Den hellige Alban av Britannia (d. ~209?)

Mye har blitt skrevet om Alban gjennom tidene, men de historiske fakta er få. Den første kjente omtalen av ham er fra rundt 480, i Konstantius av Lyons biografi om den hellige Germanus av Auxerre, Vita Sancti Germani. Den hellige walisiske abbeden Gildas den Vise nevner ham i sin polemikk De excidio et conquestu Britanniae, «Om Britannias undergang og erobring» (rundt 540), mens den hellige Beda den Ærverdige skrev en fyldigere versjon på 700-tallet i sin Kirkehistorie, Historia Ecclesiastica gentis Anglorum (731), inkludert en livfull beskrivelse av henrettelsen og flere detaljer om tegn fra himmelen. Her er essensen av Albans legende:

Alban var en brite av romersk opprinnelse, en hedensk soldat og fremtredende borger som bodde i den store romerske byen Verulamium (Verulam), i dag byen St. Alban's i Hertfordshire nord for London. Byen var opprinnelig en samling av hytter av strå og leire som strakte seg langs Watling Street og senere ødelagt av hæren til krigerdronningen Boadicea.

Under kristenforfølgelser i landet ga Alban husly til en prest på flukt fra de keiserlige styrkene, og han ble så imponert av prestens tro at han etter flere dager med samtale og undervisning ble omvendt og døpt av ham. Da den romerske guvernøren i byen hørte et rykte om at presten skjulte seg i byen, sendte han soldater som gikk fra hus til hus på jakt etter presten, som senere ble navngitt som den hellige Amphibalus. Da Alban så at de nærmet seg, tok han på seg prestens kappe over hode og skuldre, og forkledd på denne måten åpnet han døren for soldatene. På denne måten slapp hans nye venn unna, men Alban ble selv tatt for å være presten og arrestert.

Han ble lagt i lenker og ført for guvernøren, som var til stede ved et offer til de hedenske gudene. Da kappen ble fjernet og det ble oppdaget at han ikke var den etterlyste presten, ble guvernøren rasende og forlangte å få vite hans navn. Han svarte: «Mitt navn er Alban, og jeg dyrker og tilber den levende Gud, som har skapt alle ting». Han bekjente at han var kristen og nektet å ofre til de hedenske gudene. Dommeren fikk ham pisket i håp om at det ville få ham til å falle fra, men da det ikke skjedde, ble han dømt til døden og skulle halshogges øyeblikkelig.

Halshoggingen av St. Alban og hans bøddels skjebne. Fra The Life of St Alban skrevet og illustrert av Matthew Paris (d. 1259)

Da Alban ble ført ut for å henrettes på Holmhurst Hill, kom han til en elv som gikk mellom bymuren og arenaen der han skulle dø. En stor folkemengde hadde samlet seg, og det fortelles hvordan vannet i elven delte seg slik at han og den store folkemengden som fulgte ham for å se på henrettelsen, kunne krysse den. En soldat som skulle fullbyrde dødsdommen, ble omvendt og nektet å utføre oppdraget, og det kom mange tegn fra Himmelen. Alban ble halshogd sammen med den nyomvendte bøddelen, den hellige Heraclius, og da Albans hode ble skilt fra kroppen, falt øynene ut på bøddelen. Den tredje martyren var presten, som da han hørte at Alban var arrestert i hans sted, skyndte seg til retten for å melde seg i håp om at Alban da kunne reddes. Ifølge Beda var den forbløffede guvernøren så imponert over miraklene at han ga ordre om at forfølgelsene skulle stanses. Beda legger til at disse miraklene fortsatt skjedde i hans levetid.

Beda er presis når det gjelder tid og sted: «Den hellige Alban led martyrdøden på den 22. dag av juni nær byen Verulamium, som engelskmennene nå kaller Verlamcestir eller Vaeclingacaestir». Men deler av legenden er helt opplagt lite troverdig, og året for Albans død er svært omdiskutert. Gildas og Beda tidfestet den til rundt 305 eller 301 under keiser Diokletian (284-305), men da hersket Konstantius Chlorus i Spania, Gallia og Britannia, og han hadde en kristen hustru, den hellige Helena, og i denne perioden var det ingen forfølgelser i Britannia.

