Hva er Den synodale vei?

LOGO-ENG-JPG.jpg

FELLESSKAP: En åpen, enhetlig og lyttende kirke. Bilde: Offisiell logo synod.va.

 

– Det handler om at vi må bevisstgjøre oss Kirkens væremåte og hvordan den fremstår, sier p. Øystein Lund.

 

Tekst: Linda Therese Utstøl

 

I 2021 åpnet pave Frans en to år lang prosess kalt Den synodale vei. Den er avhengig av oss alle. Begrepet synodalitet betyr «en vei man følger sammen». Det står for «fellesskap i fremgang mot et felles mål» forklarer hyrdebrevet fra den Nordiske Bispekonferanse i oktober samme år. Men hva betyr det i praksis – og hva er målet vårt? Hvordan ser dette ut i Norge, eller i din lokale menighet?

 

Det er en del forvirring om hva Den synodale vei er, og hva den skal innebære. Betyr det at legfolk nå skal bestemme Kirkens lære? Pater Øystein holdt foredrag om Den synodale vei under vårmøtet i Oslo katolske bispedømmes Pastoralråd. Les mer HER.

 

Han sier at noe av grunnen til at forklaringene omkring prosessen er så vage er at fokuset ikke skal være på hva vi skal gjøre eller bestemme, men på å lytte og skape ekte relasjoner i og utenfor Kirken. Og ekte, omsorgsfulle relasjoner har sjelden en fast oppskrift. Det blir bekreftet på den offisielle hjemmesiden at hensikten er ikke å produsere masse dokumenter, men hvordan bli en mer synodal Kirke gjennom tre hovedtemaer:

  • Kommunion, et enhetlig fellesskap med hverandre og med Gud som er veien, sannheten og livet.
  • Deltagelse, alle troende er kalt til å tjene hverandre gjennom å be, lytte, analysere, ha dialog, vurdere og gi råd om pastorale avgjørelser som er i pakt med Guds vilje.
  • Misjon, forstått som oppdrag. Hvordan gjøre Kirken til et bedre vitne om Guds kjærlighet?

– Den synodale vei handler om Kirkens tilnærming til verden. Kirken er kalt til å ha et ordentlig møte med mennesker, lytte til dem og så vurdere og forsøke skjelne. Rett og slett for å være i dialog med mennesker av i dag. Kirken skal ikke bare være vendt innover mot seg selv, men ta det mennesker forteller oss på alvor. Målet er at man møter, ser, lytter, vurderer og gjerne også gir respons. Målet er å styrke relasjonene som allerede er der og møte dem man ikke har en relasjon til allerede, sier p. Øystein.

 

Det ligger ingen naivitet i å oppfordre til denne åpne og ærlige dialogen, forteller han.

– Resultatet av det å møtes, lytte til og skjelne eller vurdere, er ikke alltid at du får viljen din, eller at alle blir enig. Da pave Frans introduserte Den synodale vei bruke han bibelhistorien om Jesu møte med den rike unge mannen. Han går etterhvert bedrøvet bort, fordi han ikke kunne bli med. Det er også en mulighet vi må holde åpen. Det er ikke gitt at vi skal møte mennesker på den måten at vi skal oppfylle alle deres ønsker. Ambisjonen må være å komme et stykke på vei i forståelse.

 

FORVIRRING: Ekte, omsorgsfulle relasjoner har ingen fast oppskrift. 

P. Øystein Lund forklarer hvordan vi kan forstå den synodale veien, Foto: Hans Rossiné. 

plund2.jpgLokal bevisstgjøring

P. Øystein legger vekt på at vi heller må tenke på det lokale enn det globale.

– Synoden, som avholdes i 2023, skal på sett og vis oppsummere denne prosessen, men det handler ikke først og fremst om nye vedtak. Det skal heller være rom for å praktisere en innøvd måte å være på, hvor man lytter til dem som bør lyttes til.

 

Alle katolikker inviteres til fellesskap og deltagelse i dette oppdraget, det er vi som skal bygge disse relasjonene der vi er.

– Det må skje lokalt, derfor er det viktig å få litt fart på Norge. Vi skal ikke bare sitte å vente på hva andre har kommet frem til. Vi har våre spesielle utfordringer. Vi har nok en åpnere dialog innad i Kirken enn mange andre land, men vi har en utfordring når det gjelder å se utenfor våre egne grenser, sier p. Øystein.

Bakgrunnen for prosessen handler om en gradvis profilforskyvning fra før 1900-tallet. Da betydde begrepet «Kirken» strukturen og hierarkiet av biskoper og prester. Etter 2. vatikankonsil ble man mer opptatt av «Kirken» som betegnelse på alle troende. Det ble også mer fokus på at Kirken skulle lytte til hva resten av samfunnet var opptatt av, forteller p. Øystein

– Det har vært en utvikling med mange trinn, og pave Frans står i denne tradisjonen hvor Kirken er Guds folk. Da må vi også være interessert i hva dette folk mener. De skal ikke definere hva troen er, det har vi skriften, tradisjonen og læreembetet til. Men hva er de opptatt av? Vi må være nysgjerrige på menneskers daglige liv, og lytte til dem som vanligvis ikke blir hørt. Vi må være åpne mot mennesker og møte dem der de er. Og der vi ser det er nødvendig, må vi våge å endre kurs.

