2014: Syndens sommer?
Av Hans Fredrik Dahl – professor emeritus i medier og kommunikasjon, UiO. Først trykt i Signert-spalten i St. Olav kirkeblad, nr. 4/2014.
For en sommer! I 2014 har verdens ulykker formelig stått i kø.
Borgerkrigen i Syria som ingen ende vil ta, Gaza-krigen som igjen har brakt palestinere og israelere i nærkamp, IS-herjingene i Irak som truer med religionskrig i den helt store skala … sjelden så man slike trusler formørke en ellers uskyldig sommer. Og ikke bare fra fjerne verdensdeler – hundreårsminnet om utbruddet av Første verdenskrig har brakt fram bilder i vår europeiske hukommelse som vi kanskje helst vil glemme. Men man skal ikke ha lest mange kapitler av Christopher Clarks bestselger «Søvngjengerne» før man blir minnet på at Europas store ulykke var sørgelig selvforskyldt, eller pint seg gjennom slag-skildringene i Ken Follets «Kjempenes fall» før man blir rystet av hva våre egne oldeforeldre gjorde og trodde på.
La oss likevel spørre: hva har emosjonelle rystelser av denne art å si for oss kristne – bortsett fra at vi selvfølgelig ser oss lei på medmenneskers vegne og beklager all krig?
For min egen del må jeg si at verdens gru dessverre bringer den grunnleggende tanke om arvesynden opp i bevisstheten.
Jeg hører motforestillingen. Arvesynden! Kan noen tro på den, trekke den gamle myte om menneskets ulydighet for Gud fram i sammenheng med noe moderne og virkelig? Et eple, var det ikke; og en straff som skulle forplante seg gjennom slektsledd etter slektsledd like til tidenes ende?
I det hele tatt synden, kan noen tro på den i 2014? Mange ting gjør dette begrepet fjernt og gammeldags. Det er vel bare kristen ortodoksi som hevder at mennesket er syndig av naturen, og at «arvesynden» sprer seg gjennom historien ved å gjøre den enkelte «skyldig» slik at hun eller han må tilstå sin brøde og be om forlatelse før noen hellig handling kan finne sted i kirken: «Jeg har syndet meget, i tanker og ord, gjerninger og forsømmelser.» Motsatt da idealet om det frie, sterke mennesket, som uplettet av enhver nedarvet skyldfølelse går gjennom livet med hevet panne, idet man forakter de jamrende kristne og deres gammeldagse selvplageri. Det frie mennesket tar på seg individuell skyld, selvfølgelig, og bærer ansvaret for egne misgjerninger, men forkaster enhver tanke om en arvelig synd.
Men er de så forskjellige? Begge taler om frigjøring; den kristne gjennom nåden, humanisten gjennom selverkjennelsen. I begge tilfeller altså en tilstand av «syndfrihet» eller «skyldfrihet», som i realiteten kan oppleves likt. I alle fall har den langt på vei like uttrykk, ved at den forstås som en befrielse eller frigjøring. For hva annet betyr det at mennesket blir frigjort, enn at det kaster av seg tyngsler som virker innskrenkende i én eller annen forstand? Det kan nok være ulike mål for den «frihet» som begge parter etterstreber, men det kan også være en viss likhet i selve begrepet om «frigjøring», kanskje. Hovedpersonen Paul Selmer i Sigrid Undsets store konversjonsromaner «Gymnadenia» og «Den brændende busk» elsker sin mor, til tross for at han velger katolisismen mens hun står fast i sin ungdoms kulturradikalisme, frigjøringsideene fra 1880-årene. Det skyldes ikke bare mor-sønn-kjærligheten, det skyldes en affinitet mellom de to personenes livsmål; at den konservative kristne og den radikale humanist dypest sett ikke er så ulike likevel. Deres menneskelige frihetstrang synes i alle fall ens.
Men hva kan man si om synden? Menneskenes synd i sin alminnelighet? Den er ikke blitt mindre i vår egen tid, snarere større. To verdenskriger, flere folkemord, fusjons- og fisjonsbomber, terrorbalanse og nedslaktning av sivile i tidligere koloniområder – kan man tenke seg noe verre? Og det tar ikke slutt, men forplanter seg gjennom slektsleddene? Det er vanskelig å se det 20. århundres synder som anomalier og beklagelige avvik, forbrytelser om man vil, snarere er de vel utslag av noe mer fundamentalt. Men av hva?
Enhver må her svare for seg selv. Den som skriver dette, har i en årrekke for sin del tumlet med problemene rundt nazismens og kommunismens brutalitet, og kan ikke slå bort tanken om en arvesynd. Den synes sørgelig aktuell også, og har å gjøre med den medskyld vi faktisk føler for det som har foregått i leirer og på slagmarker, i straffekolonier og på drapsfelt. De er medmennesker, ikke bare de lidende, men også de som påfører andre lidelse, de som i dag kjennes som perpetrators, gjerningspersoner. Hvordan skal vi kunne tenke om dem, annet enn innenfor begrepet om mennesket som slekt eller art, og innse at det innenfor denne art befinner seg en lyte eller en moralsk feil, som gjør at vi som individer kan komme til å handle slik som overgripere på alle sider har gjort?
Ikke bare er dette et filosofisk spørsmål. I den empiriske forskningen om stalinisme og hitlerisme, like fullt som gjennom denne sommerens nyhetsmeldinger, fornemmer vi at skyldspørsmål som tidligere ble skjøvet over på motparten og gjorde at en selv stod ren og uplettet, i dag behandles langt mer nyansert. Vi blir alle skyldige, på et vis. Jeg kan derfor ikke fri meg for å tenke at den gamle lære om arvesynd har mye for seg. Det er en feil ved mennesket, ikke sant. Det ser sin egen synd, og sørger over det.