Jesu hjerte
Den hellige messe, dåp, bryllup, begravelse. Jo da, dette er hva vi først og fremst tenker på når vi snakker om "kirke og "gudstjeneste." Men det er så mye mer som nærer vårt kirkelige og åndelige liv. Noe er tids- og kulturbetinget (og kanskje avleggs?), annet har almen og evig verdi. Vi vil i denne nye serien gripe fatt i og presentere en del nye og gamle andaktsformer, skikker og hjelpemidler for vårt åndelige liv. Først ute er en liten innføring i Jesu-hjerte-mystikken.
Hjertet har funksjon som religiøst bilde i de fleste religioner. Gamle egyptere, inkaer, hinduer, jøder og kristne; alle har fylt dette begrepet med religiøst innhold, og de har alle det til felles at hjertet for dem representerer en persons kjerne.
I vår kulturkrets finner vi hjertet som religiøst bilde blant annet i Det gamle testamentet. Her beskrives hjertet som sentrum for alle livskrefter, følelser, mot, kunnskap, vilje og moral.
Dets mest fremtredende betydning i Det nye testamentet, er som symbol på personens sentrum. Hjertet er den Hellige Ånds bolig i mennesket og det stedet der Gud øser ut sin Ånd og sin kjærlighet. Jesu hjerte nevnes ikke i Det nye testamentet. Vi finner det ikke før rundt år 1000, men hjertebegrepet i Jesu-hjerte-fromheten bærer uten tvil preg av den bibelske bruken av begrepet hjerte.
Guds herlighets skatter
I tiden rundt korstogene ble det vanlig at klosterfolk mediterte over inkarnasjonen og Jesu menneskelige natur. Man var opptatt at av at han opplevde lidelse slik et vanlig menneske gjør det. Man mediterte over de fem sårmerkene, og i disse meditasjonene ser mange starten på Jesu-hjerte-fromheten. Bernard av Clairvaux (ca 1090-1153) og hans venn Vilhem av Saint-Thierry sørget for å utbre denne typen Jesu-hjerte-fromhet til klostre Europa rundt. Vilhem skrev blant annet:
«Din herlighets skatter, Herre, lå gjemt i din himmels skjul. Men da din Sønn, vår Herre og gjenløser hang på korset, åpnet soldaten hans side med et spyd og vår frelses sakramenter rant ut som blod og vann. Nå legger vi ikke bare fingeren eller hånden i hans side slik Thomas gjorde. Vi trer selv inn gjennom den åpne port, helt inn til din sjels helligdom der all Guds fylde bor, og all vår trøst og frelse.»
Det neste skritt i utviklingen ble tatt i Saxen ca 250 år senere. Hos benediktinerinnene der bodde det tre nonner som alle hadde Jesu-hjerte-visjoner: Mechthild av Magdeburg, Mechthild av Hackebom og Gjertrud den Store. Gjertrud opplevde at hennes hjerte smeltet sammen med Jesu hjerte slik at hans hjerte banket i hennes bryst.
Lignende mystiske opplevelser har det vært mange av senere, og deres budskap om radikal forening i lidelse og kjærlighet har satt sitt preg på Jesu-hjerte-fromheten.
Hos dominikanerne kom det en hel serie av Jesu-hjerte-mystikere på 1300-tallet, blant andre Johan Tauler, Heinrich Suso, Margareta Ebner og Katarina av Siena. For Tauler var Jesu hjerte et sted å søke tilflukt og trøst, et hjem for den troende. Suso la vekt på at man kan oppnå visdom og hellighet ved å holde sitt eget hjerte så nær Jesu hjerte som mulig.
Dere skal leve i hans hjerte
Utviklingen blant dominikanerinnene ble dominert av visjoner. Disse visjonene var preget av sakramentsmystikk: Margareta Ebner drømte at hun sto foran krusifikset i klosterkirken. Den korsfestede bøyde seg ned fra korset, lot henne kysse det åpne hjertet og drikke blod fra det. Katarina hadde en visjon som minnet om denne, men hun er mer kjent for å ha opplevd at Jesus tok hennes hjerte ut og gav henne sitt eget hjerte i stedet.
For alle disse dominikanerne var det sentralt at det såret lansen forårsaket hadde en mystisk parallell forårsaket av kjærlighet. Det ble regnet som uunngåelig at det hjertet som søkte enhet med Jesu hjerte i kjærlighet ble såret på samme vis.