 

Noe av grunnen til at det kan være vanskelig å forstå hva den synodale prosess går ut på, er at det er store forskjeller fra sted til sted, både på hvem som blir hørt og hvilke utfordringer de lokale menighetene og bispedømmene har. Noen steder vil det være prester og biskoper som ikke lytter til menigheten de har ansvar for, andre steder er det kanskje menigheten som stenger ørene eller isolerer seg fra omverdenen.

 

– Jeg tror ikke hovedproblemet for oss i Norge er at prester, menigheter, menighetsråd og pastoralråd ikke lytter til hverandre. Jeg tror hovedutfordringen for oss er hvorvidt vi greier å lytte også utenfor disse kanalene. Når det er sagt, tror jeg vi godt kan gi større frimodighet til legfolk. De må gjerne være tydeligere på hva slags forventninger de har til oss prester. I den åpne dialogen mellom prest og menighet er det fortsatt slik at dagsorden settes av presten, og det er heller presten som ber om tjenester enn motsatt, sier p. Øystein.

 

GÅ SAMMEN: – Legfolk må gjerne være tydeligere på hva

slags forventninger de har til oss prester, sier p. Øystein Lund. Foto: Hans Rossiné.  

lund1.jpgSynodalitet i Norge

Denne nye væremåten tar flere enn ett hensyn. P. Øystein sier at det delvis handler om å lytte til stemmer i menigheten som ikke blir hørt. Og kanskje kommer det frem generelle behov eller problemer, som kan ha konkrete løsninger. Faren er at man blir for opptatt av å komme med krav, handlingsplaner og konklusjoner. Det er dessuten i diskusjonen om hva som skal gjøres, at de store kontroversene dukker opp, det kan drukne den gode samtalen.

 

Det er også en fare for at lyttingen bli for intern: Den er ikke et spørsmål om hvordan vi driver menighetsarbeid. Hvordan kan vi da nå ut til dem som står utenfor Kirken eller i gråsonen, men som likevel opplever en viss dragning mot det katolske, spør p. Øystein.

– Mange føler seg kanskje ikke velkommen til messe. Det kan være skilsmisse, ulike ting knyttet til seksualitet, det kan være fattigdom, eller stigmatisering på andre måter som kan være kulturelt eller etnisk betinget. Det kan være så mange slike ting som gjør at noen aldri kommer inn døra. På hvilke arenaer kan vi da lytte til dem? 

– Jeg tror det er noe i pave Frans’ tanker om at en god del mennesker er skremt bort fra Kirken, fordi Kirken rett og slett ikke er interessert i deres liv. Det jeg tror pave Frans er opptatt av, er at vi ikke skal gi det klassiske svaret «Kirken mener at ...». Det finnes masse svar vi bare kan hente ut av den kirkelige tradisjon, men poenget er å lytte genuint og svare det enkelte menneske i dets situasjon.

 

– Så hvordan ser dette ut i praksis her hos oss?

– Pave Frans legger vekt på at det ikke bare er å snakke sammen for å finne en rask løsning. For ham er dette først og fremst en kombinasjon av å lytte til Gud og å lytte til mennesker. Vi må be sammen, lese skriften sammen, feire messe sammen og så bli inspirert. Og når man har kommet så langt, bør man stille seg et par sentrale spørsmål, slik som: ‘Hvem burde vi være mer åpne for å lytte til?’ ‘Hva må vi gjøre for å komme i en posisjon hvor vi kan lytte?’ Hvis bare den bevegelsen gjorde at vi lyttet til 100 mennesker til, ville jeg blitt kjempeglad. Og jeg tror faktisk vi kan risikere å lytte til ganske mange flere.

 

En bønn for den synodale vandringen 

Vi står her for ditt ansikt, Hellige ånd
vi er alle samlet i ditt navn.

Kom til oss,
hjelp oss,
stig ned i våre hjerter.

Lær oss du hva vi må gjøre,
vis oss du hvilken vei vi sammen skal gå.

La oss, syndere, ikke være til hinder for rettferdigheten,
la ikke uvitenhet lede oss på villspor,
la ikke rent menneskelig forkjærlighet gjøre oss forutinntatte,
men la oss være ett i deg,
og i ett og alt holde oss til sannheten.

Dette ber vi deg om,
du som virker til alle tider og på alle steder,
i fellesskapet med Faderen og Sønnen,
fra evighet til evighet.
Amen.  

 

For å delta på Den synodale vei er det altså bevisstgjøring og endring i væremåte som skal til, og det kan alle gjøre der de er og innenfor hva som er deres rolle eller verv i Kirken. Prosessen er avhengig av at individer tar ansvar, blir engasjerte og finner nye kreative og lokale løsninger innenfor de gitte rammer. Men det er også viktig å delta i den større samtalen, spesielt for dem som ikke føler seg hørt. Innspill til og spørsmål om prosessen kan rettes til kontaktpersonene under.

 

Ønsker du å bidra?
  • I Oslo katolske bispedømme er p. Bjørn Tao Nguyen koordinator for det synodale arbeidet. Innspill kan sendes til synodalitet@okb.katolsk.no.
  • I Trondheim katolske stift er p. Egil Mogstad koordinator. Innspill sendes til trondheim@katolsk.no eller Egil.Mogstad@katolsk.no