CIC: Bestemmelser vedrørende ekteskap

Prøveoversettelse

Henvisninger til Den kanoniske lovbok, Codex Iuris Canonici (CIC).

Manuskript eller utkast til oversettelse av "CODEX IURIS CANONICI", Bodø 2005 (utgitt av Torbjørn Olsen).


Fra Bok I: Generelle bestemmelser

Avsnitt VII: Juridiske handlinger

124
§ 1. For gyldighet av en juridisk handling kreves at den er utført av en habil person og at de forhold er til stede som essensielt konstituerer selve handlingen, foruten de pålagte ytre formaliteter og krav ut fra gjeldende rett for handlingens gyldighet.
§ 2. En juridisk handling som mht. dens ytre elementer er utført på ordentlig vis, formodes å være gyldig.
125
§ 1. En handling utført mot en person ut fra vold forvoldt utenfra som vedkommende selv umulig kunne motstå, regnes som uutført.
§ 2. En handling utført ut fra alvorlig frykt – uberettiget forårsaket – eller ut fra svik er gyldig medmindre noe annet forutsettes i gjeldende rett; men den kan likevel omstøtes ved en dommers dom, enten etter påstand fra en skadelidt part eventuelt en av hans rettsetterfølgere, eller i embets medfør.
126
En handling utført ut fra uvitenhet eller ut fra villfarelse som dreier seg om det som utgjør dens substans eller som berører et ufravikelig vilkår, er ugyldig; ellers er den gyldig medmindre noe annet forutsettes i gjeldende rett; en handling initiert ut fra uvitenhet eller ut fra villfarelse kan gi rom for omstøtelsessøksmål i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett.

Fra Bok IV: Kirkens helliggjørelsesoppdrag

Del I: Sakramentene

Avsnitt VII: Ekteskapet

1055
§ 1. Ekteskapspakten hvorved en mann og en kvinne seg imellom etablerer et livsfellesskap for hele livet og som etter sin naturlige egenart er innrettet til ektefellenes beste og på frembringelse og oppdragelse av avkom, er av Herren Kristus mellom døpte opphøyet til verdighet av sakrament.
§ 2. Derfor kan det mellom døpte ikke bestå en gyldig ekteskapskontrakt uten at den i seg selv er et sakrament.
1056
Ekteskapets essensielle egenskaper er enhet og uoppløselighet som i det kristne ekteskap – på grunnlag av sakramentet – oppnår en særskilt fasthet.
1057
§ 1. Ekteskap oppstår mellom personer som iht. gjeldende rett er habile dertil, ved partenes rettmessig tilkjennegitte konsensus; mangel derved kan av ingen menneskelig myndighet gyldig suppleres.
§ 2. Ekteskapelig konsensus er en viljeshandling der en mann og en kvinne ved en ugjenkallelig pakt gjensidig gir og mottar hverandre for å etablere ekteskap.
1058
Alle kan stifte ekteskap som ikke forbys det av gjeldende rett.
1059
Katolikkers ekteskap – selv om bare en part er katolikk – retter seg ikke alene etter guddommelig rett, men også etter kanonisk, dog så at borgerlig myndighets kompetanse i det som gjelder rent borgerlige virkninger av nevnte ekteskap, står urokket.
1060
Ekteskapet nyter rettsbegunstigelse; derfor må man ved tvil legge ekteskapets gyldighet til grunn inntil det motsatte blir bevist.
1061
§ 1. Gyldig ekteskap mellom døpte betegnes som bare ratifisert dersom det ikke er fullbyrdet; men som ratifisert og fullbyrdet dersom ektefellene mellom seg på menneskelig vis har utført en ekteskapelig handling som i seg selv er skikket til frembringelse av avkom – hva ekteskapet etter sin natur er innrettet på – og der ektefellene blir ett legeme.
§ 2. Dersom ektefellene har bodd sammen etter at ektevigselen skjedde, formodes fullbyrdelse inntil det motsatte er bevist.
§ 3. Dersom vigselen har skjedd med i det minste en part i god tro, betegnes et invalid ekteskap som putativekteskap inntil begge parter har nådd frem til sikkerhet om dets nullitet.
1062
§ 1. Løfte om ekteskap – ensidig eller tosidig, det som kalles forlovelse – retter seg etter den partikularrett som er blitt fastsatt av bispekonferansen med tanke på sedvanene og de borgerlige lover dersom slike finnes.
§ 2. Ut fra løfte om ekteskap gis det ikke grunnlag for å reise søksmål med fordring om ektevigsel; likevel gis det grunnlag for å reise søksmål for utbedring av skader dersom det skyldes slikt løfte.

Kapittel I: Pastoralt ansvar, samt det som skal skje før ektevigsel

1063
Det påligger sjelehyrdene forpliktelse til å sørge for at deres egen kirkelige menighet tilbyr de kristtroende bistand mht. hvordan ektestanden kan bevares i en kristen ånd og utvikles mot fullkommenhet. Denne bistand blir fremfor alt å tilby:
  1. ved preken, ved katekese tillempet de mindreårige, de unge og de voksne, ja, t.o.m. ved bruk av massekommunikasjonsmidler, og slik at de kristtroende derved kan få opplæring om det kristne ekteskaps betydning og om kristne ektefellers og foreldres oppdrag;
  2. ved personlig forberedelse til å inngå ekteskap, og slik at blivende ektefolk derved blir beredt til sin nye stands hellighet og plikter;
  3. ved en utbytterik liturgisk feiring av ektevigselen som kaster lys over det at ektefellene uttrykker billedlig og har del i enhetens mysterium og den fruktbare kjærlighet mellom Kristus og Kirken;
  4. ved frembydelse av hjelp til de gifte for at de selv ved trofast å bevare og verge den ekteskapelige pakt dag for dag må komme nærmere en livsførsel i familien preget av mer hellighet og større fylde.
1064
Det tilligger stedets ordinarius å sørge for at denne bistand blir tilbørlig innrettet og – dersom det synes opportunt – etter at menn og kvinner er hørt som har bevist sin kompetanse ved erfaring og sakkyndighet.
1065
§ 1. Katolikker som ennå ikke har tatt imot konfirmasjonens sakrament, må ta imot det før de gis adgang til ekteskapet dersom det kan skje uten betydelig besvær.
§ 2. For å motta ekteskapets sakrament med utbytte anbefales det de blivende ektefolk innstendig å gå til botens sakrament og til den hellige Eukaristi.
1066
Før en ektevigsel finner sted, skal det være på det rene at intet står i veien for gyldig og lovlig vigsel.
1067
Bispekonferansen må fastsette bestemmelser om utspørring av blivende ektefolk foruten om ekteskapslysninger eller andre hensiktsmessige måter å gjennomføre de undersøkelser som er nødvendig før ekteskapsinngåelse; først når disse bestemmelser med aktsomhet er fulgt, kan en sogneprest skride til å assistere ved ekteskapsinngåelse.
1068
Ved dødsfare, dersom andre bevis ikke kan skaffes til veie, er det tilstrekkelig medmindre det foreligger indikasjoner på det motsatte, med de stiftendes forsikring – og da forsikring under ed dersom situasjonen tilsier det – om at de er døpt og ikke holdes tilbake av noen hindring.
1069
Det påligger alle troende forpliktelse til før ektevigsel å åpenbare for sognepresten eller stedets ordinarius hindringer dersom de måtte være kjent med slike.
1070
Dersom en annen enn den sogneprest som det tilligger å assistere, har gjennomført undersøkelsene, må vedkommende så snart som mulig ved et autentisk dokument gjøre sognepresten klar over utfallet av disse undersøkelser.
1071
§ 1. Unntatt i nødstilfelle må ingen uten tillatelse fra stedets ordinarius assistere:
  1. ved omstreiferes ekteskapsinngåelse;
  2. ved ekteskapsinngåelse der ekteskapet ut fra det som er bestemt i borgerlig lov, ikke kan anerkjennes eller vigsles;
  3. ved ekteskapsinngåelse til en som det påligger naturlige forpliktelser overfor en annen part eller barn fra en tidligere forbindelse;
  4. ved ekteskapsinngåelse til en som notorisk har forkastet den katolske tro;
  5. ved ekteskapsinngåelse til en som er beheftet med bannstraff;
  6. ved ekteskapsinngåelse til en mindreårig hvis foreldre enten er uvitende om det eller på fornuftig vis er imot det;
  7. ved ekteskapsinngåelse der ekteskapet vil bli inngått ved fullmektig som omtalt i kan. 1105.
§ 2. Stedets ordinarius kan ikke innvilge tillatelse til å assistere ved ekteskapsinngåelse til en som notorisk har forkastet den katolske tro medmindre bestemmelsene omtalt i kan. 1125 blir overholdt – idet det som samsvarer, må leses på samsvarende vis.
1072
Sjelehyrdene må sørge for å avlede de unge fra ektevigsel før den alder der man etter områdets skikk pleier å inngå ekteskap.

Kapittel II: Gyldighetshindringer generelt

1073
En gyldighetshindring gjør en person ugild til gyldig å stifte ekteskap.
1074
En hindring betraktes som offentlig kjent når den kan bevises i det ytre rom; ellers er den skjult.
1075
§ 1. Det tilligger bare Kirkens øverste myndighet å erklære autentisk når guddommelig rett forbyr eller fra starten av ugyldiggjør et ekteskap.
§ 2. Dertil har kun den øverste myndighet rett til å etablere andre hindringer for døpte.
1076
Sedvane som fører inn en ny hindring eller står i motsetning til eksisterende hindringer forkastes.
1077
§ 1. Stedets ordinarius kan i særskilt tilfelle forby egne undergitte overalt hvor de holder til, og på eget territorium alle som for øyeblikket oppholder seg der, ekteskap – men bare for en tid og av en alvorlig grunn så lenge den består.
§ 2. Kun Kirkens øverste myndighet kan til et forbud tilføye en gyldighetsklausul.
1078
§ 1. Stedets ordinarius kan dispensere egne undergitte overalt hvor de holder til, og på eget territorium alle som for øyeblikket oppholder seg der, fra alle hindringer ut fra kirkelig rett – unntatt fra dem hvis dispensasjon er forbeholdt Den apostoliske stol.
§ 2. Hindringer hvis dispensasjon er forbeholdt Den apostoliske stol, er:
  1. hindring som oppstår ved geistlige ordinasjoner eller ved offentlig og evig kyskhetsløfte i et ordensinstitutt under pavelig rett;
  2. hindring pga. kriminaliteten omtalt i kan. 1090.
§ 3. Det gis aldri dispensasjon fra hindring pga. slektskap i rett opp eller nedstigende linje eller i annen grad i sidelinje.
1079
§ 1. Ved overhengende dødsfare kan stedets ordinarius dispensere egne undergitte overalt hvor de holder til, og på eget territorium alle som for øyeblikket oppholder seg der; dispensasjonen kan gjelde så vel fra å overholde form ved ektevigselen som fra alle og de enkelte offentlig kjente eller skjulte hindringer ut fra kirkelig rett – unntatt hindring oppstått som følge av geistlig ordinasjon til presbyteratet.
§ 2. Under de samme saklige omstendigheter som omtalt i § 1, men alene i tilfeller hvor ikke engang stedets ordinarius kan nåes, besitter så vel sognepresten, som den på ordentlig vis delegerte geistlige tjener, som den prest eller diakon som assisterer i samsvar med det som er bestemt i kan. 1116, § 2, tilsvarende dispensasjonsmyndighet.
§ 3. I dødsfare har en skriftefar i det indre rom – enten under eller utenom en sakramental skriftemålshandling – dispensasjonsmyndighet i forhold til skjulte hindringer.
§ 4. I tilfellet omtalt i § 2 betraktes stedets ordinarius ikke å kunne nåes dersom det bare kan skje gjennom telegraf eller telefon.
1080
§ 1. I den utstrekning det avdekkes en hindring etter at alt er beredt til bryllup og ekteskapet ikke uten sannsynlig fare for et alvorlig onde kan utsettes inntil dispensasjon er oppnådd fra kompetent myndighet, har stedets ordinarius og alle omtalt i kan. 1079, §§ 2-3, disse siste dog utelukkende ved skjult tilfelle, – under overholdelse av de der foreskrevne vilkår – dispensasjonsmyndighet i forhold til alle hindringer unntatt de som er omtalt i kan. 1078, § 2, nr. 1.
§ 2. Med denne myndighet kan en også gyldiggjøre ekteskap dersom det vil være den samme fare ved forsinkelse og tiden ikke strekker til til å henvende seg til Den apostoliske stol eller til stedets ordinarius – avhengig av hvem som kan dispensere fra nevnte hindringer.
1081
Sognepresten – eventuelt presten eller diakonen omtalt i kan. 1079, § 2 – må straks underrette stedets ordinarius om dispensasjon innvilget i det ytre rom; og dette skal innføres i ekteskapsboken.
1082
Medmindre Pønitensiariatets reskript sier noe annet, må en dispensasjon innvilget i det indre ikke-sakramentale rom fra en skjult hindring innføres i boken som skal oppbevares i sentraladministrasjonens hemmelige arkiv; ingen annen dispensasjon i det ytre rom er nødvendig dersom den skjulte hindring deretter blir kjent.

