Pavens budskap til Verdensdagen for sosial kommunikasjon: - Å lytte er mye mer enn bare å høre!

Pave Frans har publisert sitt budskap til den femtiende Verdensdagen for sosial kommunikasjon. Dagen markeres 8. mai, siste søndag før pinse. Den hellige far skriver blant annet at kjærligheten i sin natur er kommunikasjon, at kjærligheten gjør at vi åpner oss, lytter og deler med hverandre. Likesom Moses foran den brennende busken, tar vi av oss skoene på møtets «hellige grunn», hvor du snakker til meg. Her følger hele budskapet.

Kommunikasjon og barmhjertighet: et fruktbart møte

Det hellige Barmhjertighetsåret inviterer oss til å tenke over forholdet mellom kommunikasjon og barmhjertighet. Forenet med Kristus – den levende inkarnasjonen av den barmhjertige Gud – er Kirken faktisk kalt til å leve barmhjertigheten som særtrekket ved alt hun er og gjør. Det vi sier og hvordan vi sier det, hvert ord og hver handling, bør uttrykke Guds medlidenhet, ømhet og tilgivelse for alle. Kjærligheten er i sin natur kommunikasjon; kjærligheten fører til at vi åpner oss og ikke isolerer oss. Og hvis vårt hjerte og våre handlinger er inspirert av nestekjærlighet, av den guddommelige kjærligheten, så vil vår kommunikasjon bringe Guds kraft.

Som Guds barn er vi kalt til å være i kontakt med alle, uten unntak. På spesielt vis er det særegent for Kirkens språk og handlinger å formidle barmhjertighet og slik røre ved menneskenes hjerter og støtte dem under reisen mot livets fylde, som Jesus Kristus, sendt av Faderen, er kommet for å bringe til alle. Det handler om å ta imot Kirken vår Mors varme i oss og spre den rundt oss, slik at Jesus blir kjent og elsket; den varmen gir troens ord hold og tenner den livgivende gnisten i forkynnelsen og vitnesbyrdet.

Kommunikasjonen makter å bygge broer, å fremme møter og inkludering og slik berike samfunnet. Det er vakkert når noen anstrenger seg for å snakke og handle med omhu for å overvinne misforståelser, for å lege sårede minner og bygge fred og harmoni. Ord kan bygge broer mellom enkeltpersoner, familier, sosiale grupper og folk, - både i den fysiske verdenen og i den digitale verden. Må derfor våre ord og handlinger være slik at de hjelper oss å komme ut av fordømmelses- og hevnspiralene, som fortsatt fanger inn individer og nasjoner og fører til hatefulle ytringer. De kristnes ord, derimot, springer ut av ønsket om å få fellesskapet til å vokse, og selv når de kristne er nødt til å fordømme det onde med fasthet, forsøker de ikke å bryte relasjonen og kommunikasjonen.

Derfor vil jeg invitere alle mennesker av god vilje til å gjenoppdage barmhjertighetens kraft når det gjelder å helbrede sårede forhold og gjenopprette fred og harmoni i familiene og i fellesskapene. Vi vet alle hvordan gamle sår og bitterhet kan fange mennesker og forhindre dem i å ha kontakt og gjøre opp. Og det samme gjelder for forholdene mellom hele folk. I alle disse tilfellene er barmhjertigheten i stand til å få i gang en ny måte å snakke, og snakke sammen, på. Shakespeare har uttrykt dette godt: «Barmhjertigheten er ingen tvang. Den drypper fra himmelen som det milde regn på jorda under. Den er en dobbelt velsignelse: Den velsigner den som gir og den som får» (Kjøpmannen i Venedig, akt IV, scene I).

Det er ønskelig at også det politiske og det diplomatiske språket vil la seg inspirere av barmhjertigheten, som aldri gir tapt. Jeg appellerer først og fremst til dem som har institusjonelt og politisk ansvar, og til dem som er med på å forme den offentlige mening, om at de alltid må våke over hvordan de uttrykker seg om dem som tenker eller handler annerledes, og også om dem som kan ha gjort en feil. Det er lett å gi etter for fristelsen til å utnytte slike situasjoner og slik nøre opp mistilliten, angsten og hatet. Derimot trengs det mot for å orientere folk mot forsoningsprosesser, og det er nettopp slik positiv og kreativ dristighet som kommer med ekte løsninger på gamle konflikter og gjør det mulig å bygge varig fred. «Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet. [...] Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn» (Matt 5,7.9).

