"Livets Evangelium"

Å frembringe et kulturelt omslag

"Lev da som barn av lyset" (Ef. 5,8)

95 "Lev da også som barn av lyset (...) lær å forstå hva som er Herren kjært. Ta ingen del i mørkets golde gjerninger" (Ef. 5,8,10-11). I vår aktuelle sosiale situasjon som er merket av den dramatiske kampen mellom "livets kultur" og "dødens kultur", er det nødvendig å utvikle en skarp kritisk sans som setter en i stand til å utskille sanne verdier og autentiske behov.

Det haster med å mobilisere menneskenes samvittighet til et felles etisk krafttak for å sette i verk en omfattende strategi til fremme av livet. Vi må sammen bygge en ny livets kultur: ny, fordi den må konfronteres med og løse de hittil ukjente problemer som i dag reises angående menneskelivet; ny, fordi alle kristne vil måtte tilegne seg den med sterk og aktiv overbevisning; ny, fordi den må være i stand til å føre en seriøs og uredd kulturell dialog med alle involverte parter. Den presserende nødvendighet av et slikt kulturelt omslag henger sammen med den historiske situasjon vi nå lever i, men det utgår også fra Kirkens misjon og forkynneroppdrag. Evangeliets hensikt er faktisk "å endre den innenfra, fornye selve menneskeheten".123 Det er som gjæren som får hele deigen til å heve (kfr. Matt. 13,33), og som den, er hensikten å prege alle kulturer og gi dem liv innenfra124, slik at de må være uttrykk for den fulle sannhet om mennesket og menneskelivet.

Man må begynne med å fornye livets kultur innen de kristne fellesskapene. De troende, også de som deltar aktivt i det kirkelige liv, skiller ofte mellom kristentroen og de etiske krav som stilles til livet, og ender opp med en moralsk subjektivisme og en i visse henseender uakseptabel adferd. Vi må med stor åpenhet og frimodighet stille spørsmål ved hvor utbredt livets kultur i dag er blant de kristne, familier, grupper og fellesskap i våre bispedømmer. Med tilsvarende klarhet og besluttsomhet må vi bestemme hvilke skritt vi er kallet til å ta for å tjene livet i hele dets sannhet. På samme tid er det nødvendig å føre en seriøs og dyptpløyende debatt med alle, også med ikke-troende, om menneskelivets fundamentale problemer, i intellektuelle kretser, i ulike yrkessammenhenger, og i folks daglige liv.

96 Det første og grunnleggende skritt mot et kulturelt omslag består i dannelsen av samvittigheten og en bevisstgjøring om hvert menneskelivs uendelige og ukrenkelige verdi. Det er av største viktighet å gjenoppdage forbindelsen mellom liv og frihet. Dette er goder som ikke kan skilles fra hverandre: et av dem kan ikke krenkes uten at man også krenker det andre. Der er ingen sann frihet hvor livet ikke ønskes velkommen og elskes, og livet er ikke fullstendig uten frihet. Både livet og friheten har et første og spesifikt referansepunkt som knytter dem uløselig til hverandre: kallet til kjærlighet. Den kjærlighet, som uten forbehold gir seg selv,125 gir sann mening til menneskets liv og frihet.

For denne bevisstgjøringen er en gjenoppdagelse av det grunnleggende bånd som forener friheten med sannheten ikke mindre avgjørende. Som jeg allerede tidligere har sagt: når friheten løsrives fra objektiv sannhet, blir det umulig å begrunne personlige rettigheter på et solid, rasjonelt grunnlag. Veien ligger derimot åpen for et samfunn der individers hemningsløse vilje eller offentlige myndigheters drepende totalitarisme blir rådende.126

Det er derfor av avgjørende betydning at mennesket erkjenner de uomtvistelige betingelser for sin egen eksistens: som skapning som har mottatt væren og liv fra Gud som en gave og en oppgave. Bare ved å akseptere denne medfødte avhengigheten kan mennesket fullt ut realisere sitt liv og sin frihet, og samtidig fullt og helt respektere ethvert annet menneskes frihet og liv. Her ser man ganske spesielt at "i sentrum av enhver kultur ligger den holdning som mennesket inntar overfor det største mysterium: Guds mysterium".127 Hvor Gud fornektes og menneskene lever som om Gud ikke fantes, eller ignorerer Guds bud, ender også menneskets verdighet og menneskelivets ukrenkelighet opp med å fornektes eller kompromitteres.

97 Nært forbundet med dannelsen av samvittigheten går en opplæring som hjelper mennesket til å bli mer menneskelig, fører det til sannheten, til en voksende respekt for livet, og til å inngå i sunne mellommenneskelige relasjoner.

