Vær hyrder med sauelukt – preken ved Oljevigselsmessen 2013

Av pave Frans

Fra Oljevigselsmessen i St. Olav domkirke, Oslo 2013, foto Øyvind Tryti

Kjære brødre og søstre,

I dag har jeg gleden av å feire min første oljevigselsmesse som biskop av Roma. Jeg hilser dere alle med kjærlighet; spesielt dere, kjære prester, som i likhet med meg selv, i dag minnes dagen for deres ordinasjon.

Lesningene, også den fra Salmenes bok, handler om Guds «salvede»: den lidende tjener hos Jesaja, kong David og Jesus, vår Herre. Alle tre har dette til felles: Den salvelse de mottar er ment for å salve Guds troende folk, som de tjener. De er salvet for de fattige, for de som er i fengsel, for de undertrykte ... Et fint bilde på den hellige krismas «å være til for andre» er å finne i Salme 133: «Det er som den fine oljen på hodet når den renner ned i skjegget, Arons skjegg, ned over linningen på kjortelen.» (v. 2). Bildet av spredd olje som strømmer ned fra Arons skjegg ned på kanten av hans hellige kledning, er et bilde av den prestelige salvelse, som gjennom Kristus, den salvede, når jordens ender, representert ved kjortelen.

Yppersteprestens hellige kledning er rik på symboler. Et av dem er at navnene på Israels barn var gravert på onykssteiner montert på skulderdelene av Efod-drakten, som vår messehagel stammer fra: seks på steinen på høyre skulderdel og seks på den venstre (jf. 2 Mos 28,6–14). Navnene på Israels tolv stammer ble også gravert på bryststykket (jf. 2 Mos 28,21). Dette betyr at når presten feirer, bærer han på sine skuldre det folk som er betrodd ham, og bærer dets navn skrevet på sitt hjerte. Når vi kler på oss vår enkle messehagel, kan det gjøre oss godt å kjenne på våre skuldre og i våre hjerter byrden av og ansiktene til vårt troende folk, til våre helgener og martyrer – som det er mange av i disse tider!

Fra skjønnheten i de liturgiske tingene, som ikke dreier seg om dekor og sans for fine stoffer, men om vår Guds herlighets nærvær som stråler i sitt levende og styrkede folk, går vi nå over til å fokusere på handling. Den dyrebare olje som salver Arons hode, gjør mer enn å få ham til å lukte godt, den flyter over ned til «kantene». Herren skal si det tydelig: Hans salvelse er ment for de fattige, for de fagne og de syke, for dem som er i sorg og alene. Mine kjære brødre, salven er ikke der for å få oss til å lukte godt, enda mindre for å bli holdt forseglet i krukken, da ville oljen bli harsk ... og hjertet bittert.

Mine kjære brødre, salven er ikke der for å få oss til å lukte godt, enda mindre for å bli holdt forseglet i krukken, da ville oljen bli harsk ... og hjertet bittert.

En god prest kan bli gjenkjent på måten hans folk er salvet. Dette er et klart bevis. Når våre folk er salvet med gledens olje, legger man merke til det. For eksempel når de forlater messen og ser ut som de har hørt gode nyheter. Våre folk liker å høre evangeliet forkynt med «salvelse», de liker det når evangeliet vi forkynner rekker frem til deres daglige liv. Når det renner ned som oljen på Aaron, helt til kantene av virkeligheten, når det opplyser grensesituasjonene – «utkanten» der de troende er mest utsatt for angrep fra dem som ønsker å plyndre deres tro. Folk takker oss fordi de føler at vi har bedt over realitetene i deres liv, deres problemer, deres gleder, deres byrder og deres håp. Og når de merker at duften av den salvede, Kristus, har nådd dem gjennom oss, er de oppmuntret til å betro oss alt de ønsker å bringe frem for Herren: «Be for meg, fader, jeg har dette problemet», «velsign meg fader», «be for meg». Det er et tegn på at oljen har strømmet helt ned til kantene av kledningen, for den blir til bønnfallelse, Guds folks bønnfallelse.

