Motkulturell kjeller

Pater Arnfinn Haram hadde mange egenskaper. En av disse var evnen til ekstrem multitasking.

Protestfestivalen, litteraturfestivaler, Wittgenstein-seminar i dypeste Sogn og Fjordane: Hjertet brant, tiden var knapp og prosjektene mange. Blant disse var tankesmien Skaperkraft, som på dagen seks måneder etter Arnfinns sykkeltur inn i evigheten, arrangerte minneforelesning på Litteraturhuset.

Innleder i den nesten stappfulle kjelleren var Eskil Skjeldal, stipendiat i teologisk etikk ved Det teologiske Menighetsfakultet, og nær venn av Haram. I panelet: Knut Olav Åmås, kulturredaktør i Aftenposten, Kristin Bliksrud Aavitsland, kunsthistoriker og middelalderforsker, samt historikeren og forfatteren Hans Fredrik Dahl.

Det er mye som skal sammenfattes på estimerte to timer denne mandagskvelden. Personlig sitter jeg og tenker på noen av de mer morsomme og absurde situasjonene, som da Arnfinn møtte den berømte islamkritikeren Ayaan Hirsi Ali, og overskriften i Dag og Tid lød: "Islamkritikar møter multikulturalist". Det hele var riktig så komplekst, og noen kommenterte spontant på Twitter: — Er det ikke en viss ironi i at når Hirsi Ali møter en norsk kristen multikulturalist, så er etternavnet hans Haram? Det er øyeblikk som dette gjør sosiale medier gull verdt...

Men tilbake til Arnfinn. Her satt vi altså: Et representativt utvalg fra kristen-Norge, samlet for å hedre presten, munken, mystikeren, poeten og raddisen Arnfinn Haram — en kompleks mann med nok av egne indre demoner. Tapet av ham er fremdeles veldig nært i tid. Han er dypt savnet.

Men hva er arven etter Arnfinn? Hvordan videreføres den? Hvorfor ble han lyttet til?

Motkulturen og lydigheten. Kallet som dominikanerbroder var et kall til frihet for Arnfinn, fremhever Skjeldal i sin innledning. Individualismen og forpliktelsen gikk hånd i hånd. Dominikanernes habitt var en habit, som han pleide å si — en livsførsel som bød på både frihet og forpliktelse.

Til tider kunne det virke som om han var overalt, nærmest med evner til bilokasjon. Men på tross av det høye tempo var bønnen og meditasjonen hans trygge og naturlige havn — en grunnleggende del av den katolske humanismen han var en del av. Haram levde med "en tydelig og bevisst innside", påpeker Skjeldal, der stillheten, lydigheten, tidebønnen og kontemplasjonen i klosteret la grunnlaget for hans virke ute i verden.

Det var et liv preget av det motkulturelle aspektet, fremhever Skjeldal. Å være konservativ og radikal på en gang. Sunnmøringen ønsket å utfordre samfunnets kulturelle sannheter, og mente at norsk kultur manglet en grunnleggende forståelse for religionen og det metafysiske.

Han var derfor svært kritisk til alt som smakte av "tillagte staffasjer", og kunne til tider fremstå som ganske krass. Dette bunnet imidlertid i hans kristne syn på individets frihet, sier Skjeldal, en frihet som kaller mennesket til forpliktelse, et kall som ikke gir gjenlyd i en uforpliktende kultur som utelater Gud som kriterium for verdibedømmelse.

Men først og fremst mestret han kunsten å reaktualisere evangeliet og det katolske. Her var han kreativ, påpeker Skjeldal. I sitt kall til å preke og evangelisere kunne han spille på et enormt sett av ressurser fra dominikanernes historie. Dette var ordenen som gav han intellektuell stimulans, både til debatt og egen retorikk.

Paulus’ brev til romerne, kapittel 12, fremsto for Haram som en motkulturell programerklæring:

Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne.

For Arnfinn var det nettopp ordenslivet som var svaret på Paulus’ oppfordring, sier Skjeldal, som samtidig fremhever dominikanerens "velutviklede kritiske sans for hva som bør prege ens bevissthet".

Han var nemlig brennende opptatt av at kristnes sinn ikke skal la seg prege av "skjemaet" og tankegangen til den nåværende verden, tenke likt som alle andre, men snarere programmeres av Guds vilje. Arnfinn ville drive "en motkulturell kile" gjennom alt dette, og fremheve det kristne etos som et realistisk alternativ for det 21. århundret. 

Hans liv som dominikaner ble derfor et liv i motkultur, hvor han tolket sitt dominikanerkall som en offentlig handling, avslutter Skjeldal.

Å snakke om religion i dag. Knut Olav Åmås fremhevet naturlig nok Harams rolle som samfunnsdebattant. I et samfunn hvor det er lettere å lese porno enn Bibelen på t-banen, og risikoen for trakassering er større ved å bære krusifiks enn et dødninghode, hadde Haram evnen til å snakke om religion som noe annet enn standardleverandør av ritualer, sier Aftenpostens kulturredaktør.

Religion i offentligheten er dog ingen enkel øvelse, særlig når stempelet "overgriper og mørkemann" ofte sitter løst, eksemplifisert ved Dagbladets etos, poengterer Åmås. Men Norge er langt fra så sekulært som mange, både kristne og mediefolk, vil ha det til, hevder han. Stemningen blant premissleverandørene i media er en ting, stemningen i folkedypet noe annet. Her rørte Arnfinn ved noe.

Åmås minnes Harams deltagelse ved Wittgenstein-seminaret i Sogn, tre uker før sin død. Dette var andre året på rad at dominikaneren deltok, og arenaer som dette ga han muligheten til å møte en bred norsk offentlighet, ifølge Åmås.