Kapittel III: Spesielle gyldighetshindringer

1083
§ 1. Før fylte 16 år kan en mann ikke inngå gyldig ekteskap, likeledes ikke en kvinne før fylte 14.
§ 2. Det står åpent for bispekonferansen å fastsette høyere alder for lovlig ektevigsel.
1084
§ 1. Forutgående og varig impotens til å ligge sammen – enten fra mannens side eller fra kvinnens side, enten absolutt eller relativ – ugyldiggjør fra starten av et ekteskap ut fra selve dets natur.
§ 2. Dersom det består tvil om hindring ut fra impotens – enten rettslig eller faktisk tvil –, blir ekteskap ikke å forhindre, og så lenge tvilen består, heller ikke å erklære for null verd.
§ 3. Sterilitet hverken forbyr eller ugyldiggjør fra starten av et ekteskap – dog så at det som er foreskrevet i kan. 1098, står fast.
1085
§ 1. Invalid forsøker den å få til ekteskap som det påligger bånd fra tidligere ekteskap, ja, endog fra et ikke-fullbyrdet.
§ 2. Selv om det første ekteskap er ugyldig eller oppløst av hvilken som helst grunn, er det derav ikke lov å stifte et annet før nullitet for eller oppløsning av det tidligere står rettmessig og sikkert fast.
1086
§ 1. Invalid er ekteskap mellom to personer av hvilke den ene er døpt i Den katolske kirke eller opptatt i samme og ikke ved en formell handling har falt fra denne, og den andre ikke er døpt.
§ 2. Fra denne hindring må det ikke dispenseres medmindre vilkårene omtalt i kann. 1125 og 1126 er oppfylt.
§ 3. Dersom en part på tidspunktet for stiftelsen av ekteskapet i alminnelighet ble regnet for døpt eller det var tvil om hans dåp, blir ekteskapets gyldighet i samsvar med det som er bestemt i kan. 1060, å formode inntil det blir sikkert bevist at den ene part var døpt mens den andre ikke var døpt.
1087
Invalid forsøker de å få til ekteskap som er geistlig ordinert.
1088
Invalid forsøker de å få til ekteskap som er bundet ved offentlig og evig kyskhetsløfte i et ordensinstitutt.
1089
Intet ekteskap kan bestå mellom en mann og en kvinne som er bortført eller i det minste holdt tilbake med henblikk på at det skulle stiftes ekteskap med henne – medmindre kvinnen deretter, etter at hun er kommet løs fra røveren og er plassert på et sikkert og fritt sted, av egen drift velger ekteskapet.
1090
§ 1. Den forsøker invalid å få til ekteskap med en bestemt person som – for å inngå vedkommende ekteskap – har forvoldt dennes ektefelle eller egen ektefelle døden.
§ 2. Invalid forsøker også de å få til ekteskap mellom seg som har forvoldt en ektefelle døden ved gjensidig fysisk eller moralsk bistand.
1091
§ 1. Ekteskap er ugyldig mellom alle slektninger i rett opp- eller nedstigende linje, så vel legitime som naturlige.
§ 2. I sidelinje er det ugyldig t.o.m. fjerde grad.
§ 3. Hindring ut fra slektskapsforbindelse fordobles ikke.
§ 4. Ekteskap må aldri tillates dersom det er tvil om partene er slektninger i noen grad i rett opp- eller nedstigende linje eller i annen grad i sidelinje.
1092
Svogerskap i rett opp- eller nedstigende linje ugyldiggjør fra starten av ekteskap i enhver grad.
1093
Hindring av hensyn til den offentlige anstendighet oppstår ut fra invalid ekteskap etter istandkommet fellesliv og ut fra notorisk eller offentlig samboerskap; og den ugyldiggjør fra starten av giftermål mellom mannen og kvinnens slektninger i første grad i rett opp- eller nedstigende linje – og vise versa.
1094
De som ut fra adopsjon legalt er kommet i slektskap med hverandre i rett opp- eller nedstigende linje, eller i annen grad i sidelinje, kan ikke gyldig stifte ekteskap seg imellom.

Kapittel IV: Ekteskapelig konsensus

1095
Ute av stand til å stifte ekteskap er de:
  1. som mangler fornuftens bruk i tilstrekkelig grad;
  2. som lider under en alvorlig defekt hva angår dømmekraft vedrørende de essensielle ekteskapelige retter og plikter som gjensidig blir gitt og akseptert;
  3. som ut fra grunner av psykisk natur ikke kan ta på seg ekteskapets essensielle forpliktelser.
1096
§ 1. For at den ekteskapelige konsensus kan foreligge, er det nødvendig at de stiftende i det minste ikke er uvitende om at ekteskapet er et permanent livsfellesskap mellom en mann og en kvinne, innrettet på å avle avkom ved seksuelt samkvem.
§ 2. Slik uvitenhet formodes ikke etter puberteten.
1097
§ 1. Villfarelse mht. person gjør ekteskap invalid.
§ 2. Villfarelse mht. personkvalitet – selv om den var grunn til stiftelsen – gjør ikke ekteskap ugyldig medmindre denne kvalitet var direkte og hovedsakelig tilsiktet.
1098
Invalid stifter den ekteskap som inngår ekteskapet bedratt ved svik – begått for å oppnå konsensus – vedrørende en kvalitet ved den annen part som ifølge sin egen natur alvorlig kan forstyrre livsfellesskapet i det ekteskapelige liv.
1099
Villfarelse vedrørende ekteskapets enhet eller uoppløselighet eller vedrørende dets sakramentale verdighet – dog utelukkende når den ikke er bestemmende for viljen – ødelegger ikke den ekteskapelige konsensus.
1100
Viten eller forestilling om ekteskapet som nullitet utelukker ikke nødvendigvis den ekteskapelige konsensus.
1101
§ 1. Sinnets indre konsensus formodes å være konform med de ord eller tegn som anvendes når ektevigselen finner sted.
§ 2. Men dersom den ene eller begge parter ved en positiv viljeshandling utelukker selve ekteskapet eller et essensielt element ved ekteskapet eller eventuelt en essensiell egenskap, stifter vedkommende invalid.
1102
§ 1. Ekteskap på betingelse av noe fremtidig kan ikke gyldig stiftes.
§ 2. Ekteskap på betingelse av noe fortidig eller nåtidig er gyldig inngått eller ikke ettersom det som inngår under betingelsen, eksisterer eller ikke.
§ 3. Betingelse som omtalt i § 2 kan ikke lovlig tilføyes medmindre det skjer med skriftlig gitt tillatelse fra stedets ordinarius.
1103
Invalid er et ekteskap inngått pga. vold eller alvorlig frykt utenfra – også om frykten ikke er tilstøtt med overlegg – når en tvinges til å velge ekteskapet for å fri seg fra denne.
1104
§ 1. For gyldig å stifte ekteskap er det nødvendig at de stiftende på en og samme tid er til stede enten personlig eller ved fullmektig.
§ 2. De blivende ektefolk må uttrykke den ekteskapelige konsensus ved ord eller dersom de ikke kan snakke, ved likebetydende tegn.
1105
§ 1. For gyldig å inngå ekteskap ved fullmektig, kreves det:
  1. at det foreligger spesielt mandat til å stifte det med en bestemt person;
  2. at fullmektigen er utpekt av mandanten selv og utfører oppdraget sitt personlig.
§ 2. For å gjelde må mandatet underskrives av mandanten og dertil enten av stedets sogneprest eller ordinarius der mandatet gis, eller av en prest delegert til det av en av dem eller i det minst av to vitner; eller mandatet skal være nedfelt i et autentisk dokument i samsvar med det som er bestemt i borgerlig rett.
§ 3. Dersom mandanten ikke kan skrive, må dette innføres i selve mandatet og et annet vitne må tiltre og også undertegne skriftstykket; ellers er mandatet ugyldig.
§ 4. Dersom mandanten tilbakekaller mandatet eller råker ut for sinnssykdom før hans fullmektig har stiftet ekteskap i hans navn, er ekteskapet invalid selv om fullmektigen eller den annen stiftende part var uvitende om det.
1106
Ekteskap kan stiftes gjennom tolk; likevel må sognepresten ikke assistere ved slik ekteskapsinngåelse medmindre tolkens troverdighet for ham er på det rene.
1107
Selv om et ekteskap ble invalid inngått pga. en hindring eller defekt mht. form, formodes avgitt konsensus å vedbli inntil dens tilbaketrekning er på det rene.

