Mysterii paschalis

Apostolisk brev (Mysterii paschalis) gitt «motu proprio».

Godkjennelse av retningslinjene for det liturgiske år og den nye romerske felleskalender

Pave Paul VI

Det Annet Vatikankonsil fremhevet klart at feiringen av påskens mysterium er det sentrale i den kristne liturgi, og at denne feiring strekker seg over dager og uker, ja, hele året. Derfor må Kristi påskemysterium komme til uttrykk i det klarest mulige lys ved den fornyelse av det liturgiske år som nevnte hellige Synode selv har utstedt retningslinjer for 1. Dette gjelder både ordningen av kirkeårets såkalte Proprium de tempore, helgenenes Proprium og revisjonen av den romerske kalender.

Del I

I århundrenes løp ble det jevnlig tilføyet nye vigilier, religiøse fester og oktaver, og ordningen av det liturgiske år ble etter hvert mer komplisert. Følgen var at de troende stundom ble så opptatt av spesielle fromhetsøvelser at deres oppmerksomhet stod i fare for å fjerne seg fra gjenløsningens viktigste mysterier.

Det er ikke ukjent for noen at våre forgjengere den hellige Pius X og den minneverdige Johannes XXIII utstedte forskrifter med det formål at søndagen skulle få sin fordums verdighet tilbake og av alle regnes for den opprinnelige festdag 2.

Dessuten skulle fastetidens liturgi fornyes. Alle husker også at vår ærverdige forgjenger Pius XII i et dekret 3 forordnet at påskenattens høytidelige vigilie skulle gjeninnføres i den vestlige ritus. Når dåpens sakrament ble feiret under denne vigilie, skulle Guds folk fornye sin åndelige pakt med Kristus, vår oppstandne Herre.

Disse paver fulgte åpenbart kirkefedrenes lære og holdt fast ved den katolske Kirkes overleverte tro. De fremholdt med rette at det ikke bare dreiet seg om liturgiske ihukommelser i kirkeårets løp av det frelsesverk Jesus Kristus øvet i kraft av sin død, eller om en gjenoppvekking av minner om fordums begivenheter i den hensikt at de troende - de enfoldigste av dem medregnet - skulle få noe å meditere over til egen innsikt og åndelig berikelse. Tvert om fremholdt de at feiringen av det liturgiske år også eier en spesiell sakramental kraft og virkning til næring for det åndelige liv 4. Vi mener og fremholder det samme.

Når vi feirer mysteriet om Kristi fødsel 5 og hans åpenbaring for verden, er det derfor rett og riktig å be om at vi må bli fornyet i vårt indre ved ham som ble oss lik i det ytre 6.

Når vi på ny feirer Kristi påske, ber vi med rette den allmektige Gud om at de som er blitt gjenfødt med Kristus, livet igjennom må holde fast ved det sakrament som de har mottatt ved troen 7.

Det Annet Vatikankonsil uttrykker det med disse ord: Når Kirken feirer gjenløsningens mysterier, åpner den adgang for de troende til sin Herres rikdommer, til hans kraft og hans fortjenester. På denne måte blir disse mysterier på sett og vis gjort nærværende til alle tider; de troende bringes i kontakt med dem og fylles med frelsens nåde 8.

Revisjonen av kirkeårets liturgi og de normer som følger av denne fornyelse, har utelukkende den målsetning at de kristne gjennom tro, håp og kjærlighet skal bli sterkere knyttet til hele det Kristi mysterium som kommer til utfoldelse i kirkeårets løp 9.

Del II

Etter vår oppfatning er det på ingen måte i strid med disse prinsipper og formål at festene til ære for Jomfru Maria - som er uløselig knyttet til sin Sønns frelsesverk 10 - og for helgenene, står frem i et klart lys. Det er både rett og riktig at dødsdagen til disse våre «herskere, martyrer og seierherrer» 11 er oppført i kalenderen. Helgenfestene forkynner jo Kristi storverk i hans tjenere og frem byr nyttige eksempler til etterlignelse for de troende 12. Det har alltid vært den katolske Kirkes faste overbevisning at Kristi påskemysterium forkynnes og fornyes ved feiringen av helgenenes årsdager 13.

