Den hellige Stanislas Papczyński (1631-1701)

Skytshelgen for marianerne

Den hellige Stanislas (pl: Stanisław) ble født som Johannes Papczyński (pl: Jan) den 18. mai 1631 i landsbyen Podegrodzie i det sørlige Polen, nå nær Stary Sącz. Han var den yngste av de åtte barna av Tomasz Papczyński og hans tredje hustru Zofia Tacikowska. Han hadde en bror ved navn Piotr og seks døtre. Han ble døpt på samme dag som han ble født i den lokale sognekirken, Św. Jakuba Apostoła. Hans far het opprinnelig Papka eller Papiec, som senere ble endret til Papczyński. Han var bonde og en anerkjent smed, og i noen år var han landsbyens borgermester og hadde ansvaret for kirken i Podegrodzie. Hans mor kom fra familien Tacikowski og var en from og aktiv kvinne.

Som ung tok unge Johannes seg av familiens sauer og ble godt kjent på landsbygda. Foreldrene skydde ingen anstrengelser for å gi sønnen en solid utdannelse. I 1640 begynte han på grunnskolen i Podegrodzie. Men Johannes’ første erfaringer med skolen ga ingen indikasjon på hans senere karriere som akademiker. Han hadde vanskeligheter med studiene, men uansett mestret han sitt temperament og overvant materielle problemer forbundet med hans sosiale bakgrunn. Han hadde fremgang i studiene og tok eksamen på skolen i Podegrodzie, og i 1643 flyttet han til en skole i Nowy Sacz. I en alder av femten år begynte han i 1646 på jesuittkollegiet i Jaroslaw, hvor han studerte fra midten av mai til slutten av juli. I august 1646 dro han til Lvov (pl: Lwów; ukr: Lviv), hvor han uten hell prøvde å bli akseptert ved jesuittenes kollegium. Der ble han sommeren 1648 alvorlig syk som et resultat av at han en viss tid hadde vandret rundt i gatene for å tigge om almisser. Han ble funnet av sin far og kom hjem, hvor han fikk helsen tilbake. I april eller i begynnelsen av mai 1649 dro han til piaristenes kollegium i Podoliniec, og i juni 1650 dro han igjen til Lvov, og denne gangen ble han akseptert i jesuittenes kollegium. I 1651 dro han til jesuittenes kollegium i Rawa Mazowiecka, hvor han fullførte gymnaset og det toårige filosofikurset.

En gang ble han tvunget til å flykte fra Lvov på grunn av et angrep fra kosakktropper. Slike avbrudd i studiene ble fylt med arbeid på farens eiendom. Da han senere skrev Secreta conscientiae avslørte han at han takket Gud fordi han hadde bevart en «ren og hellig samvittighet» i denne perioden. Samtidig vokste det frem i ham en sjenerøsitet, et åndelig temperament og et talent for å utdanne ungdommen. Han motsto familiens press for å få ham til å gifte seg med en vakker og velstående jente som de hadde funnet til ham. Han beskrives som en høy, slank ung mann med mørk hudfarge, høy panne og dype, alvorsfylte øyne. Hans far døde mens Johannes studerte i Lvov.

Etter å ha fullført filosofien i Rawa Mazowiecka, trådte den 23-årige Johannes den 2. juli 1654 inn hos piaristene i deres kloster i Podoliniec. Han hadde lært dem å kjenne der fem år tidligere. Kongregasjonen het offisielt «Ordensprester for Religiøse Skoler» (Ordo Clericorum Regularium Pauperum Matris Dei Scholarum Piarum – SP), i daglig tale piarister. Kongregasjonen kaltes på italiensk Le Scuole Pie («religiøse skoler»), og medlemmene var og er også fortsatt kjent som scolopi, skolopianere. Kongregasjonen var grunnlagt i 1597 av den hellige Josef av Calasanz (1556-1648). De var de første prestene som underviste i skoler for barn. Ordenen hadde nylig etablert seg i Polen. Piaristene kombinerte den marianske spiritualiteten med hengivelse for ungdommen som Johannes var tiltrukket av, og han var den første polakken som trådte inn i ordenen.