Kapittel V: Ektevigselens form

1108
§ 1. Bare de ekteskap er gyldige som stiftes overfor stedets ordinarius eller sognepresten eller en prest eller diakon delegert av en av dem til å assistere, foruten i nærvær av to vitner – likevel ifølge de uttrykkelige regler i kanonene som følger –, dog så at unntakene omtalt i kann. 144, 1112, § 1, 1116 og 1127, §§ 1-2, står urokket.
§ 2. Som assisterende ved ekteskapsinngåelse forstås bare en som er til stede og utber seg tilkjennegivelse av de stiftendes konsensus samt tar imot denne i Kirkens navn.
1109
Medmindre han ved dom eller dekret er blitt ekskommunisert, kommet inn under interdikt eller blitt suspendert fra embetet eller det tilsvarende er erklært å bestå, assisterer stedets ordinarius og sogneprest gyldig i kraft av embete ved ekteskapsinngåelse innenfor sitt territoriums grenser ikke bare undergitte, men også ikke-undergitte – dog utelukkende når en av dem tilhører den latinske ritus.
1110
En personalordinarius og en personalsogneprest assisterer gyldig i kraft av embete ved ekteskapsinngåelse ene og alene de par der i det minste den ene er ham en undergitt innenfor grensene for hans ansvarsområde.
1111
§ 1. Så lenge stedets ordinarius og sogneprest gyldig fungerer i sine embeter, kan de innenfor sitt territoriums grenser delegere til prester og diakoner fullmakt – også generalfullmakt – til å assistere ved ekteskapsinngåelse.
§ 2. For å være gyldig skal delegasjonen av fullmakt til å assistere ved ekteskapsinngåelse gis uttrykkelig til bestemte personer; dersom det handler om en spesialdelegasjon, må den gis for et bestemt ekteskap; men dersom det handler om generaldelegasjon, må den innvilges skriftlig.
1112
§ 1. Hvor det mangler prester og diakoner, kan stiftsbiskopen etter at bispekonferansen ved sitt forutgående votum har funnet det gunstig og Den hellige stols tillatelse er oppnådd, delegere til legfolk å assistere ved ekteskapsinngåelse.
§ 2. Det skal plukkes ut en egnet legperson som er i stand til å formidle opplæringen til brudefolkene og skikket til på ordentlig vis å gjennomføre vigselsliturgien.
1113
Før en spesialdelegasjon innvilges, skal alt ivaretas som gjeldende rett fastsetter for å godtgjøre standsfriheten.
1114
Den assisterende ved ekteskapsinngåelse handler ulovlig medmindre han for sitt vedkommende har bragt på det rene de stiftendes standsfrihet i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett og at sogneprestens tillatelse – dersom det lar seg gjøre – foreligger i den utstrekning han assisterer i kraft av generaldelegasjon.
1115
Ektevigsler bør skje i sognet hvor den ene part av de stiftende har bopel, midlertidig bopel eller en måneds tilhold, eller dersom det handler om omstreifere, i det sogn hvor de for øyeblikket holder til; med tillatelse fra egen ordinarius eller egen sogneprest kan vigsler skje annetsteds.
1116
§ 1. Dersom ingen assisterende som er kompetent ut fra det i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett, kan komme eller nåes uten betydelig besvær, kan de som har som intensjon å inngå et virkelig ekteskap, gjøre det gyldig og lovlig i nærvær av alene vitner:
  1. i dødsfare;
  2. utenfor dødsfare, dog utelukkende når det klokelig kan forventes at tingenes tilstand vil vedvare i en måned.
§ 2. I begge tilfeller og dersom en prest eller diakon er for hånde som kan være til stede, skal han tilkalles for sammen med vitnene å være til stede ved ektevigselen – dog uten å rokke ved gyldigheten av ekteskapinngåelse i nærvær av vitner alene.
1117
Formen fastsatt ovenfor blir å overholde dersom i det minste den ene part av de ekteskapsstiftende er døpt i Den katolske kirke eller opptatt i samme og vedkommende ikke ved en formell handling har falt fra denne – dog uten å rokke ved forskriftene i kan. 1127, § 2.
1118
§ 1. Ektevigsel mellom katolikker og mellom katolsk part og døpt ikke-katolsk part bør skje i sognekirken; i en annen kirke eller kapell kan det skje etter tillatelse fra stedets ordinarius eller fra sognepresten.
§ 2. Stedets ordinarius kan tillate at ektevigsel skjer på annet høvelig sted.
§ 3. Ektevigsel mellom katolsk part og udøpt part kan skje i kirke eller på annet høvelig sted.
1119
Utenfor nødstilfelle må ved ektevigsel de riter overholdes som er foreskrevet i de liturgiske bøker som er godtatt av Kirken eller som er antatt ved legitime sedvaner.
1120
Bispekonferansen kan avfatte en egen ektevigselsritus som må godkjennes av Den hellige stol og som samsvarer med stedenes og folkenes skikker når disse svarer til kristen ånd – dog så at loven likevel står fast at den assisterende ved ekteskapsinngåelsen må være til stede og avkreve tilkjennegivelse av de stiftendes konsensus samt ta imot denne.
1121
§ 1. Så snart som mulig etter at en ektevigsel har skjedd, skal vigselsstedets sogneprest eller den som opptrer i hans sted – ja, selv om ingen av dem har bistått – innføre i ekteskapsregisteret navn på ektefellene, den assisterende og vitnene samt sted og dag for ektevigselen iht. den måte som er foreskrevet av bispekonferansen eller av stiftsbiskopen.
§ 2. I den utstrekning et ekteskap stiftes i samsvar med det som er bestemt i kan. 1116, påligger det presten eller diakonen dersom en slik var til stede ved vigselen, ellers vitnene solidarisk med de stiftende så snart som mulig å gjøre stedets sogneprest eller ordinarius klar over det inngåtte ekteskap.
§ 3. Hva angår ekteskap som ble stiftet med dispensasjon fra kanonisk form, må stedets ordinarius som innvilget dispensasjonen, sørge for at dispensasjonen og vigselen skrives inn i ekteskapsboken så vel i sentraladministrasjonen som i eget sogn for den katolske part hvis sogneprest har gjennomført undersøkelsene om standsfrihet; det påligger en katolsk ektefelle så snart som mulig å gjøre den samme ordinarius og sogneprest klar over at ektevigselen har skjedd, også med angivelse av vigselsstedet foruten av den offentlige form som er fulgt.
1122
§ 1. Et stiftet ekteskap må også innføres i dåpsregisterne der ektefellenes dåp er innført.
§ 2. Dersom en ektefelle ikke har stiftet ekteskapet i det sogn der vedkommende ble døpt, må sognepresten på vigselsstedet så snart som mulig oversende kunngjøring om det inngåtte ekteskap til stedets sogneprest der dåpen ble meddelt.
1123
I den utstrekning et ekteskap enten gyldiggjøres i det ytre rom eller erklæres for null verd, eller det – utenom ved død – rettmessig oppløses, skal ektevigselsstedets sogneprest underrettes for at innføring på ordentlig vis kan skje i ekteskaps- og dåpsregisterne.

Kapittel VI: Blandede ekteskap

1124
Uten uttrykkelig tillatelse fra kompetent myndighet er ekteskap forbudt mellom to døpte personer av hvilke den ene er døpt i Den katolske kirke eller opptatt i samme etter dåpen og ikke senere ved en formell handling har falt fra denne, og den andre er tilsluttet en kirke eller et kirkesamfunn som ikke har full kommunion med Den katolske kirke.
1125
Tillatelse av dette slag kan stedets ordinarius innvilge dersom det foreligger en kvalifisert og fornuftig grunn; han må ikke innvilge den medmindre de følgende vilkår er oppfylt:
  1. den katolske part må erklære at han er beredt til å unngå farene for å falle fra troen og må avgi et oppriktig løfte om å gjøre alt så langt vedkommende makter det, for at hele avkommet blir døpt og oppdratt i Den katolske kirke;
  2. den andre part må i tide bli underrettet om de løfter som må avgis av den katolske part – så mye mer som det må være på det rene at vedkommende virkelig kjenner til den katolske parts løfte og forpliktelse –;
  3. begge parter må belæres om ekteskapets formål og essensielle egenskaper – som ikke kan utelukkes av noen av de stiftende.
1126
Det tilligger bispekonferansen så vel å fastsette måten som disse erklæringer og løfter – som alltid kreves – må skje på, som å fastlegge formen for hvordan disse både skal bringes på det rene i det ytre rom og gjøres klar for den ikke-katolske part.
1127
§ 1. Hva angår form som må anvendes ved blandet ekteskap, må forskriftene i kan. 1108 overholdes; dersom en katolsk part stifter ekteskap med en ikke-katolsk part av orientalsk ritus, må kanonisk vigselsform dog bare overholdes for tillatthet; men for gyldighet kreves det inntreden av en geistlig tjener – under overholdelse av de ting som blir å overholde ifølge gjeldende rett.
§ 2. Dersom alvorlige vanskeligheter står i veien for å overholde kanonisk form, har stedets ordinarius til den katolske part rett til å dispensere fra denne i enkelttilfeller, likevel etter å ha konsultert stedets ordinarius der ektevigselen skal finne sted og dog så at kravet om vigsel i en offentlig form – for gyldighet – står urokket; det tilligger bispekonferansen å fastsette bestemmelser som gjør at nevnte dispensasjon blir innvilget på en enhetlig måte.
§ 3. Det forbys p.d.e.s. før eller etter den kanoniske vigsel i samsvar med det som er bestemt i § 1 å foreta noen annen religiøs vigsel av samme ekteskap ved å avgi eller fornye den ekteskapelige konsensus; videre p.d.a.s. å foreta en religiøs vigsel der en katolsk assisterende og en ikke-katolsk forrettende sammen utber seg partenes konsensus ved at hver av dem gjennomfører sin ritus.
1128
Stedenes ordinariuser og de andre sjelehyrder må sørge for at katolsk ektefelle og barn født ut av blandet ekteskap ikke mangler åndelig hjelp til å oppfylle deres forpliktelser og de skal hjelpe ektefellene til å fremme enheten i det ekteskapelige og familiære liv.
1129
Forskriftene i kann. 1127 og 1128 blir også å anvende på ekteskap der hindring i form av religionsforskjell står i veien som omtalt i kan. 1086, § 1.

Kapittel VII: Ektevigsel som skjer hemmelig

1130
Ut fra en alvorlig og påtrengende grunn kan stedets ordinarius tillate at ektevigsel får skje hemmelig.
1131
Tillatelse til at ektevigsel får skje hemmelig, medfører:
  1. at undersøkelsen som blir å gjennomføre før ekteskapsinngåelse, må skje hemmelig;
  2. taushetsplikt for stedets ordinarius, den assisterende, vitnene og ektefellene om ektevigselen som har skjedd.
1132
Taushetsforpliktelsen omtalt i kan. 1131, nr. 2, bortfaller for stedets ordinarius' vedkommende dersom alvorlig anstøt eller alvorlig skjending av ekteskapets hellighet truer med å oppstå ut fra iakttagelse av taushetsplikten, og dette må gjøres kjent for partene før ektevigselen.
1133
Ektevigsel som har skjedd hemmelig, innføres bare i et særskilt register som blir å ta vare på i sentraladministrasjonens hemmelige arkiv.

Kapittel VIII: Virkninger av ekteskap

1134
Av et gyldig ekteskap oppstår det mellom ektefellene et bånd som etter selve sin natur er livsvarig og eksklusivt; i et kristent ekteskap styrkes og vies dertil ektefellene ved et særlig sakrament til sin stands plikter og verdighet.
1135
Begge ektefeller har like stor plikt og rett på de områder som berører livsfellesskapet i det ekteskapelige liv.
1136
Foreldre har en meget alvorlige plikt og den primære rett så langt de makter det, til å sørge for avkommets oppdragelse så vel fysisk, sosialt og kulturelt som moralsk og religiøst.
1137
Barn unnfanget eller født i et gyldig ekteskap eller i et putativekteskap er legitime barn.
1138
§ 1. Far er den som et kvalifisert giftermål peker ut – medmindre noe annet kan bevises ut fra opplagte motargumenter.
§ 2. De barn formodes å være legitime som er født i det minste 180 dager fra ektevigselen skjedde eller innen 300 dager fra den dag da det ekteskapelige liv ble oppløst.
1139
Illegitime barn legitimeres ved foreldrenes påfølgende ekteskap – hva enten gyldig eller putativt – eller ved reskript fra Den hellige stol.
1140
Hva angår kanoniske virkninger, likestilles legitimerte barn i alle henseender med legitime medmindre noe annet uttrykkelig er blitt forutsatt i gjeldende rett.

