"Gud er nær, vær lydhør"

St. Joseph retrettsenter drives av St. Josephsøstrene i samarbeid med Maristpatrene. Det inviterer oss til å trekke oss tilbake og søke et dypere forhold til Gud gjennom stillhet og bønn. Søstrene lever i tradisjonen fra Ignatius av Loyola og tilbyr retretter og personlig, åndelig veiledning. Vi har stilt søster Beate Grevenkamp, en av veilederne ved senteret, noen spørsmål som kan føre oss nærmere deres virksomhet.

(publisert i Broen nr. 1, 2002)


Kan du fortelle om åndelig veiledning i ignatiansk tradisjon?

Da må jeg begynne med å si noe om Ignatius av Loyola (1491-1556), jesuittordenens grunnlegger. Ignatius beskriver sine erfaringer i boken "Pilegrimens beretning". Ved å lytte innover oppdaget han etter hvert to hovedbevegelser i sitt indre. Ignatius lærer å skjelne mellom bevegelsen som har sitt opphav i Gud og fører ham nærmere Gud og bevegelsen som leder bort fra Gud. Denne erfaring forandrer hans liv. Han velger å følge Kristus og står helt til hans tjeneste. I den ignatianske veiledningstradisjon vektlegges det at Gud lar seg erfare i alt og alle. Alt det skapte forteller om skaperen. Gjennom enhver situasjon, hendelse og ethvert menneske kan Gud åpenbare noe av seg selv til oss. Gud ønsker et personlig forhold til alle, og ethvert menneske har sin personlige vei til Gud. I veiledningssamtalen ser veilederen sammen med dem som søker veiledning hvordan Gud gir seg til kjenne i den enkeltes liv og hvordan den enkelte svarer på det.

Er det noe annet som skiller ignatiansk spiritualitet fra andre veiledningsformer? Hva med boken "De åndelige øvelser"?

Som jeg allerede var inne på, er erfaring meget viktig for Ignatius. Det er ikke en innsikt, en tanke vi har, men det som beveger vårt indre, vårt hjerte. Denne bevegelsen gjør noe med oss. Den har i seg kraften til å forandre. Og vi kan alltid begynner der vi er, her og nå. Drivkraften er vår dypeste lengsel, lengselen etter Gud. Ignatius legger vekt på at vi med stor åpenhet og helhjertethet går inn i en veiledningsprosess eller retrett. Når vi ser på våre erfaringer, er det viktig å skjelne mellom åndene, slik at vi kan velge det som fører oss nærmere Gud. Vesentlig er at vår bønn, vår kontemplasjon, fører til handling til tjeneste for Gud. Alt til Guds større ære, er Ignatius' valgspråk.

Boken med de åndelige øvelser er først og fremst en bok for veiledere og anbefales ikke som 'åndelig lesning'. For veilederen derimot, er den et verdifullt redskap. Ignatius beskriver her i rammen av 4 uker (eller 30 dager) prosessene og tilsvarende øvelser på den åndelige veien i Kristi etterfølgelse. Derfra kjenner vi også den 'lengste retrettform' - 30 dagers retretter - etter Ignatius.

I brosjyren deres står det at åndelig veiledning og retretter blir tilbudt "med dyp respekt for den enkeltes frihet, tro og Gudsforhold." Hva betyr det i praksis?

Jeg tror på Guds virke i ethvert menneske og at Gud vil fullføre sitt verk i hver og en av oss. Vi er avhengige av Guds nåde og hjelp. Mennesket er kalt til i frihet å svare på Guds invitasjon og til å ta imot Guds kjærlighet. Denne frihet ønsker vi som veiledere å respektere. Dermed er det til syvende og sist Gud som blir veilederen i den enkeltes liv. Vi som veiledere ledsager, støtter og oppmuntrer den enkelte og kan også gjøre oppmerksomme på holdninger eller konklusjoner som burde korrigeres. Men det er opp til Gud og det enkelte menneske hvor veien går og hvordan dette forholdet utvikler seg.

