Verdensbønnedagen for kall 2009
 |
Verdensbønnedagen for kall 2009, eller Kallssøndagen, feires i år den 3. mai. I anledning kallssøndagen kommer Den hellige far hvert år med et budskap, som også i år er oversatt til norsk.
Tillit til Guds initiativ - menneskets svar
Kjære brødre i bispe- og presteembetet,
kjære brødre og søstre,
i anledning av verdensbønnedagen for kall til prestembetet og det gudviede liv, som feires den 3. mai 2009, 4. søndag i påsketiden, oppfordrer jeg hele Guds folk til å reflektere over temaet: "Tillit til Guds initiativ - menneskets svar." Jesu oppfordring til sine disipler: «Be derfor høstens Herre sende ut arbeidere for å høste inn grødens hans" (Matt 9,38) gjenlyder uopphørlig i Kirken. Denne vår Herres inntrengende oppfordring understreker hvor nødvendig det er at vi vedholdende og tillitsfulle ber om kall; og virkeligheten kan det kristne fellesskap kun "ha stor tillit og håp til Guds forsyn"(Sacramentum Caritatis,26) dersom fellesskapet oppmuntres i bønn.
Kallet til prestegjerning og det gudviede liv er en særlig gave fra Gud, som inngår i Guds store plan om kjærlighet og frelse for hvert eneste menneske. Apostelen Paulus, som vi på en særlig måte måtte minnes i dette Paulus-år, som er viet feiringen av 2000-årsjubileet for hans fødsel - skriver i sitt brev til efeserne: "Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i Kristus har velsignet oss med all Åndens velsignelse i himmelen. I Kristus utvalgte han oss før verdens grunnvoll ble lagt til å stå for hans ansikt, hellige og uten feil i kjærlighet" (Ef 1,3-4) Sett i sammenheng med det universelle kall til hellighet må Guds initiativ med å kalle visse mennesker til å følge hans sønn Jesus Kristus og være hans privilegerte tjenere og vitner, tillegges en helt særlig betydning. Den guddommelige mester kalte personlig apostlene "for at de skulle være sammen med ham, for at han kunne sende dem ut for å preke og ha makt til å drive ut demoner" (Mark 3,14-15). De, i sin tur, samlet andre disipler omkring seg som trofaste medarbeidere i denne oppgave. På denne måte har talløse skarer av prester og ordensfolk århundrer igjennom som svar på Guds kall, og i det de åpenbarte seg for Hellig Åndens innflytelse, fullt ut stilt seg til disposisjon for å tjene Evangeliet i Kirken.
La oss takke Gud, fordi han også i dag fortsatt kaller arbeidere til sin vingård. Samtidig må vi konstatere at det i visse deler av verden i bekymringsfull grad er mangel på prester, og samtidig med at Kirken møter vanskeligheter og hindringer underveis, så taper vi ikke motet, ettersom vi er sikre på at vår Herre selv vil lede Kirken sikkert opp gjennom tidene mot den endelige oppfyllelse av Riket. Han er det også, som fritt utvelger mennesker fra alle kulturer og alle aldre, og som i overensstemmelse med sin barmhjertige kjærlighets underfulle plan, oppfordrer dem til å følge ham.
Der er derfor vår fornemste plikt uavlatelig å holde denne bønn til Guds initiativ levende i våre familier, i våre menigheter, i våre aktiviteter, og apostoliske sammenslutninger og i alle deler av bispedømmets liv. Vi må be om at hele det kristne folk må vokse i tillit til Gud, og om at "høstens Herre" fortsatt vil oppfordre mennesket til fritt å stille sine liv til rådighet for Ham, så de kan arbeide tettere sammen med Ham på frelsens oppgave. Av de mennesker Han kaller, kreves det at de lytter og treffer kloke avgjørelser, at de sjenerøst setter seg inn i den virkelighet, som kall til prestegjerning eller ordensliv innebærer, så at de ansvarlig og overbevisende kan besvare kallet.
Den katolske Kirkes Katekisme minner oss om at Guds frie initiativ hos de kallede menn og kvinner nødvendigvis må kreve et fritt svar. Et positivt svar vil alltid forutsette, at de aksepterer og går inn for den plan som Gud har for alle mennesker, at de kort sagt hilser Herrens kjærlige initiativ velkommen. For den som er kalt, er det tale om et moralsk bindende krav, et takksigelsesoffer til Gud og et helhjertet samarbeid om den plan som Gud utfører i historien (jf. KKK 2062).