I novisiatet fikk han ordensnavnet «Stanislas av Jesus og Maria» (Stanisław od Jezusa i Maryi). Han utførte de simpleste oppgaver, vasket stallene og låvene, hogde ved og vasket opp. Han gjorde fremgang i det religiøse liv, og i sitt andre år i novisiatet ble han sendt for å studere teologi på kollegiet St Antonius hos fransiskaner-rekollektene (Ordo Fratrum Minorum Recollectorum – OFMRec) i Warszawa, hvor han avla sine enkle løfter den 22. juli 1656 som den første polakk i piaristordenen. I slutten av juli 1656 mottok Stanislas de lavere vielser og subdiakonatet. Men dagen etter ble han og hans ledsagere tvunget til å forlate klosteret, ettersom det i utkanten av Warszawa ble utkjempet et slag mot den svenske hæren, noe som gjorde et dypt inntrykk i den unge seminaristens liv. I september samme år var han vitne til den svenske hærens invasjon av hovedstaden og deres forfølgelse av prester. De måtte flykte til Rzeszów, men de måtte også dra derfra ettersom troppene til Rakoczy nærmet seg, en alliert av svenskene som angrep Polen fra sør.

De søkte tilflukt i Podoliniec, hvor undervisningen i retorikk på det lokal kollegiet i begynnelsen av 1658 ble betrodd bror Stanislas, selv om han fortsatt bare var seminarist. To år senere ble han overført til Rzeszów, hvor han fikk samme oppgave i det nylig åpnede kollegiet og underviste i retorikk der fra 1660 til 1662. Tidlig i 1661 ble han diakonviet, og den 12. mars 1661 ble han presteviet av biskop Stanisław Samowski av Przemysl. Etter at han hadde virket i tre år som retorikklærer i Rzeszów, ble han i 1663 forflyttet til Warszawa, hvor han underviste på et kollegium der og ellers var aktiv som skriftefar og predikant i fire år.

Etter sin prestevielse engasjerte Stanislas seg med stor iver i pastorale aktiviteter, som han kombinerte med andre virksomheter i sin ordenskommunitet. For eksempel skrev og utga han en lærebok i retorikk for sine elever. Boken het Prodromus reginae artium («Budbringer for dronningen av kunster»), som kom i fire opplag. Han søkte å få elevene til ikke bare «å uttale vakre ord», men også forberede dem til et «liv i godhet og edelhet».

Hans lærebok fikk fortjent ros for sin pedagogiske karakter, men også for utvalget av retorikk som vitnet om forfatterens patriotiske følelser og hans spesielle andakt for Jomfru Maria. I denne læreboken slo han også fast alle borgeres likhet for loven og tok et kritisk standpunkt til liberum veto («fritt veto»), en praksis i det polsk-litauiske parlamentet. På bakgrunn av situasjonen i samfunnet på hans tid kritiserte Stanislas i sine skrifter de sosiale forskjellene og den korrupte politikken. Adelen tok avstand fra ham på det sterkeste og henviste aldri til hans bok.

Siden 1663 hadde p. Papczyński allerede vært berømt i Warszawa, ikke bare som professor i retorikk, men like mye som mester i det åndelige liv. Han hørte skriftemål og holdt prekener, og på store fester ble han invitert til å preke i de mange kirkene i hovedstaden. En preken han holdt om den hellige Thomas Aquinas i dominikanerkirken, ble publisert i 1664 under tittelen Doctor Angelicus («Den engleaktige lærer»). Noen av hans prekener var blitt utgitt i Orator crucifixus (1670), i form av meditasjoner over Kristi syv siste ord. Blant hans skriftebarn var for eksempel den apostoliske nuntius Antonio Pignatelli, den fremtidige salige pave Innocent XI (1676-89) og senator Sobieski, den fremtidige polske kongen Johannes III Sobieski (1674-96). Han var også en utrettelig forkjemper for kulten for Marias uplettede Unnfangelse, og han organiserte et brorskap til dennes ære i Warszawa.

Stanislas’ overordnede dro fordel av hans kontakter med innflytelsesrike mennesker ved å betro ham oppgaven med å samle petisjoner for saligkåringen av ordensgrunnleggeren Josef Calasanz. Papczyński klarte å få inn mange brev. Fra 1663 til 1667 ledet han Brorskapet av Vår Frue av Nåden, Warszawas skytshelgen, hvis statue var i piaristenes kirke. Til tross for sine utallige aktiviteter var Stanislas alltid hengiven til det religiøse liv i sitt institutt. En stor del av hans medbrødre anerkjente hans oppriktige søken etter evangelisk hellighet, spesielt gjennom bønn og askese. Han hadde vervet som prefekt for kollegiet og var representant i provinskapitlet.

