærværende blant menneskene gjennom Kristi hemmelighet.