Kapittel IX: Separasjon av ektefeller

Art. 1: Oppløsning av ekteskapsbåndet

1141
Et ratifisert og fullbyrdet ekteskap kan ingen menneskelig makt og ingen grunn utenom døden oppløse.
1142
Et ikke-fullbyrdet ekteskap mellom døpte eller mellom en døpt part og en udøpt part kan av Den romerske pave oppløses av en kvalifisert grunn og på forespørsel fra begge eller fra den ene part – ja, selv om det er mot den andre parts vilje.
1143
§ 1. Et ekteskap inngått av to udøpte oppløses i kraft av det paulinske privilegium til gunst for troen hos part som har tatt imot dåpen, ved selve det forhold at et nytt ekteskap stiftes av denne part, dog utelukkende når den udøpte part vil forlate ektefellen.
§ 2. Den udøpte part betraktes å ville forlate ektefellen dersom han ikke vil leve sammen med den døpte part eller ikke vil leve fredelig uten misakt for Skaperen – medmindre den andre etter mottagelse av dåpen har gitt førstnevnte en kvalifisert grunn til å ville forlate ektefellen.
1144
§ 1. For at den døpte part gyldig kan stifte et nytt ekteskap, skal den udøpte part alltid tilspørres om:
  1. han også selv vil ta imot dåpen;
  2. han i det minste vil leve fredelig sammen med den døpte part uten misakt for Skaperen.
§ 2. Denne tilspørring skal skje etter dåpen; men ut fra en alvorlig grunn kan stedets ordinarius tillate at tilspørringen skjer før dåpen, ja, t.o.m. også dispensere fra tilspørringen – enten før eller etter dåpen – dog utelukkende når det er på det rene etter en i det minste summarisk og utenomrettslig fremgangsmåte at tilspørringen ikke kan skje eller vil være til ingen nytte.
1145
§ 1. Tilspørringen bør som regel skje etter bemyndigelse fra stedets ordinarius for den omvendte part; fra denne ordinarius må den andre ektefelle – dersom han ber om det – innvilges en betenkningstid for å svare, dog etter at han har advart ham om at dersom betenkningstiden sklir ut uutnyttet, vil hans stilltielse regnes som negativt svar.
§ 2. En tilspørring som er skjedd privat av den omvendte part selv, kan også gjelde, ja, er t.o.m. lovlig dersom formen foreskrevet ovenfor ikke kan overholdes.
§ 3. I begge tilfeller skal den gjorte tilspørring og dens utfall rettmessig bringes på det rene i det ytre rom.
1146
Den døpte part har rett til å holde nytt giftermål med katolsk part:
  1. dersom den andre part har svart negativt på tilspørringen eller dersom tilspørringen rettmessig er blitt utelatt;
  2. dersom den udøpte part – enten han alt er tilspurt eller ikke – etter et fra før vedholdende samliv i fred uten misakt for Skaperen deretter uten en kvalifisert grunn har skilt seg, dog så at forskriftene i kann. 1144 og 1145 står fast.
1147
Stedets ordinarius kan likevel av en alvorlig grunn innvilge at den døpte part ved å gjøre bruk av det paulinske privilegium stifter ekteskap med ikke-katolsk part – enten døpt eller udøpt – også her under overholdelse av forskriftene i kanonene om blandede ekteskap.
1148
§ 1. En udøpt som samtidig har flere udøpte koner, kan etter mottagelse av dåp i Den katolske kirke beholde en av dem etter å ha sendt bort de øvrige dersom det vil være hardt å forbli med den første av dem. Det samme gjelder for en udøpt kvinne som samtidig har flere udøpte menn.
§ 2. I tilfellene omtalt i § 1 må ekteskapet etter mottagelse av dåpen stiftes i rettmessig form, også under overholdelse – dersom situasjonen gjøre det aktuelt – av forskriftene om blandede ekteskap og andre i gjeldende rett som blir å overholde.
§ 3. Idet stedets ordinarius holder for øye stedenes og personenes moralske, sosiale og økonomiske situasjon, må han sørge for at den første kones og øvrige bortsendtes behov blir tilstrekkelig sikret iht. rettferdighetens, den kristne nestekjærlighets og den naturlige rimelighets normer.
1149
En udøpt som etter mottagelse av dåp i Den katolske kirke ikke kan gjenopprette samlivet med en udøpt ektefelle pga. fangenskap eller forfølgelse, kan stifte et annet ekteskap, ja, også dersom den andre part i mellomtiden har tatt imot dåpen – dog så at forskriften i kan. 1141 står fast.
1150
I tvilstilfelle nyter troens privilegium rettsbegunstigelse.

Art. 2: Separasjon med bibehold av ekteskapsbåndet

1151
Ektefeller har plikt og rett til å ta vare på det ekteskapelige samliv medmindre en legitim grunn unnskylder dem det.
1152
§ 1. Selv når det anbefales innstendig at en ektefelle – beveget av kristen nestekjærlighet og av omsorg for familiens beste – ikke nekter sin ekteskapsbrytende partner tilgivelse og ikke avbryter det ekteskapelige liv, har vedkommende rett til å få det ekteskapelige samliv oppløst; det gjelder likevel bare dersom han eller hun ikke uttrykkelig eller stilltiende har forlatt den annens skyld, og det gjelder medmindre han eller hun har samtykket i ekteskapsbruddet, har gitt grunn til det eller også selv har utført ekteskapsbrudd.
§ 2. Stilltiende forlatelse forefinnes dersom den uskyldige ektefelle etter å være blitt underrettet om ekteskapsbruddet av egen drift har omgåttes med den andre ektefelle på ekteskapelig vis; dette formodes dersom vedkommende gjennom seks måneder har opprettholdt det ekteskapelige samliv og heller ikke har henvendt seg til kirkelig eller borgerlig myndighet.
§ 3. Dersom en uskyldig ektefelle av egen drift har oppløst det ekteskaplige samliv, må han eller hun i løpet av seks måneder bringe grunnen til separasjonen inn for kompetent kirkelig myndighet som etter at alle omstendigheter er gransket, nøye må overveie om den uskyldige part kan anspores til å forlate skylden og til ikke å trekke separasjonen ut i det uendelige.
1153
§ 1. Dersom den ene ektefelle har forårsaket alvorlig fare for den andres eller avkommets sjel eller legeme, eller på annet vis gjør felleslivet altfor hardt, gir det den andre legitim grunn til å forlate ektefellen etter dekret fra stedets ordinarius og – dersom det vil være fare ved forsinkelse – også i kraft av egen autoritet.
§ 2. I alle tilfeller blir det ekteskapelig samliv å gjenopprette etter bortfall av grunnen til separasjonen – medmindre noe annet blir fastsatt av kirkelig myndighet.
1154
Etter at separasjon av ektefeller har skjedd, må en alltid på hensiktsmessig vis sikre tilbørlig underhold og oppdragelse for barnene.
1155
Den uskyldige ektefelle kan – hva prisverdig er – atter gi den andre ektefelle adgang til det ekteskapelige liv, hvorved vedkommende for tilfellet frasier seg retten til separasjon.

Kapittel X: Gyldiggjøring av ekteskap

Art. 1: Simpel gyldiggjøring

1156
§ 1. For å gyldiggjøre et ekteskap som var ugyldig pga. en gyldighetshindring, kreves det at hindringen er bortfalt eller at det dispenseres fra den og at konsensus fornyes i det minste av den part som kjente til hindringen.
§ 2. Denne fornyelse blir av kirkelig rett krevd for gyldighet av gyldiggjøringen, også dersom begge parter fra begynnelsen av hadde avgitt konsensus og ikke deretter har tilbakekalt den.
1157
Konsensfornyelsen skal være en ny viljeshandling til det ekteskap som den fornyende part vet eller mener var null verd fra begynnelsen av.
1158
§ 1. Dersom hindringen er offentlig, må konsensus fornyes av begge parter i kanonisk form – dog så at forskriften i kan. 1127, § 2, står fast.
§ 2. Dersom hindringen ikke kan bevises, er det tilstrekkelig at konsensus fornyes privat og hemmelig og da fra den part som kjenner til hindringen – dog utelukkende når den annen parts konsensus fortsatt står fast –; men konsensus må fornyes av begge parter dersom hindringen er kjent av begge.
1159
§ 1. Et ekteskap som er ugyldig pga. defekt mht. konsensus, blir gyldiggjort dersom den part som ikke gav konsensus, så gir det – dog utelukkende når konsensus avgitt fra den andre part vedblir.
§ 2. Dersom defekten mht. konsensus ikke kan bevises, er det tilstrekkelig at den part som ikke gav konsensus, avgir det privat og hemmelig.
§ 3. Dersom defekten mht. konsensus kan bevises, er det nødvendig at konsensus avgis i kanonisk form.
1160
For å bli gyldig skal et ekteskap som er null verd pga. defekt mht. form, stiftes på nytt i kanonisk form – dog så at forskriften i kan. 1127, § 2, står urokket.

Art. 2: Radikal sanering

1161
§ 1. Radikal sanering av et ugyldig ekteskap er dets gyldiggjøring uten konsensfornyelse, men innvilget av kompetent myndighet, og det medfører dispensasjon fra hindring dersom en slik foreligger, og fra kanoniske form dersom den ikke var blitt overholdt, foruten at den er tilbakevirkende på fortiden mht. kanoniske virkninger.
§ 2. Gyldiggjøringen inntreffer fra øyeblikket for innvilgning av nådebevillingen; den tilbakevirkende kraft forstås imidlertid tilbake til øyeblikket for ektevigselen – medmindre noe annet uttrykkelig forutsettes.
§ 3. Radikal sanering må ikke innvilges medmindre det er sannsynlig at partene vil stå fast i det ekteskapelige liv.
1162
§ 1. Dersom konsensus er defekt hos begge eller den ene part – enten konsensus manglet fra begynnelsen av, eller den i begynnelsen ble avgitt, men deretter er blitt tilbakekalt –, kan ekteskapet ikke saneres radikalt.
§ 2. Dersom konsensus manglet fra begynnelsen av, men deretter er avgitt, kan sanering innvilges fra det øyeblikk da konsensus ble avgitt.
1163
§ 1. Et ekteskap som er ugyldig pga. en hindring eller pga. en defekt mht. rettmessig form, kan saneres, dog utelukkende når begge parters konsensus vedblir.
§ 2. Et ekteskap som er ugyldig pga. en hindring ut fra naturretten eller positiv guddommelig rett, kan ene og alene saneres etter at hindringen er bortfalt.
1164
Sanering kan gyldig innvilges også når den ene eller begge parter er uvitende om det; men det bør ikke innvilges medmindre det er pga. en alvorlig grunn.
1165
§ 1. Radikal sanering kan innvilges av Den apostoliske stol.
§ 2. Den kan i enkelttilfeller innvilges av stiftsbiskopen, også dersom flere nullitetsbegrunnelser treffer samme ekteskap, men for sanering av blandet ekteskap når vilkårene omtalt i kan. 1125 er oppfylt; den kan ikke innvilges av ham dersom det foreligger en hindring hvis dispensasjon ut fra det som er bestemt i kan. 1078, § 2, er forbeholdt Den apostoliske stol, eller det handler om en hindring ut fra naturretten eller guddommelig positiv rett som allerede er bortfalt.

Fra Bok VII: Retterganger

Del I: Rettsbehandling generelt

1400
§ 1. Gjenstand for rettsbehandling er:
  1. det å forfølge eller gjøre gjeldende fysiske eller juridiske personers rettigheter eller det å erklære at juridiske forhold faktisk består;
  2. forbrytelser når det siktes inn på å ilegge eller erklære at en straff består.
§ 2. Men kontroverser oppstått ut fra en handling i medhold av forvaltningsmyndighet kan likevel ene og alene innbringes for en superior eller for en forvaltningsdomstol.
1401
Kirken behandler ut fra egen og eksklusiv rett:
  1. saker som gjelder åndelige ting eller ting med åndelig tilknytning;
  2. krenkelse av kirkelige lover og alle forhold der synd ligger til grunn, hva angår avgjørelse av skyld og ileggelse av kirkelige straffer.
1402
Alle Kirkens domstoler retter seg etter kanonene som følger, dog så at bestemmelsene for Den apostoliske stols domstoler står urokket.
1403
§ 1. Saker for kanonisering av Guds tjenere retter seg etter pavelig særlov.
§ 2. I disse saker anvendes dertil forskriftene i denne lovbok i den utstrekning det i vedkommende lov skjer henvisning til universell rett eller det handler om bestemmelser som ut fra selve sakens natur berører også disse saker.

