Argentinsk seminarist saligkåret

Den salige Zefyrinus Namuncurá Burgos

Chimpay (KI) - Søndag den 11. november ble en argentinsk seminarist saligkåret i sitt hjemland, nemlig den salige Zefyrinus Namuncurá Burgos (1886-1905) (sp: Ceférino). Saligkåringen skjedde i La Capilla de Ceferino Namuncurá i Chimpay i Río Negro i Argentina. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Tarcisio Bertone SDB, pavens statssekretær, som i likhet med den nye salige selv er salesianer.

Zefyrinus ble født den 26. august 1886 i Chimpay midt i Valle Medio i provinsen Rio Negro i det nordlige Patagonia i midtre del av Argentina. Zefyrinus var den sjette av tolv sønner av den 75-årige indianerhøvdingen Manuel Namuncurá (1811-1907) og den 29-årige Rosaria Burgos, en hvit chilensk kvinne som var tatt til fange. Zefyrinus var altså en mestis (sp: mestizo), en rasebetegnelse for personer som er en blanding av indianer og hvit. Faren var den siste store høvdingen (cacique) for indianerstammen Araucana, eller «kongen av Las Pampas», som han ble kalt av de innfødte.

Hans far forberedte ham på å bli sin etterfølger som forsvarer av jorden og av de få indianerne som på den tiden utgjorde hans stamme. Men da han var elleve år gammel, ba han sin far om å få dra til Buenos Aires og studere og dermed bli til nytte for sitt folk. Den 20. september 1897 ble han opptatt på salesianernes skole Colegio Pio IX i Buenos Aires. Kongregasjonen kalles oftest «Salesianere av St. Johannes Don Bosco» (Salesiani di Don Bosco - SDB), men det offisielle navnet er Societas Sancti Francisci Salesii.

Studiene av katekismen fikk ham til å oppdage sitt prestekall, og etter å ha vært til stede på et foredrag om misjonen i Patagonia begynte han å lengte etter å bli misjonær blant sine landsmenn i fjellene. Hans helse var aldri god, og de første tegnene på tuberkulose hadde vist seg i slutten av 1901. I slutten av 1902 ønsket hans 92-årige far å hente hjem Zefyrinus som sin sekretær og utpekte etterfølger. Men han ønsket ikke å bli konge over sine forfedres imperium, bare en tjener for Herren. Hans helse var igjen blitt forverret, og det ble bestemt å sende ham til Viedma for å fortsette studiene sammen med en gruppe salesianske aspiranter der under p. «doktor» Evasio Garrone.

Den 15. januar 1903 begynte han på Colegio San Francisco de Sales i Viedma som salesiansk aspirant. Der møtte han den salige Artemide Zatti (1880-1951), som da var aspirant hos salesianerne. I Viedma studerte Zefyrinus latin og underviste de lokale barna i skolen. Han ble i tillegg utnevnt til sakristan. Om natten den 24. september 1903, utslitt av forberedelsene og gjennomføringen av den liturgiske feiringen og prosesjonen til skytshelgenen for Viedma, kastet han opp blod for første gang.

Giovanni Cagliero SDB (1838-1926) var favorittdisippel av den hellige Johannes Don Bosco (1815-88) og klassekamerat med den hellige Dominikus Savio (1842-57) og den salige Mikael Rua (1837-1910). Han ledet de første ti salesianerne til Amerika (1875-77), ble i 1883 utnevnt til apostolisk pro-vikar for det nye vikariatet Nord-Patagonia i Argentina og i 1884 til titularbiskop. Han ble den første salesianske kardinalen i 1915.

I 1904 ble vikariatet Nord-Patagonia gjeninnlemmet i bispedømmet Buenos Aires, og Cagliero ble da utnevnt til titularerkebiskop og kalt tilbake til Roma. Han bestemte seg da for å ta Zefyrinus med seg for at han kunne komme seg helsemessig og fullføre studiene i en atmosfære som var ideell for hans evner. Den 6. juli 1904 la biskop Cagliero, p. Garrone og Zefyrinus på den reisen som skulle ende i Italia. Den 10. august kom de til Genova, og den 13. var de i Torino hos Don Mikael Rua, Don Boscos etterfølger. Zefyrinus påbegynte sine studier i Valdocco.

Den 27. september ble han mottatt i audiens av den hellige pave Pius X (1903-14) sammen med biskop Cagliero og tretti andre superiorer i de salesianske husene. På slutten av audiensen kalte paven Zefyrinus til seg og ga ham en sølvmedalje. Etter besøk i Firenze og Milano vendte han tilbake til Torino for å begynne på det nye skoleåret, men hans helseproblemer ble igjen akutte. Den 21. november ble han overført til den salesianske skolen i Villa Sora i Frascati nær Roma for å fortsette sine studier.

Den 28. mars 1905 ble han innlagt på sykehuset Fatebenefratelli på Isola Tiberina i Roma, som ble drevet av Hospitalsbrødrene av St. Johannes av Gud. Hans hellighet ble tydelig i hans langvarige sykdom. Sykesøstrene sa at han aldri klaget, at han aldri krevde noe, og at hvis alle pasientene hadde vært som ham, ville sykehuset vært et paradis. I stedet for å klage trøstet han de andre pasientene og innpodet dem verdier. Dr. Jose Laponi, personlig lege for pave Pius X, besøkte ham på sykehuset to ganger daglig. Til ham sa Zefyrinus den 4. mai at han følte han kom til å dø innen åtte dager.

Klokken seks om morgenen den 11. mai 1905 døde Zefyrinus en hellig død, i en alder av bare atten år og ni måneder. Det sies at den bedrøvete paven sa: «Han var et vakkert håp for misjonen i Patagonia, men nå vil han bli en enda bedre beskytter». I 1924 ble hans jordiske rester brakt til Argentina. I 1925 velsignet p. Vespignani Zefyrinus' mausoleum og plasserte hans rester under alteret i kapellet i Fortín Mercedes ved Bahía Blanca. Der begynte hundrevis av troende å valfarte og be om hans forbønner. Den 2. mai 1944 var den folkelige kulten blitt så stor at en saligkåringsprosess ble innledet.

Den 5. august 1992 ga Msgr Rómulo García tillatelse til en ny overføring av urnen av sikkerhetsgrunner fra Capilla del Fortin til det gamle baptisteriet i atriet til Santuario de María Auxiliadora i Pedro Luro. Han var nå æret i hele det nordre Patagonia, og år etter år kom tusener av pilegrimer til stedene hvor han levde og hvor han hviler. Hans kult balanserte på grensen mellom halvoffisiell anerkjennelse og folkelig fromhet.

Den 22. juni 1972 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av pave Paul VI (1963-78) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig») som den første argentiner. Men i 1976 fant det argentinske episkopatet det nødvendig å utstede en advarsel. De gjorde det klart at selv om saligkåringsprosessen var innledet, var Zefyrinus ennå ikke erklært hellig av Kirken, og at han derfor ikke kunne bli gjenstand for en offentlig kult. Denne kulten var illegitim og til og med et hinder for saligkåringsprosessen.

Men den 6. juli 2007 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Det gjaldt en 24-årig kvinne fra Córdoba i Argentina som ble helbredet plutselig og fullstendig for livmorkreft, og hun var senere i stand til å bli gravid igjen. Denne helbredelsen er fullstendig uforklarlig fra et medisinsk synspunkt. Helbredelsen skjedde i jubileumsåret 2000 etter at kvinnens familie hadde bedt intenst om Zefyrinus' forbønn til Gud om å redde hennes liv.

KI - Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo); (pe) (11. november 2007)