Medlemskap i Den katolske kirke

Sammenfatning av kirkerettens [den interne katolske retts] bestemmelser

Nedenfor siteres det hovedsakelig fra Den kanoniske lovbok (Codex Iuris Canonici). Oversettelsene fra latin til norsk er mine.

Medlemskaps tilblivelse

Det finnes ikke noe bestemmelse som direkte og uttrykkelig sier hvordan man blir medlem av Den katolske kirke. Likevel fremgår dette klart – om enn indirekte – av en del bestemmelser der det religiøse grunnlag for tilhørighet er «trosbekjennelse, sakramenter og kirkelig styring». Dette må sees i forhold til det juridiske grunnlag som regulerer hvem som er underlagt de kirkelige lover, nemlig personer som er døp i eller etter dåpen opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap (ofte omtalt som «konvertitter».) I alle formelle sammenhenger er det disse personer som Den katolske kirke forholder seg til som «medlemmer» (med katekumenene [dvs. de som forbereder seg til å bli døpt] som en slags «foreløpige medlemmer»).

At barn under syv år ikke er underlagt den kirkelige lovgivning, er en helt annen problematikk som ikke berører deres medlemskapsstatus.

Også personer døpt utenfor Den katolske kirke, ansees å ha en viss tilhørighet til denne (noe som i noen tilfeller gir dem rettigheter innen Den katolske kirke). Fra 1983 gir dette dem ingen plikter i forhold til Den katolske kirke og spiller ingen rolle i den mer juridiske medlemskapsforståelse.

       Kan. 205 – Fullt i Den katolske kirkes fellesskap på denne jord befinner de døpte seg som forenes med Kristus i dens synlige organisme, nemlig ved båndene trosbekjennelse, sakramenter og kirkelig styring.

       Kan. 206 – § 1. På en spesiell måte knyttes katekumenene sammen med Kirken, nemlig de som – beveget av Den Hellige Ånd – med eksplisitt vilje søker å bli innlemmet i denne og derfor ved selve dette ønske blir forbundet med Kirken, likesom også ved troens, håpets og kjærlighetens liv som de lever; alt nå hjelper Kirken dem frem som sine.

       § 2. Kirken viser en spesiell omsorg for katekumenene; samtidig som den innbyr dem til å føre et evangelisk liv og fører dem inn i feiringen av de hellige riter, innrømmer den dem allerede forskjellige prerogativer som er særegne for de kristne.

       Kan. 11 – Rene kirkelige lover påligger dem som er døpt i Den katolske kirke eller opptatt i samme, som i tilstrekkelig grad er ved fornuftens bruk og som – medmindre noe annet uttrykkelig forutsettes i gjeldende rett – har fylt syv år.

Det avgjørende for om en dåp innebærer opptagelse i Den katolske kirke, er ikke om den er utført av en katolsk prest, men om den er utført med den intensjon å være en katolsk dåp. Således vil «nøddåp» utført av en katolsk kvinne av hennes eget barn være å anse som opptagelse i Den katolske kirke, likeså dåp utført i tilsvarende tilfelle av f.eks. jordmoren (uavhengig av hennes religiøse tilhørighet). Overlever barnet, vil det senere ofte bli holdt en bekreftende seremoni i kirken; men den er uten rettslig betydning.

         Personer som er døpt utenfor Den katolske kirke, opptas ved særskilt seremoni i Den katolske kirkes fulle felleskap. Denne er det i utgangspunktet diøcesanbiskopen (den lokale biskop) som må utføre, eventuelt en prest etter at opptagelsesoppdraget (ved mandat) av biskopen er overdratt til presten. Reglene finnes i selve ritualet, jf. Vokesendåpsritualet (utgitt 6. januar 1972), appendiks (Ritual for opptagelse av gyldig døpte i Den katolske kirkes fulle fellesskap), nr. 8:

Det tilligger biskopen å oppta en kandidat. Dog har den prest som han overdrar det til å gjennomføre feiringen, fullmakt til å konfirmere kandidaten under selve opptagelsesritusen – medmindre den som opptas alt gyldig har mottatt konfirmasjonen.

Jf. videre:

       Kan. 883 – Ut fra selve den gjeldende rett innehar følgende fullmakt til å forrette konfirmasjon:

                   2° mht. den person det handler om: den prest som i kraft av embete eller mandat fra diøcesanbiskopen døper en som er kommet over småbarnsstadiet, eller opptar en som alt er døpt, i Den katolske kirkes fulle fellesskap;

Døpte barn blir opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap uten noe seremoni, men ved foreldrenes uttrykte ønske om barnets tilhørighet til Den katolske kirke.

