Redemptoris Mater

3. Kirkens Magnifikat på dens pilegrimsvei

35. Kirken søker innenfor det nåværende veistykke av sin pilegrimsferd å gjenfinne enheten mellom dem som i sin tro bekjenner seg til Kristus, den enhet som er gått tapt i løpet av århundrene; for den vil være tro mot sin Herre som bad for denne enhet før han led. Samtidig vandrer Kirken «som en pilegrim den forkynner Herrens kors og død, inntil han kommer» 87. «Kirken skrider frem gjennom trengsler og prøvelser, men styrkes ved Guds nådes kraft som Herren har lovet den, så den, til tross for kjødets skrøpelighet, ikke frafaller den fullkomne troskap, men forblir sin Herres verdige brud, og under innflytelse av Den Hellige Ånd stadig fornyer seg selv, inntil den gjennom korset har nådd frem til det lys som ikke kjenner noen skumring». 88

Langs denne Guds folks vei er Jomfruen og Moderen alltid til stede for å opplyse troen. Særlig viser dette seg ved lovsangen Magnifikat (Luk. l,46: «Min sjel forkynner Herrens storhet»). Den er sprunget ut fra dypet av Marias tro under hennes besøk hos Elisabet, og den gjenlyder i Kirkens hjerte uten stans århundrene igjennom. Bevis for det er jo at den daglig blir gjentatt i vesperliturgien, og mang en gang når man ber alene for seg selv eller sammen med andre, i et personlig eller innen et fellesskaps fromhetsliv.

«Min sjel forkynner Herrens storhet,
og mitt hjerte jubler i Gud, min frelser.
For han har sett til sin ringe tjenerinne,
og fra nå av skal alle slekter prise meg salig.
Ja, store ting har den Mektige gjort mot meg -
hellig er hans navn -
og hans miskunn mot dem som frykter ham
varer fra slekt til slekt.
Storverk har han gjort med sin arm,
spredt de hovmodige for alle vinder.
De mektige har han støtt ned fra tronen,
og opphøyet de ringe.
De sultne har han mettet med goder,
og sendt tomhendte fra seg de rike.
Han har tatt seg av Israel, sin tjener,
tro mot sitt løfte om miskunn:
Det som han gav våre fedre,
Abraham og hans ætt, for evig tid».
(Luk. 1,46-55)

36. Da Elisabet hilste sin unge slektning som kom til henne fra Nasaret, svarte Maria med sitt Magnifikat. I sin hilsen hadde Elisabet allerede prist Maria salig: på grunn av ham «du bærer i ditt skjød», og så på grunn av hennes tro (kfr. Luk. 1,42.45). Disse to saligprisninger gjaldt umiddelbart Bebudelsens øyeblikk. Nå, ved dette besøket, hvor Elisabets hilsen viser hen til dette altoverskyggende øyeblikk, kommer Maria på en ny måte til bevissthet om sin tro, og gir den et nytt uttrykk. Det som under Bebudelsen forble skjult i troslydighetens» dyp, bryter nå liksom frem som en klar, livgivende Åndens flamme. De ord som Maria benytter idet hun stiger over dørtreskelen til Elisabets hus, er uttrykk for en bekjennelse av hennes tro, fremskapt av Ånden, der hennes svar på den erfarte åpenbaring uttrykker seg i en from og poetisk løftelse av hele hennes vesen til Gud. Hennes utvalgte ord, som er så enkle og på samme tid så helt og holdent inspirert av Israels hellige tekster 89, viser den dype, personlige erfaring hos Maria, hennes jublende hjerte. I disse ord ser vi en lysende stråle fra Guds hemmelighet, glansen av hans uutsigelige hellighet, hans evige kjærlighet som trer inn i menneskets historie som en ugjenkallelig gave.

Maria er den første som har del i denne nye guddommelige åpenbaring og i den nye «selvmeddelelse» som ligger i den. Derfor er det hun utbryter: «Ja, store ting har den Mektige gjort mot meg - hellig er hans navn». Hennes ord gjengir hennes ånds glede, en glede som bare vanskelig lar seg uttrykke: «Mitt hjerte jubler i Gud, min frelser». For «den innerste sannhet som dermed blir åpenbaret om Gud og menneskets frelse, lyser for oss i Kristus som både er formidleren og fylden av hele åpenbaringen» 90. I sitt hjertes jubel bekjenner Maria at hun er kommet inn i det aller innerste midte av denne fylde som Kristus er. Hun er seg bevisst at det løftet oppfylles på henne som ble gitt fedrene, og fremfor alt «Abraham og hans ætt, for evig tid»; at altså hele frelsesplanen tar sikte på henne som Kristi Mor, den plan der den person «fra slekt til slekt» blir åpenbart som er paktens Gud og er «tro mot sitt løfte om miskunn».

