Den hellige Amatus Ronconi (~1225-1292)

Skytshelgen for Saludécio

Den hellige Amatus Ronconi (it: Amato) ble sannsynligvis født rundt 1226 i Saludécio (i middelalderen S. Lauditius) mellom Rimini og Pésaro i regionen Emilia-Romagna i Nord-Italia. Han kom fra en rik familie og var andre sønn av Felice Ronconi og Santa Marchini, vanligvis kjent som Santuccia. Men han mistet tidlig sine foreldre, og han tilbrakte barndommen i familien til sin eldre bror Giacomo. Som yngre sønn av en grunneier hadde han ingen formue, så han arbeidet som bonde og som gårdsdreng i likhet med alle andre i samme situasjon.

Den unge Amatus bestemte seg for å leve i henhold til evangeliet i en ekte fransiskansk spiritualitet som han hadde lært i fransiskanerklosteret Formosino, et lite kloster på Monte Formosino, mellom borgene Montegridolfo og Mondaino, grunnlagt av den hellige Frans av Assisi selv for sine brødre. Han ble medlem av den fransiskanske tredjeordenen, som opprinnelig var kjent som Botsbrødre og -søstre, men fikk senere navnet fransiskanertertiarer (Tertius Ordo Franciscanus – TOF eller Tertius Ordo Secularis Franciscalis – TOSF). I 1976 ble navnet endret til «Den sekulære fransiskanerordenen» (Ordo Franciscanus Saecularis – OFS), og ordenen er approbert og anerkjent av Den hellige stol under dette offisielle navnet.

Frans av Assisi var alltid inspirasjonen til Amatus’ liv i bot og veldedighet, og i likhet med Frans valgte Amatus å være på reise. Han foretok en valfart til Rimini for å ære relikviene av den hellige biskop Gaudentius (it: Gaudenzio) og til Monte Titano for å besøke grotten til den hellige diakonen Marinus (it: Marino). Han gikk også fire ganger til den berømte helligdommen for den hellige apostelen Jakob (sp: Santiago) i Compostela i Spania, for å ære apostelens legeme.

I løpet av disse vandringene utførte han mirakler ifølge biografen Domenico Franzoni, som forteller om en død person som ble brakt tilbake til livet i byen Compostela. Drakten som Amatus hadde på seg, var felles for alle pilegrimer: en tunika med et skinnbelte rundt midjen og en kappe som dekket skuldrene, og på føttene solide sko eller enkle sandaler for å beskytte fotsålene. Han bar også en skulderveske hvor han hadde nødvendige personlige eiendeler og brødet han hadde mottatt som almisser. Rundt halsen bar han et skjell som bare pilegrimer på vei hjem fra Santiago hadde det privilegium å bære som et vitnesbyrd om hans reiser. Emblemet for helligdommen i Santiago ga stor respekt til den som bar det.

I likhet med den hellige Benedikt av Nursia hadde Amatus Ronconi valgt å være bonde, og han delte sitt liv i mellom reisene og livet på markene. Han bodde sammen med sin søster Clara i et hus på Monte Orciaro som hans eldre bror Girolamo hadde gitt ham som en del av farsarven. Det lå langs veien fra Rimini til Roma via Urbino, og der viet Amatus seg til å ta seg av fattige og pilegrimer. For dem bygde han et lite hospits på Monte Orciano, viet til Jomfru Marias fødsel. Det eksisterer fortsatt og kalles nå «Den salige Amatus Ronconi hvilehjem» (Casa di Riposo Pia Beato Amato Ronconi). Pilegrimene strømmet ustanselig til for å finne gjestfrihet, mat og en seng å sove i.

Amatus’ slektning Lansberga foreslo for hans søster Agnes et ekteskap mellom seg og Amatus, og da han avslo fordi han ville leve permanent i kyskhet, spredte hun bakvaskende rykter om at Amatus avslo ekteskap fordi han var involvert i et incestuøst forhold til sin søster Clara. Det sies at Amatus som et resultat av denne bakvaskende anklagen, begynte å piske den nakne ryggen med vinduene lukket. Et vitne skal ha sett hans klær opphengt, ikke festet til en spiker i veggen som vanlig, men på en solstråle som kom gjennom sprekkene i et vindu.

Amatus tok imot pilegrimer og ga dem mat, og når forsyningene tok slutt, skaffet han nye på mirakuløst vis. Blant miraklene som er overlevert i den folkelige tradisjonen, er det mest kjente det berømte turnips-mirakelet. En dag hadde han ikke mer turnips å tilby de mange pilegrimene. Det var sådd nye turnips i hagen den morgenen, og da søsteren Clara fortalte sin bror om den totale mangelen på mat, sa han at hun skulle gå til hagen og plukke det som Herren hadde gleden av å gi dem. Clara gikk ut og kom tilbake med et lass av turnips, usedvanlig store, høstet der de var blitt sådd om morgenen.

Amatus Ronconi ble ikke bare fulgt av folket, men han ble også oppsøkt av adelen, ikke bare på grunn av de miraklene han utførte, men også for å få råd eller for å bønnfalle om hans forbønn. Han foretok sine lange pilegrimsreiser for å oppleve vanskelighetene ved virkelig fattigdom, men også for å dempe den voksende bølgen av entusiasme som omga ham.