Det er i særdeleshet nødvendig med en innføring som legger vekt på livets verdi fra dets tidligste begynnelse. Det er en illusjon å tro at man kan bygge en sann livets kultur uten å hjelpe de unge til å forstå hvordan de kan leve seksualiteten, kjærligheten og livet og å se deres virkelige mening og nære forbindelse. Seksualiteten som er en berikelse for hele mennesket, "viser sin dypeste mening når den leder mennesker til å gi seg selv i kjærlighet".128 Banaliseringen av seksualiteten er blant de viktigste årsaker til ringeakt for nytt liv. Bare sann kjærlighet er egnet til å beskytte livet. Man kan ikke frasi seg plikten til å gi unge mennesker en autentisk undervisning i seksualitet og kjærlighet, en undervisning som holder kyskheten frem som et gode som fremmer menneskets modenhet og gjør det i stand til å respektere kroppens "ekteskapelige" mening.

Opplæringen i livets tjeneste betyr også at ektefeller lærer ansvarlig foreldreskap. Det innebærer at ektefellene lytter til Guds kall og trofast handler i overensstemmelse med hans vilje: det skjer når familien er åpen for å ta imot nye liv, og når ekteparet fastholder denne holdning av åpenhet og tjeneste overfor livet, selv om man av alvorlige grunner og i respekt for moralloven, avstår fra en ny fødsel for en begrenset tid eller for godt. Moralloven pålegger dem å kontrollere sine instinktive impulser og lidenskap og å respektere de biologiske lover som er i hvert menneske. Det er nettopp denne respekten som gjør det legitimt å bruke naturlige metoder for fødselsregulering i det ansvarlige foreldreskaps tjeneste. Fra et vitenskapelig synspunkt blir disse metodene viet stadig større oppmerksomhet, og de gir konkrete muligheter for å treffe valg i overensstemmelse med moralske verdier. En ærlig vurdering av deres virkning skulle kunne fjerne visse fordommer som fremdeles er utbredt, og kunne overbevise ektepar så vel som helse- og sosialarbeidere om viktigheten av gagnlig opplæring på området. Kirken er takknemlig overfor dem som, med personlige offer og manglende anerkjennelse for sitt engasjement, vier seg til forskning og spredning av disse metodene, såvel som fremme av de moralverdier som metodene bygger på.

Opplæringen kan heller ikke unnlate å berøre lidelse og død. Som uomgjengelig del av den menneskelige eksistens ville det være fåfengt, for ikke å si misvisende, å legge skjul på eller ignorere lidelse og død. Tvert imot må hver og en bistås i å gripe det dype mysterium som ligger i de brutale realitetene. Selv smerte og lidelse har en verdi og en mening når de leves i den kjærlighet som man tar imot for å gi. Det er i dette perspektiv jeg hvert år har villet markere Verdensdagen for syke, for å understreke "den frelsende karakter ved lidelsens offer, som når det leves i enhet med Kristus, hører til Frelsens vesen".129 Døden i seg selv er alt annet enn en hendelse uten håp: den slår opp døren til evigheten, og for dem som lever i Kristus, til erfaringen av å være delaktig i hans død og oppstandelses mysterium.

98 Samlet kan vi si at det ønskede kulturelle omslag krever av oss motet til å anta en ny livsstil, som består i å treffe praktiske avgjørelser på grunnlag av en riktig verdiskala, både på det personlige, familiære, sosiale og internasjonale plan, og hvor selve paradigmet er at det å være har primat over det å ha,130 og personen over tingene.131 Denne fornyede livsstil innebærer at man går fra likegyldighet til omsorg for sin neste, fra avvisning til aksept. Andre blir ikke rivaler som en må beskytte seg imot, men brødre og søstre som skal støttes og elskes for sin egen del, og hvis nærvær i seg selv er berikende.

Ingen må føle seg utelukket fra å delta i denne mobilisering for en ny livets kultur: alle har en viktig rolle å spille. Sammen med familiene er lærere og oppdrageres bidrag svært verdifulle. Mye vil avhenge av dem om unge mennesker som er lært opp til sann frihet, skal bli i stand til å bevare og spre et ekte livsideal, og om de skal vokse i respekt og tjeneste for andre mennesker i familien og i samfunnet.

Intellektuelle kan også gjøre mye for å bygge opp en ny menneskelivets kultur. Katolske intellektuelle har en spesiell rolle, for de er kalt til å være nærværende og aktive i ledende sentra hvor kulturen formes, ved skoler og universiteter, innen vitenskapelig og teknologisk forskning, og i kretser for kunstnerisk kreativitet og humanistisk refleksjon. Ved å la sine talenter og aktiviteter næres av Evangeliets levende kraft kan de stille seg til tjeneste for en ny livets kultur idet de tilbyr seriøse og vel dokumenterte bidrag som i kraft av sin holdbarhet vinner respekt og interesse. Det var nettopp av denne grunn at jeg opprettet Det pavelige akademi for livet, med det oppdrag å "studere, informere og undervise i rettslige og biomedisinske prinsipielle problemer i relasjon til fremme og forsvar av livet, særlig i det som direkte angår kristen moral og læreembetets direktiver".132 Et særlig bidrag må også komme fra universitetene, især de katolske, og fra sentra, institusjoner og kommisjoner for bioetikk.