Hvordan kan man bli var for Den hellige Ånd? Er det en treningssak? Kan våre følelser hjelpe oss?

Å bli var for Den hellige Ånds virke er absolutt noe vi må øve oss i - stadig vekk og livet ut. Guds skaperånd er alltid på nye måter virksom i våre liv. På den andre siden prøver onde krefter å holde oss borte fra, eller skygge for, Guds nærvær. Derfor må vi være våkne og på vakt for å kjenne hvem som prøver å få innflytelse i våre liv. Våre følelser og tanker er en hjelp i denne prosessen - de forteller oss noe om våre reaksjoner. Men "ved frukten skal treet kjennes" sier Jesus (jfr. Lk 6,44). Om Åndens frukter leser vi hos Paulus (Gal. 5,22):"Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse."

Hva er forskjellen på åndelig veiledning og annen rådgivning/terapi?

I terapien prøver konfidenten å bearbeide bl.a. tidligere vanskelige, traumatiske opplevelser. Terapeuten prøver å hjelpe vedkommende til å finne og lære mer konstruktive holdninger og reaksjonsmønstre. Terapi eller annen rådgivning har psykologiske og menneskelige relasjoner for øyet. Fokus for åndelig veiledning er forholdet til Gud. Hva som skjer når du ber, er ett av de grunnleggende spørsmål. I åndelig veiledning søker den enkelte (sammen med veilederen) å se livet med dets gleder og utfordringer i relasjon til Gud. Gud og forholdet til Gud er det vesentlige. Samtidig er ingenting fremmed for Gud, jeg kan komme til Gud med alle sorger og bekymringer, med smerte og vanskeligheter. Spørsmålet er hva Gud ønsker å gjøre for den enkelte eller hva den enkelte lengter etter i forholdet til Gud. Og hva inviterer Gud den enkelte til? "KOM og SE!" "FØLG MEG!" "SYND IKKE MER!" eller ?..

Kan du gi noen råd til bønnelivet - for travle hverdagsmennesker?

Jeg tror at selv travle hverdagsmennesker kan finne tid for bønn, for eksempel på veien til og fra arbeidet, i køen i butikken, på tur med hunden, mens de slapper av med en kopp kaffe/te, mens de venter på ? Samtidig er det verdifullt å avsette litt tid "bare for Gud", hvis det er mulig. En annen god bønn er å bruke noen minutter, kanskje om kvelden, for å se tilbake på dagen. Øvelsen kalles gjerne for et "kjærlig tilbakeblikk". Ta noe tid for sammen med Gud å se tilbake på dagens hendelser og opplevelser. Hvor var Gud deg nær i dag? Hvor var Gud og du sammen om noe? Eller hvor handlet du på egen hånd? Vi kan takke for de gode opplevelser og be om tilgivelse for det vi gjorde galt. Gjennom denne bønnen øver vi oss til å bli oppmerksomme på Guds måter å være nærværende i våre liv på.

Hvordan fungerer en retrett hos dere?

Retrettene hos oss foregår i taushet med god tid til stillhet og personlig bønn og anledning til daglig åndelig veiledning som kanskje viktigste elementer. Tidebønnene oppleves av mange som en god ramme og støtte. Tilbud om korte felles impulser har vist seg som et godt redskap, særlig på helgeretretter. For øvrig tilpasses dagene etter deltakerne. Til syvende og sist er det vel noe som må oppleves. Vi må være åpne for og ha mot til å gjøre våre personlige erfaringer. Jesus inviterte de første disipler til å "Kom og se! Og de ble hos ham den dagen" (jfr. Joh 1,39).

EAO


Anbefalt litteratur:

Å be i livets pulsslag - Søken etter Gud med Ignatius av Loyola, Willi Lambert, St. Olav forlag.

Kjærlig opmærksomhed - Træk av den Ignatianske Spiritualitet, Ansgarstiftelsens Forlag.

Pilegrimens beretning, Ignatius av Loyola, St. Olav Forlag.

av Webmaster publisert 29.05.2007, sist endret 29.05.2007 - 16:18