Jeg ønsker sterkt at vår egen måte å kommunisere på, så vel som vår tjeneste som prester i Kirken, aldri må uttrykke noen slags stolthet eller overlegenhet som over å ha beseiret en fiende, og at den aldri må ydmyke dem som etter verdens tenkemåte er tapere og ikke noe å samle på! Barmhjertigheten kan mildne hard motbør i livet og varme dem som bare har kjent dommens kulde. I vår kommunikasjonsstil bør vi overvinne den tankemåten som setter et skarpt skille mellom syndere og rettferdige. Vi kan og vi må dømme syndssituasjoner – vold, korrupsjon, utbytting og så videre – men vi kan ikke dømme menneskene, for bare Gud kan se til bunns i hjertene. Det er vår oppgave å formane dem som gjør galt, å si ifra om at visse handlemåter er dårlige og urettferdige, i den hensikt å sette ofrene fri og hjelpe dem som har falt til å reise seg opp igjen. Johannesevangeliet sier oss at «sannheten skal gjøre dere fri» (Joh 8,32). Denne sannheten er, når alt kommer til alt, Kristus selv. Hans milde barmhjertighet er målestokken for den måten vi forkynner sannheten og fordømmer urettferdigheten på. Vår hovedoppgave er å bekrefte sannheten med kjærlighet (jf. Ef 4,15). Kun ord uttalt med kjærlighet og ledsaget av mildhet og barmhjertighet treffer våre syndige hjerter. Med harde eller moralistiske ord og handlinger risikerer vi å få de som vi ønsker å føre til omvendelse og frihet, til å fjerne seg ytterligere, ved at vi forsterker deres følelse av å bli avvist og måtte forsvare seg.

Noen synes at visjonen om et samfunn grunnlagt på barmhjertighet er uberettiget idealistisk eller overdrevent overbærende. Men la oss prøve å tenke tilbake på våre første erfaringer med relasjoner - i familien. Foreldrene våre elsket oss og verdsatte oss mer for det vi er enn for våre evner og suksesser. Foreldre ønsker selvsagt det beste for sine barn, men deres kjærlighet avhenger aldri av om visse mål blir oppfylt. Foreldrehjemmet er stedet der du alltid blir tatt i mot (jf. Luk 15,11-32). Jeg ønsker å oppmuntre alle til å tenke på samfunnet ikke som et sted der fremmede konkurrerer og prøver å få overtaket, men heller som et hjem eller en familie der døra alltid står åpen og der vi forsøker å ta i mot hverandre.

Derfor er det grunnleggende å kunne lytte. Å kommunisere betyr å dele med hverandre, og det krever at vi lytter og tar imot. Å lytte er mye mer enn bare å høre. Å høre har med informasjon å gjøre; å lytte, derimot, handler om kommunikasjon og krever nærhet. Ved å lytte inntar vi den rette holdningen; vi er ikke lenger bare tilskuere, brukere, forbrukere. Å lytte betyr også å være i stand til å dele spørsmål og tvil, å gå et veistykke side om side, å frigjøre seg fra innbilningen å være allmektig, og ydmykt å tilby egne evner og gaver til tjeneste for det felles beste.

Å lytte er aldri lett. Ofte er det mer bekvemt å late som om man er døv. Å lytte betyr å være oppmerksom, å ønske å forstå, å verdsette, å respektere, ta vare på den andres ord. Når man lytter, finner det sted et slags martyrium, en selvoppofrelse; vi gjør igjen det som Moses gjorde foran den brennende busk: Vi tar av oss skoene på møtets «hellige grunn», hvor den andre snakker til meg (jf. 2 Mos 3,5). Å kunne lytte er en enorm nåde, det er en gave som man må be om for så å gjøre sitt ytterste for å praktisere.

Også e-post, tekstmeldinger, nettsamfunn og chat kan være fullt ut menneskelige former for kommunikasjon. Det er ikke teknologien som bestemmer om kommunikasjonen er ekte eller ikke, men menneskets hjerte og menneskets evne til å bruke de midlene som er til rådighet på en god måte. Nettsamfunn kan være til støtte for relasjoner og fremme samfunnets gode, men de kan også føre til en ytterligere polarisering og splittelse mellom personer og grupper. Den digitale verden er et offentlig møtested hvor vi kan enten kjærtegne eller såre hverandre, ha en meningsfull diskusjon eller angripe hverandre. Jeg ber om at det hellige året levd i barmhjertigheten «må gjøre oss mer åpne for dialog for å kunne bli bedre kjent med hverandre og forstå hverandre. Må det overvinne enhver form for lukkethet og forakt og fordrive alle former for vold og diskriminering» (Misericordiae Vultus, 23). Også på nettet kan vi bli bedre borgere. Adgangen til internett medfører et ansvar for den andre som vi ikke ser, men som er virkelig og har sin verdighet som må respekteres. Internett kan brukes på en god måte for å bygge et sunt samfunn som er åpent for å dele med hverandre.

Kommunikasjon, på forskjellige steder og måter, har utvidet mange menneskers horisont. Det er en Guds gave, og det er også et stort ansvar. Jeg liker å definere kommunikasjonens kraft som «nærhet». Møtet mellom kommunikasjon og barmhjertighet er fruktbart i den grad det genererer en nærhet som har omsorg, trøster, helbreder, holder følge og får oss til å være glade sammen. I en splittet, usammenhengende, polarisert verden betyr det å kommunisere med barmhjertighet å bidra til den gode, frie og solidariske nærheten mellom Guds barn og alle våre søsken i menneskefamilien.

Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse

av Adm — publisert 25.06.2022, sist endret 13.04.2016 - 11:57