Biskop Eidsvigs preken ved takksigelsesmessen i anledning saligkåringen av Johannes Paul II

Takksigelsesmesse Trefoldighet 1. maiTrefoldighetskirken, miskunns-søndagen 1. mai 2011.

I de siste dager av mars 2005 var det helt klart at pave Johannes Paul II snart ville forlate denne verden og ende et pontifikat på godt og vel 26 år. Flere tusen mennesker samlet seg på Petersplassen for å be for ham mens hans liv ebbet ut; de fleste av dem var unge. De kunne ikke huske Paul VI eller Johannes Paul I; de identifiserte pavegjerningen med Johannes Paul II.

Selvom Pavens liv raskt nærmet seg slutten og hans funksjon som Kirkens fremste hyrde og forbeder på jorden snart ville opphøre, var de unge på Petersplassen overbevist om en ting: At den døende pave ville fortsette sin tjeneste for Kirken som dens forbeder for Guds åsyn. Vi kan med et mer tradisjonelt uttrykk si at han døde i ry av hellighet kl. 21.37 den 2. april 2005. - Takknemlig og utålmodig mente de unge at Kirken måtte proklamere hellighet med en gang, og mange ropte: Hellig, nå. Idag kan vi nok trygt si at dette er realiteten, men vi skal la Gud gi oss de tegn vi trenger før prosessen avsluttes, og Johannes Paul II helligkåres.

En pave er en mektig mann, tenker mange. Kirken hevder tilogmed at han er «ufeilbarlig» når han proklamerer et dogme eller en moralsk sannhet, noe Johannes Paul II aldri gjorde - og noe som bare er skjedd en gang. Pavene har på dette punkt vist en bemerkelsesverdig tilbakeholdenhet. 

Til sammenligning har det 20. århundre kjente mange «ufeilbarlige» ledere som førte begeistrede tilhengere og rettsløse ofre en sikker vei: Til død, elendighet og undergang. For nasjonen, klassen, rasen eller ideologien var intet offer for stort og ingen pris for høy. Vi kan lukke øynene og la dem passere revy, fra Stalin og Hitler til Kim Il Sung og Idi Amin, og da er det mange vi ikke har nevnt. Det er målet som avgjør midlene. Er det menneskets rett til et verdig liv, er det vårt håp om frelse og evig liv hos Gud? Da må midlene være derefter. Eller er det dennesidig og kortvarig herlighet? Da kan vi med god grunn frykte det verste.

Jeg har ingen statistikk å begrunne dette med, men jeg tror den frase Johannes Paul II benyttet oftest var «human dignity» eller «the dignity of the human person», uttalt med tydelig polsk aksent. Det var nesten forutsigbart at han ville komme med disse ordene i alle taler, prekener eller hilsener som varte i mer enn tre minutter. 

Til forskjell fra de fleste andre fraser vi benytter, var denne ikke tom. Dette var hans programerklæring, hans sammenfatning av det kristne og det religiøse menneskesyn. Han tok ganske klart avstand fra alt som fratok mennesket dets verdighet, og støttet like åpent alt som gjorde menneskenes kår bedre, materielt såvel som åndelig.

Hans fiender ble bare de som ikke kunne akseptere menneskeverdet som noe ubetinget. For totalitære ledere måtte konflikten bli akutt; for andre, forkjempere for fri abort eller aktiv dødshjelp eller et gradert syn på menneskeverdet ble konflikten alt fra latent til fremmedgjørende. For de fleste av disse ble Paven en mann som stod fjernt fra den virkelighet de mente å ha gjennomskuet og derfor uaktuell. Hans ord til disse, som til samvittighetsløse kapitalister og politiske lykkejegere, lød: For din egen menneskelige verdighets skyld og for de mennesker som rammes av dine mål og midler, omvend deg og bli et sant menneske.

Johannes Paul II satte systematisk sine divisjoner inn på den slagmark han kjente best, nemlig i Øst-Europa og særlig i Polen. En troende kan bare forstå det som skjedde i den første del av hans pontifikat som et uttrykk for guddommelig nåde, men jeg er klar over at mange vil finne mer rasjonelle forklaringer. De fleste av oss var vel overbevist om at jernteppet skulle henge der også i fremtiden og at det sovjetiske hegemoni skulle vare ved. 

En generalsekretær for det sovjetiske kommunistparti efterlyste en gang ironisk Pavens divisjoner. Førti år senere innså hans efterfølger at de pavelige tropper i Polen ennu ikke var slått og at kampviljen var upåklagelig, selvom de ikke hadde så meget som en hellebard til sin rådighet. Med andre ord, undertvingelsen av polakkene og de andre øst-europeiske folk kunne ikke vare evig. Når jeg våger å si at Johannes Paul hjalp generalsekretær Gorbatsjov til å se dette, uttrykker jeg ingen historisk teori men min overbevisning om at deres møte i Roma senhøstes 1989 var med på å virke under. At underet skjedde i form av en fredelig avvikling av østblokken, vil neppe noen bestride.

Johannes Paul II søkte ingen privilegier for Kirken. Han mente den ville få sin nødvendige handlingsfrihet dersom menneskets verdighet ble respektert. Historien hadde vist ham at konkordater og andre formelle avtaler ikke hjelper hvor respekten for det troende menneske mangler. Kirkens storhet består i det Gud har gitt den; Kirkens misjon er å gi dette videre. Bare ved forkynnelse, liturgi og barmhjertige gjerninger kan Kirken vinne avgjørende posisjoner og respekt, men disse er i menneskenes hjerter.

Hva er hellighet? I høst hadde jeg det privilegium å kunne si noen ord til Den norske kirkes kirkemøte i Tønsberg. Bl.a. sa jeg at «dere må gjerne tro helgener ikke finnes, men jeg har kjent og kjenner dem blant deres egne. Jeg nevner ingen navn; de blir neppe kanonisert, men de har funnet noe de fleste av oss må nøye oss med å søke livet igjennom: Tvers igjennom å bli preget av Gud ... Hellighet begynner [således] med god vilje. God vilje er kanskje heller ikke et tilstrekkelig luthersk begrep for dere, men jeg finner at dette er en egenskap som preger Den norske kirke.» 

Johannes Paul II besøkte Norge et par junidager i 1989. De førte ikke til økumeniske sensasjoner, men innledet på stille vis en ny epoke. Han kom som en venn, og ble mottatt som en venn. Han var en mann helt igjennom preget av Gud og god vilje som kom til sine egne, i vår lille katolske kirke, i den del av den norske kristenhet som traff ham. Han bad oppriktig om kong Olavs velsignelse, og møtte politikere og samfunnsledere mer med spørsmål enn med svar. Inntil hans besøk hadde jeg i mitt stille sinn tenkt at Paven kanskje ville gjøre klokt i å reise mindre og være mer i Roma. Efterpå har jeg kunnet fastslå at noe godt begynte, og at hans pastorale besøk fortsetter å virke godt. Slik er de helliges gjerning.

Pave Johannes Paul døde efter første vesper til festen for den guddommelige barmhjertighet, et mysterium han hadde levet dypt og inderlig med. Idag feirer vi festen for Guds barmhjertighet. Guds barmhjetighet som vi vet gjorde ham salig - og kaller oss alle til hellighet.