Siden det imidlertid ikke står til å nekte at det i århundrenes løp er blitt innført flere helgenfester enn rimelig er, var det betimelig at den hellige Synode sa klart fra om dette: For at helgenfestene ikke skal ta plassen fra de fester som feirer selve frelsesmysteriene, skal feiringen av de fleste av dem overlates til den enkelte lokalkirke, nasjon eller klosterfamilie. I den universelle kirke skal bare feires festene for de helgener som også virkelig har universell betydning 14.

For å gjennomføre disse konsilbestemmelser, er på den ene side en del helgennavn blitt strøket av felleskalenderen, mens på den annen side ihukommelsen av visse andre helgener er blitt tillatt, om dette ønskes. Dette kan skje ved at feiringen av disse helgener blir gjeninnført på de respektive hjemsteder. Derfor er navnene til en del helgener som ikke er alminnelig kjent, blitt strøket av den romerske kalender og erstattet av mattyrnavn fra de deler av verden hvor Evangeliet først er blitt forkynt i senere tid, Således har ett og samme register fått representanter fra alle folkeslag, og de forskjellige helgener vises like stor ære enten de nå har gitt sitt blod for Kristus eller er blitt navngjetne for sitt høyverdige liv.

Av disse grunner mener vi at den nye felleskalender, utarbeidet til bruk for den latinske ritus, bedre svarer til vår tids religiøse holdning og mentalitet og tydeligere gjenspeiler Kirkens universelle karakter. Kalenderen gjør oss kjent med en rekke fremstående personligheter, som gir Guds folk lysende forbilder på hellighet, - en hellighet som har funnet mangfoldige uttrykk. Det skulle være overflødig å nevne i hvor stor grad dette er til åndelig hjelp for alle kristne.

Etter grundig å ha tenkt igjennom alt dette for Guds åsyn, godkjenner vi med vår apostoliske myndighet den nye alminnelige romerske kalender som er utarbeidet av Rådet for iverksettelsen av Konstitusjonen om gudstjenestens fornyelse, Vi godkjenner også de universelle normer for nyordningen av kirkeåret. Alt dette skal tre i kraft 1. januar førstkommende år, 1970, i overensstemmelse med de dekreter som Rituskongregasjonen har utstedt i samarbeid med nevnte råd. Disse dekreter skal stå ved makt inntil Missalet og Breviaret er forskriftsmessig revidert og utgitt.

Vi påbyr at det vi har fastsatt i dette brev, som er gitt motu proprio, skal stå ved makt og ha lovs gyldighet, og i den grad det skulle bli nødvendig, er man ikke bundet av våre forgjengeres apostoliske konstitusjoner og forordninger og heller ikke av andre spesielle forskrifter.

Gitt i Roma, ved St. Peters Stol, den 14. februar år 1969, i vårt pontifikats 6. år.

PAVE PAUL VI

Noter

1: Kfr. Vatikankonsil II, Konst. de sacra Liturgia, Sacrosanctum Concilium, nr. 102-111.
2: Kfr. ibid., nr. 106.
3: Kfr. S. Congr. Rituum, Dekret Dominicæ Resurrectionis, 9. februar 1951: AAS 43 (1951) ss. 128-129.
4: S. Congr Rituum, Generelt dekret Maxima redemptionis nostræ mysteria, 16. nov. 1955: AAS 47 (1955) s. 839.
5: S. Leo den Store, Sermo XXVII in Nativitate Domini 7,1: PL 54, 216.
6: Kfr. Missale Romanum (ed. typ. 1962). Oratio de Epiphania Kirkebønn 2 for Herrens dåp. se s. 136).
7: Kfr. Missale Romanum (ed. typ. 1962). Oratio feriæ III infra octavam Paschæ (Kirkebønn mandag. se s. 255).
8: Vatikankonsil II, Konst. de sacra Liturgia, Sacrosanctum Concilium, nr. 102.
9: Kfr. Vatikankonsil II, Konst. de sacra Liturgia, Sacrosanctum Concilium, nr. 102.
10: Ibid., nr 103.
11: Kfr. Breviarium Syriacum (5. årh.), ed. B. Mariani, Roma 1956. s. 27.
12: Kfr. Vatikankonsil II. Konst. de sacra Liturgia. Sacrosanctum Concilium, nr. 111.
13: Kfr. ibid., nr. 104.
14: Kfr. ibid., nr. 111.