I 1968 foreslo den engelske historikeren John Morris at Albans martyrium kan ha skjedd i år 209 i forfølgelsene under keiser Septimus Severus (193-211). Dette baserer han på tidlige manuskriptkilder som var ukjente for Beda, spesielt en kopi fra 700-tallet av et manuskript til Passio Albani, «Albans lidelseshistorie», funnet i Torino (Torino-manuskriptet). Der heter det: «Alban mottok en flyktende prest og tok på seg den drakten og kappen (habitu et caracalla) han bar og meldte seg selv for å bli drept i stedet for presten (…) og ble straks utlevert til den onde Caesar Severus». Gildas kjente denne kilden, men feiloversatte «severus» som et adjektiv og identifiserte feilaktig keiseren som Diokletian. Beda aksepterte denne identifikasjonen som et faktum og daterte Albans martyrium til denne senere perioden. Som Morris påpeker, hersket Diokletian bare i øst og ville ikke ha vært involvert i britiske saker i 304, mens Severus var i Britannia fra 208 til 211. Derfor daterer Morris Albans martyrium til 209.

Men denne teorien er også omdiskutert. Senere forskere, som for eksempel W.H.C. Frend og Charles Thomas, har argumentert med at en enkelt, lokalisert britisk martyrium i 209 ville ha vært uvanlig, og de har antydet perioden 251-59 (254?), under keiserne Decius (249-51) eller Valerian (253-60), som mer sannsynlig.

Alban er et interessant eksempel på en martyr som ble drept i amfiteatret utenfor byen, og på at hans relikvier ble gravlagt i et slags martyrium nær ved, en skikk som var kjent på kontinentet. Det er tradisjon for at martyriet skal ha funnet sted på Holmhurst Hill, hvor også en kirke og et skrin fantes på Bedas tid. Helligdommen må åpenbart ha overlevd de hedenske saksernes invasjon, og det er mulig at Verulamium var i Chiltern-enklaven som lenge motsto angelsaksisk invasjon. Ifølge Constantius av Lyon besøkte Germanus av Auxerre og den hellige Lupus av Troyes hans grav i 429 ved avslutningen av et besøk i England for å bekjempe det pelagianske kjetteri. I Albans helligdom takket de Gud for den suksessen misjonen hadde hatt, og de tok med seg jord fra Albans grav til sin relikviesamling, og til gjengjeld ga de andre relikvier av apostler og martyrer. En kult forbundet med Alban eksisterte allerede på 500-tallet, for Beda siterer en linje fra et av diktene (Carmina) til den hellige Venantius Fortunatus (ca 530-600): Albanum egregium faecunda Britannia profert («Fruitful Britannia holy Alban yields»).

Det store klosteret St. Alban's ble bygd senere på samme sted som kirken med skrinet. En historie om at skrinet gikk tapt og ble gjenfunnet ved et syn på den tiden kong Offa av Mercia (757-96) angivelig grunnla benediktinerklosteret i St. Alban's i 795, er usannsynlig. Albans relikvier ble æret der til reformasjonen, men Ely gjør med en viss troverdighet krav på et annet relikviesett etter en translasjon som abbed Fredrik gjorde en gang på 1000-tallet, men St. Alban's hevdet at Elys relikvier var falske.

St. Alban's sak ble ytterligere styrket ved en translasjon i 1129 og ved oppdagelsen av de angivelige relikviene til Amphibalus i Redbourn i 1177 og av det man trodde var Albans opprinnelige grav i 1257. De to siste oppdagelsene betviles imidlertid med rette av moderne historikere. Høyden var nemlig romersk kirkegård til 300-tallet, og det var et romersk mausoleum som munkene fant.

Albans kult blomstret under den økende betydningen til klosteret i St. Alban's, forsterket av de beste kunstneriske produktene fra Englands rikeste kloster. Disse inkluderer den vakre illustrerte biografien av Matthew Paris og det nye skrinet, som det er bevart deler fra. Kulten ble også spredt av Germanus av Auxerre til deler av Frankrike. Alban ga navnet til Albani kirke i Odense hvor kong Knut den Hellige ble drept i år 1086. Det spekuleres på om relikviene i kirken ble røvet under Knuts vikingtokter i England, men de kunne også ha kommet fra England da munker fra Evesham grunnla klosteret der. Den katolske kirken i Odense er oppkalt etter Alban.

Våpen for Matrei

Noen detaljer som er lagt til Albans tradisjon kommer fra sammenblandingen med den hellige Alban av Mainz (Albinus), som led martyrdøden i Mainz i Tyskland ved å bli halshogd av vandalene i 406. Et eksempel er våpenskjoldet for østerrikske Matrei, som viser Alban med sitt hode i høyre hånd og et sverd i venstre hånd, selv om den lokale kirken er viet til Albinus.