37. Kirken, som fra sin jordiske veistreknings begynnelse følger den slik Guds Mor har gått den, gjentar etter hennes forbilde på ny og på ny Magnifikats ord. I Jomfruens dype tro da engelen forkynte sitt budskap og da hun besøkte Elisabet, øser Kirken sannheten om paktens Gud: om Gud som er allmektig og gjør «store ting» mot mennesket; for «hellig er hans navn». I Magnifikat erkjenner den at synden som står ved begynnelsen av mannens og kvinnens jordiske historie, vantroens synd, den synd å ha så «lite tro» (kfr. Mt. 14,31) til Gud, er beseiret like til bunns. Imot den mistanken som «løgnens far» (kfr. Joh. 8,44) lot spire frem i Evas, den første kvinnes hjerte, forkynner Maria, som tradisjonen ofte kaller «den nye Eva» 91 og «de levendes sanne Mor» 92, med kraft den lysende sannhet om Gud: om den hellige og allmektige Gud, som fra begynnelsen av er enhver åndsgaves kilde (kfr. 1. Kor. 12), og som har gjort «store ting» (Luk. 1,49). Ved skapelsesakten gir Gud nettopp denne gave, å være til, til alt som er. Idet han skaper mennesket, gir han det det verd å være hans bilde og lignelse, og dette på særskilt vis, sammenlignet med alle jordens skapninger ellers. Og til tross for menneskets synd, lar Gud seg ikke stanse når det gjelder dette: hans villighet til å gi ; han gir seg som gave i sin Sønn: «Ja, så høyt elsket Gud verden, at han gav sin enbårne Sønn». Maria står som det første vitnet om denne vidunderlige sannhet, som kommer til å vise sin virkelighet i hennes Sønns gjerninger og ord (kfr. Ap.gj. 1,1), og endegyldig ved hans kors og ved hans oppstandelse.

Kirken som også under «prøvelser og trengsler» uten opphør gjentar Magnifikats ord sammen med Maria, blir selv styrket av den mektige sannhet om Gud, slik denne sannhet den gang ble forkynt av Maria med en så gjennomført enkelhet, og den vil gjerne ved hjelp av denne sannhet om Gud samtidig kaste lys over de vanskelige og ofte så innfløkte veier som kjennetegner menneskets jordiske liv. Kirkens pilegrimsferd mot slutten av det annet kristne årtusen, inneholder et nytt oppdrag og et nytt kall. Kirken følger ham som sa om seg selv: «Herren har sendt meg med gledesbud til de fattige» (kfr. Luk. 4,18), og den har fra slekt til slekt søkt å virkeliggjøre denne sendelse, og gjør det den dag i dag.

Kirkens kjærlighet først og fremst til de fattige kommer på en gripende måte klart frem i Marias Magnifikat. Paktens Gud som Jomfruen fra Nasaret besynger i sitt hjertes jublende sang, sier hun samtidig dette om: «De mektige har han støtt ned fra tronen, og opphøyet de ringe», og: «De sultne har han mettet med goder, og sendt tomhendte fra seg de rike»; han har «spredt de hovmodige for alle vinder», og viser «miskunn mot dem som frykter ham». Maria er dypt gjennomtrengt av ånden fra «Herrens fattige», som i salmenes bønn venter sin frelse hos Gud som de setter sitt håp til (kfr. Salmene 25; 31; 35; 55). Hun forkynner jo frelseshemmelighetens ankomst - hans komme som er de fattiges Messias (kfr. Jes. 11,4, 61,1; Luk. 4,18). Idet Kirken øser fra Marias hjerte, fra hennes dype tro slik den kommer til uttrykk i Magnifikats ord, blir den seg stadig på ny bedre bevisst, at man ikke kan skille sannheten om Gud som Frelser, om Gud som er enhver gaves kilde, fra forkynnelsen av hans kjærlighet først og fremst til de fattige og lavtstilte. Denne sannhet er det Magnifikat besynger, hvorpå den får skikkelse i Jesu ord og gjerninger.

Kirken vet altså - og i vår tid øker bevisstheten om dette på en helt særskilt måte - at disse to elementene som allerede er til stede i Magnifikat, ikke lar seg skille fra hverandre; ja, den vet også at den omhyggelig må sørge for å understreke den betydning som de «fattige» og «prioriteringen av de fattige» har i den levende Guds Ord. Her dreier det seg om temaer og problemer som er nært knyttet til den kristne forståelse av frihet og av befrielse. Helt og holdent avhengig av Gud som hun er, og ved sin tro helt og holdent innsiktet mot Ham, er Maria ved sin Sønns side det mest fullkomne bilde på menneskehetens og kosmosets frihet og befrielse. Kirken må skue hen på Maria som er dens Mor og forbilde, for i fullt omfang å forstå innholdet av sin egen sendelse». 93