Hopp til hovedinnhold

Med messens tekster søndag 8. februar om lys og salt, det skjulte og det synlige, reflekterer p. Josef Ottersen over det mange tenker og snakker om for tiden. Vi trenger hverken bli lamslått av ondskapen som avsløres, eller henfalle til skadefryd eller grafsing i enkeltmenneskers privatliv. Først og fremst er rettferdighetens tid en påminnelse om vårt kall til hellighet. 

Les hele prekenen holdt i St. Teresia menighet på Hønefoss søndag 8. februar – 5. søndag i det alminnelige kirkeår.

Publisert 9. februar 2026 | Oppdatert 10. februar 2026

Evangelisten Johannes skriver i prologen mektig om livet som er menneskenes lys. Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. Et lys som skinner i mørket, og som verden ikke kan gripe.

Jesus sa selv: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» Altså kan vi stole på at han vil lyse opp verden for oss, om vi holder oss nær ham. Men et annet sted sier han at så lenge han er i verden, er han verdens lys. Betyr det at det kommer en annen tid, etter at han var med disiplene på jorden, hvor det blir mørkt? Skal han sende oss et annet lys? Nei, nå kaster Jesus ballen over til oss: dere er verdens lys!

 

Om vi lever ut saligprisningene og resten av det Jesus forkynner i Bergprekenen, ja, da er vi lys for folkeslagene.

 

Om vi lever ut saligprisningene og resten av det Jesus forkynner i Bergprekenen, ja, da er vi lys for folkeslagene. Målet er at verden skal se de gode gjerningene vi gjør, og gjennom det bli inspirert til å tro og lovprise Faderen i himmelen.

Han bruker metaforen en by som ligger på et fjell. Den stikker seg ut langveisfra, og gir deg en retning og et mål. Selv om det ikke er dit du skal, kan den hjelpe deg å se hvor du skal videre. Som et fyrtårn langs kysten. En landsby gjemt inne i skogen eller bak et fjell, er hverken et lett mål å få øye på, eller praktisk som veiviser.

Så da kan vi spørre oss, de tingene i vårt liv som peker mot Gud, hvor lette er de å få øye på? Er vi så redde for at vårt svake lys skal slukke, at vi ikke bare prøver beskytte det med hånden, men til og med gjemmer det under en bøtte? Hva med å heller sette det i en lysestake, gi det et solid fundament, og la det lyse opp for våre omgivelser. Vi erfarer også at det er nettopp når vi deler vårt lys med andre at det blir sterkere. Så ikke vær redd for å vise frem det kristne eller katolske ved deg, selv om du vet det ikke er perfekt. Det er uansett ikke hvor fremragende du er som vil overbevise noen om Guds eksistens. Men folk merker om du stoler på Gud.

 

Så ikke vær redd for å vise frem det kristne eller katolske ved deg, selv om du vet det ikke er perfekt.

 

En annen metafor Jesus bruker er salt. Det blir brukt for å rense, konservere og gi smak. Ved å leve saligprisningene, kan vi være med å bevare det gode i verden. På den annen side, om vi ikke gjør det, blir vi smakløse.

I første lesning ser vi hvordan lyset rinner der hvor man deler sitt brød med den som sulter, lar hjemløse komme i hus, og kler de nakne. I den andre lesningen kommer lysets og saltets kraft til uttrykk i det at Paulus ikke vil vite noe eller forkynne noe utenom Kristus, den korsfestede.

Han vil ikke bre et falskt lys med forlokkende «talekunst eller filosofi», eller «besnærende argumenter» som kunne forhindre at troen til de som hørte ham bygger på Guds lys og styrke. Han ville ikke stille seg selv i lyset, og dermed kaste skygger, eller til og med risikere å slukke lyset.

Kontrasten mellom lys og mørke, og mellom det skjulte og det synlige, minner oss også om et annet sted, hvor Jesus sier at det ikke er noe skjult som ikke skal bli synlig, og ingenting hemmelig som ikke skal bli kjent og komme for dagen (Luk 8,17).

 

Jesus sier at sannheten skal sette oss fri, og det er bra at onde mennesker blir stilt til ansvar.

 

Nyhetsbildet er nå helt dominert av mørke hemmeligheter som kommer frem i lyset. Når vi leser hvordan mennesker i privilegerte posisjoner utnytter sitt nettverk, lar seg imponere og korrumpere av makt og blir innviklet i ulike former for overgrep, vekker det en rettferdig harme. Jesus sier at sannheten skal sette oss fri, og det er bra at onde mennesker blir stilt til ansvar.

Men vi skal vokte oss fra å grafse i enkeltmenneskers privatliv. Det er en usunn nysgjerrighet vi kan definere som last eller synd, når det er et forvridd vitebegjær som ikke bare søker høyverdige sannheter, men unødvendige ting som bare distraherer, underholder eller får oss til å se ned på andre.

I kommentarfeltene er det mange som godter seg i skadefryd. For noen er det kanskje en trøst, eller en måte å døyve egen samvittighet og uforløste skam. Men det er en farlig synd som tar livet av nestekjærligheten og nedverdiger andre. Det er noe ganske annet når Kristi lys avslører synd og mørke: da er det ikke bare for å ydmyke, men for å helbrede. For å vise oss kampen vi står i, og gi oss mot og håp til å reise oss mot det sanne og gode.

 

Det er noe ganske annet når Kristi lys avslører synd og mørke: da er det ikke bare for å ydmyke, men for å helbrede.

 

Når samfunnet reagerer så kraftig med avsky, tar jeg det som et uttrykk for lengsel etter hellige og dydige mennesker, selv om man har glemt hvordan man blir det. Alle forstår intuitivt at mennesker i maktposisjoner må ha integritet. Ha karakterstyrke. Være hel ved, som man sier. Vi ønsker å se opp til noen som er bedre enn oss.

Det kristne svaret er ikke å resignere og si at vi er da alle syndere. For det må være lov å si det er forskjell på små og store synder. Da protestantismen reduserte syndslæren til at vi samtidig er både syndere og rettferdiggjorte, opphevet man hele den kristne dannelsen fra antikken og middelalderen. Vi er kalt til å navigere hellighetens vei, hvor vi trener oss i å unngå destruktive laster og tar ansvar for å forme gode dyder. I møte med ondskap vekkes det gode forsett i oss, som må følges av mot og vilje. Synden skal ikke få lov til å leve fritt, spesielt ikke i maktens strukturer.

Nå er ikke bare rettferdighetens tid, men også en tid til selvransaking. At vi må ta tak i de tingene i oss som tilhører mørket, bringe det til Kristi lys, og la hans nåde virke dypt i oss. I en verden som desperat leter etter retning, kan vi vise vei: ved å ikke skjule vår tro, men la folk se at vi ber, se at vi tilgir andre, og se at vi selv ber om tilgivelse. At det er synlig at det er Guds nåde som bærer oss videre.

 

I en verden som desperat leter etter retning, kan vi vise vei: ved å ikke skjule vår tro, men la folk se at vi ber, se at vi tilgir andre, og se at vi selv ber om tilgivelse.

 

Verken lyset eller saltet er til for seg selv, men for å gi seg selv for andre. Måtte vi be om nåde til å være så opplyst av Kristus, og få smaken på ham, at vi får kraft til å leve for andre.

La oss være verdens lys og jordens salt. Ikke for vår egen skyld – men for at verden skal kunne prise vår Far i himmelen.