I likhet med filosofen Wittgenstein var Haram opptatt av hvordan man kan snakke om religion i dag, formidle religion som livsform og som en forståelseshorisont for verden. Dette gjorde han blant annet gjennom sine faste spalter i Klassekampen og Vårt Land, men også i Aftenposten, på tross av at han nok ikke var spesielt begeistret for avisens "liberale dvaskhet", påpeker Åmås til lett humring fra salen.

Åmås siterer fra flere av Harams tekster (det har knapt vært skrevet bedre norsk de siste tiår, hevder han), deriblant "Raddissyndromet" fra sin faste spalte i Klassekampen.

Kva er det med raddisane – venstreradikale av ulike sjateringar frå gamalkommunistar til SV-light? Kvifor ser dei stort sett raudt (!) når dei møter noko som har med tru og religion å gjere? Om det då ikkje dreiar seg om den statstilpassa Giske-varianten. .. .. 

Harams bidrag til den offentlige debatten kan oppsummeres ved at han, utenfor den statskirkelige virkelighet, banet veien for en større forståelse for religionens perspektiv. Dette kunne han gjøre gjennom sin konsekvente outsiderposisjon, som også var kritisk til egen tradisjon, med evnen til å hele tiden se fremover, oppsummerer Åmås, som både håper og tror at det katolske Norge har andre som kan bære denne arven videre.

Å våge å overgi seg i Guds favn. Kunsthistoriker og middelalderforsker Kristin Bliksrud Aavitsland mintes Arnfinns tid som studentprest på Blindern. Under en trapp i Frederikkebygget sto kassene til muslimene og katolikkene, fylt med bøker og annet utstyr som ble brukt i rommet for tro og tanke. For Arnfinn symboliserte den fysiske henvisningen av disse kassene religionens plass i Norge: tolerert — men godt bortgjemt — for de spesielt interesserte.

Aavitsland siterer passende nok den katolske apologeten G.K. Chesterton: Break the conventions; keep the commandments. Et passende motto for Harams liv. Til siste slutt bar hans liv preg av et stadig brudd med disse kategoriene, sier Aavitsland.

Haram advarte derfor kristne, spesielt de katolske intellektuelle som ofte oppsøkte prekebrødrene i Neuberggata, mot å bli værende i denne "finerkassen med hengelås", og appellerte til ansvaret for å la sin stemme bli hørt i offentligheten.

Prekebroderen Haram lot seg dog ikke inspirere eller sjarmere av såkalt kulturkristendom, sier Aavitsland. Det var derimot den praktiske og levde kristendommen som betydde noe. Du bevarer kulturen og religionen ved selv å praktisere den, ikke gjennom lunken "kulturkristendom" blottet for et personlig gudsforhold.

Aavitsland siterer hans siste preken, på festen for Kristi legeme og blod, hvor han snakket om Kirken som det levende fellesskapet — kallet sammen rundt Kristi levende nærvær — et nærvær han så gjerne ville fremvise neste år, ved en Corpus Christi-prosesjon gjennom Majorstuas gater.

Jakten på ydmykheten. Hva er det i arven etter Arnfinn som er relevant for oss legfolk? spør Hans Fredrik Dahl. Alle kan jo ikke bli dominikanere, og for "vanlige" kristne er det vanskelig å være motkulturell i en direkte personlig forstand — vi er sivile hverdagsmennesker, påpeker han, og oppsummerer arven etter Arnfinn med et spørsmål: Hva gjør vi kristne med sekulariseringen? Hvordan skal vi som troende forholde oss til et sekulært samfunn som bare øker i omfang? Denne sekulariseringens idéhistorie går helt tilbake til 16-1700-tallet, vitenskap— og opplysningstid, en tradisjon som dagens samfunn er en fortsettelse av.

Men, det finnes en enda lengre tradisjon, en som bekjenner seg til troen på Gud. Den har ånds- og vitenskapsgiganter som Descartes og Newton på sin side, sier Dahl. Den moderne filosofiens far, Descartes, viet mye av sitt liv til nettopp å forstå Gud.

Dagens sekulære samfunn møtes i dag av den som, i likhet med Haram, står synlig opp som kristne, en synlighet som også er del av en større selvfølgelighet: Troen er en selvfølgelighet, en naturlig egenskap og en kvalitet både ved individet og samfunnet.

Kristnes offentlige tale må i dag være artikulert, frisk — men også preget av ydmykhet. Å forstå hva denne ydmykheten innebærer i praksis er en utfordring, særlig i vår tid. Denne higen etter ydmykhet er noe av det Haram lærte oss, sier Dahl, en nyttig påminnelse for noen og enhver, kanskje spesielt for alle som deltar i den offentlige debatt...

Arven etter Arnfinn? Etter paneldeltagernes innlegg er det klart for spørsmål og kommentarer fra publikum. Sekularismebegrepet kommer opp igjen, og Åmås sier at han ikke tror på tesen om at Norge er totalt gjennomsekularisert. Dahl presiserer at det er "regimet", altså de meningsbærende størrelser, som er sekulære, ikke nødvendigvis folkemeningen. Aavitsland på sin side fremhever at det, mye takket være Haram, nå er enklere å være frimodig katolikk i offentligheten enn for bare 10 år siden.

Men den friske debatten uteblir denne mandagskvelden, til fordel for mer tilbakeskuende perspektiver og høflige meningsutvekslinger. Hva er så arven etter Arnfinn, og hvordan videreføre den?

Kanskje vi best hedrer hans minne ved å fortsette: være sultne, nysgjerrige, ikke bli lunkne, tilbakeskuende og personfokuserte, ved å se fremover og la oss inspirere av denne karakteren som med sitt brennende hjerte snakket om Gud som om det skulle være den naturligste ting i verden.