Men samtidig ble kontroversene intensivert. Stanislas var beveget av grunnleggerens ånd og forsvarte nidkjært den religiøse observansen og retten til å velge provinsialsuperiorer. Han begynte å bli anklaget for uorden og opprør. Han kalte denne perioden for sitt «lange martyrium» og søkte styrke og støtte i Kristi kors, noe som ga opphav til bøkene Christus patiens («Den lidende Kristus»), en serie refleksjoner over Herrens lidelse, og Orator crucifixus («Den korsfestede taler»). På grunn av forskjeller i forståelsen av ordenens karakter ble p. Papczyńskis forhold til sine superiorer stadig mer spent og førte til slutt til at han forlot ordenen. Han prøvde å gjenskape den tidligere strengheten i deres levemåte, mens praksisen i provinsen hellet til å favorisere avslappethet. På grunn av hans synspunkter og handlinger, slik noen av hans superiorer tolket dem, var han årsak til forvirring blant piarister, mens han selv følte seg misforstått.

Som et resultat av konflikten med sine overordnede ble han den 27. september 1667 innkalt til Roma av ordensgeneralen Kosma Chiara SP, som i slutten av januar 1668 ga ham ordre om å dra til hovedkvarteret for den tyske provinsen i Nikolsburg (nå Mikulov) i Morava. Han bodde der en kort tid før han med tillatelse fra den tyske provinsialen i mai 1668 kunne dra tilbake til Warszawa, hvor han møtte nye anklager og forfølgelse fra utenlandske ordensbrødre. Den voksende konflikten nådde også til nuntius, kardinal Galeazza Marescottiego, som krevde en forklaring av tvistens innhold. Den 20. juli 1669 ble saken undersøkt av provinsialen Waclaw Opatowski SP, og den endte med en protokoll som sa at han var uskyldig. I midten av september 1669 dro han til piaristenes residens i Kazimierz nær Kraków.

Men den 8. januar 1670 ble han bortført fra Kazimierz på anmodning av provinsialen Waclaw Opatowski SP og flyttet til et klosterfengsel, først i Podoliniec og deretter i Prievidza i Ungarn (nå i Slovakia), hvor han ble holdt i isolat i rundt tre måneder. Den 22. mars 1670 ble han løslatt fra Prievidza etter ordre fra Mikołaj Oborski, hjelpebiskop i Kraków. Den 2. april 1670 vendte han tilbake til Kazimierz og satte seg under den lokale biskopens beskyttelse, biskop Andrzej Trzebicki (1607-79) av Kraków (1658-79). Rundt 26. august tok p. Stanislas opp sin residens i bispepalasset.

Da han ikke var i stand til å finne et passende klima for sitt liv og arbeid hos piaristene, og det på samme tid var en splittelse innen provinsen mellom hans støttespillere og motstandere, sendte p. Papczyński den 7. juni en forespørsel til Den hellige stol om dispensasjon fra sine religiøse løfter, noe som ble innvilget i et pavelig brev (Cum felicis recordationis) av 18. oktober 1670 fra pave Klemens X (1670-76).

Deretter fikk han den 11. desember 1670 et brev om sekularisering fra viseprovinsialen i Polen, p. Michael Kraus SP. Der ble han offisielt løst fra sine enkle løfter og eden om å bli værende hos piaristene. Etter loven ble p. Stanislas etter sekulariseringen en bispedømmeprest (sekularprest). Da han i Kazimierz hadde fått tillatelse til å tre ut av ordenen, leste p. Stanislas uventet opp foran alle, inkludert sine superiorer, følgende erklæring:

«Jeg ofrer og konsekrerer til Gud, den allmektige Far, Sønnen og Den Hellige Ånd, samt til Guds Mor, den alltid rene Jomfru Maria, unnfanget uten synd, mitt hjerte, min sjel og mitt legeme, og etterlater absolutt ingen ting for meg selv for, slik at jeg fra nå av kan bli slave av Gud den Allmektige og av den aller helligste Jomfru Maia. Derfor lover jeg å tjene dem nidkjært, i kyskhet, til slutten av mitt liv, i selskapet Marianske klerikere av Den uplettede unnfangelse, som jeg ved Guds nåde ønsker å grunnlegge».