Medlemskaps opphør

Kirkeretten forutsetter at et medlemskap aldri opphører. Fra 1983 til 2009 fantes det noen regler om å «falle fra [Den katolske kirke] ved en formell handling». Disse innbar at noen av de av Kirken definerte rettigheter og plikter ved medlemskap i Den katolske kirke opphørte å gjelde for den «frafalne». Bestemmelsene skapte flere problemer enn de løste og ble derfor avskaffet.

Det er mulig for et medlem å distansere seg fra Den katolske kirke ved apostasi (avvisning helt av den kristne tro), heresi (hårdnakket fornektelse etter mottagelse av dåpen av en guddommelig og katolsk trossannhet som er gjenstand for tro) eller skisma (vegring av underkastelse under Den romerske pave eller av kommunion med kirkemedlemmer undergitt ham), jf. kan. 751. Dette innebærer at vesentlige av vedkommendes rettigheter i Den katolske kirke opphører, men ikke at medlemskapet – sett fra Kirkens synsvinkel – opphører. Heller ikke de strengeste kirkestraffer som ekskommunikasjon innebærer opphør av medlemskap i Den katolske kirke.

I mange land operere den statlige lovgivning med utmelding av trossamfunn som en rettighet. Det vil variere hvilke konsekvenser dette får for medlemmets forhold til Den katolske kirke – ut over de konsekvenser som medlemmet selv trekker. Noen steder (f.eks. i Tyskland) lar den lokale kirkelige lovgivningen dette få store konsekvenser i form av rettighetstap i Kirken, andre steder små eller ingen konsekvenser.

Fordi Kirken ikke har – eller ønsker å ha – noen utenomkirkelige tvangsmidler for å sette igjennom konsekvenser av kirkelig definert medlemskap i Den katolske kirke overfor personer som distanserer seg fra denne, vil konsekvensene for det medlem som bryter med Den katolske kirke, først og fremst være indirekte, primært ved at vedkommende ved senere tilbakevending til Kirken betraktes som «medlem som blir forsonet med Kirken» og ikke som ikke-katolikk som blir medlem av Den katolske kirke.

Overfor statlige myndigheter opererer Kirken ikke med person som «medlem» som har «meldt seg ut» av Den katolske kirke. Her kan det også være aktuelt å operere med person som «innmeldt» selv om vedkommende av Den katolske kirke alt fra før var å anse som medlem av Kirken.

Medlemskapsregistrering

Det finnes ikke noe sentralt register over katolikkene (også omtalt som «kristtroende») i hele verden. Men det finnes en universell (verdensvid) registreringsordning. Den er knyttet til stedet hvor vedkommende ble døpt eller (som konvertitt) opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap. Her skal det føres «kirkebok» (dåpsbok) og i den skal dåp innføres. Det skal senere samme steds gjøres anmerkninger om alt av betydning som berører den enkeltes kirkelige status. I tillegg skal det føres en tilsvarende «konvertittbok».

         Attest på grunnlag av innføringen av dåp eller opptagelse vil derfor gi den beste bekreftelse på tilhørighet til Den katolske kirke, inklusiv på medlemskapets senere historikk.

       Kan. 535 – § 1. I hvert sogn må det være kirkebøker, nemlig dåpsbok, ekteskapsbok, bok for dødsfall og andre bøker ut fra bispekonferansens og diøcesanbiskopens forskrifter; sognepresten må se til at disse bøker føres nøyaktig og oppbevares omhyggelig.

       § 2. I dåpsboken innføres også konfirmasjon, foruten det som berører kanonisk status for kristtroende mht. ekteskap – dog så at forskriften i kan. 1133 står urokket –, mht. adopsjon og likeledes mht. mottagelse av geistlig ordinasjon, avgivelse av evig profess i ordensinstitutt foruten endring av ritus; på dåpsattest opplyses det alltid om disse innføringer.

       § 3. Hvert sogn må ha et eget segl; bevitnelser som gis om de kristtroendes kanoniske status, så vel som alle akter som kan være av juridisk betydning, må underskrives av sognepresten selv eller hans delegerte og forsynes med sognets segl.

