Pilegrimsreise til St. Magnuskatedralen på Orknøyene neste sommer?

St. Magnuskatedralen. Foto: Helge Magnus Iversen.

Valfartsgruppen i St. Olav domkirke, Oslo, ønsker å arrangere valfart til Orknøyene sommeren 2008. I første omgang er gruppen interessert i en indikasjon på hvor mange som kunne tenke seg å være med.

I St. Magnuskatedralen på Orknøyene hviler relikviene etter to norske helgener. Likevel er dette ikke et hyppig besøkt pilegrimsmål for norske katolikker. Da den hellige Magnus Orknøyjarl og hans nevø den hellige Ragnvald Orknøyjarl døde, og etterhvert ble helligkåret, var dette norsk område og jarlene var norske høvdinger.

Nordmenn kom til Orknøyene på slutten av 700-tallet, omtrent samtidig med det beryktede vikingtoktet mot klosteret i Lindisfarne der de drepte, plyndret og brente så fryktens ekko lød gjennom angelsaksisk historie i flere hundre år. På Orknøyene er det ikke spor etter kamp eller plyndring, og klostrene fikk stå urørt. Nordmennene var bare ute etter dyrkbar jord. Velkomne gjester var de neppe, for pikterne som befolket øyene forsvant ganske raskt ut av historien, og vikingene ble enerådende i 700 år.

Hundre år etter landnåmet plasserte Harald Hårfagre en av Mørejarlene på Orknøyene, det innledet øyenes storhetstid. Torfinn (ca. 989-1064) ble den mektigste jarlen. Han kontrollerte Orknøyene og Shetland, den nordligste delen av Skottland, Hebridene og øyene i Irskesjøen. Mest bør han huskes for at han tok godt vare på den kristne arven fra pikterne. Øyene var kristnet da nordmennene kom dit, og vikingene må forholdsvis raskt ha sluttet seg til kristendommen, allerede før den for alvor slo rot i Norge. Etter en pilegrimsferd til Roma, der han møtte paven, opprettet Torfinn jarl rundt år 1050 bispesetet på Orknøyene, ca. 20 år før det ble faste bispeseter i Norge. Det ble lagt til Birsay der jarlesetet lå og hvor det også var et kloster.

Torfinns sønnesønner, fetterne Håkon Pålsson og Magnus Erlendsson (1076-1116), delte jarlemakten. Håkon var den mest maktglade og ærgjerrige, mens Magnus var mer mild og forsoningsvillig. I 1090-årene gjennomgikk han tydeligvis en religiøs modning som bl.a. førte til at han nektet å gripe til våpen og delta i et slag sammen med den norske kongen. Istedet satte han seg ubevæpnet og uten skjold i skipet, grep et psalter og sang salmer så lenge slaget raste.

Fetterne kivet om makten i flere år, mange ganger nær ved å ryke i åpen kamp, men deres venner klarte å dempe gemyttene. Etter en slik megling ble jarlene enig om å møtes på Eigilsøy, trolig i påsken år 1116, for å bekrefte forliket. Men Håkon jarl kom med svik. Han hadde langt flere skip og menn enn avtalt. Magnus forbød sine menn å gripe til våpen, og la utfallet i Guds hender. Han tilbragte natten i bønn i kirken på Eigilsøy, og han lå i bønn også da Håkons menn kom over ham ute på øya neste morgen. Av hensyn til Håkons samvittighet ba Magnus om at hans liv ble spart. Han tilbød Håkon å gå i landflyktighet eller fangenskap, om nødvendig blindet og lemlestet. Egget av sine menn, som bare ville se en jarl på øyene, avslo Håkon.

Etter at merkesmannen Ofeig nektet å drepe Magnus, truet Håkon jarl kokken Litolv til å drepe ham. Litolv gråt og bar seg, men Magnus trøstet ham og ga ham kjortelen sin. "Den som tvinger deg, har større skyld enn du," sa Magnus. Igjen falt han til jorden og ba, ikke bare for seg selv og sine venner, men også for sine banemenn, og han skriftet før han ble hugget ned.