Avsnitt I: Kompetent verneting

1404
Primassetet dømmes ikke av noen.
1405
§ 1. I sakene omtalt i kan. 1401 har bare Den romerske pave selv rett til å dømme:
  1. statsoverhoder;
  2. kardinaler;
  3. Den apostoliske stols sendemenn og i straffesaker biskoper;
  4. andre saker som han selv har trukket inn for sin rettsbehandling.
§ 2. En dommer kan ikke prøve handling eller belegg som i spesifikk form er bekreftet av Den romerske pave – medmindre denne selv forut har gitt mandat til det.
§ 3. Det forbeholdes Den romerske rota å dømme:
  1. biskoper i tvisteforhold, dog så at forskriften i kan. 1419, § 2, står fast;
  2. en abbedprimas eller abbedsuperior i en monastisk kongregasjon og den øverste leder for et ordensinstitutt under pavelig rett;
  3. bispedømmer og andre kirkelige personer – det være seg fysiske eller juridiske – som ikke har en superior nedenfor Den romerske pave.
1406
§ 1. Når forskriften i kan. 1404 er krenket, regnes både akter og avgjørelser som ugjorte.
§ 2. I sakene omtalt i kan. 1405 er andre dommeres inkompetanse absolutt.
1407
§ 1. Ingen kan saksøkes i første instans medmindre det skjer for en kirkelig dommer som er kompetent ut fra ett av grunnlagene som bestemmes i kan. 1408-1414.
§ 2. En dommers inkompetanse ved at ingen av disse grunnlag peker på ham, betegnes som relativ.
§ 3. Saksøker retter seg etter saksøkt parts verneting; dersom saksøkt part har flere verneting, gir det saksøker opsjon mht. verneting.
1408
Enhver kan saksøkes for bopelens eller midlertidig bopels domstol.
1409
§ 1. En omstreifer har verneting på stedet hvor han for øyeblikket holder til.
§ 2. Den hvis bopel eller midlertidige bopel ikke er kjent og heller ikke tilholdssted, kan saksøkes ved saksøkers verneting dog utelukkende når annet rettmessig verneting ikke finnes.
1410
På grunnlag av tings befinnelsessted kan en part saksøkes for stedets domstol hvor en stridsting befinner seg såfremt søksmålet går på tingen eller det handler om inndragning.
1411
§ 1. På grunnlag av kontrakt kan en part saksøkes for stedets domstol der en kontrakt er inngått eller skal oppfylles – medmindre partene i enighet har valgt en annen domstol.
§ 2. Dersom saken dreier seg om forpliktelser som springer ut av annet grunnlag, kan en part saksøkes for stedets domstol der forpliktelsen enten er oppstått eller blir å oppfylle.
1412
I straffesaker kan den anklagede – selv om han er fraværende – saksøkes for stedets domstol der forbrytelsen ble begått.
1413
En part kan saksøkes:
  1. i saker som dreier seg om forvaltning, for stedets domstol hvor forvaltningen er utført;
  2. i saker som gjelder arv eller fromme legater, for domstolen på siste bopel, midlertidige bopel eller tilholdssted, i samsvar med det som er bestemt i kann. 1408-1409, for den hvis arv eller fromme legat det handler om – medmindre det handler om ren fullbyrdelse av legater som må prøves ifølge de ordinære kompetansebestemmelser.
1414
På grunnlag av forbundethet må saker som forbinder seg med hverandre, behandles av en og samme domstol og i samme rettergang – medmindre forskrift i lov står i veien for det.
1415
På grunnlag av førstemann dersom to eller flere domstoler er like kompetente, har den rett til å behandle en sak som først rettmessig har stevnet den saksøkte part.
1416
Kompetansekonflikter mellom domstoler underlagt samme ankedomstol løses av denne domstol; dersom domstolene ikke er står under samme ankedomstol, løses de av Den apostoliske signatura.

Avsnitt II: Domstolenes forskjellige nivå og særtrekk

1417
§ 1. Som følge av Den romerske paves primat står det åpent for enhver troende å innbringe for Den hellige stol til behandling eller å innlede ved samme sin sak – det være seg et tvistemål eller en straffesak, og på hvilket som helst nivå av rettsbehandlingen og stadium av striden.
§ 2. Anrop inngitt til Den apostoliske stol suspenderer likevel ikke – utenom i tilfelle av anke – utøvelsen av jurisdiksjonen til den dommer som alt har begynt å behandle saken; vedkommende kan derfor fortsette alt angående rettsbehandlingen like til definitiv dom medmindre Den apostoliske stol har tilkjennegitt for dommeren at den trekker saken inn til seg.
1418
Enhver domstol har rett til å anmode en annen domstol om hjelp til å få en sak forberedt eller for å forkynne handlinger.

Kapittel I: Domstol i første instans

Art. 1: Dommer

1419
§ 1. I ethvert bispedømme og for alle saker som ikke uttrykkelig er unntatt av gjeldende rett, er dommer i første instans stiftsbiskopen; han kan utøve sin dømmende myndighet enten personlig eller gjennom andre ifølge kanonene som følger.
§ 2. Men dersom det handler om rettigheter eller timelige verdier til en juridisk person representert av biskopen, dømmer ankedomstolen på første nivå.
1420
§ 1. Det påligger enhver stiftsbiskop å oppnevne en rettsvikar eller en official med ordinær myndighet til å dømme; han må være forskjellig fra generalvikaren – medmindre bispedømmets ringe størrelse eller det lave antall saker tilsier noe annet.
§ 2. Rettsvikaren danner sammen med biskopen én domstol; men han kan ikke dømme i saker som biskopen forbeholder for seg.
§ 3. Rettsvikaren kan gis medhjelpere under benevnelsen hjelperettsvikarer eller viseofficialer.
§ 4. Så vel rettsvikaren som hjelperettsvikarer skal være prester av plettfritt rykte, doktorer eller i det minste lisensiater i kanonisk rett og aldersmessig ikke yngre enn 30 år.
§ 5. Når bispesetet blir vakant, fratrer de ikke deres oppdrag og kan heller ikke avskjediges av bispedømmeadministratoren; men når den nye biskop ankommer, trenger de bekreftelse.
1421
§ 1. I bispedømme oppnevnes av biskopen stiftsdommere som må være klerikere.
§ 2. Bispekonferansen kan tillate at også legfolk oppnevnes til dommere; når behovet tilsier det, kan én av disse engasjeres til å være med å på å danne kollegium.
§ 3. Dommerne må være av plettfritt rykte og doktorer eller i det minste lisensiater i kanonisk rett.
1422
Rettsvikaren, hjelperettsvikarene og de øvrige dommere utnevnes for en bestemt tid – dog så at forskriften i kan. 1420, § 5, står fast –, og de kan ikke fjernes medmindre det er ut fra en legitim og alvorlig grunn.
1423
§ 1. Flere stiftsbiskoper kan med Den apostoliske stols godtagelse enes om i sine bispedømmer å etablere en eneste domstol for første instans i stedet for stiftsdomstolene omtalt i kann. 1419-1421; i så fall tilligger det en forsamling av disse biskoper eller en biskop utpekt av dem alle de former for myndighet som en stiftsbiskop har vedrørende sin domstol.
§ 2. Domstolene omtalt i § 1 kan etableres for saker av ethvert slag eller bare for enkelte slags saker.
1424
Ved enhver rettsbehandling kan en enedommer knytte til seg to bisittere, det være seg klerikere eller legfolk med et avholdt liv, til å konsultere seg med.
1425
§ 1. Idet motstridende sedvane forkastes, forbeholdes følgende saker for en kollegial rett med tre dommere:
  1. tvistemål: a) om geistlig ordinasjonsbånd; b) om ekteskapsbånd – dog så at forskriftene i kann. 1686 og 1688 står fast –;
  2. straffesaker: a) vedrørende forbrytelser som kan medføre straffen eksklusjon fra klerikerstanden; b) for å ilegge eller erklære at ekskommunikasjon består.
§ 2. Biskopen kan overdra saker som er vanskelige eller av større betydning, til rettsbehandling ved tre eller fem dommere.
§ 3. Til behandling av de enkelte tilfeller tilkaller rettsvikaren dommere etter en turnusordning – medmindre biskopen i enkelttilfeller har fastsatt noe annet.
§ 4. Dersom kollegium eventuelt ikke kan dannes på første nivå av rettsbehandlingen, kan bispekonferansen – så lenge det umulige på denne måte vedvarer – tillate at biskopen overdrar sakene til en kleriker som enedommer som, hvor det lar seg gjøre, tar med seg en bisitter og en forhørsdommer.
§ 5. En gang utpekte dommere kan rettsvikaren ikke skifte ut medmindre det skyldes en meget alvorlig grunn som må komme til uttrykk i dekretet.
1426
§ 1. En kollegial rett skal prosedere kollegialt og felle sine dommer ved stemmeflertall.
§ 2. For så vidt som det lar seg gjøre, skal rettsvikaren eller en hjelperettsvikar føre forsete ved denne.
1427
§ 1. Dersom det er en kontrovers mellom ordensfolk eller hus tilhørende samme klerikale ordensinstitutt under pavelig rett, er – medmindre noe annet forutsettes i konstitusjonene – dommer i første instans provinsialsuperior, eller dersom det gjelder et egenstendig kloster, den lokale abbed.
§ 2. Idet avvikende forskrift i konstitusjonene dog står urokket, dømmer i første instans den øverste leder personlig eller ved en delegert dersom tvistetingen handler om noe mellom to provinser; likeledes abbedsuperior i en monastiske kongregasjon dersom den handler om noe mellom to kloster.
§ 3. Først deretter dømmer i første instans stiftsdomstolen dersom kontrovers oppstår mellom fysiske eller juridiske ordenspersoner fra forskjellige ordensinstitutter eller også fra det samme klerikale institutt under stiftsrett eller leginstitutt eller mellom en ordensperson og en sekularkleriker, en legperson eller en ikke ordensmessig juridisk person.

Art. 2: Forhørsdommere og saksutredere

1428
§ 1. Dommeren eller formannen for den kollegiale rett kan utpeke en forhørsdommer til å gjennomføre saksforberedelsen; denne plukkes ut enten blant domstolens dommere eller blant personer approbert av biskopen til dette oppdrag.
§ 2. Til oppdraget som forhørsdommer kan biskopen approbere klerikere og legfolk som utmerker seg ved god moral, klokskap og lærdom.
§ 3. Det tilligger forhørsdommeren – ut fra dommerens mandat – bare å oppta bevis og overlevere til dommeren de som er opptatt; men medmindre dommerens mandat står i veien for det, kan han midlertidig avgjøre hvilke og hvordan bevisene blir å oppta dersom det eventuelt oppstår spørsmål om dette mens han selv utøver sitt oppdrag.
1429
Formannen for den kollegiale rett skal utpeke en av kollegiets dommere til saksordfører eller saksutreder som legger saken frem i dommerforsamlingen og nedtegner dommene skriftlig; formannen kan av en kvalifisert grunn sette en annen i dennes sted.

Art. 3: Påtaleadvokat, båndforsvarer og notar

1430
For tvistemål der det offentlige vel kan komme i fare, og for straffesaker må det i et bispedømme oppnevnes en påtaleadvokat som det påligger oppgaven å sørge for det offentlige vel.
1431
§ 1. Ved tvistemål tilligger det stiftsbiskopen å vurdere hvorvidt det offentlige vel kan komme i fare eller ei – medmindre påtaleadvokatens inntreden er påbudt ved lov eller opplagt er nødvendig ut fra sakens natur.
§ 2. Dersom påtaleadvokaten har intervenert i foregående instans, formodes hans inntreden som nødvendig på neste nivå.
1432
For saker der det handler om geistlig ordinasjonsnullitet eller om ekteskapsnullitet eller -oppløsning, må det i et bispedømme oppnevnes en båndforsvarer som det påligger plikt til å fremholde og gjøre greie for alt som på fornuftig vis kan føres frem mot nullitet eller oppløsning.
1433
I saker der påtaleadvokatens eller båndforsvarerens nærvær kreves og de ikke er stevnet, er de utførte akter ugyldige, medmindre de – selv om de ikke er blitt stevnet – faktisk har vært til stede eller de i det minste før dommen etter å ha sett på aktene har kunnet utføre sine oppdrag.
1434
Medmindre noe annet uttrykkelig forutsettes, gjelder:
  1. i den utstrekning lov påbyr at dommeren må høre partene eller en av dem, blir også påtaleadvokaten og båndforsvareren å høre dersom de er til stede ved rettsbehandlingen;
  2. i den utstrekning påstand kreves fra part for at dommeren kan dekretere noe, har en påstand fra påtaleadvokaten eller fra båndforsvareren som er til stede ved rettsbehandlingen, samme kraft.
1435
Det tilligger biskopen å utnevne påtaleadvokat og båndforsvarer; det må være klerikere eller legfolk av plettfritt rykte som er doktorer eller lisensiater i kanonisk rett og som har vist sin kompetanse ved klokskap og iver for rettferdighet.
1436
§ 1. Samme person kan være bærer av embetet som påtaleadvokat og som båndforsvarer, men ikke i samme sak.
§ 2. Advokat og forsvarer kan oppnevnes så vel for samtlige saker som for enkeltsaker; de kan av biskopen ut fra en kvalifisert grunn fjernes.
1437
§ 1. Ved enhver rettergang må en notar være til stede – så mye mer som ingen akter foreligger dersom de ikke er blitt underskrevet av ham.
§ 2. Akter som notarer utarbeider, har offentlig troverdighet.