Senere bekjente han at erklæringen skyldtes en guddommelig inspirasjon og at den nye ordenen «hadde blitt formet i [hans] ånd av Den Hellige Ånd». To århundrer før proklameringen av dogmet om Jomfru Marias uplettede unnfangelse i 1854 bekjente Stanislas: «Jeg tror alt som Den hellige romerske kirke tror, men fremfor alt bekjenner jeg at den aller helligste Guds Mor Maria ble unnfanget uten noen plett av arvesynd».

Etter å ha forlatt piaristene bodde han i Kraków og var moderator for erkebrorskapet av Den uplettede unnfangelse i kirken St Jakob i Kazimierz. Papczyńskis liv ble ganske vanskelig fordi han kom fra en ordinær bakgrunn og var talsmann for et svært rigorøs livsstil i den fremherskende aristokratiske mentaliteten. Etter å ha avvist invitasjoner fra andre religiøse ordener og embeter som biskopene av Kraków og Płock tilbød ham, fant han støtte for sin plan fra biskopen av Poznań (1664-87), Stefan Wierzbowski (1620-87).

P. Papczyński dro i 1671 som kapellan ved hoffet til Jakub Karski i Lubocza nær Nowe Miasto nad Pilicą i bispedømmet Poznań for å forberede seg for sitt nye foretagende. Han forberedte også prosjektet med den fremtidige ordenens statutter med tittelen Norma vitae («Leveregel»), som han etablerte som en orden for regelbundne kanniker. For å søke etter kandidater til sin planlagte orden og gi det nye instituttet en start, dro Papczyński den 30. september 1673 til Korabiew (Puszcza Korabiewska) nær Skierniewice i Masovia (Masovia er landskapet nord for Warszawa), hvor hans venn, den tidligere soldaten Stanisław Krajewski, og hans ledsagere levde som eremitter. Han presenterte dem for sitt nye forslag, og han fikk Krajewskis tillatelse den 4. juli 1673 til å konsekrere seg til Marias uplettede unnfangelse ved å bli ikledd en hvit ordensdrakt og ta navnet «Johannes av Den uplettede unnfangelse» (Jana od Niepokalanego Poczęcia). og på land donert av Krajewski den 7. oktober 1673 bygde han og organiserte instituttets første hus, som han kalte et retretthus. Han ble kalt Masovias apostel.

Biskop Stanisław Święcicki (1616-96) av Chełm (1677-96), som kom på en kanonisk visitasjon den 24. oktober 1673, godkjente at denne kommuniteten levde i henhold til Norma vitae under p. Papczyńskis ledelse. Han ga dem sine egne statutter med karakteristika for eremitter og botgjørere. Marianerne regner denne datoen som begynnelsen på deres orden «Marianske klerikere av Den helligste Jomfru Marias uplettede Unnfangelse» (Congregatio Clericorum Marianorum sub titulo Immaculatae Conceptionis Beatissimae Virginis Mariae – MIC). Dette var den første ordenen som var grunnlagt i Polen.

Men biskop Święcicki hadde bestemt at munkene skulle overholde stillhet, piske seg offentlig, ha forbud mot å ha penger og leve et liv i klausur. Denne regelen ble snart årsak til konflikt blant eremittene, og mange kandidater forlot retretthuset, og Stanisław Krajewski var den eneste ledsageren som var igjen. Men en dag ble han fornærmet og slo p. Papczyński. Dette førte til at klosterregelen ble mildnet slik at kommuniteten ble mindre kontemplativ og mer apostolisk. Den 15. juni 1674 mottok p. Stanislas dekret fra biskopen om å bygge et klosterkapell. Hans personlige krise var så alvorlig at han i løpet av sommeren 1676 spurte piaristene om de ville ta ham tilbake, men dette ble avslått av generalrådet den 18. mai 1677. I mellomtiden strømmet nye kandidater til, og en av dem, p. Josef av Alle helgener ble den første  som ble presteviet i kommuniteten. Snart ble retretthuset Korabiewska kjent i området, og det tiltrakk seg flere og flere kandidater.

