Et stille rop fra våre søstre i Irak

Dominikanerordenens tilstedeværelse i det gamle Mesopotamia går helt tilbake til ordenenes startfase, da tre munker i 1235 reiste til Bagdad. Som andre kristne og øvrige religiøse minoriteter i landet, har også dominikanerinnene av Katarina av Siena måttet flykte fra terrorgruppen ISs ugjerninger. Gjennom jevnlige oppdateringer i brevs form forteller søstrene om den fortvilede situasjonen. Her følger et utdrag.

Forfatterinnen av disse brevene, søstrenes generalpriorinne sr. Maria Hanna,
sees her til høyre idet hun mottar sr. Aman Miriams evige løfter.
(Foto www.adriandominicans.org)

20. juli 2014
Kjære søstre, brødre og venner. Vi ønsker å oppdatere dere på situasjonen her i Irak, særlig i Nineve-provinsen. De to kaldeiske søstrene og de tre foreldreløse barna ble løslatt mandag 14. juli. (…) ISIS tok nøklene til klosteret deres i Mosul. Videre ga ISIS dem et budskap de skulle videreformidle til patriarken og biskopene. Budskapet er at de kristne har tre valgmuligheter: 1) konvertere til islam; 2) betale Aljizya (skatt) til ISIS; 3) forlate Mosul uten annet enn klærne de har på seg.

Patriarken i Den kaldeiske kirken, Mar Louis Sako, videreformidlet budskapet til kristne i Mosul via biskoper og ordensfolk og ba dem forlate byen så snart som mulig. De begynte å reise den 16. juli.

Den 18. juli fikk vi høre at ISIS begynte å beslaglegge eiendelene til kristne som forlot byen: penger, personlige dokumenter, pass, biler og verdigjenstander. (…) Eiendelene ble merket med bokstaven «N» for «Nasareer» (…).

Dette skapte frykt og gru i byene rundt Mosul, særlig i de nærmeste kristne byene, som Karakosh og Talkef. (…)

4. august 2014
Så langt er 510 familier fordrevet fra Mosul. Noen var heldige nok til å kunne dra før tidsfristen ISIS satte, noe som gjorde at de kunne ta med seg eiendelene sine. Ikke desto mindre forlot 160 av disse familiene Mosul uten annet enn klærne de hadde på seg. Alt annet ble tatt fra dem.

Disse familiene har et stort behov for hjelp og støtte. Folk i kristne byer som mottok flyktningene, åpnet sine hjem for å tilby mat og husrom til flyktningene. Folk viser en sterk vilje til å hjelpe, men det faktum at de ikke har fått lønn på to måneder (juni-juli), gjør det svært vanskelig for dem å tilby mer. (…) I Karakosh samarbeider innbyggere og kirker. Innbyggere tar imot flyktninger i hjemmene sine, og kirker forsørger dem. Derfor foretrekker flyktninger å komme til Karakosh. (…)

Når det gjelder situasjonen i Mosul, er det, som dere kanskje vet, Den islamske statens holdning at den skal herske i byen. Etter å ha fordrevet de kristne, iverksatte de egne retningslinjer for hellige steder, noe som gjorde folk sinte. Så langt er kirkene under deres kontroll. Kors har blitt fjernet. Men vi kjenner ikke omfanget av skade på bygningene. I tillegg til dette har også en del moskeer blitt angrepet. (…) Dessuten definerer ISIS regler som selv innbyggerne i Mosul ikke kan tolerere: som å tvinge unge mennesker til å slutte seg til dem, hindre kvinner fra å bevege seg utendørs og å håndheve en streng fortolkning av islamsk lov. Folk i byene rundt Mosul er redde for at ISIS vil utvide sin kontroll etter de muslimske festdagene. (…) Det har faktisk allerede begynt. ISIS utvider sonen de har kontroll over. I går (3. august) var det konfrontasjoner mellom ISIS og Peshmerga utenfor Mosul, mot nord. (…) De fleste kristne i byene Batnaya og Talkef har forlatt hjemmene sine. Situasjonen i Karakosh er på det nåværende tidspunkt rolig. Men det er frykt og gru blant kristne, og derfor har noen familier fra Karakosh forlatt byen og reist til Kurdistan. Noen har planer om å forlate landet, og noen blir. Uansett svekker dette kristnes følelse av tilhørighet til landet.

