Portinari-alterbildet: Hva en altertavle kan fortelle

Saken ble først trykket i St. Olav kirkeblad 4-2019

  

Hugo_van_der_Goes_004.jpeg

USIGNERT MESTERVERK:  Portinari-alterbildet er et hovedverk innen 1400-tallets maleri i Nederlandene, skapt i overgangen fra middelalder til renessanse. Vi kjenner både kunstner og oppdragsgiver, selv om verket er usignert. 

 

Det berømte altermaleriet er det eneste sikre verk av Hugo van der Goes, som i moden alder trådte inn i Augustinerordenen. Tavlen har en rik symbolikk, som gjør det interessant å gå nærmere inn i detaljene.

 

Tekst: Frode Haverkamp

 

Det dreier seg om et meget stort triptykon, 2,5 m høyt: et alterbilde med et midtparti og to sidefløyer som kan lukkes som dører over midtstykket. I lukket tilstand fremstiller det en bebudelsesscene i gråtoner, mens når det er åpent, ser man i midtpanelet en fødselsscene med Jesusbarnet, Maria og Josef, engler og tilbedende hyrder, og i høyre og venstre fløy ser vi donator-familien med sine skytshelgener.

Triptykonet var plassert på høyalteret i St. Egidio-kapellet i Sta. Maria Nuova i Firenze i annen halvdel av det 15. århundre

I 1650 ble det demontert og lagret forskjellige steder i kirken. Henimot 1870 ble alterskapet satt sammen igjen, og i år 1900 overført til Uffizi-galleriet i Firenze, der det har befunnet seg siden.

 

Kunstnerens liv

Så å si ingenting er kjent om verkets skaper, Hugo van der Goes, før han 5. mai 1467 blir fri mester i malerlauget i Ghent. Hvis vi antar at han da er nærmere 30 år gammel, ligger fødselsåret mellom 1435 og 1440. Hans ry vokste etter at han var opptatt i lauget, og han ble kalt til Brügge for å delta i utsmykningen av byen i anledning av bryllupet mellom Karl den dristige og Margaret av York 3. juli 1468. I arkivene kan man se at han utførte en del kirkedekorasjoner i Ghent, og i 1474 ble Hugo leder for malerlauget i byen.

Men året etter, mens han står på høyden av sin karrière, bestemmer han seg for å trekke seg tilbake fra denne verden, og Hugo flytter til augustinermunkene i Roode Clooster – «det røde kloster» et stykke utenfor Brussel. Her får han status av frater conversus, dvs. fullt religiøst medlem av kommuniteten, med en del praktiske arbeidsoppgaver. Han har det meget fritt; får fortsatt anledning til å male og til å ta imot fornemme gjester som oppsøker ham for å ta bildene hans i øyesyn.

På en reise til Köln i 1480 ble han plutselig en natt på hjemveien angrepet av en mental sykdom. «Han fremsa ustanselige klager om å ha blitt dømt og straffet med evig forbannelse, og ville endog legge morderhånd på seg selv». Hele sykdomsforløpet og priorens reaksjon og forsøk på å stille diagnosen og kurere hans mentale depresjoner, bl.a. med musikk-terapi, kan man lese om i beretningen fra en klosterbror. Hugo van der Goes dør som sinnsyk i klosteret i 1482.

 

BESTILLER OG HELGENER: I venstre fløy kneler han som
bestilte altertavlen,Tommaso Portinari, bak ham er hans to sønner
Antonio og Pigello. Stående bakenfor finner vi to helgener gjengitt
i langt større målestokk: den hellige Antonius og St Thomas.
I høyre fløy er Tommasos hustru Maria Baroncelli og datteren Maria,
med sine skytshelgener: Sta. Margareta og Sta. Maria Magdalena.

Hugo_van_der_Goes_004 2.jpeg

Hva vi ser

Altertavlen ble bestilt av den rike florentinske kjøpmannen Tommaso Portinari for St. Egidio-kapellet. Yttersiden av de lukkede dørene viser to rundbuede nisjer med diskrete arkitektur-ornamenter i hjørnene. I den ene sitter Jomfru Maria på en benk, som i en klostercelle. Hun har den ene hånden i en bok som ligger oppslått på en lesepult. Med den andre tar hun seg for brystet. Hun slår blikket ned, og over henne svever duen. I den høyre nisjen sees erkeengelen Gabriel, som tydeligvis akkurat har landet, siden han bøyer knærne. Han holder sitt verdighetstegn, septeret, i venstre hånd og peker med høyre opp mot himmelen.