Et stort og viktig ansvar påhviler dem som er engasjert i massemedia, og som er kalt til å påse at det budskap som formidles med så stor effektivitet, støtter opp under livets kultur. De må holde frem gode og verdifulle eksempler på menneskers liv, og gi rom for positive og iblant heroiske vitnesbyrd om menneskers kjærlighet til andre. Med stor respekt bør de også presentere seksualitetens og den menneskelige kjærlighets positive verdier, og ikke insistere på det som tilsøler og fornedrer menneskets verdighet. I sin tolkning av realitetene bør de avstå fra å fremheve det som påvirker eller forverrer følelsen eller holdninger av likegyldighet, forakt eller fornektelse av livet. Alt mens de forblir tro mot den faktiske virkelighet, må de forene friheten til å gi informasjon med respekt for enhver person og dypfølt menneskelighet.

99 For å skape et kulturelt klima til vern om livet, inntar kvinnen en unik og avgjørende stilling, både i tanker og handling. Det står på dem å arbeide for en "ny feminisme" som avslår fristelsen til å imitere modeller for mannlig dominans, og heller gi anerkjennelse og bekreftelse til den kvinnelige begavelse på alle livets og samfunnets områder og overvinne all diskriminering, vold og utnyttelse.

Jeg gjør Det annet Vatikankonsils avsluttende ord til mine idet jeg henvender meg til kvinner med en brennende appell: "Forson menneskene med livet."133 Dere er kalt til å bære vitnesbyrd om meningen med ekte kjærlighet, som er å gi seg selv og ta imot andre, og som ganske spesielt kommer til uttrykk i forholdet mellom mann og hustru, men som også burde være i hjertet av ethvert annet mellommenneskelig forhold. Erfaringen av å bli mor gir dere en egen følsomhet for medmennesker og tildeler dere på samme tid en særlig oppgave: "Moderskapet innebærer et særlig fellesskap med livets mysterium, mens livet utvikles i kvinnens skjød. (...) Den enestående kontakt med det nye menneske som utvikler seg i henne, gir henne en holdning overfor mennesker - ikke bare overfor hennes eget barn, men overfor ethvert menneske - som preger kvinnens personlighet dypt."134 En mor ønsker velkommen og bærer frem et annet menneske, lar det vokse i seg selv, gir det rom og respekterer det for dets annerledeshet. Således kan kvinner både forstå og formidle at menneskelige relasjoner først er virkelig menneskelige når de er åpne for å akseptere den andre: en person som elskes og anerkjennes for sin verdighet som menneske, og ikke av andre hensyn som nytte, styrke, intellekt, skjønnhet eller helse. Dette er det fundamentale bidrag som Kirken og menneskeheten venter av kvinnen. Og det er en uomgjengelig forutsetning for et virkelig kulturelt omslag.

Jeg vil gjerne rette noen ord til kvinner som har tatt abort. Kirken er seg bevisst de mange faktorer som kan ha bidratt til din beslutning, og vi tviler ikke på at det ofte kan ha vært en smertefull og tung beslutning å ta. Kanskje er såret i ditt hjerte ennå ikke leget. Det som har skjedd er og forblir galt. Men ikke la deg tynge av mismot og håpløshet. Forsøk snarere å forstå hva som har skjedd og ta ditt ansvar. Om du ikke allerede har gjort det, så ta angeren inn over deg i ydmykhet og tillit. Barmhjertighetens far gir deg sin forlatelse og fred i forsoningens sakrament. Du kommer til å forstå at ingenting er gått tapt for alltid, og du kommer også til å kunne be ditt barn om forlatelse som nå lever hos Gud. Med hjelp og råd fra andre og som en følge av din egen smertefulle opplevelse kan du bli en av de mest overbevisende forsvarere av menneskets rett til liv. Gjennom ditt engasjement for livet, ved å ta imot andre barn eller ved å bistå andre som trenger hjelp og ømhet, kommer du til å bli en av forkjemperne for en ny måte å se på menneskelivet.

100 I anstrengelsene for en ny livets kultur, støttes og inspireres vi i tilliten til at Livets Evangelium, i likhet med Guds Rike, vokser og bærer frukt i mengde (kfr. Mark. 4,26-29). Riktignok eksisterer det et misforhold mellom de enorme og mektige midler som "dødskulturen" har til rådighet, og de midler som står til disposisjon for dem som arbeider for livets og kjærlighetens kultur, men vi vet at vi kan stole på Guds hjelp, for hvem ingenting er umulig (kfr. Matt. 19,26).

