Paveskrivet «Pastores gregis» om biskopenes hyrdeansvar offentligjort
Vatikanet (KI/KAP) - Paven har i dag undertegnet og offentliggjort dokumentet «Pastores gregis» (Hjordens hyrder), hans «post-synodale ekshortasjon» om biskopenes kall og oppgave. Etter udertegnelsen overrakte Paven de fem første eksemplarene til fem biskoper fra fem kontinenter. På vegne av Europa mottok Københavns katolske biskop Czeslaw Kozon teksten.
Paveskrivet inneholder Pavens refleksjoner og formaninger etter den 10. bispesynode (30. september-27. oktober 2001) i Roma, som drøftet dette emnet.
En biskop skal ikke bare være en «moderator»; han er heller kalt til å «bedømme og regulere ... de troendes trosytringer», heter det. Han må etterstrebe konsensus, men til syvende og sist må han fatte beslutninger.
Denne utøvelsen av embedets autoritet må ikke forstås som noe upersonlig, advarer Paven. Biskopens ledelsesutøvelse må støtte seg på hans moralske anseelse og hans personlige streben mot helliggjørelse, gjennom hans virke må man kunne forestille seg «Kristi ords og gjerningers myndighet».
Teksten understreker med ettertrykk at biskopen har et virkelig ledelsesansvar innen sitt bispedømme. Overhyrdene skal blant annet opptre med konsekvens når de er stilt ovenfor sexskandaler forårsaket av prester. Mot teologer som forfekter avvikende lærestandpunkter skal de om nødvendig «med standhaftighet forsvare troens enhet og uskadete helhet, og derved i kraft av sin myndighet bedømme hva som er i samsvar med Guds Ord.»
Johannes Paul II forlanger også biskopelig inngripen for «å få slutt på egenmektigheter på det liturgiske område». Slikt må korrigeres «med besluttsomhet og til rett tid». Dette gjelder også botssakramentet. Biskopene må sørge for at generalabsolusjoner ikke erstatter det private skriftemål. Biskopen skal også våke over og regulere de folkelige fromhetsuttrykk innen bispedømmet, slik at man unngår «farlige avvik fra rett vei».
Med hensyn til verdenskirkens kollegiale ledelsesorganer gjentar skrivet den nødvendighet som Paven har vært inne på ved tidligere anledninger, nemlig at det trenges forbedringer både av bispesynoden og av kurien. Konkrete forslag til slike reformer nevnes ikke i dokumentet.
Paven bekrefter at bispesynodene har en rådgivende, ikke besluttende, funksjon. Stilt ovenfor de nasjonale bispekonferansers voksende betydning advarer Paven mot at de blir byråkratiserte. Under ingen omstendighet får bispekonferansene forstås som en «mellomstruktur» mellom Den Hellige Stol og biskopen. Men prinsippielt understrekes det at Pavens myndighet og biskopenes utfyller hverandre, både i ledelsen av det enkelte bispedømme og av verdenskirken.
Paven går tydelig inn for skikken med «partikularkonsiler» og regionalsynoder gjenopptas i større grad, og at prester, ordensfolk og legfolk må få delta med rådgivende stemme. Bispekonferansene må på ingen måte ta slike forsamlingsformers plass, heter det i skrivet.
Men biskopene har ikke kun innenkirkelige oppgaver. Også utad i samfunnet har de en rolle å spille. Paven ønsker at biskopene engasjerer seg som fredsstiftere, at de går inn for dialogen med andre religioner, og at de vitner om den kristne tro utad. De må gå inn for rettferdighet og for en god forvaltning av skaperverket. De skal fremme det kristne helsevesen, og ha omsorg for innvandrere fra andre land og kulturer.
De to første av i alt syv kapitler er viet til bispeembedets teologiske og spirituelle grunnlag. Tre kapitler omhandler biskopens oppgaver i sitt bispedømme, og her fremheves hans rolle som troslærer, beskytter av sakraments- og fromhetslivet, og som forbindtlig leder av sjelesorgen. Det sjette kapittelet går inn på aspekter ved den biskopelige kollegialitet, derunder de uttrykk for den som bispesynoden og bispekonferansene representerer. Som syvende og sist kommer det kapittel som går inn på de aktuelle politiske og sosiale utfordringer som den katolske biskop må forholde seg til.
KI/KAP (Kathpress 16. oktober 2003)
16. oktober 2003