Vokesendåpsritualet, appendiks (Ritual for opptagelse av gyldig døpte i Den katolske kirkes fulle fellesskap), nr. 13, bestemmer:

Navnene på de opptatte noteres i en spesiell bok, med tilføyelse av dag og sted for dåpen.

Lokal kirketilhørighet

Det katolske kirke er i all hovedsak territorielt organisert over hele verden, og da med «bispedømmet» som den grunnleggende enhet (tilsvarende status for prelatur eller «stift») og med «sognet» (menigheten) som den sentrale underenhet. En person får kirkerettslig sett tildelt «bopel» over alt hvor vedkommende beveger seg i verden, noe som innebærer lokale kirketilhørighet. «Bopelen» i kirkerettslig forstand er hhv. «diøcesanbopel» og «sognebopel».

         Det er ikke adgang til å bli medlem av Den katolske kirke og samtidig å frasi seg fremtidig tildeling av diøcesanbopel eller sognebopel.

         Bopelstildelingen innebærer spesielle bånd til bispedømmet og sognet i form av rettigheter og forpliktelser.

         Det territorielle bispedømme eller sogn har også forpliktelser overfor medlem av Den katolske kirke som midlertidig holder til i bispedømmet eller sognet, men uten at det innebærer at vedkommende får diøcesanbopel eller sognebopel der.

         Spesielt innebære alt dette at ethvert medlem av Den katolske kirke alltid et eller annet sted i verden vil ha sin «egen» sogneprest og biskop (også inkludert i begrepet «ordinarius»), med de forpliktelser det innebærer for vedkommende i forhold til medlemmet.

         Gjennomgående er alle verdens katolikker seg bevisst at uansett hvor de beveger seg på jorden, har de en eller annen form for tilhørighet til Den katolske kirke på stedet. Denne status (med de rettigheter og forpliktelser som den innebærer) er helt uavhengig av lokal «innmelding» eller «registrering».

       Kan. 102 – § 1. Bopel erverves ved tilhold på et eller annet sogns eller i det minste på et bispedømmes territorium når det enten er forbundet med det i sinne å forbli der bestandig dersom intet siden skulle tale for oppbrudd, eller det har strukket seg over en full femårsperiode.

       § 2. Midlertidig bopel erverves ved tilhold på et eller annet sogns eller i det minste på et bispedømmes territorium når det er forbundet med det i sinne å forbli der over i det minste tre måneder dersom intet siden skulle tale for oppbrudd, eller det i virkeligheten har strukket seg over tre måneder.

       § 3. Bopelen eller den midlertidige bopel på et sogns territorium betegnes som sognebopel; på et bispedømmes territorium betegnes den – selv om den ikke er innenfor et sogn – som diøcesanbopel.

       Kan. 107 – § 1. Så vel gjennom egen bopel som midlertidig bopel får enhver seg tildelt sin sogneprest og ordinarius.

       § 2. Egen sogneprest og ordinarius for en omstreifer er stedets sogneprest og ordinarius der omstreiferen for øyeblikket holder til.

       § 3. For den som ikke har bopel eller midlertidig bopel – medmindre man tenker på diøcesanbopel – er sognepresten på det sted der han for øyeblikket holder til, egen sogneprest.

       Kan. 383 – § 1. Når diøcesanbiskopen utøver det pastorale oppdrag, må han vise omsorg for alle kristtroende som er overdratt hans omsorg, hva enn deres alder, situasjon eller nasjonalitet er, så vel de som er bosatt på territoriet som de som for tiden befinner seg der; han må rette sitt apostoliske sinnelag også mot dem som på grunn av sin livssituasjon ikke kan nyte tilstrekkelig godt av den ordinære pastorale omsorg foruten mot dem som er falt fra den religiøse praksis.

       Kan. 528 – § 1. Det påligger sognepresten forpliktelse til å sørge for at Guds ord fullt og helt blir forkynt for dem som oppholder seg i sognet; derfor må han sørge for at de lege kristtroende undervises i troens sannheter, særlig ved homilien som holdes på søndager og påbudte festdager, foruten ved den kateketiske opplæring som gis; og han må anspore de former for innsats som fremmer en evangelisk ånd, også hva angår sosial rettferdighet; særskilt må han vise omsorg for den katolske oppdragelse av barn og unge; han må videre med all kraft anstrenge seg for at Evangeliets budskap også når frem til dem som har gitt opp den religiøse praksis eller ikke bekjenner den sanne tro, også ved å knytte til seg bistand fra kristtroende.