Fylt med denne visshet og beveget av dyp omsorg for hver mann og hver kvinnes bestemmelse, vil jeg gjenta det jeg sa til de familier som utfører sitt utfordrende oppdrag under så vanskelige forhold:135 en innstendig bønn for livet er nødvendig, en bønn som vil stige opp over hele verden. Måtte en lidenskapelig bønn stige opp til Gud, livets og kjærlighetens opphav, fra ethvert kristent fellesskap, fra grupper og foreninger, fra familiene og fra de troendes hjerter, som resultat av egne initiativer eller i de daglige gudstjenester. Jesus har selv vist oss ved sitt eget eksempel at bønn og faste er de fremste og mest virkningsfulle våpen mot det ondes makt (kfr. Matt. 4,1-11), og som han lærte disiplene kan noen demoner ikke drives ut på andre måter (kfr. Mark. 9,29). La oss derfor på ny i ydmykhet og med mot be og faste slik at en kraft fra det høye vil bryte ned løgnens og bedrageriets murer som stenger for synet hos så mange brødre og søstre at de ikke ser den ondskap og livsfiendtlighet som ligger i lovgivningen og det som praktiseres. Måtte den samme kraft omvende deres hjerter slik at deres beslutninger og mål inspireres av livets og kjærlighetens sivilisasjon.

Livets Evangelium er til for hele det menneskelige samfunn

"Dette skriver vi til dere for at vår glede må bli full og hel" (1. Joh. 1,4)

101 "Dette skriver vi til dere for at vår glede må bli full og hel" (1. Joh. 1,4). Åpenbaringen av Livets Evangelium er et gode gitt oss for at vi skal dele det med alle mennesker: for at alle, menn og kvinner, skal ha samfunn med oss og med Treenigheten (kfr. 1. Joh. 1,3). Vår glede kunne aldri bli full og hel om vi forsømte å dele evangeliet med andre og beholdt det for oss selv.

Livets Evangelium er ikke eksklusivt rettet til troende, det er for alle. Spørsmål om vern og fremme av livet er ikke et kristent privilegium. Selv om kristne gjennom troen får opplysning og kraft, tilligger det enhver som samvittighetsfullt søker sannheten og som har omtanke for menneskets bestemmelse, å arbeide for det. Livet har avgjort en hellig og religiøs verdi, men dette er ikke på noen måte en realitet som ikke angår andre enn troende. Det dreier seg i virkeligheten om en verdi som ethvert menneske kan begripe ved fornuftens lys og som nødvendigvis angår hele verden.

Følgelig henstiller vi, "folk av livet og for livet", om at vårt engasjement tolkes rett og tas imot med sympati. Når Kirken erklærer at den ubetingede respekt for ethvert uskyldig menneskes rett til liv - fra unnfangelsen til naturlig død - er en av pilarene som vårt samfunn bygger på, så ønsker den bare "å fremme en menneskelig stat. En stat som ser det som sin fremste plikt å forsvare menneskets, især de svakestes, grunnleggende rettigheter".136

Livets Evangelium er til for hele det menneskelige samfunn. Å aktivt handle i favør av livet, er å medvirke til en fornyelse av samfunnet gjennom å fremme det felles beste. Det er faktisk ikke mulig å fremme det felles beste uten å fremme og beskytte retten til livet, for på denne retten hviler og fra den avledes alle de andre menneskets umistelige rettigheter. Et samfunn har ikke et solid fundament, hvis det, til tross for at det bekrefter verdier som personens verdighet, rettferdighet og fred, allikevel motsier dette radikalt ved å akseptere eller tolerere ulike former for ringeakt eller krenkelser av menneskelivet, især når det er svakt eller marginalisert. Bare respekten for livet kan legge grunnen for og garantere samfunnets mest verdifulle og nødvendige goder, som demokrati og fred.

Faktisk kan der ikke være noe sant demokrati om man ikke anerkjenner hvert menneskes verdighet og respekterer dets rettigheter.

Man får heller ingen sann fred uten å forsvare og støtte livet. Som Paul VI bemerket: "Ethvert angrep mot livet er et angrep mot freden, spesielt hvis det berører menneskenes moralske adferd. (...) Men der hvor menneskerettighetene virkelig bekjennes og blir offentlig anerkjent og forsvart, vil freden bevirke en gledefylt og virksom atmosfære i samfunnets liv."137

"Folket av livet" gleder seg over å kunne dele sitt engasjement med så mange andre. Måtte "folket for livet" stadig vokse i antall, og måtte en ny kjærlighetens og solidaritetens kultur utvikle seg til hele det menneskelige samfunns sanne vel.