Biskop Stefan Wierzbowski av Poznań ønsket å engasjere den nyopprettede ordenskommuniteten i oppfyllingen av hans planer om fornyelse av ordenslivet i sitt bispedømme, spesielt i byen Góra nær Warszawa hvor han etablerte den hellige byen Mazowsze som han kalte «Det nye Jerusalem» (pl: Nowa Jerozolima). Der bygde han mange kirker og kapeller til minne om Kristi lidelse. For å betjene de ankommende pilegrimene hentet han inn flere ordener, blant dem Papczyńskis kommunitet. I 1677 tildelte han dem kirken «Herrens Nattverdssal» (lat: Coenaculum; pl: Kościół Wieczerzy Pańskiej) med det tilknyttede klosteret, som han tok i besittelse den 22. november 1677. Den tidligere plikten til en eremittisk livsstil var ikke i kraft i denne institusjonen. P. Papczyński levde der helt til sin død 24 år senere. Opprinnelig var navnet Góra («fjell»), men det ble endret i 1670 til Nowa Jerozolima. På 1700-tallet fikk stedet sitt nåværende navn, Góra Kalwaria («Golgatafjellet»).

Den 21. april 1679 ble ordenen kanonisk opprettet på bispedømmenivå med to hus av biskop Wierzbowski. Samtidig ble p. Papczyński utnevnt til generalsuperior på livstid. I juni 1684 sammenkalte p. Papczyński ordenens første generalkapittel i Korabiew Det uttrykte målet for kommuniteten var å spre andakten for Jomfru Marias uplettede unnfangelse, og han erklærte mange ganger: Immaculata Virginis Conceptio sit nobis salus et protectio. P. Papczyński levde i tider med kosakk-kriger, den svenske invasjonen av Polen og endelig den polske hærs seier ved Wien. Han fulgte selv polske tropper i slag mot tyrkerne i Ukraina i 1674 og var vitne til at mange mennesker døde uten å ha skriftet. Han var opptatt av de avdødes helliggjørelse og hjelpe de stakkars sjelene i skjærsilden, spesielt dem som døde på slagmarken eller falt som pestens ofre.

Derfor skrev han i 1675 en moralsk og asketisk traktat med tittelen Templum Dei Mysticum («Guds mystiske tempel»), som kom i flere opplag. I denne boken uttrykte han sin tro på at legfolk, og ikke bare prester og ordensfolk, er kalt til hellighet. Diverse omstendigheter fikk p. Stanislas til å inkludere som et element i den nye ordenens karisma, å gi pastoral hjelp til den lokale Kirken, spesielt ved å høre skriftemål, drive katekese og holde prekener til de troende, spesielt de mest åndelig forsømte når det gjaldt religion. Han skrev også en serie av meditasjoner over Den hellige messe med tittelen Inspectio cordis. Som et signal mot alkoholmisbruket som da var utbredt, forbød Papczyński inntak av vodka i sitt institutt. Kong Johannes III Sobieski (1674-96), som var kjent for sin vennlighet mot strenge religiøse ordener, tok marianerne under sin spesielle beskyttelse.

Men de enkle løftene som marianerne avla på den tiden, var ikke sterkt bindende, og kongregasjonens skjebne hvilte ganske enkelt på biskopen. Dette problemet ble spesielt tydelig etter at biskop Wierzbowski døde i 1687. P. Stanislas viet da alle sine krefter til å få instituttet godkjent av Den hellige Stol. Han var nå nesten seksti år gammel, men for å be om en anerkjennelse av ordenen fra pave Alexander VIII (1689-91), dro Papczyński i 1690 på en valfart til Roma, ledsaget av subdiakonen Joakim, men han nådde byen først etter at paven var død. Etter som sedisvakansen varte i nesten et halvt år, måtte han dra hjem med uforrettet sak. Det eneste han hadde oppnådd, var å sikre marianerne en åndelig tilhørighet til flere andre ordener. Men approbasjonen av Norma vitae som kongregasjonens statutter, som fant sted et par år senere, var en frukt av hans reise.

Høsten 1698 gjorde p. Papczyński et nytt forsøk på å skaffe en approbasjon av sin orden, ved å sende p. Joachim Kozlowski til Roma som sin utsending med alle fullmakter (Legatus Plenipotentiarius). Men da han møtte vanskeligheter når det gjaldt approbasjonen av ordenen marianerne med sin egen regel, henvendte p. Kozlowski de reformerte fransiskanerne for å bruke «Regelen av den salige Jomfru Marias ti dyder», som inkluderte marianernes juridiske avhengighet av denne ordenen. Pave Innocent XII (1691-1700) approberte den 24. oktober 1699 dokumentet som var utstedt av fransiskanernes ordensgeneral som gjorde marianerne til en gren av den fransiskanske familie. Da hadde p. Papczyński den 15. oktober 1699 akseptert ordenens tredje grunnleggelse i Gozlin sørøst for Góra Kalwaria.