Del II: Rettsbehandlingen av tvist

Seksjon I: Ordinær rettsbehandling av tvist

Avsnitt I: Innledning av sak

Kapittel I: Stridsinnledende prosesskrift

1501
En dommer kan ikke behandle noen sak medmindre en begjæring i samsvar med det som er bestemt i kanonene er fremsatt fra en i hvis interesse det er, eller fra påtaleadvokaten.
1502
Den som vil saksøke en annen, skal fremlegge for kompetent dommer et prosesskrift der kontroversens gjenstand fremsettes og dommerens tjeneste utbes.
1503
§ 1. Dommeren kan godta en muntlig begjæring i den utstrekning enten saksøker hindres i å fremlegge prosesskrift eller saken er lett hva angår etterforskningen og av mindre betydning.
§ 2. I begge tilfeller må dommeren dog befale en notar skriftlig å nedtegne en handling som blir å opplese for saksøker og av ham å godta, og som trer i stedet for prosesskrift skrevet av saksøker hva angår alle rettsvirkninger.
1504
Prosesskriftet hvorved en strid innledes, skal:
  1. uttrykke for hvilken dommer saken innledes, hva som begjæres og fra hvem det begjæres;
  2. angi på hvilken rett saksøker støtter seg og i det minste generelt på hvilke faktiske forhold og bevis for å sette igjennom de ting som påstås;
  3. underskrives av saksøker eller hans prosessfullmektig med tilføyelse av dag, måned og år, foruten av sted der saksøker eller hans prosessfullmektig bor eller der de opplyser hvor de residerer med tanke på mottagelse av akter;
  4. angi saksøkt parts bopel eller midlertidige bopel.
1505
§ 1. Enedommeren eller formannen for den kollegiale rett må etter at han har prøvd både om saksforholdet ligger under hans kompetanse og om saksøker ikke mangler rettmessig prosessdyktighet, ved sitt dekret så snart som mulig godta eller avvise prosesskriftet.
§ 2. Prosesskriftet kan bare avvises:
  1. dersom dommeren eller domstolen er inkompetent;
  2. dersom det uten tvil er på det rene at saksøker mangler rettmessig prosessdyktighet;
  3. dersom forskriftene i kan. 1504, nr. 1-3, ikke er overholdt;
  4. dersom det er helt sikkert av selve prosesskriftet at begjæringen mangler ethvert grunnlag og det ikke kan skje at noe grunnlag vil vise seg av rettergang.
§ 3. Dersom prosesskrift er blitt avvist ut fra feil som kan forbedres, kan saksøkeren på nytt fremlegge for samme dommer et nytt på ordentlig vis utarbeidet prosesskrift.
§ 4. Mot avvisning av prosesskrift står det alltid åpent for parten innen en nyttetidsfrist på ti dager å inngi klage støttet med begrunnelse enten til ankedomstolen eller til kollegiet dersom prosesskriftet er blitt avvist av formannen; avvisningsspørsmålet blir ekspeditt å avgjøre.
1506
Dersom dommeren innen en måned fra prosesskriftet er fremlagt, ikke har gitt ut dekret der han godtar eller avviser prosesskriftet som er bestemt i kan. 1505, kan den part i hvis interesse det er, påstå at dommeren må utføre sitt oppdrag; dersom dommeren ikke desto mindre tier still, regnes prosesskriftet for godtatt etter at ti dager er forløpt uutnyttet fra påstanden ble fremsatt.

Avsnitt II: Stridsåpning

1513
§ 1. Stridsåpning foreligger når kontroversens grenser blir fastlagt ved dekret fra dommeren, opptrukket ut fra partenes begjæringer og tilsvar.
§ 2. Partenes begjæringer og tilsvar kan utenom i det stridsinnledende prosesskrift uttrykkes enten i tilsvaret til stevningen eller i utsagn avgitt muntlig for dommeren; men i vanskeligere saker sammenkalles partene av dommeren for å enes om tvilsspørsmålet eller -spørsmålene som blir å besvare i dommen.
§ 3. Dommerens dekret blir å bekjentgjøre for partene; de kan – medmindre de alt har samtykket – innen ti dager klage til dommeren for å få det endret; spørsmålet blir ved dekret fra dommeren selv ekspeditt å løse.
1514
Engang fastsatte kontroversgrenser kan ikke gyldig endres medmindre det skjer ved nytt dekret ut fra en alvorlig grunn etter påstand fra part og etter at de øvrige parter er hørt og deres begrunnelse overveid.
1515
Etter at striden er åpnet, opphører besitteren av en annens ting å være i god tro; og av den grunn skal han dersom han dømmes til å tilbakelevere tingen, også gjøre opp for frukter og erstatte skader fra åpningsdagen.
1516
Etter at striden er åpnet, må dommeren i forveien fastsette en passende tid for partene til å fremsette og fullstendiggjøre bevisene.

Avsnitt III: Den instansinterne saksgang under rettsstrid

1517
Den instansinterne saksgang innledes ved stevningen; i mål er den ikke alene ved avsigelse av definitiv dom, men også på andre ut fra gjeldende rett forhåndsbestemte måter.
1518
Dersom en stridende part dør, endrer status eller fratrer det embete som begrunner at han handler:
  1. suspenderes når saken ennå ikke er konkludert mht. bevisførselen, den instansinterne saksgang inntil den dødes arving, etterfølger eller den i hvis interesse det er, har tatt opp igjen rettsstriden;
  2. skal dommeren når saken er konkludert mht. bevisførselen, prosedere til ende etter at han har stevnet prosessfullmektigen dersom han deltar, eller den dødes arving eller etterfølger.
1519
§ 1. Dersom verge, formynder eller prosessfullmektig som er nødvendig ut fra det som er bestemt i kan. 1481, §§ 1 og 3, fratrer sitt oppdraget, suspenderes den instansinterne saksgang midlertidig.
§ 2. Men dommeren må så snart som mulig oppnevne en annen verge eller formynder; og han kan oppnevne en prosessfullmektig for rettsstriden dersom parten forsømmer det innen en kort frist fastsatt av dommeren selv.
1520
Dersom ingen prosesshandling er utført av partene i løpet av seks måneder til tross for at ingen hindring stod i veien for det, heves den instansinterne saksgang. Partikularlov kan fastsette andre hevningsfrister.
1521
Hevningen inntreffer ut fra selve den gjeldende rett og har virkning mot alle, selv mindreårige og andre med mindreårige likestilte, og den skal også erklæres i embets medfør – dog så at retten står fast til å begjære refusjon av tap fra verger, formyndere, forvaltere og prosessfullmektiger som ikke kan bevise sin uskyld.
1522
Hevningen utslokker prosessaktene, men ikke saksaktene; ja, disse kan endog også ha kraft under en annen instansintern saksgang, dog utelukkende når saken går mellom de samme personer og handler om det samme saksforhold; men hva angår utenforstående, beholder de ikke annen kraft enn den som dokumenter har.
1523
Omkostninger som en av de stridende har forårsaket ved en hevet rettsbehandling, må han bære selv.
1524
§ 1. På ethvert stadium eller nivå av rettsbehandlingen kan saksøker gi avkall på den instansinterne saksgang; likeledes kan så vel saksøker som saksøkt part gi avkall på prosessakter, det være seg alle eller bare noen.
§ 2. For å kunne gi avkall på den instansinterne saksgang trenger verger og forvaltere for juridiske personer råd eller samtykke fra dem hvis medvirkning kreves for å kunne foreta handlinger som overskrider de ordinære forvaltningsgrenser.
§ 3. For å gjelde må avkall skje skriftlig, og det skal underskrives av parten eller av hans prosessfullmektig – dog først etter at denne er forsynt med et spesialmandat –, meddeles den annen part, av ham aksepteres eller i det minste ikke angripes og av dommeren godtas.
1525
Avkall godtatt av dommeren utløser for de akter som det blir gitt avkall på, samme virkning som også hevning av den instansinterne saksgang og forplikter likeledes den avkallende til å betale omkostningene for aktene som han har gitt avkall på.

Avsnitt VI: Utleggelse av aktene, overgang til konkludering i saken og diskusjon av saken

1598
§ 1. Etter at bevisene er skaffet til veie, skal dommeren – idet det motsatte er belagt med straff i form av nullitet – ved dekret tillate partene og deres advokater ved domstolens kontor å besiktige akter som for dem ennå ikke er kjent; ja, advokater som begjærer det, kan også gis et eksemplar av aktene; men i saker med sikte på det offentlige vel kan dommeren for å unngå meget alvorlige farer dekretere at en handling ikke for noen skal være tilgjengelig – idet det dog må sikres at retten til forsvar alltid forblir uavkortet.
§ 2. For å komplettere bevisene kan partene fremsette ytterligere bevis for dommeren; etter at de er skaffet til veie dersom dommeren har funnet det nødvendig, er det atter på sin plass med et dekret som omtalt i § 1.
1599
§ 1. Etter at alt som berører bevisfremskaffelsen, er tilendebragt, kommer man til konkluderingen i saken.
§ 2. Overgangen til denne konkludering foreligger i den utstrekning enten partene erklærer at de intet annet har å føre frem, den av dommeren i forveien fastsatte nyttetidsfrist for fremsettelse av bevis er utløpt eller dommeren erklærer at han har saken tilstrekkelig forberedt.
§ 3. Om at man er gått over til konkluderingen i saken og på hvilken måte overgangen er inntruffet, utsteder dommeren dekret.
1600
§ 1. Etter overgangen til konkludering i saken, kan dommeren ennå innkalle de samme eller andre vitner eller anordne andre bevis som tidligere ikke er begjært, dog bare:
  1. i saker der det alene handler om partenes private vel og dersom alle parter samtykker;
  2. i øvrige saker etter at partene er hørt, dog utelukkende når det foreligger en alvorlig begrunnelse og likeledes enhver fare for manipulasjon eller påvirkning er fjernet;
  3. i alle saker i den utstrekning det er sannsynlig at det medmindre det gis adgang til nytt bevis, vil fremkomme en fremtidig uberettiget dom ut fra grunnlagene omtalt i kan. 1645, § 2, nr. 1-3.
§ 2. Men dommeren kan befale eller gi adgang til at et dokument blir fremlagt som uten skyld hos den i hvis interesse det er, tidligere eventuelt ikke kunne fremlegges.
§ 3. Nye bevis må legges ut under overholdelse av kan. 1598, § 1.
1601
Når man er gått over til konkludering i saken, fastsetter dommeren i forveien et passende tidsrom som frist for å fremlegge partsinnlegg eller anførsler.
1602
§ 1. Partsinnlegg og anførsler må være skriftlige medmindre dommeren med partenes samtykke betrakter det for tilstrekkelig med forhandling for retten når denne er satt.
§ 2. Dersom partsinnlegg sammen med viktige dokumenter ønskes trykt, kreves forutgående tillatelse fra dommeren – idet taushetsplikten dersom det eksisterer, står urokket.
§ 3. Mht. partsinnleggs størrelse, antall eksemplarer og andre omstendigheter av dette slag, må domstolens reglement overholdes.
1603
§ 1. Etter utveksling av partsinnlegg og anførsler har begge parter lov til innen en av dommeren i forveien fastsatt kort tidsfrist å fremlegge svar.
§ 2. Denne rett har partene bare en gang – medmindre det for dommeren av alvorlige grunner synes å være riktig at det atter innvilges dem; når dette er innvilget for den ene part, så må det betraktes også som mulighet gitt til den andre.
§ 3. Påtaleadvokaten og båndforsvareren har rett til atter å replisere på partenes svar.
1604
§ 1. Partene, advokatene og også andre forbys totalt å gi informasjon som finnes utenom saksaktene, til dommeren.
§ 2. Dersom diskusjonen av saken har skjedd skriftlig, kan dommeren fastsette at begrenset forhandling må skje muntlig for retten når denne er satt, for å belyse enkelte spørsmål.
1605
En notar må delta ved muntlig forhandling som omtalt i kan. 1602, § 1 og 1604, § 2, for at han straks dersom dommeren påbyr det eller en part fordrer det og dommeren samtykker, skriftlig kan referere de drøftede forhold og det konkluderte.
1606
Dersom partene har forsømt innen en nyttetidsfrist å tilrettelegge sitt partsinnlegg eller de overlater det til dommerens viten og samvittighet, kan dommeren dersom han ut fra aktene og bevisene har full oversikt over forholdet, straks avsi dom, dog først etter å ha krevd anførsler fra påtaleadvokaten og fra båndforsvareren dersom de deltar i rettsbehandlingen.