Etter henrettelsen overtalte Tora, mor til Magnus, Håkon jarl til å la henne hente Magnus sitt lik. Angerfull - og beruset - ga han henne lov. Hun førte sin døde sønn til Birsay og gravla ham i Kristkirken som farfaren bygget. Siden, forteller sagaen, viste det seg ofte et himmelsk lys over graven hans. Også mange jærtegn og helbredelsesundere er nedskrevet, gjerne knyttet til den "himmelske lukt" ved graven.. Men ingen turde snakke særlig om dette så lenge Håkon jarl og hans sønn Pål jarl levde. Biskop Wilhjalm strittet i mot helgenkåring. Men da biskopen selv mistet synet, ba han ved graven og fikk synet tilbake. Graven ble da åpnet, og Magnus skrinlagt i Kristkirken ca. tyve år etter at han døde. Senere ble hans hellige legeme ført til Kirkevågen (Kirkwall) og skrinlagt der.

Ragnvald Kale Kolsson ble i 1129 utnevnt til jarl over Orknøyene av Sigurd Jorsalfar, tittelen var arv etter morbroren Magnus Orknøyjarl. Ragnvald vegret seg for å overta arven så lenge Pål jarl styrte, og Pål ville ikke dele jarlemakten. Men Ragnvalds far Kol - en mektig høvding på Agder - presset på. Ragnvald utrustet en flåte, men led et forsmedelig nederlag. Året etter satte han ut igjen, denne gang ble Kol med og da gikk det bedre. Pål jarl rømte til Skottland der han senere døde.

Kol ville at sønnen skulle bygge en kirke til ære for Den hellige Magnus. Med Kol som oppsynsmann startet byggingen i 1137. Murere og håndverkere kom trolig fra England. Kirken sto ferdig ca. tyve år senere, samtidig med at arbeidene på Nidarosdomen startet. Katedralen i Kirkwall ble påbygget de neste to hundre år, og fremsto i sin nåværende skikkelse på 1400-tallet. Da gikk den for å være det vakreste og mektigste byggverk i Norderlandene nest etter katedralen i Nidaros.

Ragnvald jarl var en vakker og vennesæl mann som var mer dyktig enn de fleste i idrett og intellektuelle ferdigheter. Han ble respektert og verdsatt for sin klokhet og godhet. Etter at han ble drept i Skottland i 1158, ble han gravlagt i St. Magnuskatedralen. Raskt dukket det opp ord om hans hellighet, flere undere ble tilskrevet ham. Drøyt tredve år senere fikk biskop Bjarne pave Celestin IIIs tillatelse til å skrinlegge ham i katedralen, og det heter seg at paven også kanoniserte ham. Derved sto Orknøyene for to av de fem helgener Norge hadde på den tid.

Reformasjonen kom sent til Orknøyene, uten den villskap som kjennetegnet trosskiftet i England og Skottland. Katedralen i Kirkwall ble spart for ødeleggelser. Helgenskrinene for de hellige jarler er forsvunnet, men under restaurering rundt 1820, fant man knokler i et lite treskrin gjemt i en murpilar i katedralen. Man antok dette var levninger etter Den hellige Magnus, og knoklene ble pietetsfullt lagt tilbake. Under ny restaurering hundre år senere, ble et tilsvarende funn gjort i en annen pilar i koret. Da var det ingen tvil: Hodeskallen i skrinet var ødelagt av et hugg ovenfra, den dødsmåten sagaen beskriver for Den hellige Magnus. Nærmere undersøkelser av funnene viser at det neppe er tvil om at dette er relikviene etter de to hellige jarler. De hviler nå i hver sin pilar i St. Magnuskatedralen, merket med messingplaketter. Sannsynligvis ble relikviene tatt ut av helgenskrinene og gjemt i pilarene da reformasjonen nærmet seg.

En pilegrim til Orknøyene kan besøke mer enn bare katedralen. På Egilsay står kirken der Den hellige Magnus tilbragte sin siste natt i bønn før han ble henrettet. Retterstedet er merket med bauta, og gjenkjennelig på at her gror grønnere gress enn andre steder på den vindblåste øya. Sagaen sier det var steinmark her da Magnus jarl ble drept, men da liket ble båret vekk, begynte gresset å gro. I Birsay finner man tuftene etter Kristkirken, og ikke langt unna er St. Magnus Well, kilden der det hellige liket ble vasket før det ble ført til Kirkwall. Foruten disse valfartsstedene knyttet direkte til St. Magnus og St. Ragnvald, finnes det ca. ti andre helligsteder fra keltisk/piktisk og norrøn tid.

Lesere som kan tenke seg valfart til Orknøyene i 2008, kan kontakte Helge Magnus Iversen på tlf. 99 100 928 eller e-post hel-iv@online.no. Hvis mange nok vil være med, arrangerer altså Valfartsgruppen i St. Olav domkirkes menighet en pilegrimsreise.

Helge Magnus Iversen / KI-Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (12. april 2007)