I venstre fløy kneler han som bestilte altertavlen, Tommaso Portinari, med hendene samlet i tilbedelsesgestus, vendt mot den sentrale scenen. Bak ham er hans to sønner Antonio og Pigello. Stående bakenfor, med en anbefalende håndbevegelse mot den hellige familie, finner vi to helgener gjengitt i langt større målestokk: den hellige Antonius og St Thomas. I bakgrunnen er en fjellknaus hvor Josef og Maria klatrer ned en bratt sti. Eselet dilter etter og oksen følger.

I høyre fløy er Tommasos hustru Maria Baroncelli og datteren Maria, gjengitt på samme måte som faren og sønnene, med sine skytshelgener: Sta. Margareta og Sta. Maria Magdalena. I bakgrunnen har en tjener steget av hesten for å spørre en mann om veien, og lenger bak kommer de hellige tre konger med sitt følge, i et småkupert landskap. Noen tiggere sees mellom trestammene foran et vann. Både her og i den andre fløyen er alle trærne uten blader, og den overskyede himmelen virker vinterlig.

I midtpanelet finner hovedscenen sted i stallen eller den romanske ruinen i forgrunnen, i bakgrunnen kan vi se sauer og gjetere. Det nyfødte Jesusbarnet ligger alene på stengulvet, og fra den nakne kroppen stråler lys ut. Den knelende Maria ser på barnet med et bedrøvet uttrykk. Ved siden av søylen til venstre står Josef ved krybben, oksen og eselet. På motsatt side er tre tilbedende hyrder, den fjerde kommer løpende inn fra bakgrunnen. I forgrunnen ser vi et hvetenek, blomster og en gruppe engler på hver side. Mellom Maria og hyrdene er det også to knelende engler, og noen engler svever i luften.

Hugo innfører realisme i skildringen av hyrdene, og understreker det grove og folkelige; budskapet om frelse kom ikke til de mektige, men til de svake og vanskeligstilte. Josef har også fått en klart definert personlighet. Han har en fremtredende plass, om enn på en viss avstand fra barnet. Han står i profil, nesten som om det var et stifter-portrett. Lyskilden befinner seg oppe til venstre. Inne i stallen er det mørke.

 

SYMBOLTUNGT: Blomstersymbolene nådde sine store
høyder på 1400-tallet. Akeleier, nelliker og iris står i to vaser
i forgrunnen, og fiolene, som ligger på bakken,
har alle spesielle betydninger.
 

Hugo_van_der_Goes_004 3.jpeg Symbolene

I 1400-tallets bilder er ofte en dypere mening innebygget i de naturalistisk gjengitte elementene. Ting i den synlige verden omkring oss peker mot de himmelske sannheter som åpenbares i Den hellige skrift og hos kirkefedrene. De religiøse mysterier syntes mer fattbare gjennom fremstillinger i en gripbar form. «Nå ser vi i et speil og i en gåte, da skal vil se ansikt til ansikt.»

Blomstersymbolene nådde sine store høyder på 1400-tallet. Akeleier, nelliker og iris står i to vaser i forgrunnen, og fiolene, som ligger på bakken, har alle spesielle betydninger. Syv akeleier

er et bilde på Den hellige ånds syv gaver som ble skjenket Jesus ved fødselen. Fødselen (Visdom, Forståelse, Gode råd, Makt, Kunnskap, Fromhet og Gudsfrykt). «Ancoli» er det franske navnet på akeleier, og det blir assosiert med «Melankoli», som sammen med den mørkeblå farven peker mot Marias syv sorger. Dem var hun i stand til å bære fordi også hun hadde mottatt Jesu syv gaver. Sorgene relateres til syv hendelser i Jesu liv (Presentasjonen i Templet, Flukten til Egypt, Jesus som 12-åring i Templet, Korsbæringen, Korsfestelsen, Nedtagelsen av korset og Gravleggelsen). Syvtallet innebefatter også de syv kardinaldyder, som foruten Tro, Håp og Kjærlighet inkluderer de antikke: Måtehold, Visdom, Rettferdighet og Styrke. Nellik heter på nederlandsk «nagelbloem», og nellikene symboliserer korsfestelsens tre nagler. Fiolen er et symbol på ydmykhet.