Avsnitt VII: Dommerens avsigelser

1607
En på rettslig måte ferdigbehandlet sak avgjøres av dommeren ved definitiv dom dersom det er en hovedsak; dersom det er en innskutt sak, skjer det ved prosessledende dom, dog så at forskriften i kan. 1589, § 1, står fast.
1608
§ 1. For avsigelse av enhver dom kreves i dommerens indre moralsk sikkerhet vedrørende saksforholdet som skal avgjøres ved dommen.
§ 2. Denne sikkerhet skal dommeren hente ut av akter og bevis.
§ 3. Men dommeren skal avveie bevisene ut fra egen samvittighet, dog så at forskrifter i lov om den juridiske effekt av visse bevis står fast.
§ 4. En dommer som ikke kan nå frem til denne sikkerhet, må avsi at saksøkers rett ikke er på det rene og frikjent dimittere den saksøkte – medmindre det handler om en sak som nyter godt av rettsbegunstigelse, da det i så fall blir å skje avsigelse for denne.
1609
§ 1. Ved kollegial rett fastsetter kollegiets formann på hvilken dag og klokkeslett dommerne må komme sammen for å overveie et forhold, og møtet må – medmindre en særskilt grunn tilsier noe annet – holdes ved selve domstolens sete.
§ 2. På tillyst dag for møtet må de enkelte dommere bringe med seg sine skriftlige konklusjoner mht. til sakens utkomme og begrunnelse – så vel i juridisk henseende som vedrørende de faktiske forhold – ved hvilke de har kommet til sin konklusjon; taushetsbelagt må disse konklusjoner vedlegges saksaktene.
§ 3. Etter påkallelse av Guds navn og etter at de enkeltes konklusjoner – etter rangordning, dog slik at man alltid begynner med saksordføreren eller saksutrederen for den aktuelle sak – er fremført, holdes det under førelse av rettens formann diskusjon, særlig for å få på plass hva som blir å fastsette i domsslutningsdelen.
§ 4. Under diskusjonen er det helt i orden for enhver å gi opp sin tidligere konklusjon. Men en dommer som ikke vil gå over til de andres avgjørelse, kan – dersom det skjer anke – fordre at hans konklusjoner blir oversendt den høyere domstol.
§ 5. Dersom dommerne under den første diskusjon ikke vil eller kan komme frem til dom, kan avgjørelsen utsettes til et nytt møte, dog ikke utover en uke medmindre saksforberedelsen blir å komplettere i samsvar med det som er bestemt i kan. 1600.
1610
§ 1. Dersom dommeren er enedommer, avfatter han selv dommen.
§ 2. Ved en kollegial rett tilligger det saksordføreren eller saksutrederen å avfatte dommen idet han tar med avgjørelsesgrunner blant dem som de enkelte dommere har levert under diskusjonen – medmindre de avgjørelsesgrunner som foretekkes er blitt forhåndsbestemt av flertallet av dommerne; dommen blir siden å underkaste de enkelte dommeres approbasjon.
§ 3. En dom blir å utgi ikke senere enn en måned fra den dag da saken ble avgjort – medmindre dommerne ved en kollegial rett ut fra en alvorlig begrunnelse i forveien har fastsatt et lengre tidsrom.
1611
Dommen skal:
  1. etter å ha gitt passende svar på de enkelte tvilsspørsmål avgjøre kontroversen som har vært ført for domstolen;
  2. bestemme hvilke forpliktelser for partene som er oppstått ut fra rettsbehandlingen og på hvilken måte de blir å oppfylle;
  3. gjøre greie for begrunnelsen eller avgjørelsesgrunnene – så vel i juridisk henseende som vedrørende de faktisk forhold – som domsslutningsdelen støtter seg på;
  4. fastsette stridsomkostningene.
1612
§ 1. Dommen må nødvendigvis – etter påkallelse av Guds navn – ordnet gi oversikt over hvilken dommer eller rett det handler om; hvem som er saksøker, saksøkt part, prosessfullmektig med angivelse på ordentlig vis av navn og bopel, samt påtaleadvokat og båndforsvarer dersom de har vært part i saken.
§ 2. Deretter skal den kortfattet referere det faktiske saksforhold med partenes konklusjoner og formulering av tvilsspørsmålene.
§ 3. Derpå skal domsslutningsdelen følge, med begrunnelsen som den støtter seg på som premisser.
§ 4. Den avsluttes med angivelse av dag og sted hvor den er felt og med dommerens – eller dersom det handler om en kollegial rett, alle dommernes – og notarens underskrift.
1613
De ovenfor utarbeidede regler om definitiv dom blir også å tillempe prosessledende dom.
1614
Med de måter angitt på hvilken den kan angripes, legges dommen så snart som mulig ut; før utleggelse har den ingen juridisk kraft, heller ikke dersom slutningsdelen med dommerens tillatelse, er tilkjennegitt for partene.
1615
Utleggelsen eller forkynnelsen av dommen kan skje enten ved overlevering av et eksemplar av dommen til partene eller deres prosessfullmektiger eller ved at slikt eksemplar oversendes de samme i samsvar med det som er bestemt i kan. 1509.
1616
§ 1. Dersom enten en regnefeil har sneket seg inn i dommens tekst, en materiell feil er inntruffet mens slutningsdelen ble utskrevet eller mens noe vedrørende de faktiske forhold eller partenes begjæringer ble referert, eller noe som kan. 1612, § 4, krever, er utelatt, skal dommen av selve den domstol som har felt den, korrigeres eller kompletteres – enten etter påstand fra part eller i embets medfør – likevel alltid først etter at partene er hørt og et dekret er tilføyd i margen av dommen.
§ 2. Dersom en part motsetter seg dette, avgjøres det som innskutt spørsmål ved dekret.
1617
Dommerens øvrige avsigelser, utenom dommen, er dekreter som – dersom de ikke er rent prosessordnende – ikke har juridisk kraft medmindre de i det minste summarisk uttrykker avgjørelsesgrunnene eller uttrykkelig henviser til avgjørelsesgrunnene i en annen handling.
1618
En prosessledende dom eller et dekret har juridisk kraft som en definitiv dom dersom de hindrer rettsbehandlingen eller fører selve rettsbehandlingen eller den på et av dens nivåer i mål, i det minste hva angår en part i saken.

Del III: Visse spesialprosesser

Avsnitt I: Ekteskapsprosesser

Kapittel I: Saker for å få erklært ekteskap for nullitet

Art. 1: Kompetent verneting

1671
Døptes ekteskapssaker tilligger den kirkelige dommer i kraft av egen rett.
1672
Saker om rent borgerlige virkninger av ekteskap tilhører den borgerlige øvrighet – medmindre partikularrett fastsetter at disse saker dersom de behandles som innskutte og påhengte saker, kan tas under behandling og avgjøres av den kirkelige dommer.
1673
I ekteskapsnullitetssaker som ikke er forbeholdt Den apostoliske stol, er følgende kompetent:
  1. stedets domstol der ektevigselen skjedde;
  2. stedets domstol der saksøkt part har bopel eller midlertidig bopel;
  3. stedets domstol der saksøkende part har bopel, dog utelukkende når begge parter oppholder seg på samme bispekonferanses territorium og rettsvikaren for saksøkt parts bopel gir sitt samtykke etter at vedkommende part er hørt;
  4. stedets domstol der flesteparten av bevisene faktisk blir å oppta, dog utelukkende når samtykke fra rettsvikaren for saksøkt parts bopel er innhentet; og han må først spørre denne om vedkommende har noe å ta opp som innsigelse.

Art. 2: Retten til å angripe ekteskap

1674
Habile til å angripe et ekteskap er:
  1. ektefellene;
  2. påtaleadvokaten når nulliteten alt er kjent blant folk og dersom ekteskapet ikke kan gyldiggjøres eller det ikke anbefaler seg.
1675
§ 1. Et ekteskap som ikke ble anklaget mens begge ektefeller levde, kan ikke anklages etter den enes eller begge ektefellers død medmindre spørsmålet om gyldighet vil være prejudikalt for å løse en annen kontrovers, det være seg ved kanonisk verneting eller ved borgerlig verneting.
§ 2. Men dersom en ektefelle dør under en pågående sak, må kan. 1518 overholdes.

Art. 3: Dommernes oppgave

1676
Dommeren må før han aksepterer en sak og i den utstrekning han øyner håp om en god utgang, gjøre bruk av pastorale midler for at ektefellene dersom det lar seg gjøre, kan ledes til eventuelt å få ekteskapet gyldiggjort og til å gjenopprette det ekteskaplige samliv.
1677
§ 1. Etter at prosesskriftet er akseptert, skrider formannen eller saksordføreren til bekjentgjørelse av stevningsdekretet i samsvar med det som er bestemt i kan. 1508.
§ 2. Etter at en frist på 15 dager fra bekjentgjørelsen er passert, fastsetter formannen eller saksordføreren – medmindre en av partene har begjært møte for å åpne striden – i embets medfør og innen ti dager ved dekret fra seg formuleringen av tvilsspørsmålet eller -spørsmålene, og han bekjentgjør dette for partene.
§ 3. Formuleringen av et tvilsspørsmål må ikke bare gå på om ekteskapsnullitet i tilfellet er på det rene, men skal også bestemme på hvilket eller hvilke punkter giftermålets gyldighet angripes.
§ 4. Etter ti dager fra bekjentgjørelse av dekretet og dersom partene intet har hatt å gjøre gjeldende, må formannen eller saksordføreren igangsette saksforberedelsen ved nytt dekret.

Art. 4: Bevisene

1678
§ 1. Båndforsvareren, partenes rettshjelpere og også påtaleadvokaten dersom han er med i rettsbehandlingen, har rett til å:
  1. være til stede ved avhør av partene, vitnene og de sakkyndige – dog så at forskriften i kan. 1559 står urokket –;
  2. få innsyn i de rettslige akter – ja, selv om de ennå ikke er lagt ut – samt kontrollere dokumenter fremskaffet av partene.
§ 2. Partene kan ikke delta ved avhør som omtalt i § 1, nr. 1.
1679
Medmindre det på annet vis foreligger fullstendige bevis, må dommeren for å avveie partenes forklaringer i samsvar med det som er bestemt i kan. 1536 – utenom andre indisier og hentydninger – gjøre bruk av vitner vedrørende selve partenes troverdighet dersom det lar seg gjøre.
1680
I saker om impotens eller om defekt mht. konsensus som følge av sinnssykdom må dommeren gjøre bruk av bistand fra en eller flere sakkyndige – medmindre det opplagt viser seg til ingen nytte ut fra omstendighetene –; i øvrige saker må forskriften i kan. 1574 overholdes.