Under hans femte pilegrimsreise til Compostela ba en engel ham om å gå hjem fordi hans liv snart ville ta slutt. Amatus returnerte umiddelbart til Italia, og i det berømte benediktinerklosteret (Ordo Sancti Benedicti – OSB) San Giuliano i Rimini fikk munken Don Salvo kunnskap om denne åpenbaringen, og han ba om at hospitset på Montr Orciano alltid måtte forbli et sentrum for nestekjærlighet. Den 10. januar 1292 testamenterte bror Amatus OFS hele sitt innbo og sitt hjem til benediktinermunkene, inkludert hospitset og kapellet som han hadde bygd til ære for Jomfru Marias fødsel. Han etterlot seg også en skriftlig beskjed om at hans legeme skulle begraves i kapellet i dette hospitset.

Amatus Ronconi døde i en svært fattigslig seng i sin celle den 8. mai 1292, 66 år gammel. Ifølge overleveringene fra den eldste tradisjonen ble hans legeme i lang tid etter hans død vist frem for de troende som kom for å ære det. Det gikk mange dager, men i stedet for en stank av forråtnelse avga legemet en duft av paradis, mens det forble rosa og vakkert. Mange gjenvant helsen ved å berøre hans legeme. Etter rekviemmessen ble hans legeme etter eget ønske gravlagt i hospitsets kapell på Monte Orciaro. Helt fra hans død begynte folk å kalle ham salig. I et dokument datert 26. mai 1304 bekrefter den pavelig legaten, kardinal Frans av Sant’Eusebio, donasjonen i testamentet som ble skrevet til munken Salvo, «prior for hospitalet til den salige Amatus», og han innvilget avlat til dem som ville besøke den saliges grav.

Hospitsets kapell ble ødelagt av en brann i mai 1330, og da ble hans legeme lagt på en vogn som ble trukket av okser til sognekirken i Saludécio. Det var under denne hastige translasjonen at det berømte alm-mirakelet fant sted. Etter gravleggingen ville oksene som fraktet den salige Amatus’ legeme, ikke fortsette, så den utslitte okseføreren plantet sin stav i bakken ved utgangen fra kirken, og deretter kunne ingen fjerne den. Dette ga opphav til en alm, og foran dette miraklet applauderte alle. Fra da av og til denne dag har treet blitt kalt «den salige Amatus’ alm». Dette almetreet ble omgitt av en mur midt på plassen der han hadde sine røtter, og deretter ble det plassert i det første huset på venstre side av hovedgaten som førte til torget.

Den salige Amatus Ronconis viktigste biografer var Sebastiano Serico, Francesco Modesti og Giuseppe Sabini, men historien om Amatus er hovedsakelig overlevert i den folkelige tradisjonen. Fra 1200-tallet og frem til i dag forteller folk i Saludécio om de utallige miraklene som Amatus utrettelig bevirket for de fromme som påkalte ham. Siden september 1804 har den nye kirken omgitt Amatus’ legeme i sitt kapell. Den ble bygd i løpet av årene under Napoleons okkupasjon av sognepresten Don Antonio Fronzoni etter tegninger av arkitekt Achilli Cesena. Dit strømmer det til pilegrimer uten avbrudd som kommer for å bønnfalle eller å takke sin helgen.

Den 3. mai 1930 ble hans legeme funnet fortsatt friskt og helt bevart i anledning den høytidelige identifikasjonen av hans relikvier. De ble stedt til hvile i et glasskrin, et praktfullt verk av kunstnere fra Faenza. Mirakuløst nok forble glasskrinet helt uskadd etter de allierte bombene som i august 1944 ble sluppet over Saludécio og la sognekirken helt i ruiner. Blant ruinene fant de troende i september skrinet til den salige Amatus uten sprekker i det glasset som beskytter legemet.

Den første skrinet av jern, fattigslig og strengt, står ved siden av som et vitne om alle bønner og tårer og mirakler i tidligere århundrer. De to lampene som alltid står foran det vakre glasskrinet, ble laget ved å smelte sammen alle de små votivgaverne av sølv, som alle var et svar på en bestemt nåde. Salen ved siden av kapellet er dekket med plater eller malte lerreter med ordene «for mottatte tjenester». De representerer alle dem som har bedt til den salige Amatus. På veggene er hengt opp våpen, bandasjer og krykker som vitner om mennesker som var blitt helbredet for alvorlig skade eller sykdom.

Omsorgen for Amatus’ legeme ble betrodd til Compagnia del Beato Amato, som ikke favorisere en spredning av kulten, som forble hovedsakelig lokal, med en viss spredning til regionen Marche. Amatus ble saligkåret ved at hans kult ble stadfestet den 17. april 1776 av pave Pius VI (1775-99) etter avslutningen av en vanlig helligkåringsprosess fremmet av byen Saludécio i 1774.

I 1997 fremmet sognet San Biagio i Saludécio og La Pia Unione del Beato Amato (som fra 1919 har erstattet brorskapet av samme navn) prosessen for helligkåring av Amatus. Bispedømmets undersøkelse ble gjennomført i mai 1999 og deretter oversendt til Helligkåringskongregasjonen i Roma. Den 9. oktober 2013 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av pave Frans, og den 16. april 2014 ble et nytt mirakel på hans forbønn godkjent. Det skjedde i Modena i 1949 og den kanoniske undersøkelsen av det ble avsluttet i 1994.

Den 23. november 2014 ble Amatus helligkåret sammen med fem andre av pave Frans i Roma. Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum er dødsdagen 8. mai.

Kilder: Benedictines, Index99, KIR, Patron Saints SQPN, santiebeati.it, newsaints.faithweb.com, visitaresaludecio.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 17. juni 2006