Når St. Antonius (4. årh.) fremstilles med munkekutte og alderdomstegnet stokk, er det fordi han regnes som klostervesenets grunnlegger og ble hele 105 år gammel. Når han holder en bjelle i hånden, er det for å vise at han driver ut onde ånder og demoner. Når den tvilende apostelen Thomas holder en lanse, henspiller det på hans martyrdød: han ble drept med en lanse da han var på misjonsreise i India. Margareta av Antiochia motsatte seg å bli tvangsgiftet, ble slukt av en ildspyende drage, men slo korsets tegn, slik at dragen sprakk. Hun ble idømt dødsstraff, men på vei til retterstedet ber hun om at minnet om henne må være til hjelp for dem som lider smerter under barnefødsler. Hun er derfor skytshelgen for gravide kvinner. Vi ser henne stå på den fryktinngydende dragen. Maria Magdalena, som står ved siden av Margareta, kom for å salve Jesu legeme Påskemorgen. Hun ble assosiert med kvinnen som salvet Jesu føtter. Derfor bærer hun krukken med olje som sitt spesielle kjennetegn.

Oksen og eselet er nevnt i de apokryfe tekster, dessuten hos Esaias 1, 3. De representerer de laveste skapninger, som gjenkjenner Jesus som Guds sønn. Oksen stille og tilbedende, eselet uinteressert og likegyldig. Den romanske arkitektur representerer den gamle pakt. Kornneket i forgrunnen henspeiler på fødestedet Betlehem, siden ordet betyr «Brødhuset», direkte oversatt. Dette ble også satt i forbindelse med Johannes 6, 42, der Jesus sier: «Jeg er det brød som er kommet ned fra himmelen.» Man forbandt derfor brødet både med inkarnasjonen og eucharistien.

 

Hugo_van_der_Goes_004 4.jpeg

JESUSBARNET: Det nyfødte Jesusbarnet ligger alene på stengulvet, og fra den nakne kroppen stråler lys ut. Den knelende Maria ser på barnet med et bedrøvet uttrykk.

 

Hvorfor messeklær?

Englene som omgir Jesusbarnet er kledt som de assisterende ministranter ved den første høymesse for en ung prest. Ved slike anledninger bærer hovedcelebranten korkåpe, en stor, overbrodert kappe uten armåpninger. Diakonen, den laveste klasse av geistligheten, og underdiakonen bærer dalmatica, en drakt med korte ermer og splitter i sidene. Dalmaticaen var et plagg fra Dalmatia som ble motedrakt for romerne i det 3. århundre, og som ble embedskledning for diakoner fra det 9. århundre. Den symboliserer glede, frelse og rettferdighet. Alle messehjelperne er iført alba, en messeserk, eventuelt under messeklærne. Den er av hvit lin og var opprinnelig en tunica. Alba var Kristi drakt under bespottelsen for Pilatus, og den ansees for å symbolisere renhet og de frelstes evige glede. Engelen øverst til venstre i luften og den knelende nede til høyre bærer korkåpe, mens de to englene til høyre, bak den knelende, bærer dalmatica.

Det faktum at englene er iført disse høymesseklærne, viser tydelig at det fremstillingen vil konkretisere, er messeofferet: ofringen av Kristus på korset, som høymessen er en ublodig gjentagelse av. Sanctus, skrevet på kanten av korkåpen peker mot messen, men ingen av englene bærer messehagel, som den forrettende prest skulle være iført, fordi Jesusbarnet selv både er offer som skal ofres og presten som foretar ofringen. Den messehagel han har på, er det menneskelige kjød, som han tok på seg ved inkarnasjonen nettopp for at han skulle kunne ofre seg selv som soning for synden.

Dette er årsaken til at vi finner Jesusbarnet helt nakent, ikke bare i Portinari-alteret, men i en rekke tilsvarende fremstillinger. Det understreker at Gud ved inkarnasjonen iførte seg et menneskelig legeme som tegnet på sin funksjon som prest

 

Hugo_van_der_Goes_004 5.jpeg TIL DE SVAKE: Hugo innfører realisme i skildringen av hyrdene, og understreker det grove og folkelige;
budskapet om frelse kom ikke til de mektige,
men til de svake og vanskeligstilte.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

St Olav nr 4-19.jpg

Få St. Olav kirkeblad gratis i postkassen

St. Olav kirkeblad kan du lese gratis og digitalt på katolsk.no, bare klikk her. 

Du kan også tegne gratis abonnement på papirutgaven ved å fylle ut dette skjemaet. 

St. Olav kommer i fire utgaver av ca. 100 sider pr. år.