Selv om regelen var mottatt uten forutgående konsultasjon med p. Papczyński, krenket den ikke den spesifikke egenarten til marianernes institutt, og derfor ble den akseptert med glede av ordensgrunnleggeren. Marianerne ble en orden med høytidelige løfter og ble fritatt fra en lokal biskops autoritet, selv om de var avhengige av fransiskanerne i en periode. Til slutt fikk marianerne approbasjon som en orden av apostolisk rett og kvittet seg med alle restriksjoner. I sitt apostoliske arbeid la de spesielt vekt på å lære troens sannheter til de troende av lavere klasser, som var det Kirken betraktet som sin mest påtrengende oppgave på den tiden.

Den 24. november 1699 sendte pave Innocent XII et pavelig brev til den apostoliske nuntius i Polen og ba ham motta de høytidelige løftene fra marianerne. Den 6. juni 1701, mer enn tretti år etter grunnleggelsen av instituttet, avla p. Papczyński de høytidelige løftene i sin egen orden i hendene til den apostoliske nuntius i Polen (1700-03), Francisco Pignatelli (1652-1734), senere kardinal (1703) og erkebiskop av Napoli (1703-34). Deretter mottok p. Papczyński den 5. juli løftene til de andre marianerne, en svært viktig milepæl i etableringen av den første polske ordenen for menn. I tretti år hadde p. Papczyński måttet overvinne utallige vanskeligheter, og noen få ganger tvilte han på om Gud virkelig ønsket at han skulle følge denne veien.

Overbevist om at han hadde oppfylt sin misjon døde han den 17. september 1701 i klosteret Góra Kalwaria, sytti år gammel, mens han uttalte ordene «I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd» (Luk 23,46; Sal 31,6), og etter å ha velsignet sine ledsagere og oppfordret dem til å overholde regelen, og etter å ha uttrykt sin brennende lengsel etter å bli forent med Kristus. Han ble gravlagt under gulvet i kirken «Herrens Nattverdssal» (lat: Coenaculum) i Góra Kalwaria, nær alteret for St Rafael.

Graven til p. Stanislas Papczyński ble åpnet gjentatte ganger, første gang i 1705 og deretter i 1716. I 1740 ble hans levninger ekshumert av marianernes generalsuperior, den ærverdige Kasimir Wyszyński MIC, som fikk kisten løftet ut av den gjørmen som var et resultat av en tidligere flom på klosterets land, og relikviene ble lagt i en annen kiste. Stanislas’ legeme ble flyttet til en ny kiste i 1752 av ordensgeneral Kajetan Wetycki MIC. I 1766 fikk den neste ordensgeneralen, p. Jacek Wasilewski MIC, murt en sarkofag utformet av Jakub Fontana ved siden av høyalteret, og der la de kisten med levningene, som i århundrenes løp var blitt til knokler.

Marianerne forsvant nesten helt etter grunnleggerens død, men kongregasjonen ble reorganisert av p. Kasimir Wyszynski midt på 1700-tallet. Deretter spredte kongregasjonen seg fra Polen til Litauen (som utgjorde en dobbeltrepublikk) og derfra til Habsburgerriket og Portugal, og de åpnet også et hus i Roma. Under p. Wyszynski fant ordenen sin egentlige oppgave i sognesjelesorgen og i den religiøse utdannelsen. På 1800-tallet var kongregasjonen utsatt for mye forfølgelse. I 1834 oppløste den liberale regjeringen i Portugal alle klostre, i det russiske riket (som Polen den gangen var en del av) oppløste tsarregimet det ene klosteret etter det andre. Til slutt var det bare ett eneste kloster igjen, i Marijampolé i Litauen, og i 1904 ble også det stengt. I 1908 var bare generalsuperioren Vincent Senkus [Sekowski] igjen i live.

