Preken ved Øystein Lunds prestevielse

Biskop Bernt I. Eidsvigs preken ved Øystein Lunds prestevielse 1. mai 2014.

Kjære Helene, William og Fredrik, kjære Øysteins mor, familie og svigerfamilie,
kjære Edwin Frederick kardinal O'Brien, erkebiskop Arthur Roche, biskop Charles Morerod, biskop Ole Chr. og Oslo fungerende biskop, Trond Bakkevig, MFs rektor Vidar Haanes og kolleger fra MF, høye geistlighet, kjære ordensfolk, riddere og damer av Den hellige gravs orden, kjære brødre og søstre i Kristus. Men, først og fremst, kjære Øystein:

Guds folk er blitt spurt og har svart at du er verdig til å bli prest. I tillegg foreligger en ordinasjonsfullmakt og dispensasjon fra cølibatsløftet fra vår Hellige Far, siden den ugifte stand er forutsatt i den latinske ritus. Langt viktigere er det at Helene og dine sønner støtter deg. Prestegjerningen innebærer et visst offer for presten, det er så sin sak. Men enhver luthersk prestefamilie vet at det er mange som ber om prestens tid og at tid for familien kan bli knapp. Du anbefales ikke å nære illusjoner om at katolikker vil være mer hensynsfulle. Det sakrament dere har gitt hverandre i ekteskapet, skal komme først både for Helene og deg, og for Kirken – noe du bør minne meg på, skulle det bli nødvendig.

Knud Karl Krogh-Tonning var den første fremstående lutherske teolog i vårt land som valgte å konvertere, og du en av de siste. Det som er bemerkelsesverdig med de fleste av dere, er at konversjonen ikke markerer et bittert brudd, men innleder en ny fase av deres liv. «The Parting of Friends» var den triste titelen på en bok om berømte engelske konvertitter og deres venner som forble anglikanere, men her har det ikke vært noen «parting of friends».

Da Krogh-Tonning i 1900 tok avskjed med sin menighet, Gamle Aker, i den andre enden av Akersveien, fikk han et gullur med seg på veien ned hit, og han visste at hans sognebarn ville fortsette å be for ham. Du har fått og får stadig menneskelig støtte av din lutherske biskop Ole Christian Kvarme og mange av dine tidligere kolleger i Den norske kirke og ved Det teologiske menighetsfakultet. Noe av dette skyldes selvsagt deg, den respekt de har for deg og din evne til å pleie vennskap, men det viktigste er den gjensidige gode vilje som har vokst frem i våre kirker de siste tiår. Om dine lutherske venner ikke følger deg inn i Kirken, i overført betydning, så er og forblir de til stede for deg. Troen fortsetter å knytte dere sammen, likeledes håpet om at Gud vil velsigne begge kirker – og at teologisk sameksistens og dialog skal styrke kristenlivet i vårt land.

Det evangelium vi har hørt, brukes ofte ved prestevielser. Presten står i apostlenes efterfølgelse. De ord Jesus rettet til dem, sier han osgå til deg. Du er hans venn, du er kallet og utvalgt. Du er prestenes venn; de blir ikke bare dine kolleger, de blir dine venner. Dere har det samme gudgitte oppdrag: Å bære frukt som varer. Du er i stand til å gjøre dette fordi Kristus elsker sine venner.

Den kollegiale kjærlighet kan nok settes på prøve og i perioder kun overleve som en viljesakt, men det er vel bare morskjærligheten som ikke trenger viljens hjelp. Jeg lover deg at du vil bli mottatt som en bror av våre prester, og de som allerede kjenner deg, vet at du vil fortsette å gjøre det du kan for dem. Du var prestestudentene og prestenes venn allerede før du ble katolikk.

Ditt kall begynner imidlertid ikke med embedet, men med det troende folk. De troende ber Gud kalle prester, ja, ofte ber de Gud kalle bestemte personer. Men Gud, som kjenner oss bedre enn vi gjør selv, velger selv sine  prester, og gir oss biskoper den ikke helt ubesværlige myndighet å tolke kall. Det er også biskopen som må ta stilling til hvilken tjeneste presten skal ha. Dere går ut til det folk som har kalt dere for å tjene det. 

Du skal gjøre dette med dine ord, som skal være preget av din bønn. Ordene er viktige, men Kristus selv handler gjennom deg når du forretter sakramentene – og sakramentene gjør Guds verk når ordene ikke lenger bærer. Dåpsbarna forstår ikke hva du sier, men sakramentet innlemmer dem i Guds folk. Den skriftende bringes tilbake til dåpens nåde når du uttaler absolusjonen og han eller hun gjør den botshandling du har pålagt. Du nærer det kristne folk med kommunionen, om de forstår de ord du har uttalt eller ikke – som tilfellet ofte vil være i en utpreget innvandrerkirke.

Den vanskelige setning i vårt evangelium lyder: Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner. Gi ditt liv hen i ydmyk og utrettelig tjeneste. Det du ikke selv råder over av krefter og visdom, vil din himmelske Far gi deg når du trenger det. Og, det folk som har kalt deg ved sin bønn, vil bære deg med bønn og medarbeiderskap.

Måtte han, som har begynt den gode gjerning i deg, også fullende den.

av Heidi Øyma publisert 29.03.2024, sist endret 06.05.2014 - 16:46