Vi er overrasket over at enkelte land i verden er tause om hva som skjer. Vi hadde håpet at det ville bli en sterkere internasjonal tilnærming til Irak, og kristne i Irak generelt. Når det gjelder vår kommunitet, ble våre søstre i Batnaya og Talkef tvunget til å forlate byen sammen med 99 % av innbyggerne. (…)

8. august 2014
Natten etter festen for Herrens forklarelse begynte skytingen etter midnatt, og den fortsatte frem til tolvtiden dagen etter. Om morgenen den 6. august falt mange granater over Karakosh. (…) Dette førte til at mange flyktet for livet fra byen. (…) Den 7. august begynte vi gradvis å skjønne at Peshmerga, som skulle beskytte Karakosh, trakk seg ut og etterlot byen uten beskyttelse. Alle var i sjokk, for den kurdiske regjeringen hadde lovet å beskytte Karakosh og de andre kristne byene. Samtidig begynte ISIS å nærme seg Karakosh, og innbyggerne begynte å forlate byen. Vi i kommuniteten gjorde oss raskt klare til å dra. Vi tok minst mulig med oss, for vi visste ikke hva vi burde ta med, og vi klarte ikke å forstå hva som egentlig var i ferd med å skje. Tretti søstre forlot Karakosh i tre biler, og to familier var med oss fordi de ikke hadde noe sted å dra til. Også tre fransiskanersøstre slo følge med oss. Da vi forlot klosteret, ble vi overrasket over å se et stort antall mennesker forlate byen til fots. (…) Vi var ikke alene om dette. Andre byer opplevde det samme marerittet. Kristne fra femten landsbyer, blant dem Karamles, Bartela, Bashiqa, Talkef, Baqofa, Batnaya og Telusquf, ble tvunget til å forlate hjemmene sine fordi ISIS nærmet seg. Våre medsøstre forlot også klostrene sine i disse byene. I Talkef ble en ung mann (Lugin) som sammen med en ung prest forsøkte å hjelpe en dame som ikke var i stand til å dra på egen hånd, skutt og drept av ISIS.

Flukten vår startet kl. 23.30, og før det bestemte vi oss for å be og motta den hellige kommunion så den ikke ville bli vanhelliget dersom ISIS kom inn i huset. Men i siste øyeblikk bestemte vi oss for å etterlate en bit i tabernaklet med en bønn om at den ville beskyttet huset og byen.

Da vi ankom veikrysset Mosul–Erbil, ble vi sjokkert over å se et stort virvar av biler som kjørte svært kaotisk mot Erbil. Synet lar seg ikke beskrive, ord kan ikke fullt ut gi et bilde av situasjonen. Menn, gravide kvinner, barn, funksjonshemmede, og eldre beveget seg mot Erbil. Det var kristne, shiamuslimer, yezedier og shabaker. Noen reise til fots, andre satt bak på pickuper, lastebiler, og motorsykler.

(…) Vi ankom klosteret 9.30, utmattet både følelsesmessig, fysisk og mentalt. Det vi så var uutholdelig. (…) Vi følte det som om vi var i et mareritt og ønsket at noen ville vekke oss, eller at alt ville være over ved morgengry. Men slik var det ikke. Vi opplevde faktisk en brutal virkelighet. (…)

Siden det ikke var plass til alle søstrene som kom fra Karakosh og Bartela, bor omlag halvparten av oss i Det kaldeiske seminaret, noe vi er svært takknemlige for. Samtidig foretrakk mange familier å bo i klosterhagen fremfor på gaten, så vi skaffet telt til dem. Våre medsøstre fra andre angrepne byer forlot også klostrene sine og reiste mot andre kurdiske byer. (…)

Hjelp oss å stoppe ondskapen.