Rettigheter og forpliktelser som følge av kirkemedlemskap

Medlemskap i Den katolske kirke utløser – sett fra Kirkens synsvinkel – rettigheter og forpliktelser mellom medlemmet (den «kristtroende») og Kirken, spesielt det lokale bispedømme og sogn.

       Kan. 208 – På grunnlag av deres gjenfødelse i Kristus består det virkelig likhet mellom alle kristtroende mht. verdighet og virke, og i kraft av denne likhet samarbeider samtlige på oppbyggingen av Kristi legeme, alt ut fra den enkeltes stilling og oppdrag.

       Kan. 213 – De kristtroende har rett til å ta imot hjelp fra de geistlige hyrder, hentet fra Kirkens åndelige verdier, særlig fra Guds ord og sakramentene.

       Kan. 222 – § 1. Det påligger de kristtroende forpliktelse til å støtte Kirken i dens behov ved å stille til disposisjon for den det som er nødvendig for gudstjenesten, for innsatsen i apostolatet og som karitativ innsats samt for aktverdig underhold av dem som gjør tjeneste i Kirken.

       § 2. Det påligger dem også forpliktelse til å fremme sosial rettferdighet foruten – idet de kommer Herrens bud i hu – av egne inntekter å støtte de fattige.

       Kan. 1260 – Kirken har en selvskreven rett til fra de kristtroende å utbe seg det som er nødvendig for dens egne formål.

Den nordiske bispekonferanse gjorde 22. – 28. september 1984, sak 2.2.24, følgende vedtak:

Som følge av forskjellig utgangspunkt i NBKs ansvarsområder begrenser NBK seg til følgende bestemmelse [Wegen der verschiedenen Lage in den Sprengeln der NBK beschränkt sich die NBK auf folgende Bestimmung]:

De troende er forpliktet til å understøtte sine menigheter og sitt bispedømme økonomisk. [Die Gläubigen sind verpflichtet, ihre Gemeinden und die Diözese finanziell zu unterstützen.]

       Dette skjer gjennom frivillige bidrag i kollekten på søn- og helligdager og gjennom kirkebidrag som i størrelse i det minste tilsvarer kirkeskatten fastsatt av staten eller en viss prosent av inntektsskatten. [Dies geschieht durch freiwillige Beiträge zu Kollekten an Sonn- und Feiertagen und durch einen Kirchenbeitrag, der in seiner Höhe wenigstens vergleichbar ist mit der vom Staat festgesetzten Kirchensteuer oder einem Prozentsatz der Einkommenssteuer entspricht.]

Forpliktelsen til å yte «kirkebidrag» må muligens forstås som en avtalemessig forpliktelse mellom Den katolske kirke og dens enkelte (ikke utmeldte) medlem. I hvert fall dreier det seg om en kirkelige forpliktelse. Ved «registrering» som medlem av Den katolske kirke i Norge, innfris vesentlige deler av forpliktelsen av stat og kommune.

Viten om og samtykke til registrering

«Innmelding» i Den katolske kirke et eller annet sted i verden må ansees som viten om og samtykke til å bli betraktet som medlem av norsk bispedømme i Den katolske kirke ved flytting til Norge. Dette følger av at det er sikkert kirkelig rett at flytting til Norge fører til tilhørighet til Den katolske kirke i Norge. Denne rett er godt kjent blant katolikkene.

Flyttingen innebærer at rettigheter og plikter oppstår, uavhengig av registrering som medlem ut fra f.eks. trudomssamfunnslova. Eventuelt innebærer registrering «reduksjon» av de individuelle plikter.

Av dette følger at viten om og samtykke til å bli betraktet som medlem av norsk bispedømme i Den katolske kirke også må formodes å innebære viten om og samtykke til at man av bispedømmet «registreres» som medlem også etter trudomssamfunnslova.

Utfordringen ved registrering er derfor ikke av materiell, men av prosessuell art, dvs. å skaffe seg sikkerhet for at den som registreres alt er medlem av Den katolske kirke, at vedkommende ikke har trukket tilbake sitt formodede samtykke til registrering og at trudomssamfunnslovas øvrige bestemmelser (bosted, statsborgerskap, ikke-medlemskap i annet tros- eller livssynssamfunn) er oppfylt. 

Vedlegg 14
til Resultatet av arbeid med oppfyllelse av  pålegg fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus av 24. november 2014,
Oslo katolske bispedømme 16. mars 2015
Mgr. dr.iur.can. Torbjørn Olsen