Tro – hva er det?

Miniforedrag holdt ved åpningen av Troens år i St. Olav domkirke 11. oktober.

Det er kanskje lettere å si hva tro ikke er: Mange har følelsen av at tro er noe vi presterer. Vi kommer frem til en erkjennelse om Guds eksistens der vi sitter i våre lenestoler eller på våre turer i skog og mark, eller vi gjør det – adskillige oftere – nettopp ikke.

Det finnes naturligvis inspirerte mennesker som ved Guds hjelp klarer dette, men la oss fastslå at de ikke er mange.

De fleste av oss mottar troen som en gave fra Gud; våre foreldre lar oss døpe og oppdrar oss i Kirkens tradisjon og lærer. Vi vokser inn i et fellesskap hvor troen lever og har gode kår. Litt forenklet kan vi si: Mer enn at vi tror, mottar vi tro.

Guds tro på oss. Vi tror på Gud. Det er viktig. Langt viktigere er det at han tror på oss. Han har villet vår tilblivelse; han har ennu ikke skapt to mennesker som er helt like, så vi snakker om en nyansert tro. Han har gitt oss alle begavelse og evner, også slik ser vi mangfoldet i hans tro, for ingen er begavet på nøyaktig den samme måte som noen annen.

Noen av oss kan finne hans troserklæring mangelfull; ikke alle har kropp til å bli supermodell eller til å vinne olympiske medaljer, bare noen få har evne til å bli nobelprisvinner i medisin eller til å skape et finansimperium. Personlig er jeg glad for at jeg har sluppet alt dette med en god margin og at det har vært andre evner og gaver som kunne utvikles til noe forhåpentlig flere enn jeg har glede av. Men sammen med supermodellen og nobelprisvinneren kan vi faktisk svare på Guds tro på oss ved å si at vi gjør så godt vi kan med det vi har fått. Vi kan være mange til glede og håp. All livsvisdom begynner med at vi er takknemlige for det vi har, og ikke bekymrer oss om det som ikke ble oss til del.

Til det å være ung hører en viss bekymring for utseendet, og noen vil nok mene at Gud kunne ha vært litt mer generøs overfor dem. Hvis jeg skal tro de aviser jeg leser, går mange tenåringer og unge voksne – særlig piker – gjennom dyptgripende kriser fordi de er bekymret for sitt utseende. Jeg skulle ønske jeg hadde et trøstens ord til disse, og det har jeg faktisk, tilogmed fra en manns synspunkt. De mest tiltrekkende mennesker jeg har kjent, har hatt et temmelig almindelig utseende, men en rik personlighet. De har vært opptatt av andre mer enn seg selv og av å gjøre godt snarere enn å bruke kosmetikk – noe jeg forøvrig slett ikke fraråder. Men det er troens mysterium, den kan deles også på dette plan: Å hjelpe andre til å se at Gud faktisk tror på dem og at der er meget å tro på.

Så mange strever alene. De har den forestilling at troen er noe de må prestere mens de i virkeligheten allerede har fått den av Gud. Det er enklere å forstå når det gjelder personer som kommer fra en ikke-religiøs bakgrunn, men det er dessverre også tilfellet for mange fra kristne hjem. Noe må ha gått forferdelig galt i vår forkynnelse og katekese. Så vi trenger et troens år for å forkynne det befriende i å kunne si at jeg tar imot troen; jeg skal ikke komme frem til den eller definere den.

Tro og følelser. Vi trenger også troens år for å komme bort fra følelsenes herredømme, særlig i vår del av verden. Dette er delvis en pietistisk (protestantisk) og jansenistisk (katolsk) arv, for dem som måtte være interessert i historie, men følelsene bør ikke være enerådende.

Svært mange husker sin tid i ungdomsarbeidet eller ten-sing da alt var skjønt og de følte sin tro og Guds nærvær sterkt. Så forsvant denne velgjørende følelsen, og så forsvant troen. Det er den unges særlige gave å føle sin tro og dens styrke, det de ikke vet er at de så tidlig som mulig bør inn på fast grunn og fortelles at dette er noe Gud gir dem nå. Men tro er ikke lik følelse, for når følelsen er over, er Gud fortsatt der. Det som forsvinner, er følelsen, ikke troen, ikke Gud. Vi lærer å tro på voksent vis. Han henvender seg til oss i vår ansvarsfølelse, i den hengivenhet troen har skapt i oss. Troen må næres av sunn kost, av fellesskap, evangelium og liturgi, av å gi videre det vi har fått. Mangler dette, vil bare den sterkeste tro holde det ut.

Troens næring. Og så et par små ord om selvdisiplin. Troen trenger messen og skriftemålet. Vi har alle tusen ting å gjøre søndag, men den troende må høre Guds ord og motta sakramentet ellers får ikke troen næring. Det er så dramatisk. Selv har jeg aldri forstått at messebesøk er et offer, men hvis det er så: Gjør det. Kirken kan faktisk klare seg uten ditt messebesøk. Du kan det ikke.