Eukaristiens mysterium uttrykker på enestående vis Faderens frie oppgave - i skikkelse av hans enbårne Sønn til menneskehetens frelse. Reflekterer vi over dette og over Kristi absolutte beredskap til å tømme Guds viljes "beger" (Jf. Matt 26.39) så vil vi lettere kunne forstå, hvorledes "tillit til Guds initiativ" både er forbildet og målestokken for "menneskets svar". I Eukaristien, den fullkomne gave som fullender Faderens kjærlige plan for verdens frelse - ofrer Jesus fritt seg selv for menneskehetens frelse. "Kirken", skrev min kjære forgjenger, Johannes Paul II, "har mottatt Eukaristien fra Kristus, ikke som en gave - hvor dyrebar den enn er - blant så mange andre, men som selve gaven, for gaven er Ham selv, Hans egen person i Hans hellige menneskelige skikkelse, så vel som Hans frelsesverks gave" (Ecclesia de Eucharistia, 11)
Det er prestene, som er kallet til å videreføre dette frelsens mysterium inntil Herren kommer igjen i herlighet, for nettopp i den eukaristiske Kristus kan de se forbildet på en "kallsdialog" mellom Faderens frie initiativ og Kristi trofaste svar. Ved feiringen av Eukaristien er det Kristus selv, som handler i de mennesker Han velger som sine tjenere; Han støtter dem, så deres svar utvikler seg med en så stor grad av tillit og takknemlighet, at all frykt forsvinner, også om de måtte komme i den situasjon at de erfarer sin egen skrøpelighet (jf. Rom 8, 26-28), eller opplever bitterheten ved å bli misforstått eller endog forfulgt (jf. Rom 8, 35-39)
I de troende og især i prestene blir erkjennelsen av at det er ved Kristi kjærlighet vi blir frelst, at vi næres i hver eneste messe, og det kan ikke unngå å vekke i dem en tillitsfull overgivelse til Kristus som har gitt sitt liv for oss. Vår tillit til Herren, vår mottagelse av Hans gave fører derfor til at vi med takknemlige hjerter overgir oss til Ham idet vi holder fast ved Hans plan for frelse. Når dette skjer, forlater den som blir kallet, av fri vilje alt og tar den guddommelige Mesters lære til seg. Slik begynner en fruktbar dialog mellom Gud og mennesket, et mystisk møte mellom Herrens kjærlighet som kaller, og dets menneskets frihet som svarer i kjærlighet og som i sin sjel hører ekkoet av Jesu ord: "Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer." (John 15,16)
Denne gjensidige kjærlighet mellom Guds initiativ og menneskets svar finner vi igjen på vidunderlig vis i kallet til ordenslivet. Det annet Vatikankonsil minner oss om at "de evangeliske råd om sølibat, fattigdom og lydighet, har jo sitt grunnlag i Herrens ord og eksempel og er anbefalt av apostlene og kirkefedrene, samt Kirkens lærere og hyrder. Rådene er en Guds gave, som Kirken har fått av sin Herre og ved hans nåde stadig bevarer." (Lumen Gentium 43)
Igjen er Jesus forbildet på den totale og tillitsfulle overgivelse til Faderens vilje som ethvert viet menneske må se hen til. Fra kristendommens aller første århundre har mange menn og kvinner vært tiltrukket av ham og har forlatt familie, eiendom, materiell rikdom, og alt mennesker har begjært, for sjenerøst å følge Kristus og kompromissløst å leve etter Evangeliet; og for dem alle er det alt sammen blitt en skole i dyp og rotfestet hellighet. Også i dag begynner mange mennesker den samme krevende vei mot evangelisk fullkommenhet og virkeliggjør sitt kall i de evangeliske råds gjerning. Disse vitnesbyrd fra våre brødre og søstre i de kontemplative klostre, religiøse institusjoner og kongregasjoner for apostoliske liv, minner Guds folk om at "Guds rikes mysterium allerede er virksom i historien, selv om den fulle virkeliggjørelse av det først vil skje i himmelen" (Vita Consecrata 1)
Hvem kan betrakte seg som verdig til å påta seg tjenesten som prest? Hvem kan, ved kun stole på sine egne, rent menneskelige krefter leve et gudviet liv? Igjen er det nyttig å gjenta at når det mennesket svarer som er oppmerksom på at det er Gud som tar initiativet og Han som bringer sin plan om frelse ut i livet, så kan svaret ikke være som den fryktsomme og uverdige tjeners; han som av frykt og egoisme gravde den talenten ned, som var ham betrodd. (Jf. Matt 25, 14-30); snarere er svaret som i Peters tilfelle han som stolte på Herrens ord og ikke drøyde med å kaste sitt nett ut igjen selv om han hadde slitt natten igjennom uten å fange noe (jf. Luk 5,5) Uten på noen måte å gi avkall på sitt personlige ansvar blir menneskets svar til Gud således til "med -ansvar", dvs. ansvarlighet i og med Kristus, ved Helligåndens virke. Det blir til fellesskap med ham som gjør det mulig for oss å bære mye frukt (jf. Joh 15,5)
Et billedlig uttrykk for svaret fra et menneske som er oppfylt av tillit til Guds initiativ finner vi i det sjenerøse og ubetingede "amen" som jomfruen fra Nasaret uttalte da hun ydmykt og uten tvil aksepterte den aller høyestes plan slik som den var blitt forkynt for henne av Guds sendebud (Jf. Luk 1,38). Hennes "ja" gjorde henne til Guds Mor, vår frelsers mor.
Dette "fiat" måtte Maria gjenta mange ganger, inntil det nådde sitt høydepunkt ved Jesu korsfestelse, da hun som evangelisten Johannes skriver - "stående ved Jesu kors" tok del i sin uskyldige sønns forferdelige lidelse. Mens han hang døende på korset, gav Jesus henne til oss som mor og betrodde oss til henne som sønner og døtre ( jf. Joh 19,26-27) Hun er i særlig grad prestenes og ordensfolkenes mor og til henne vil jeg betro alle de som, bevisste på Guds kall, bryter opp for å leve sitt liv som prester eller ordensfolk.
Kjære venner,
Mist ikke motet når dere møter vanskeligheter og tvil; stol på Gud og følg trofast Jesus; dere vil da bli vitner for den glede som springer ut av det nære fellesskap med ham. Og idet dere etterligner Jomfru Maria som alle generasjoner priser salig fordi hun trodde, (jf. Luk 1,48) engasjér dere med all deres åndelige kraft i det å virkeliggjøre vår himmelske fars frelsesplan, idet dere, slik som hun gjorde, i hjertet utvikler evnen til å undres og til å tilbe Ham, som er mektig og som gjør "store ting". For hellig er Hans navn (Jf. Luk 1,49)
Vatikanet den 20. januar 2009
Benedikt XVI
KI - Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (24. april 2009)