Budskap fra Den hellige far Benedikt XVI til fastetiden 2008

Budskap fra Hans Hellighet

Benedikt XVI

for fastetiden 2008

"...han som var rik, ble fattig for deres skyld... (2. Kor 8,9)

Kjære brødre og søstre!

1. Hvert år er fastetiden en god anledning til å fordype meningen med og verdien av våre kristne liv, og den stimulerer oss til å gjenoppdage Guds nåde, slik at vi, i gjengjeld, blir mer nådige overfor våre brødre og søstre. I fastetiden gjør Kirken det til sin plikt å foreslå noen spesifikke oppgaver som konkret kan hjelpe de troende i denne prosessen av indre fornyelse; dette er bønn, faste og almisser. I årets fastebudskap ønsker jeg å bruke tid på å reflektere rundt praksisen med almisser, som er en konkret måte å hjelpe de som lider nød på, og på samme tid en øvelse i selvfornektelse for å frigjøre oss fra bindinger til verdslig gods. Jesus taler på en sterk måte om den materiell rikdoms tiltrekningskraft og akkurat hvor fast vår bestemmelse må være for at vi ikke skal gjøre den til en avgud: "Dere kan ikke tjene både Gud og pengene" (Luk 16,13). Almisser hjelper oss til å overvinne denne konstante fristelsen, lærer oss å svare på vår nestes behov og å dele med andre av det vi ved Guds godhet er gitt. Dette er formålet med de særskilte fasteaksjonene til de fattige, som arrangeres over store deler av verden. På denne måten ledsages den indre renselse av gesten kirkelig fellesskap, noe som avspeiler det som allerede fant sted i den tidlige Kirke. I sine brev snakker Den hellige Paulus om dette, i forhold til innsamling til menigheten i Jerusalem (Jf. 2. Kor 8-9; Rom 15, 25-27).

2. Ifølge Evangeliets lære er vi ikke eiere av, men heller forvaltere av de goder vi har. Disse er da ikke å anse som vår eksklusive eiendom, men midler hvorigjennom Gud kaller hver og en av oss til å overfor vår neste opptre som forvaltere av hans forsyn. Som Den katolske kirkes katekisme understreker, har materielle goder en sosial verdi, ifølge prinsippet om deres universelle bestemmelse (jf. n. 2404).

I Evangeliet advarer Jesus helt konkret de som eier og bruker verdslig rikdom kun for seg selv. I møte med de mange som, siden de mangler alt, lider av sult, får Den hellige Johannes' ord en irettesettende klang: "En mann som ser sin bror lide nød, og allikevel lukker sitt hjerte for ham, enda han selv har nok av jordisk gods - hvordan kan Guds kjærlighet bli i ham?" (1. Joh 3,17). I land hvor majoriteten er kristne, er kallet til å dele enda mer prekært, siden deres ansvar for de mange som lever i fattigdom og fornedrelse er enda større. Å hjelpe dem er en rettferdighetens plikt, mer enn det er en kjærlighetsgjerning.

3. Evangeliet understreker kjennetegnet ved den kristne almisse; den må gis i det skjulte. "Men når du gir en gave, skal ikke din venstre hånd vite hva din høyre gjør", sier Jesus, "slik at din gave forblir ukjent" (Mat 6,3-4). Like før dette sa han at man ikke skal skryte av sine gode gjerninger, for å ikke risikere å miste lønn i himmelen (jfr. Mat 6,1-2). En disippel skal i alt tenke på Guds større ære. "La deres lys skinne slik for menneskene, at de ser de gode gjerninger dere gjør og priser deres Far, han som er i himlene" (Mat 5,16). Alt er innrettet mot Guds ære, ikke vår egen. Kjære brødre og søstre, må bevisstheten om dette ledsage hver hjelpende gjerning for vår neste. Da unngår man å gjøre den til et middel for å fremheve seg selv. Dersom vi, når vi gjør en god gjerning, ikke søker Guds ære og vår nestes sanne beste, men heller først og fremst streber etter personlig vinning eller rett og slett andres beundring, da handler vi ikke etter Evangeliets ånd. I den moderne verden, hvor alt synliggjøres, må vi være ekstra på vakt mot denne fristelsen. Almisser er ifølge Evangeliet ikke kun filantropi. Det er heller en konkret barmhjertighetsgjerning - caritas - en kristen dyd som krever hjertets omvendelse til å elske Gud og nesten. Den etterligner Jesus Kristus, som ved sin død på korset ga seg selv for oss. Hvor mye burde vi ikke takk Gud for de mange mennesker som i det stille, langt fra medias oppmerksomhet, sjenerøst og i nettopp denne ånd hjelper sin neste i nød. Det er til liten nytte å gi andre av det vi eier dersom det fører til at våre hjerter blåses opp av forfengelighet. Den som vet at Gud "ser i det skjulte" og belønner deretter, søker derfor ikke menneskelig anerkjennelse for sine kjærlighetsgjerninger.

