Bilde
R.I.P.: Fr. Gérard Marie Ketterer døde 6. juli i Paris, Frankrike. Han tjente Kirken som legbroder i St. Dominikus kloster i 51 år. Be for ham!
Foto:
Petter T. Stocke-Nicolaisen
Publisert 10. juli 2025
|
Oppdatert 14. juli 2025
Gérard-Marie Ketterer var født i Paris i 1938 og var delvis av adelig herkomst. Han rakk en høyskoleutdannelse i økonomi før han i 1960 trådte inn i dominikanerordenen for å bli klosterbror og prest. Da den fireårige prøvetiden var over, fikk han høre at han ikke var egnet til prestetjeneste.
Det må i utgangspunktet ha vært et sviende nederlag. Men Gérard ga ikke avkall på den retningen han hadde valgt; han fant en ny dør ved siden av den stengte, og ba om å få tjene sine brødre på livstid som legbror. Han ble ikke «pater», men livsvarig «frater», som er bror på latin.
I 1971 kom han til St. Dominikus kloster i Oslo og ble der til han for noen måneder siden ble sendt til brødrenes sykehjem i Paris. Han var en påfallende vakker mann, med en mektig svart hårmanke om sitt pariserbleke ansikt. Taus var han som en trappistmunk, men lærte å si på sitt særegne norsk det lille han ønsket å ytre.
Alle ble glade i ham, og han virket som en magnet på gamle damer.
Frater Gérard stod til tjeneste i alt, som husets økonom og regnskapsfører, som ansvarlig for innkjøp og snømåking, som kokk og messetjener, forsanger i tidebønnen, portvakt og postmester og vaktmester, religionslærer for franske barn – og så kunne han latin bedre enn de fleste patrene.
Han ble fort en velkjent skikkelse i Majorstustrøket, for han var stadig på farten på sykkel, og brakte klosterlivets kontemplative ro med seg ut i gatebildet. Alle ble glade i ham, og han virket som en magnet på gamle damer. Om kveldene ringte de til ham på cellen, der han satt trofast og lyttet til lange betroelser. De hørte gjennom hans taushet at han smilte til dem og forstod dem.
En av hans og klosterets beste venninner var gamle frøken Berntsen. Han var den eneste som fikk kalle henne Dagny. Hun hadde drevet pølsebod i Kirkeveien, og ble over hundre år gammel. Jeg stilte et par ganger som vikar når frater Gérard ikke hadde anledning til å bli med henne på handletur med danskebåten til Frederikshavn.
Klostrene har tradisjonelt noe som heter klausur – det vil si at det motsatte kjønn ikke har adgang til oppholdsrommene. Spørsmålet var om vi likevel kunne ansette en vaskekone, for de innvandrerguttene vi brukte, var ofte ukjent med orden og blinde for støv.
For første gang tok frater Gérard til motmæle, med et argument mot kvinner i klausuren vi nok ikke skjønte dybden i: «De har en annerledes lykt (lukt).» Han bøyde seg likevel for flertallet og samarbeidet helt og fullt med vaskekonen.
Han lærte meg hvor mye man kan spare på å servere forrett.
Han elsket Norge og ble norsk statsborger så snart det var mulig. Hver sommer gikk han en måned til fots, for eksempel i rett linje fra Oslo til Bergen, til Stavanger, til Trondheim. Det medførte nesten ingen utgifter, for han drakk av bekkene, og teltet og tørrmaten bar han på ryggen. Pariseren var en hardhaus, men han var tynn når han kom hjem.
Som kokk var han et funn, ikke bare gastronomisk, men også økonomisk. Han lærte meg hvor mye man kan spare på å servere forrett. Da kunne han trylle frem en smakfull og mettende suppe ved å kjøre rester fra gårsdagens middag i matmøllen med en passende buljong. Også potetene ble med. På en så solid bunn trengtes det mindre hovedrett, og ingen mat ble kastet.
Frater Gérard fikk et langt liv, men han levde det ikke for seg selv. I det tilsynelatende nederlagets stund ble all bitterhet kvalt av hans trang til å gi seg selv i tjenesten for sine brødre. Det er en bevegelse vi kjenner igjen fra selve det hellige evangelium.
Frater Gérard forvandlet sin ungdoms nederlag til en velsignelse for mange. Som det står i Davidssalmen: «De som sår med tårer, skal høste med frydesang.» Gud glede hans trofaste sjel.
Frater Gérard forvandlet sin ungdoms nederlag til en velsignelse for mange.
Requiemmesse 14. august
- Fr. Gérard-Marie Ketterer gravlegges i Paris fredag 11. juli. P. Arne Fjeld deltar på vegne av St. Dominikus kloster. En requiemmesse etterfulgt av minnestund feires i St Dominikus kirke torsdag 14. august kl. 18.30.
Se flere: