De hellige Frans og Hyacinta Marto (1908-19 / 1910-20)

Minnedag: 20. februar

Den hellige Frans de Jesus Marto (pt: Francisco) ble født den 11. juni 1908 og hans yngre søster, den hellige Hyacinta de Jesus Marto (pt: Jacinta), ble født den 11. mars 1910, begge i Aljustrel i nærheten av Fátima i Portugal. De var de to yngste av de elleve barna til Olímpia de Jesus dos Santos – to stammet fra hennes første ekteskap med José Fernandes Rosa, som døde den 10. oktober 1895, og ni fra hennes andre ekteskap med Manuel Pedro Marto. I henhold til portugisisk navneskikk består deres etternavn av først morens etternavn (de Jesus) og deretter farens (Marto), men det er sistnevnte som er familienavnet. Familien var fattig, og barna måtte hjelpe til i arbeidet.

Hyacinta hadde en øm og hengiven natur, og hun var også livlig og noe lunefull. Frans var imidlertid stille og underdanig av natur. Jacinta elsket å danse og å leke. Hun ønsket også å vinne i alle leker, og hun surmulte hvis hun tapte. Frans foretrakk å spille fløyte mens de andre danset, og når de lekte, brydde han seg aldri om han vant. De to søsknene foretrakk å leke med sin kusine Lucia dos Santos, og når de var i hennes hus, var de ofte med på katekismeundervisningen som Lucias mor ga sine barn og barna i nabolaget som hun satt barnevakt for.

De tre seerbarna fra Fátima. F.v. Lucia, Frans og HyacintaI 1917 gjette den åtteårige Frans og den syvårige Hyacinta sin fars sauer sammen med den tiårige Lucia på et høydedrag utenfor byen. Ingen av de tre barna kunne lese, men de ba sin rosenkrans hver dag og hjemme lærte de sin katekisme. Lucia var den eneste av dem som hadde mottatt førstekommunionen.

Den 13. mai gresset sauene inne i Cova da Iria, et dalsøkk rundt tre kilometer fra Fátima som danner et naturlig amfiteater. Her eide Lucias foreldre et lite stykke jord som var beplantet med steineik og oliven. Plutselig viste Jomfru Maria seg i et syn for dem. Mellom mai og oktober 1917 hadde de seks Mariavisjoner, alltid på den 13. i måneden, hvor Maria ga dem flere budskap. Les historien i artikkelen om Vår Frue av Fátima.

Den 23. desember 1918 ble de to barna alvorlig syke av den såkalte Spanskesyken, en influensaepidemi som den gangen krevde mange ofre i hele Europa. Samtidig ble alle de andre familiemedlemmene syke, unntatt faren, som ved hjelp av noen nabokoner pleide de andre. Lucia tilbrakte hvert ledig øyeblikk sammen med dem når skolen og arbeidet i hjemmet var ferdig. Hyacinta kunne til slutt stå opp, selv om hun var svak. Frans kunne også stå opp etter fjorten dager. Men sykdommen var ikke overvunnet, og den fortsatte å herje i ham. For hver dag ble han svakere og svakere.

Mot slutten av februar forverret hans tilstand seg betydelig og han ble lagt til sengs. Den 2. april var han så dårlig at presten ble tilkalt for å høre hans skriftemål. Gutten hadde ennå ikke mottatt sin første kommunion og var redd for å dø før han hadde mottatt Herrens legeme. Om kvelden skriftet han og morgenen etter brakte presten ham kommunionen. Klokken seks om morgenen den 4. april 1919 døde han i foreldrenes hus i Aljustrel, ennå ikke elleve år gammel. Han ble gravlagt på sognekirkegården, men den 13. mars 1952 ble hans jordiske rester overført til basilikaen i Cova da Iria og plassert i et kapell til høyre (øst) for høyalteret.

Hyacinta sørget dypt over brorens død. Kort etter fikk hun som følge av Spanskesyken en byll på brystet, og den medførte forskjellige komplikasjoner. Etter legens ordre ble hun brakt til sykehuset i Villa Nova de Ourèm. Der måtte hun i juli og august 1919 gjennomgå en kur, som imidlertid ikke hjalp stort. Hun kom hjem igjen, men hun var ikke blitt bedre. I stedet hadde hun fått et sår på brystet som daglig måtte forbindes. Trolig på grunn av mangelfull hygiene ble såret infisert, noe som voldte barnet større og større smerte.

Mot slutten av januar 1920 kom den berømte spesialisten dr. Enrico Lisboa med et pilegrimstog til Fátima. Han benyttet anledningen til å lære de to gjenlevende barna å kjenne. Da han så hvor dårlig Hyacinta var, ville han absolutt at hun skulle flyttes til et sykehus i Lisboa. Til slutt gikk moren med på det og fulgte datteren til hovedstaden. Der fikk hun bo i Guds Mors vaisenhus, og så ofte hun kunne, gikk hun til kapellet for å be foran tabernaklet.

Hyacinta forsikret stadig at det ikke var noen vits med en operasjon, for Jomfru Maria hadde på nytt vist seg for henne og lovet å hente henne snart til himmelen. Men dr. Lisboa holdt stadig fast ved at hun skulle overflyttes til sykehuset D. Estefania i Lisboa. Den 2. februar 1920 skriftet hun og mottok kommunionen og tok farvel med vaisenhuset, som hun hadde begynt å kalle Guds Mor av Fátimas hus, og priorinnen tok henne med til sykehuset.

Den 10. februar ble hun operert og fikk fjernet to ribben. Ettersom hun var helt avkreftet, kunne hun ikke bedøves med kloroform, men måtte nøye seg med lokalbedøvelse. Derfor så og forsto hun alt som skjedde med henne. Operasjonen så først ut til å være vellykket, men snart viste det seg at alt håp om helbredelse var forgjeves. Hun fikk store smerter ledsaget av kramper. Fredag den 20. februar klokken seks om ettermiddagen sa Hyacinta at hun følte seg svært dårlig og ba om å få motta sykesalvingen. Klokken åtte avla hun sitt siste skriftemål og ba om at de hentet kommunionen, siden hun snart skulle dø. De trodde imidlertid ikke at det hastet slik, så presten lovte å komme morgenen etter. Men klokken 22.30 kom Den hellige Jomfru og hentet henne, ni år gammel.

Den 24. februar ble kisten sendt med jernbane til Vila Nova de Ourèm, hvor hun ble gravlagt i familiegraven til baronen av Alvaiazere. Den 13. september 1935 ble hennes legeme undersøkt og funnet helt intakt, uten å ha gått i forråtnelse, og det ble høytidelig overført til kirkegården i Fátima og plassert sammen de jordiske restene av broren Frans, som besto av bare knoklene. Den 1. mai 1951 ble hennes legeme med stor enkelhet overført til en ny grav som var gjort klar i basilikaen i Cova da Iria i et kapell til venstre (vest) for høyalteret.

De første skrittene til en saligkåringsprosess for de to unge seerne innledet i 1945. Saken ble åpnet i 1952 og avsluttet i 1979. Den 15. februar 1988 ble den endelige dokumentasjonen overlevert til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Med et dekret fra kongregasjonen av 13. mai 1989 ble helligheten i de to barnas liv og deres «heroiske dyder» anerkjent, og de ble erklært som Venerabilis («Ærverdige»). Sr. Lucia avga vitnemål i saligkåringssaken til fetteren og kusinen, og hun fikk flere besøk av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005).

I følge Vatikanet spilte ikke Maria-åpenbaringene noen avgjørende rolle i saligkåringsprosessen. Kirken har lagt mye større vekt på barnas mønstergyldige oppførsel. For eksempel overholdt den elleveårige Francisco det taushetsløftet Maria hadde pålagt dem om innholdet i åpenbaringene til tross for at han ble truet på livet. I Roma spekulerte mange observatører i at prosessen for de to barna ikke ville ende med saligkåring så lenge det tredje barnet fortsatt levde. Lucia bodde på det tidspunkt fortsatt som nonne i et karmelittkloster i Coimbra, ikke langt fra Fátima. Men kilder i Vatikanet hevder at pave Johannes Paul II selv ba om en rask behandling av deres sak.

Den 28. juni 1999 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente et mirakel på deres forbønn. Det gjaldt den portugisiske kvinnen Maria Emilia Santos, som den 20. februar 1989 på uforklarlig vis ble helbredet etter å ha vært sengeliggende med lammelser i 22 år. Hun hadde bedt Frans og Hyacinta om forbønn, og oppdaget plutselig at hun kunne sitte, stå og til og med gå uten hjelp. Den ansvarlige legekommisjonen i Vatikanet hadde først bekreftet at helbredelsen ikke kunne forklares på vitenskapelig vis.

