Det er lett å bli kulturpessimist.
I julen kan det være enda lettere enn i andre årstider. Det som fremstilles i den norske «juletiden» (altså fra slutten av oktober og frem til 26. desember) er ganske annerledes enn den kristne julefeiringens innhold.
Når denne teksten nå publiseres på katolsk.no er ikke fokuset kulturpessimisme, vi kan heller stille oss et konkret spørsmål:
Hvordan kan vi feire jul, slik at det ikke bare forblir et hyggelig, koreografert minne om et historisk faktum, men en feiring av selve fødselen av menneskeslektens gjenløser?
Som alltid, er det lurt å ikke betrakte ting isolert. Rundt det nyfødte barnet finner vi det som kan hjelpe oss å se julen i en større sammenheng. Vi finner disse verktøy ved krybben, i Kirkens liturgi – til og med i glemte tradisjoner fra middelalderen.
Vi har Josef, den fåmælte, som spontant og uten store overveielser gjør det Gud ber ham om gjøre. I bakgrunnen har vi oksen, som «kjenner sin eier» og eselet, som kjenner «sin herres krybbe», dyreparet fra Jesajas profeti (Jes 1,3). Kirkefedrene tolket dem som symbol på troende jøder og hedninger. Vi ser hyrdene forlate saueflokken sin for å møte Den gode hyrde, han som kom for å finne sine fortapte sauer. Etter hvert ankommer også de vise menn: deres gaver peker på den nyfødtes kongelige verdighet, guddommelige natur og fremtidige offerdød. Rundt krybben finner vi ikke minst Maria, barnets Mor, utvalgt fremfor alle kvinner (og menn) for å spille en nøkkelrolle i frelseshistorien.
En okse kjenner sin eier, et esel sin herres krybbe.
I juleoktavens liturgi møter alle som besøker kirken, de såkalte «comites Christi», Kristi følgesvenner. Slik kalles de tre helgenfester som feires etter Kristi fødsel: diakonen St. Stefan (26 des), den første som bevisst gav sitt liv for troen; apostelen og evangelisten Johannes (27 des) hvis meditasjonen over Ordet som ble kjød, setter tonen i juledagens høymesse; og de uskyldige barna som døde for Kristus i Betlehem (28 des.).
Alt dette kjenner vi godt. Alle bærer bemerkelsesverdige trekk som kan etterlignes – når til og med, oksen og eselet var til nytte for Jesusbarnet og varmet det med sin pust, da kan vel også vi, på en eller annen måte, gjøre nytte av oss selv, for ham.
Men okse der og asen stod, og asen stod, og så den Gud og Herre god. Halleluja, halleluja!
Det finnes og to skikkelser som har satt spor i både liturgi og kultur, og som kan gi oss et nytt perspektiv på julen, selv om vi sjeldent forbinder dem med julekos og gløggsalighet: Adam og Eva.
I mange kirker og menigheter er det blitt vanlig med julespill, noen steder er det levende krybber. Dette står i en lang tradisjon: I middelalderen begynte folk mange steder i Europa med å dramatisere frelseshistorien: det fantes både julespill, pasjonsspill og påskespill. Det som på mystisk vis var til stede i liturgien, ble iscenesatt utenfor kirkene. Blant disse dramatiseringene fantes også «paradisspill» – fremføringer om verdens skapelse, Adam og Eva og syndefallet. Overraskende nok ble de spilt på julaften.
Hva er sammenhengen mellom julaften og syndefallet? Og hvorfor har de som heter Adam og Eva, navnedag 24. desember?
Julaften har lenge blitt sett på som en minnedag for Adam og Eva. De ble ikke nødvendigvis æret som kristne helgener, men ser man imidlertid på østkirkens påskeikoner, er det de to som gikk fortapt først, som også først blir hentet ut fra dødsriket av Den oppstandne.
Adam og Eva og inkarnasjonen henger tett sammen. Vi finner spor etter det i kristen billedkunst over hele Europa: f.eks. Angelicos kjente fremstilling av bebudelsen. Foran på bilde bukker Jomfruen og engelen ærbødig for hverandre, i bakgrunnen fordriver en annen engel det første menneskeparet bort fra paradiset. På selve Nidarosdomens vestfront vises de samme figurene på samme plan, til venstre og til høyre for rosevinduet. Folkefromheten og kunsten gir uttrykk for eldgammel kristen tro: Adam og Evas nei oppheves av Marias ja. Den første Evas ulydighet tilintetgjøres av den andre Evas lydighet.
Den knute som Evas ulydighet hadde laget, ble løst ved Marias lydighet. Det som jomfruen Eva bandt ved sin vantro, ble frigjort av jomfruen Maria ved hennes tro
Juleaftens paradisspill påvirker faktisk den dag i dag for hvordan julen feires i de tusen hjem: siden det, i midteuropeisk vinter, ikke fantes andre grønne trær enn bartrær, brukte man nettopp disse i forestillingen, som paradisets frukttre. De kunstige fruktene man hengte på dem og som Adam og Eva smakte, fikk etter hvert et mer og mer avansert design og kalles i dag for juletrekuler.
Jeg er din Gud, og for din skyld er jeg blitt din sønn. Stå opp, du som sov, for jeg skapte deg ikke for at du skulle være her, lenket i dødsriket. Reis deg opp fra de dødes midte, for jeg er de dødes liv.
Det er nyttig å ta noen dypdykk i vår kristne arv i ny og ne. Den har faktisk satt dypere spor enn vi våger å tro når vi kjemper oss gjennom hærskarer av julenisser og annen julekitsch i butikkene. Mye av de kjente og kjære symbolene og tradisjonene forteller noe om troen, om dens røtter i vår kultur – selv om den virker så sekulær. Julekrybben og måten vi pynter på kan bli til et vitnesbyrd for dem som bare trekker skuldrene når man forteller om syndefallet og inkarnasjonen.
Så trenger man heller ikke å bli kulturpessimist. I hvert fall ikke i julen.
p. Florian Pletscher
Sogneadministrator for St. Olav domkirkemenighet, Trondheim