17. august 2014
Katastrofen er overveldende, og vi kan ikke forstå alt som skjer. Våre kirkeledere forsikret oss om at den kurdiske hæren ville beskytte oss, men de trakk seg plutselig ut fra flere byer på Nineve-sletten, og vi måtte ta en rask avgjørelse om å reise. Byen er fullstappet av mennesker, men enn 75 000 har flyktet hit. I tillegg kommer folk som flyktet til andre byer, som Kirkuk, Zakho, Sulaimania og Akra.

Det er en enorm mangel på forsyninger, mat, vann, klær, medisiner, husrom og penger. Og Erbil kan ikke romme alle disse menneskene. Likevel gjør vi det vi kan. Alle søstre som er i stand til å jobbe, reiser rundt fra morgen til kveld og forsøker å hjelpe folk til å finne husly og mat, med hjelp fra Kirken og flyktningesentre.

Vi kan ikke sette vår lit til sentralregjeringen fordi den er i ferd med å dannes og er ute av stand til å beskytte minoriteter. I tillegg ser det så langt ut som om verdens regjeringer ikke seriøst tar affære mot ISIS. Folk har mistet tilliten til alt: til styresmaktene, til kurdisk beskyttelse, til Kirken, selv til internasjonale militærstyrker. Derfor ønsker 90 % av menneskene å reise sin vei. Men dette er slett ikke enkelt, i og med at så mange av dem ikke har pass eller reisedokumenter. Det andre valget folk har, er å bli, men det er enda mer vanskelig. Vinteren nærmer seg, folk kan ikke bo på gaten, barna deres har behov for å gå på skole, og de trenger arbeid for å leve. (…)

Vi søstre har forlatt nitten av stedene våre, deriblant klostre, skoler og barnehjem. I tillegg har vi blitt fortalt at klosteret og barnehjemmet vårt i Bartila har blitt tatt av ISIS. Også klostrene våre i Mosul og Talkef ble tatt (innbefattet en skole og en barnehage). (…)

23. august 2014
Vi fortsetter å dele vår daglige kamp med dere, i håp om at vårt rop vil nå ut til verden. (…)

Folk kan ikke holde det ut lenger. Byrden er for tung. I går uttrykte en ung mann at han heller ville dø enn å leve uten verdighet. Folk føler at deres verdighet har blitt revet fra dem. Vi blir forfulgt på grunn av vår religion. Ingen av oss hadde noensinne trodd at vi skulle komme til å leve i flyktningeleir på grunn av den.

Det er vanskelig å tro at dette skjer i det 21. århundre. (…)

I går ble 72 mennesker fordrevet fra Karakosh. (…) De som ankom i går, var i elendig forfatning. De måtte krysse Al-Khazi-elven (en sideelv til den store Zab) til fots fordi broen hadde blitt ødelagt. Det er fortsatt ganske mange ved elvebredden. Vi vet ikke hvordan de skal klare å komme seg til Erbil. Det avhenger av situasjonen og forhandlingene mellom Peshmerga og IS. Noen dro for å hente de eldre og de som ikke kan gå. En av våre søstre dro for å hente foreldrene sine og fortalte sin historie. En annen kvinne fortalte at hun hadde blitt atskilt fra mannen sin og barna sine. De er sannsynligvis blant dem som er igjen på den andre bredden, ellers er de kanskje blant gislene IS har tatt. En tre år gammel datter ble også tatt fra fanget til moren sin, og hun vet ingen ting om henne. (…)

I tillegg kjenner vi til fire kristne familier som har vært fastlåst i Sinjar i over tre uker. De er sannsynligvis i ferd med å gå tom for mat og vann. Hvis de ikke får hjelp, kommer de til å dø der. (…)

Når det gjelder vår kommunitet, vet vi at klosteret i Talkef blir brukt som IS-hovedkvarter. Vi vet også at de har tatt klosteret vårt i Karakosh. De som nylig har ankommet, har sagt at alle de hellige bildene, ikonene og statuene er ødelagt. Kors har blitt fjernet fra kirketakene og er erstattet av IS-flagg. (…)

Husk oss i deres bønner.

PS! Vær så snill og del brevet med andre. La verden høre ropet til de fattige og uskyldige.