Den 13. mai 2000, på festen for Vår Frue av Fátima, ble Frans og Hyacinta saligkåret i Fátima av pave Johannes Paul II. Deres kusine Lucia dos Santos (1907-2005) var til stede ved saligkåringen, mens deres 94-årige bror João døde bare to uker før seremonien. Det er viktig å understreke at de to barna ikke ble saligkåret fordi de var vitne til åpenbaringene, men fordi de i svært ung alder levde kristne liv og dyder på en heroisk måte, selv stilt overfor motstand, trusler og forfølgelse (inkludert fengsling).

Frans og Hyacinta var med sine ni og elleve år de yngste salige ikke-martyrer i kirkehistorien. I den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er de oppført med hver sin minnedag på sine respektive dødsdager. Frans ble minnet den 4. april:

In loco Aljustrel prope Fátimam in Lusitánia, beati Francísci Marto, qui, adhuc puer in brevi morbo consúmptus, suavitáte morum, in ærúmnis atque in fide perseverántia, necnon assiduitáte in oratióne enítuit.

På stedet Aljustrel nær Fátima i Portugal, den salige Frans Marto, som ble fortært av en rask sykdom mens han ennå var et barn, utmerket seg for sin milde oppførsel, utholdenhet i motgang og tro og standhaftighet i bønn.

Hyacinta ble minnet den 20. februar:

In loco Aljustrel prope Fátimam in Lusitánia, beatæ Hyacínthæ Marto, quæ, quamvis puélla adhuc esset téneræ ætátis, perníciem morbi, quo afféctat erat, patiénter pértulit et devotiónem in beátam Mariam Virginem omni stúdio testáta est.

På stedet Aljustrel nær Fátima i Portugal, den salige Hyacinta Marto, som selv om hun fortsatt var en jente av ung alder, standhaftig holdt ut pinslene av den sykdommen som hun led av, og oppriktig vitnet om sin hengivenhet til den salige Jomfru Maria.

Etter helligkåringen blir deres felles minnedag 20. februar, Hyacintas dødsdag.

Den 13. mai, festen for Vår Frue av Fátima, er også dagen for attentatet på pave Johannes Paul II på Petersplassen i 1981. Paven ga æren for at han overlevde attentatet til Vår Frue av Fátimas forbønn. Kulen fra attentatet har etter pavens ønske blitt inkorporert i kronen til statuen av Vår Frue i Fátima. Lucia dos Santos, sr. Lucia av Jesus og det Uplettede Hjerte, døde den 13. februar 2005, nesten 98 år gammel.

Den 8. februar 2013 utstedte Vatikanet et dekret som anerkjente gyldigheten av bispedømmets undersøkelse av et nytt angivelig mirakel på de to seerbarnas forbønn. Det skjedde med et seksårig barn fra Brasil, som i 2013 hadde falt ut av et vindu i fjerde etasje og ned på fortauet. Barnet fikk hode- og hjerneskader, men ble fullstendig helbredet. Pave Frans anerkjente den 23. mars 2017 denne helbredelsen som et mirakel på Frans’ og Hyacintas forbønn, noe som åpnet veien for deres helligkåring. I et konsistorium (møte i kardinalkollegiet) i Vatikanet den 20. april 2017 meddelte paven kardinalene at Frans og Hyacinta skulle helligkåres under pavens forstående besøk i Fátima.

De ble helligkåret den 13. mai 2017 av pave Frans i Fátima, på hundreårsdagen for den første åpenbaringen i 1917. Flere hundre tusen mennesker fra hele verden var til stede, blant dem Portugals president Marcelo Rebelo de Sousa. Paven bodde i et pilegrimsherberge i Fátima, hvor han tidlig på morgenen før helligkåringen mottok Portugals sosialistiske statsminister Antonio Costa til en privat samtale. Vanligvis er det prefekten for Helligkåringskongregasjonen, kardinal Angelo Amato SDB, som offisielt anmoder paven om å foreta helligkåringen, men han var opptatt med en saligkåring i Dublin, så det var biskop Antonio dos Santos Marto av Leiria-Fátima som fikk denne æren. Deretter erklærte paven de to salige søsknene hellige på portugisisk, før relikvier av de to ble brakt til alteret under mengdens applaus.

Kilder: Ball (2), Index99, MR2004, CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, en.wikipedia.org, newsaints.faithweb.com, Abbaye Saint-Benoît, santuario-fatima.pt, catholicyouth.freeservers.com, EWTN/OR, t-online.de, Nyhetsmeldinger fra Zenit, Kathpress, Catholic World News og The Tablet 1999/2000/2017 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden Opprettet: 3. juli 2005; Oppdatert: 13. mai 2017

av Webmaster publisert 03.07.2005, sist endret 14.05.2017 - 03:04