4. Ved å innby oss til å se på almisser med et blikk som overskrider kun den materielle dimensjon, lærer Skriften oss at det er mer glede ved å gi enn ved å få (jf. Apg 20,35). Når vi handler i kjærlighet, er det et uttrykk for essensen i vår væren; for vi er ikke skapt for oss selv, men for Gud og våre brødre og søstre (jf. 2. Kor 5,15). Hver gang vi, av kjærlighet til Gud, deler våre goder med en trengende neste, opplever vi at det er kjærlighet som gir livet fylde og at alt gjengjeldes med velsignelse i form av fred, indre tilfredsstillelse og glede. Vår Far i himmelen belønner våre almisser med sin glede. Dessuten: Blant de åndelige frukter av det å gi almisser, regner Den hellige Peter tilgivelse for våre synder: "Kjærligheten", skriver han, "dekker over et utall av synder" (1. Pet 4,8). Som fastetidens liturgi stadig gjentar, tilbyr Gud oss syndere muligheten for tilgivelse. Når vi deler det vi eier med de fattige, åpner vi oss for å motta en slik gave. I denne tid tenker jeg særlig på de som ser alvoret i den synd de har begått og nettopp av denne grunn føler seg langt borte fra Gud og føler seg redde og nærmest ute av stand til å vende seg til ham. Ved å knyttet oss tettere til andre gjennom almisser, kommer vi nærmere Gud; det kan bli et redskap til sann omvendelse og forsoning med ham og våre brødre.

5. Almisser lærer oss sjenerøsitet i kjærlighet. St. Josef Benedikt Cottolengo anbefaler likefrem: "Hold aldri regnskap med de mynter du gir, siden jeg alltid sier: Hvis den venstre hånd, når man gir almisser, ikke vet hva den høyre gjør, da bør heller ikke den høyre hånd vite hva den selv gjør" (Detti e pensieri, Edilibri, n. 201). I så henseende er Evangeliets fortelling om enken som i sin fattigdom ga alt hun eide til tempelkisten (Mark 12,44), enda viktigere. Hennes lille og ubetydelige bidrag blir et sterkt symbol. Enken gir ikke av sin overflod til Gud. Det handler ikke om hva hun har, men om hva hun er. Hun gir hele seg selv.

Vi finner denne rørende historien midt i beskrivelsen av dagene like forut for Jesu lidelse og død, han som, slik Den hellige Paulus sier det, gjorde seg selv fattig for å ved sin fattigdom gjøre oss rike (jf. 2. Kor 8,9). Han ga seg selv helt og fullt for oss. Fasten inspirerer oss, også gjennom å gi almisser, til å følge hans eksempel. Ved å gå i skole hos ham, kan vi lære å gjøre våre liv fullt og helt til en gave. Ved å imitere ham kan vi åpne oss selv for å ikke kun gi en del av det vi eier, men hele vårt selv. Kan vi kanskje ikke oppsummere hele Evangeliet i kjærlighetsbudet? Fastetidens praksis med almisser blir derved et redskap for å fordype vårt kristne kall. Ved å frivillig gi seg selv, bærer kristne vitnesbyrd om at det er kjærlighet, ikke materiell rikdom, som er grunnlaget for vår eksistens. Det er altså kjærligheten som gir almissen verdi. Den inspirerer til forskjellige måter å gi på, alt i henhold til den enkeltes muligheter og betingelser.

6. Kjære brødre og søstre, i fastetiden inviteres vi til å gjøre "åndelige øvelser", også gjennom tradisjonen med almisser, for å vokse i kjærlighet og for å gjenkjenne Kristus selv i de fattige. I Apostlenes Gjerninger leser vi at apostelen Peter sa til krøplingen som tigget utenfor tempelporten: "Sølv eller gull, det eier jeg ikke. Men det jeg har, det gir jeg deg: I Jesu Kristi, Nasoreerens navn - reis deg og gå!" (Apg 3,6). Gjennom almisser gir vi noe materielt, noe som er et bilde på den større gaven vi kan gi ved forkynnelse og vitnesbyrd om Kristus, i hvis navn vi finner det sanne liv. La derfor denne tiden preges av en personlig og felles bestrebelse på nærhet til Kristus, slik at vi kan være vitner om hans kjærlighet. Måtte Maria, Herrens Mor og trofaste tjenerinne, hjelpe alle troende til å, rustet med bønn, faste og almisser, gå inn i fastetidens "åndelige kamp", slik at vi med en fornyet ånd kan delta i feiringen av påskefesten. Med disse ønsker gir jeg med glede min apostoliske velsignelse.

Vatikanet, 30. oktober 2007

Pave Benedikt XVI

VIS - Vatican Information Service (14. februar 2008)