Ordenen ble imidlertid fornyet i 1909 av den salige litauiske biskopen Georg Matulaitis (1871-1927). Han var i 1905 innlagt på fattigavdelingen ved sykehuset Kristi forklarelse i Warszawa med bentuberkulose i foten. Han så døden i øynene, men han overlevde, og han avla da i takknemlighet et løfte om at han skulle finne en måte å ære Jomfru Maria på. Høsten 1907 ble han utnevnt til den nye stillingen som professor i sosiologi ved det kirkelige akademiet i St Petersburg, og nå fant han en måte å oppfylle det løftet han hadde gitt til Jomfru Maria.

For han fikk høre om den ynkelige tilstand til kongregasjonen marianerne, som han selv hadde gått på skolen hos i Marijampolé. Han var også døpt av en av kongregasjonens ordensgeneraler, så han diskuterte med noen venner en plan for å gjenopplive kongregasjonen. Han dro i 1909 til Roma, hvor han fikk godkjennelse av planene fra den hellige pave Pius X (1903-14) personlig.

Deretter besøkte han generalsuperioren, og i privatkapellet til hjelpebiskopen av Warszawa avla han den 19. august 1909 løfte som marianer uten å gjennomgå noe novisiat. Generalsuperior Vincent Senkus var vitne, mens Georgs venn Frans Bucys ble novise. De slo seg i hemmelighet ned i St Petersburg. Georg tilpasset kongregasjonens konstitusjoner til de endrede betingelsene, kongregasjonens hvite drakt ble avskaffet og de høytidelige løftene ble byttet ut med enkle. Disse endringene ble godkjent av paven den 15. september 1910. I hemmelighet opprettet Georg et novisiat med tre noviser.

10. Vincent Senkus døde den 10. april 1911, og Georg Matulaitis ble valgt til ny generalsuperior, et embete han hadde til sin død. Han ga kongregasjonen et nytt liv da han sammen med Frans Bucys flyttet til Fribourg i Sveits. De flyttet også novisiatet dit for å unngå risikoen som var forbundet med å prøve å arbeide i hemmelighet i St Petersburg. Den ørlille kommuniteten begynte snart å vokse, fra de tre i 1910 til 319 ved Georgs død i 1927. Marianske prester gjorde nytt krav på husene i Polen og Litauen, og kongregasjonen spredte seg til Latvia og USA, hvor Georg personlig i 1913 åpnet deres første hus i Chicago. Nye hus ble senere åpnet i England, Wales, Brasil, Argentina, Tyskland, Rwanda og Australia.

De vanskelighetene som den nye ordenen måtte gjennomleve etter grunnleggerens død, gjorde det også vanskelig å få åpnet en saligkåringsprosess. I årene 1751-53 ble de første skrittene mot saligkåring tatt av p. Kasimir Wyszynski MIC og deretter av p. Kajetan Wetycki MIC, som beordret innsamling av vitnesbyrd om mirakler gjennom ham. Etter anmodning fra marianernes generalkapittel ble informativprosessen på bispedømmenivå åpnet den 10. juni 1767 i Poznań og avsluttet den 4. oktober 1769. Deretter ble sakens dokumenter sendt til Roma. Men saligkåringsprosessen ble avbrutt i 1775 som en følge av mangler i dokumentasjonen, og som et resultat av den vanskelige politiske situasjonen i Polen, var det ikke mulig å komme videre.

Saken ble gjenåpnet først i 1953. Men fordi det hadde gått så lang tid etter hans død, måtte denne prosessen gjennomføres «historisk», noe som betydde at dokumenter måtte gjennomsøkes på jakt etter vitnesbyrd om hans liv og dyder. Den polske primas, kardinal Stefan Wyszyński (1901-81), utnevnte en spesiell historisk kommisjon som sammen med postulatoren, p. Kasimir Krzyzanowski MIC, skulle undersøke dokumentasjonen om hans livs hellighet. Disse dokumentene ble samlet i et tusen sider langt manuskript kalt Positio.

Den 28. februar 1980 ba den polske bispekonferansen paven om å saligkåre p. Papczyński som en modell på kristent liv. Lignende petisjoner ble sendt av høyere superiorer for mannlige og kvinnelige kongregasjoner in Polen. Basert på disse bevisene bestemte Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet den 28. november 1980 at Papczyńskis saligkåringssak kunne bringes for Det apostoliske tribunalet. Den polske hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) godkjente denne avgjørelsen den 6. mars 1981, noe som åpnet prosessen og ga p. Stanislas Papczyński tittelen Guds tjener, det første stadiet i prosessen.

