Ukrainsk prest: Vi er slitne og har mistet håpet

 NTB_DRVTnStLjU8.jpg

MOTLØSHET ETTER NESTEN TRE ÅR MED KRIG: Den ukrainske hæren, Vira (22) i nærheten av frontlinjen, midt under Russlands angrep på Ukraina, i Donetsk-regionen i Ukraina Foto: REUTERS/Inna Varenytsia

 

 

Pater Roman Ostrovsky, viserektor ved det gresk-katolske presteseminaret i Kyiv, gir uttrykk for følelsen som ukrainerne har i dette tredje året av konflikten i landet. Han sier at troen holder ham oppe på de mørkeste dagene.

 

Tekst: Svitlana Dukhovich, Vatican News
Oversettelse: Marta Tomczyk-Maryon

 

«Så lenge en person er i live, finnes det alltid håp, et ønske om å se ting forandre seg til det bedre og tro på at vi kan gjøre en forskjell.»

 

I et intervju med Vatican News deler pater Roman Ostrovsky, viserektor ved det gresk-katolske seminariet i Kyiv, sine refleksjoner om bullen Spes non confundit, som pave Frans nylig proklamerte for det kommende jubileumsåret.

Pater Roman er bibelforsker. Han har studert bibelteologi ved Det pavelige gregorianske universitetet og underviser nå på seminaret.

– Jeg leste teksten i bullen nøye, og fant mange vakre og interessante temaer. Et viktig avsnitt er for eksempel der Den hellige far sier at det kristne livet er en reise, og at målet for denne reisen, og også for jubileumsåret, er møtet med Herren Jesus. Katolikker og alle kristne i Ukraina føler dette beskyttende nærværet av Jesus, sier p. Ostrovsky.

– Men på den annen side ser vi alle en enorm vekst i motløshet. Vi er i det tredje krigsåret, og folk føler det dypt: de er slitne, mister håpet om at ting her kan endre seg til det bedre, at våre stemmer vil bli hørt, tilføyer den ukrainske presten.

Han forteller at da fullskala krig brøt ut i landet hans, var det mye frykt og forvirring om hva som skjedde. Men han understreker han at ukrainere hadde håp fordi Ukraina forsvarte seg sterkt. Men nå, med krigen som trekker ut og mye påfølgende lidelse og usikkerhet, faller mange mennesker i fortvilelse

P. Roman sier at det er virkelig vanskelig for ukrainere å tenke på morgendagen.

– I Ukraina er det ikke realistisk å planlegge mer enn en uke frem i tid. Flyalarmsirener går, voksne og barn gjemmer seg i tilfluktsrom... Alle venter på hva som vil skje neste, hvilket landområde som vil bli tatt bort. Og det verste er at vi ikke er i stand til å motsette oss dette alene. Noen ganger føles det som om vi blir sett på som et dataspill, der det er interessant å se hva som skjer, men ingen vil fullt ut delta og hjelpe de som trenger enkel assistanse, og grunnleggende, bare stoppe aggressoren, sier han.

 

Å lyve for et barns skyld

På spørsmål om hva som hjelper mennesker å overleve under slike forhold, svarer p. Roman at hver og en av dem forsøker å bevare de grunnleggende aspektene ved livet sitt. Han sier at troen hjelper selvsagt mye; bønn helbreder og hjelper dem til å komme videre på de verste dagene, til å se litt lys og stole på at Herren ikke vil forlate dem.

– Men når du møter mennesker og familier som forteller deg: «Vi har ikke fortalt barnet vårt at faren hans døde i krigen, fordi han er fire år gammel, og fortsatt skriver brev til ham» forstår du hvordan en familie rett og slett blir tvunget til å lyve, å late som, bare for å bevare barnets mentale helse. Og det finnes hundrevis, tusenvis av slike familier. Verden burde reagere mer og snakke mer fordi aggresjonen fortsetter, sier p. Ostrovsky.

 

Livet under bombene

Viserektoren ved det gresk-katolske seminariet bemerker at mange av initiativene som kunne vært organisert under det hellige året, ikke kan realiseres i Ukraina. Pilegrimsreiser, for eksempel, var en av de praksisene som var mest elsket av kristne i landet.

– Hver gang vi planlegger noe må vi ta hensyn til at bomber kan falle over oss. Det er alltid nødvendig å ha en slags tilfluktsrom i nærheten for å kunne rømme og gjemme seg. Så alle normale aktiviteter blir nå stilt spørsmål ved, forklarer han.

Den ukrainske presten deler flere tanker om aspektene nevnt i pavens bulle som, sier han, er svært viktige, som morskap og farskap. I Ukraina er selv disse en kamp.

– Mange mødre med barn har måttet forlate landet, fedre har blitt igjen, noen kjemper ved fronten. Og dessverre har vi allerede mange eksempler på familier som bryter opp fordi konene blir værende i utlandet og mennene ikke kan reise, noe som skaper enorm spenning som påvirker mange familier, forteller p. Ostrovsky.

 

Pessimisme om morgendagen

Jubileumsåret er også en tid for å hjelpe de vanskeligstilte med å føle Guds barmhjertighet. Dessverre forhindrer krigen, som har vart i to og et halvt år, at dette skjer: fattigdommen øker, sykehus blir systematisk truffet av russiske missiler, antallet flyktninger og migranter øker, og de eldre blir forlatt alene.

– Denne invasjonen betyr at menneskets verdighet rett og slett blir tråkket ned på det laveste nivået. Når vi ser bomber falle på et sykehus eller en barnehage og det ikke kommer noen reaksjon tar det virkelig bort alt håp og gjør at man ser på morgendagen med stor pessimisme, konkluderer p. Roman Ostrovsky.

 

Les mer:

Påvens appell: Från dag ett är krig ett nederlag, låt oss kämpa för fred