Albans relikvier kom angivelig til Roma. Etter at den tysk-romerske keiser Otto II (973-83) døde i Roma i 983, måtte hans enke Theofano, som var regent for sin treårige sønn Otto III (980-1002) sammen med den hellige erkebiskop Willigis av Mainz, straks vende tilbake til Tyskland for å forsvare sønnens rettigheter. Hun tok med seg relikviene av Alban (Albin) til Köln, hvor de ble bisatt i kirken St. Pantaleon, keiserinnens fremtidige gravkirke. I 1186 ble de lagt i et kostbart skrin, som i dag står i skattkammeret i domkirken i Köln. Det var mange kirkededikasjoner til Alban i Gallia og Rhinland, og ni engelske kirker var viet til ham. Hans skrin gikk tapt i 1549, da klosteret ble oppløst og bygningene ødelagt, men det meste av det ble oppdaget under ombygging i 1872. Skrinets sokkel ble restaurert og returnert til klosteret i 1991-93.

I juni 2002 ga kirken St. Pantaleon i Köln et kragebein (clavicula), som skal ha tilhørt Alban, til St Albans Cathedral, og det ble lagt i det restaurerte skrinet. St. Pantaleon er i likhet med St Albans Cathedral en tidligere benediktinsk klosterkirke. Det er fullt mulig at denne kirken fikk flere relikvier av Alban på 1500-tallet ved oppløsningen av klostrene i England, da mange slike relikvier ble smuglet utenlands for å hindre at de ble ødelagt.

Albans minnedag har vanligvis vært dødsdatoen 22. juni, men i den romerske kalenderen er han flyttet til 20. juni for å gi ham større prominens, siden de hellige Thomas More og John Fisher feires den 22. juni. Noen kilder sier også 21. juni, mens han står under 17. juni i Book of Common Prayer. Translasjonsfesten feires den 2. august, mens Ely feirer sin translasjon den 15. mai. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Han æres spesielt i St. Albans og i Angers.

Det finnes mange avbildninger av martyriet til Englands protomartyr, og kunstnere har særlig vært fascinert av historien om bøddelens øyne som falt ut. I kunsten avbildes Alban som kriger med et svært stort kors og et sverd, eller halshogd med hodet i en kristtornbusk like ved. Oppkalt etter ham er den største årlige festen som holdes i en historisk by i Sveits, nemlig Albanifest som feires i Winterthur, hvor St Alban er en av tre byhelgener.

I de første biografiene står det ingenting om prestens navn, heller ikke at han var verken martyr eller helgen, men likevel var han ansvarlig for omvendelsen av et stort antall til kristendommen før han ble tatt noen dager etter Alban og led martyrdøden ved å bli steinet til døde i Redbourn. Alle disse detaljene er hentet fra senere legender. En versjon sier at da presten hørte at Alban skulle henrettes i hans sted, styrtet han av sted for å melde seg i håp om at Alban kunne gå fri. I stedet ble han henrettet sammen med ham. Amphibalus er navnet som Geoffrey av Monmouth gir presten, og historien bak navnet er ganske interessant.

Historikeren John Morris skrev i 1968 om denne sammenhengen. Keiser Septimus Severus oppholdt seg i Britannia fra sommeren 208 til sin død i 211. Sammen med ham var hans hustru og to sønner, Antoninus Augustus og Geta Caesar. Antoninus var med sin far på hærtokt mot Skottland. Han hadde tjenestegjort i hæren ved Rhinen, og brautende bar han en slags tykk kappe som ble kalt en caracalla, som var populær blant offiserene i den hæren. Dette førte til at han fikk tilnavnet Caracalla.

Det synes som om et tidlig manuskript av Albans lidelseshistorie hadde en tilføyelse i margen, «et Caracalla», og dette betydde at Antoninus fulgte sin far på hærtoktet mot Skottland. Mye senere var det en kopist som visste at caracalla var en kappe, men ikke at det var oppnavnet på keiserens sønn, så han knyttet bemerkningen til Alban, to linjer nedenfor. I senere versjoner, da begrepet caracalla ikke lenger var i vanlig bruk, erstattet kopister det med den senere betegnelsen amphibalon. Dermed refererte manuskriptet ikke til Severus og hans medfølgende sønn, men til Alban og hans medfølgende bekjenner.

På 1100-tallet oppdaget abbed Simon av St. Alban's Abbey noen knokler i Redbourn, seks kilometer unna – de var trolig av en saksisk erobrer. Men han erklærte at de var av den hellige Amphibalus. Den livfulle, men ofte unøyaktige kronikøren Geoffrey av Monmouth skrev ned dette rundt 1136, og dermed hadde «den hellige Ytterfrakk» blitt skapt. Hans kult ble betydelig styrket da hans angivelige relikvier ble funnet, og deretter var han nært forbundet med Alban i skrevne beretninger og kunstneriske gjengivelser av martyriet.

Gildas skriver at de hellige Aaron og Julius av Caerleon medvirket i Amphibalus' flukt til Verulamium. De led martyrdøden i Caerleon, og det omtrentlige stedet for deres martyrium er velkjent lokalt. Mange kirker i Caerleon og Newport er viet til dem.