Når vi har dette forholdet til Gud og hans folk, og nåden strømmer gjennom oss, da er vi prester, mellommenn mellom Gud og mennesker. Det jeg vil understreke, er at vi stadig trenger å vekke Guds nåde og skimte i enhver forespørsel, noen ganger ubeleielig, noen ganger rent materiell eller rett og slett banal – men bare tilsynelatende – ønsket fra vårt folk om å bli salvet med duftende olje – for de vet at vi har den.

Å oppfatte og se – likesom Herren så fortvilelsen fylt av håp hos kvinnen som led av blødninger, da hun rørte ved kanten av kappen hans. Dette øyeblikket i Jesu liv, når han er omgitt av folk på alle kanter, inkarnerer hele skjønnheten til Aaron i sine prestelige klær, med oljen rennende ned på kanten av hans kappe. Det er en skjult skjønnhet, som skinner frem bare for de trosfylte øynene til kvinnen som var plaget av blødninger. Ikke engang disiplene – fremtidige prester – ser eller forstår: I den eksistensielle «utkanten» ser de bare det som er på overflaten: menneskemassen som presser seg frem til Jesus fra alle kanter (jf. Luk 8,42). Men Herren kjenner kraften av den guddommelige salvelse som renner ned til kanten av kappen hans.

Vi trenger å gå ut for å erfare vår egen salvelse, dens kraft og dens forløsende virkning: til «utkanten», der det er lidelse, blodsutgytelse, blindhet som lengter etter å få se, og fanger slavebundet under mange onde herrer. Det er ikke i selverfaringer eller konstant introspeksjon vi møter Herren: Selvhjelpskurs kan være nyttige i livet, men å leve våre presteliv ved å gå fra ett kurs til et annet, fra en metode til en annen, får oss til å bli pelagianere og minimerer nådens kraft, som våkner til liv og vokser i den grad vi, i tro, går ut for å gi oss selv og evangeliet til andre – gi det lille vi har av salve til dem som ikke har noen ting i det hele tatt.

Presten som sjelden går ut av seg selv, som salver lite – jeg sier ikke «ikke i det hele tatt» fordi, Gud skje lov, folk stjeler oljen fra oss uansett – går glipp av det beste i vårt folk, det som kan vekke det dypeste i hans prestehjerte. Den som ikke går ut av seg selv, blir litt etter litt en administrator og en fasilitator i stedet for å være en mellommann. Vi vet forskjellen: Fasilitatoren og administratoren «har alt fått sin lønn», og siden de ikke setter sitt eget skinn og hjerte på spill, får de ikke en varm takk som kommer fra hjertet. Nettopp herfra stammer utilfredsheten hos noen, som ender opp triste, triste prester som er blitt til en slags samlere av antikviteter eller nyheter, i stedet for å være gjetere med «lukten av sau» – det er dette jeg ber dere om: Vær hyrder med sauelukt, la det være merkbart! – i stedet for å være gjetere midt i flokken sin og menneskefiskere.

Sant nok, den såkalte krisen i prestelige identitet truer oss alle og går sammen med en kulturell krise, men hvis vi kan motstå dens angrep, vil vi være i stand til å legge ut på dypet i Herrens navn og kastet ut garnet vårt. Det er bra at virkeligheten i seg selv tvinger oss til gå dit hvor det vi er av nåde, tydelig synes som ren nåde – ut på dypet av verden av i dag, der det eneste som teller er «unkskjon» [salvelse] – ikke «funksjon» og bare de garn fanger fisk som utelukkende er kastet i navnet til den ene vi har satt vår lit til: Jesus.

Kjære troende, vær nær deres prester med hengivenhet og bønn, så de alltid kan være hyrder etter Guds hjerte.

Kjære prester, måtte Gud Fader fornye i oss hellighetens Ånd, som vi er blitt salvet med. Måtte han fornye sin Ånd i våre hjerter, slik at salvelsen kan spre seg til alle, også til «utkantene», hvor vårt troende folk mest søker og setter pris på den. Måtte våre folk merke at vi er Herrens disipler, at deres navn er skrevet på våre prestelige klær og at vi ikke søker noen annen identitet; måtte de gjennom våre ord og gjerninger få gledens olje, som Jesus, den Salvede, kom for å gi oss. Amen.

Oversatt av Olav Hovdelien og Heidi H. Øyma
Først publisert på norsk i SEGL 2013