Søster Anne-Lise (Strøm) av Bebudelsen OP ble født i 1940. I 1961, året før Det annet vatikankonsil åpnet, trådte hun inn hos dominikanerinnene i Lourdes. De grunnla Lunden kloster i Oslo, hvor hun senere skulle bli priorinne i flere perioder.
Sr. Anne-Lise var altså novise og ung søster i Frankrike under konsilet, som hun beskriver som en etterlengtet begivenhet. Hun opplevde stemningen i Kirken på den tiden som åpen, engasjert og begeistret.
– Hvordan fikk du vite hva som skjedde i Vatikanet?
– Vi leste avisen i refektoriet under måltidene hver dag, og vi fikk med oss stort sett alle detaljer om det som ble diskutert og godkjent av Kirken. Det var kjempespennende. Jeg hadde også regelmessig kontakt med biskop Gran.
John Willem Gran OCSO (1920–2008), tidligere biskop av Oslo, deltok under de fire konsilperiodene fra 1962 til 1965 og skrev senere en bok om sine opplevelser av konsilet.
I ettertid går min takknemlighet til den lille skare ‘Tordenskjolds soldater’ som i det hjemlige stod rede til å bære byrdene og konsekvensene av en gjennomgripende reform som klart syntes å overstige vårt miljøs kapasitet og krefter.
Et konsildokument som gjorde inntrykk på den unge sr. Anne-Lise, var konstitusjonen om den hellige liturgi – Sacrosanctum Concilium – ikke minst fordi liturgien nå ble oversatt fra latin til morsmålet.
– Få av oss nykommere kunne latin, det måtte vi lære, men det å kunne synge tidebønner på et språk du umiddelbart forsto, var en stor berikelse, sier hun.
Ordensliv i endring
Sr. Anne-Lise nevner også fornyelsen av ordenslivet, som beskrevet i dekretet Perfectæ Caritatis av 28. oktober 1965. Hun forklarer at fornyelsen begynte allerede før Det annet vatikankonsil.
– Jeg ble katolikk 7. desember 1957, under pave Pius XII, som allerede hadde tatt skritt i retning av en reform i Kirken. Han hadde utgitt dokumentet Sponsa Christi om nonnenes liv, hvor han blant annet oppfordret til samarbeid og til at vi skulle arbeide til livets opphold.
Den pavelige klausur for kvinnelige ordenssamfunn med rent kontemplativt liv skal beholdes, men skal dog avpasses etter tiden og de lokale vilkår. Foreldede sedvaner skal oppheves, men her må man likevel lytte til de aktuelle klostres ønsker.
Etter konsilet ble forståelsen av klausur mer åpen, og det ble større forståelse for søstrenes familier og viktigheten av kontakten med dem, forteller hun videre.
En ny kirkeforståelse
Blant mye annet peker sr. Anne-Lise på den dogmatiske konstitusjonen Lumen Gentium, om Kirken som mysterium og institusjon, som hun mener utfylte det som manglet fra Det første vatikankonsil når det gjaldt læren om pavens ufeilbarlighet.
– Dokumentet inkluderte også Maria som en del av Kirken, og ikke som en som sto utenfor.
Selv om de enkelte biskoper ikke besitter noen ufeilbarhet, uttaler de ikke desto mindre ufeilbarlig Kristi lære når de, selv om de er spredt verden over, blir enige om en felles og definitiv avgjørelse i sin offisielle undervisning om tro og moral, dog på den betingelse at de bevarer det kirkelige fellesskap seg imellom og med Peters etterfølger.
Ifølge sr. Anne-Lise kom flere av endringene etter konsilet, blant annet bruken av morsmålet i liturgien, på grunnlag av en ny forståelse av Kirken.
– Det var ikke lenger presten med ryggen mot menigheten som representerte folket foran Gud, men det er presten med folket som frembærer hele Kirkens liv og anliggende, sier hun.
Hun viser til denne tanken hos dominikanerteologene Yves Congar (1904–1995) og Edward Schillebeeckx (1914–2009), som hadde innflytelsesrike roller under konsilet. Hun kjente dem begge.
Et annet aspekt ved Det annet vatikankonsil er at det åpnet for dialog med andre kristne, annerledes troende og ikke-troende. Sr. Anne-Lise beskriver denne utviklingen som viktig, ikke minst når det gjelder dialogen med jødene.
Presten vendt mot folket?
Konsildokumentene sier ingenting om hvorvidt presten bør stå vendt «mot øst» (ad orientem) eller «mot folket» (versus populum) under messen. Konstitusjonen om den hellige liturgi nevner bare at kirkebygg bør utformes slik at «folket kan delta aktivt» i liturgien (Sacrosanctum Concilium, nr. 124).
Underveis i konsilet kom Rituskongregasjonen imidlertid med instruksjonen Inter Oecumenici (26. september 1964), om implementeringen av liturgiske normer. Den nevner at hovedalteret helst bør være frittstående, slik at presten kan feire messen vendt mot folket (nr. 91).
I gjeldende «Generell orientering om Missale Romanum», som gir regler for messefeiringen, står det: «Alteret bør bygges adskilt fra veggen slik at man lett kan gå rundt det og feiringen der kan skje vendt mot folket (versus populum), noe som er å anbefale hvor det lar seg gjøre» (nr. 299).
Arv og veien videre
Konsilet har preget hele hennes liv fra den dagen det åpnet, forteller sr. Anne-Lise. Hun har en spesiell beundring for den hellige pave Paul VI, som fullførte konsilet og som måtte ta på seg det hun beskriver som belastninger i ettertid.
– Det var nemlig en opprivende prosess for mange, og flere forlot presteskapet og ordenslivet i den tiden. Det har gitt meg en spesiell dragning mot å be for paven og hans intensjoner.
– Hva er konsilets viktigste arv, og hva gjenstår å virkeliggjøre?
– Konsilets viktigste arv er fornyelsen av læren om Kirken, noe som kommer til uttrykk spesielt i liturgien, i berikelsen av messetekstene. Det gjenstår ennå å gå videre på den synodale veien og åpne for kvinner i den grad det er mulig ifølge tradisjonen.
Kvinnene arbeider allerede nå på de fleste vitale områder; det er ønskelig at de fullt ut skal kunne påta seg sin del av oppgavene i pakt med sin egenart. Det er alles ansvar å erkjenne og stimulere kvinnenes spesielle og uunnværlige andel i kulturlivet.
Les mer