Art. 5: Dom og anke

1681
I den utstrekning det under saksforberedelsen dukker opp meget sannsynlig tvil om ikke-påfølgende fullbyrdelse av ekteskapet, kan domstolen etter at nullitetssaken med partenes samtykke er suspendert, komplettere forberedelsen for å oppnå dispensasjon fra ratifisert ekteskap og til sist oversende aktene til Den apostoliske stol sammen med søknad fra den ene eller begge ektefeller om dispensasjon og med domstolens og biskopens votum.
1682
§ 1. En dom som for første gang har erklært et ekteskap for nullitet, må sammen med ankene dersom slike forefinnes, og rettsbehandlingens øvrige akter oversendes til ankedomstolen; det må skje innen 20 dager fra utleggelse av dommen og i embets medfør.
§ 2. Dersom dommen for ekteskapets nullitet er felt på rettsbehandlingens første nivå, må ankedomstolen – etter å ha overveid anførslene fra båndforsvareren og dersom det forefinnes, også fra partene – ved sitt dekret enten uten opphold bekrefte avgjørelsen eller gi adgang til ordinær prøving av saken på nytt nivå.
1683
Dersom det på ankenivå leveres et nytt punkt for ekteskapets nullitet, kan domstolen som om det var i første instans, gi adgang til og rettsbehandle det.
1684
§ 1. Etter at en dom som for første gang har erklært et ekteskap for nullitet, på ankenivå er bekreftet enten ved dekret eller ved en andre dom, kan de hvis ekteskap er erklært for null verd, holde nytt giftermål straks også dekretet eller den andre dom er bekjentgjort for dem – medmindre det forbys ved et forbud tilføyd selve dommen eller dekretet eller fastsatt av stedets ordinarius.
§ 2. Forskriftene i kan. 1644 blir å overholde også dersom en dom som har erklært et ekteskap for nullitet, blir bekreftet, ikke ved en andre dom, men ved dekret.
1685
Straks en dom også er fullbyrdelig, skal rettsvikaren bekjentgjøre den for stedets ordinarius der ektevigselen skjedde. Men denne skal sørge for at det i ekteskaps- og dåpsbøkene så snart som mulig blir gjort oppmerksom på den dekreterte nullitet for ekteskapet og på eventuelt fastsatte forbud.

Art. 6: Rent dokumentbasert rettergang

1686
Når en begjæring fremsatt i samsvar med det som er bestemt i kan. 1677 er mottatt, kan rettsvikaren eller en av ham utpekt dommer – under unnlatelse av de ytre formaliteter ved ordinær rettergang, men etter at partene er stevnet og med inntreden av båndforsvareren – ved dom erklære ekteskapet for nullitet; dette gjelder dersom det ut fra et dokument som ikke er problematisert av noe motutsagn eller innsigelse, er sikkert på det rene med eksistensen av en gyldighetshindring; det gjelder videre dersom det på samme måte er sikkert på det rene med en defekt mht. rettmessig form, dog utelukkende når det med likedan sikkerhet fremgår at dispensasjon ikke er gitt; og endelig gjelder det dersom det på samme måte er sikkert på det rene med en defekt mht. gyldig mandat for en fullmektig.
1687
§ 1. Mot denne erklæring skal båndforsvareren anke til dommeren i annen instans dersom han ut fra sin klokskap anser det som ikke sikkert enten med feilene omtalt i kan. 1686 eller med defekten ved dispensasjonen; til ham blir aktene å oversende, og det må også skriftlig varsles om at det handler om en rent dokumentbasert rettergang.
§ 2. Ankeretten for en part som mener seg belastet, består uavkortet.
1688
Dommeren i den andre instans må – med inntreden av båndforsvareren og etter at partene er hørt – på samme måte som omtalt i kan. 1686 dekretere hvorvidt dommen blir å bekrefte, eller om det i saken heller blir å prosedere iht. den ordinære rettsvei; i så fall sender han den tilbake til domstolen i første instans.

Art. 7: Generelle bestemmelser

1689
I dommen må partene påminnes om de moralske eller også de borgerlige forpliktelser som eventuelt påligger dem, den ene så vel overfor den andre som overfor avkom for å garantere underhold og oppdragelse.
1690
Saker for å få erklært ekteskap for nullitet kan ikke tas under behandling som muntlig tvisteprosess.
1691
For øvrig hva angår prosederingsform, må – medmindre sakens natur står i veien for det – kanonene om rettsbehandling generelt og om ordinær rettsbehandling av tvist anvendes, under overholdelse av de spesielle bestemmelser vedrørende saker om personstand og saker som sikter inn på det offentlige vel.

Kapittel II: Saker om separasjon av ektefeller

1692
§ 1. Personlig separasjon av døpte ektefeller kan – medmindre noe annet rettmessig er forutsatt for enkelte steder – dekreteres av stiftsbiskopen ved dekret eller av dommer ved dom i samsvar med det som er bestemt i kanonene som følger.
§ 2. Hvor en kirkelig avgjørelse ikke får borgerlige virkninger eller dersom en borgerlig dom ikke må forventes å være i strid med guddommelig rett, kan biskopen i ektefellenes tilholdsbispedømme etter at de særskilte omstendigheter er overveid – innvilge tillatelse til å begi seg til borgerlig organ.
§ 3. Dersom saken også dreier seg om de rent borgerlige virkninger av ekteskapet, må dommeren under overholdelse av forskriften i § 2 anstrenge seg for at saken like fra begynnelsen innbringes for borgerlig organ.
1693
§ 1. Medmindre en part eller påtaleadvokaten begjærer ordinær tvisteprosess, gjøres det bruk av muntlig tvisteprosess.
§ 2. Dersom det er gjort bruk av ordinær tvisteprosess og anke fremsettes, må domstolen på annet nivå prosedere i samsvar med det som er bestemt i kan. 1682, § 2, under overholdelse av det som blir å overholde.
1694
Hva angår en domstols kompetanse, må forskriftene i kan. 1673 overholdes.
1695
Dommeren må før han aksepterer en sak og i den utstrekning han øyner håp om en god utgang, gjøre bruk av pastorale midler for at ektefellene kan bli forsonet og ledet til å gjenopprette det ekteskaplige samliv.
1696
Saker om separasjon av ektefeller sikter inn også på det offentlige vel; derfor skal påtaleadvokaten alltid være til stede ved disse saker i samsvar med det som er bestemt i kan. 1433.

Kapittel III: Rettergang for å få dispensasjon fra ratifisert, men ikke fullbyrdet ekteskap

1697
Alene ektefellene eller den ene av dem – ja, selv mot den andres vilje – har rett til å søke om nådebevilling med dispensasjon fra ratifisert, men ikke fullbyrdet ekteskap.
1698
§ 1. Kun Den apostoliske stol behandler det faktiske forhold mht. ikke-fullbyrdelse av ekteskapet og eksistensen av en kvalifisert grunn til å innvilge dispensasjon.
§ 2. Men dispensasjonen innvilges kun av Den romerske pave.
1699
§ 1. Kompetent til å ta imot et prosesskrift der det søkes om dispensasjon, er stiftsbiskopen for søkerens bopel eller midlertidige bopel, og dersom grunnlag for bønnen er på det rene, skal han anordne den forberedende del av rettergangen.
§ 2. Dersom det fremsatte tilfelle har spesielle vanskeligheter av juridisk eller moralsk art, må stiftsbiskopen likevel først konsultere Den apostoliske stol.
§ 3. Mot dekret der biskopen avviser prosesskriftet, står det åpent for klage til Den apostoliske stol.
1700
§ 1. Idet forskriften i kan. 1681 dog står fast, må biskopen overdra den forberedende del av disse retterganger – fast eller i enkelttilfeller – til sin eller et annet bispedømmes domstol eller til en egnet prest.
§ 2. Dersom et forhold eventuelt er innledet med rettslig begjæring for å få erklært samme ekteskap for nullitet, må forberedelsen overdras til vedkommende domstol.
1701
§ 1. I disse retterganger skal alltid båndforsvareren intervenere.
§ 2. Det gis ikke adgang til rettshjelper, men pga. et tilfelles vanskelighet kan biskopen tillate at søkeren eller saksøkt part understøttes ved bistand fra en rettskyndig.
1702
Under forberedelsen forhøres begge ektefeller og for så vidt som det lar seg gjøre, må kanonene om bevisopptak ved ordinær rettsbehandling av tvist og for ekteskapsnullitetssaker overholdes – dog utelukkende når de lar seg harmonisere med disse rettergangers egenart.
1703
§ 1. Det foretas ikke utleggelse av aktene; dersom dommeren dog innser at bevisene som er ført frem, vil påføre den søkende parts søknad eller den saksøkte parts innsigelse en alvorlig hemning, må han likevel med klokskap åpne dem for den part i hvis interesse det er.
§ 2. Etter påstand fra part kan dommeren vise et levert dokument eller et mottatt vitnesbyrd og forhåndsbestemme en tid til å fremlegge følgeslutninger derav.
1704
§ 1. Etter at forberedelse er gjennomført, bringer saksforberederen alle akter sammen med en skikkelig betenkning til biskopen som avgir votum om sannheten i saksforholdet, så vel vedrørende ikke-ufullbyrdelsens faktisitet som vedrørende kvalifisert grunn til å dispensere og det opportune ved nådebevilling.
§ 2. Dersom den forberedende del av rettergangen er overdratt til en annen domstol i samsvar med det som er bestemt i kan. 1700, utarbeides anførsler for båndet ved dette verneting, men med votumet omtalt i § 1 siktes det til den overdragende biskop; til ham må saksforberederen levere en skikkelig betenkning samtidig med aktene.
1705
§ 1. Biskopen oversender alle akter sammen med sitt votum og anførslene fra båndforsvareren til Den apostoliske stol.
§ 2. Dersom det etter Den apostoliske stols vurdering kreves supplering av forberedelsen, vil det bli tilkjennegitt for biskopen med angivelse av elementene vedrørende det i forberedelsen som blir å komplettere.
§ 3. Dersom Den apostoliske stol har reskriptert at det av det som er ført frem, ikke er på det rene med ikke-fullbyrdelse, kan en rettskyndig som omtalt i kan. 1701, § 2, ved domstolens sete få innsyn i prosessaktene, men ikke i biskopens votum – for å overveie om det kan fremføres et eller annet tungtveiende for å fremsette søknaden på nytt.
1706
Reskript om dispensasjon oversendes fra Den apostoliske stol til biskopen; og han bekjentgjør reskriptet for partene og dertil instruerer han så snart som mulig sognepresten – så vel på stedet for stiftelsen av ekteskapet som for mottagelsen av dåpen – om i ekteskaps- og dåpsbøkene å gjøre oppmerksom på den innvilgede dispensasjon.

Kapittel IV: Rettergang vedrørende formodning om ektefelles død

1707
§ 1. I den utstrekning en ektefelles død ikke kan godtgjøres ved autentisk kirkelig eller borgerlig dokument, regnes ikke den andre ektefelle som løst fra ekteskapsbåndet – medmindre det er etter at det er avgitt en erklæring fra stiftsbiskopen om formodet død.
§ 2. Erklæringen omtalt i § 1 kan stiftsbiskopen bare gyldig avgi dersom han etter at hensiktsmessige etterforskningsskritt er gjennomført, og ut fra forklaringer fra vitner, ut fra noe som ryktes eller ut fra indisier oppnår moralsk sikkerhet for ektefellens bortgang. Alene ektefellens fravær – selv gjennom lang tid – er ikke tilstrekkelig.
§ 3. I usikre eller innviklede tilfeller må biskopen konsultere Den apostoliske stol.
av Webmaster publisert 11.05.2007, sist endret 11.05.2007 - 16:07