I årene 1981-82 ble det avholdt en prosess de non cultu in Warszawa. Dekretet som anerkjente gyldigheten av denne bispedømmeprosessen (super validitate Processus) ble promulgert i 1990. Det ble også foretatt ytterligere evalueringer av Positio super Virtutibus. Til slutt ble hans «heroiske dyder» anerkjent den 13. juni 1992 av pave Johannes Paul II og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). I årene 2003-04 ble et angivelig mirakel undersøkt, og Helligkåringskongregasjonen anerkjente gyldigheten av denne undersøkelsesprosessen den 7. mai 2004. Den 12. mai 2005 godkjente den medisinske kommisjonen miraklet, og det samme gjorde teologene den 20. september 2005. Kardinalene og biskopene som var medlemmer av Helligkåringskongregasjonen, ga sin formelle godkjennelse den 3. oktober 2006. Den 16. desember 2006 undertegnet pave Benedikt XVI (2005-13) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn som skjedde med Ursula Markowska den 4. april 2000, da hennes ufødte barn ble helbredet.

Den 12. februar 2007, i forbindelse med den planlagte saligkåringen, ble det foretatt en kanonisk identifisering av hans levninger. Da ble hele skjelettet funnet sammen med en relativt godt bevart hvit drakt, som han var ikledd. Noen av hans knokler ble fjernet for relikvier. Marianerne foretok en videre renovering av sarkofagen. P. Stanislas Papczyński ble saligkåret søndag den 16. september 2007 i helligdommen for Vår Frue av Smertene (Matki Boskiej Bolesnej) i Licheń Stary i Polen. Som vanlig under Benedikts pontifikat ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans representant, i dette tilfelle kardinal Tarcisio Bertone SDB, Vatikanets daværende statssekretær.

Det andre miraklet som kreves for en helligkåring, ble undersøkt i et bispedømmetribunal, og gyldigheten av denne prosessen ble ratifisert den 27. juni 2014. Den medisinske kommisjonen i Roma godkjente mirakelet den 17. september 2015 og teologene gjorde det samme den 10. november 2015. Medlemmene av kongregasjonen ga sin godkjennelse den 12. januar 2016. Den 21. januar 2016 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente dette andre mirakelet på hans forbønn, noe som åpnet for en snarlig helligkåring. Miraklet var en uforklarlig helbredelse av en tyve år gammel jente med en alvorlig luftveissykdom.

Han ble helligkåret av pave Frans den 5. juni 2016 på Petersplassen sammen med den hellige Elisabeth Hesselblad. Polens president Andrzej Duda og hans hustru Agata Kornhauser-Duda deltok i seremonien. Vatikanet understreker at Duda deltok som privatperson og katolikk og ikke i sin rolle som statsoverhode. Stanislas’ minnedag er dødsdagen 17. september (noen kilder sier 18. mai, hans fødselsdag).

Licheń Stary er det nest mest besøkte valfartsstedet i Polen etter Czestochowa. Der finnes det to kirker: den gamle, lille kirken med nådebildet av Vår Frue av Licheń fra 1700-tallet, samt den nye femskipede basilikaen fra 2004, som i dag er Polens største kirke. Valfartsstedet Licheń Stary betjenes av marianerne.

Kongregasjonen marianerne fortsetter å blomstre. I dag har den mer enn 500 medlemmer i atten land på alle kontinenter. De driver menighetsarbeid i mange land, de tjenestegjør for russere og litauere i eksil i Australia og driver en energisk misjon gjennom trykking og publisering fra sine to sentre i USA, Chicago og Stockbridge i Massachusetts. Derfra betjener de den polske kommuniteten og utgir et månedsmagasin for dem. Medlemmene arbeider også i Litauen, Estland, Hviterussland, Ukraina, Kasakhstan, Østerrike, Polen, Portugal, Tyskland, England, Frankrike og Rwanda.

To av ordenens medlemmer, de salige Antonius Leszczewicz og Georg Kaszyra MIC, ble saligkåret den 13. juni 1999 av pave Johannes Paul II i Warszawa som to av de 108 polske martyrer fra Andre verdenskrig.

Kilder: santiebeati.it, en.wikipedia.org, pl.wikipedia.org, catholic-hierarchy.org, vatican.va, newsaints.faithweb.com, stanislawpapczynski.org, padrimariani.org, Kathpress 17. september 2007 og 3. juni 2016 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 17. september 2007 – Oppdatert: 9. juni 2016