Jesu-hjerte-fromheten hadde også en plass hos mystikeren Ruusbroec (1293-1381) og hans skole. Han la vekt på at Jesu hjertes hemmeligheter formidles i nattverden. Nåden fra Jesu hjerte løser sjelen fra tilknytningen til det skapte slik at den kan forenes med Gud:
"Kristus er vår bror, og han åpner armene sine vidt. Inn dit må dere flykte, så vil han beskytte dere fra alle fiender. I såret i hans side, hvor alle nådestrømmer går ut, skal dere dvele. Dere skal leve i hans kjærlige hjerte, for der er fylden av Den Hellige Ånd og av evig kjærlighet.»
En flamme av kjærlighet
Det er først på 1600-tallet at Jesu-hjerte-fromheten når ut til lekfolk: Epokens to store Jesu-hjerte-teologer, Jean Eudes og Frans av Sales, var begge populære predikanter og skrev bøker som hadde en vid leserkrets. For Jean Eudes er den fremste egenskapen i Jesu hjerte Sønnens perfekte kjærlighet til Faderen. For Eudes blir dermed
Jesu hjerte et forbilde for alle hjerter. Frans av Sales' Jesu-hjerte-teologi har en annen innfallsvinkel: at Jesu hjerte er fylt av Guds kjærlighet til menneskene. Han skriver:
«Å, hvor stor var den flammen av kjærlighet som brant i hjertet til vår milde frelser, siden han på høyden av sin lidelse, ( ... ) gjennom sin kjærlighets styrke lyktes i å glemme seg selv, men ikke sine skapninger og med sterk og tydelig røst uttalte disse ordene: 'Far, tilgi dem'»
Den som førte utviklingen av Jesu-hjerte-fromheten videre var Marguerite-Marie Alacoque. Hun var nonne i Visitasjonsordenen som Frans av Sales stiftet. Som novise opplevde hun fire visjoner der Jesus kom til henne og fortalte om sitt hjerte.
Hovedbudskapet i visjonene er at den store kjærlighet som Jesu hjerte viser er en invitasjon til menneskene til å gjengjelde kjærligheten. Jesus forklarte til Marguerite-Marie at hjertet hans var fylt til bristepunktet av kjærlighet som han ikke fikk avsetning for. Hun skulle hjelpe ham slik at så mange som mulig fant veien til hans hjerte.
Ifølge Marguerite-Marie ønsket han at liturgien skulle brukes til dette: For det første skulle folk oppfordres til å gå oftere til nattverd. For det andre skulle den første fredagen i hver måned være en dag da man mintes hans hjerte slik det led av kjærlighet på korset. For det tredje skulle den første fredagen etter oktaven for Kristi legeme være en årlig Jesu-hjerte-fest.
Selv om Marguerite-Maries Jesu-hjerte-visjoner brake mye nytt, er det også lett å finne elementer man kan kjenne igjen fra middelalderens mystikk. Hun forteller: «Han lot meg hvile en lang stund på sitt hellige bryst hvor han viste meg sin kjærlighets vidundere og hans hellige hjertes uforklarlige hemmeligheter ... ». Litt senere skriver hun:
« ... han spurte om å få mitt hjerte, og jeg tryglet om at han måtte ta det. Det gjorde han, og han plasserte det i sitt eget elskelige hjerte, hvor han viste meg det som en liten prikk som ble fortært i dette store ildstedet, og han tok det ut derfra som en brennende flamme med form som et hjerte, han satte det på plass der han hadde tatt det og sa: "Se, min elskede, jeg gir deg et dyrebart tegn på min kjærlighet, for jeg har plassert i din side en liten gnist av dens glødende flammer..."».
Her kan man se mye som minner om middelalderens Jesu-hjerte- mystikk, men Marguerite-Maries innflytelse kom til å nå mye videre.
Som solen blant planetene
Marguerite-Maries visjoner ble avgjørende for Jesu-hjerte-fromhetens videre utvikling, men det tok tid. I det syttende og attende århundre var det imidlertid flere og flere som sluttet seg til såkalte Jesu-hjerte-brorskap, der man arbeidet for denne fromhetsretningens utbredelse. Innen slutten på 1700-tallet fantes det 7000 slike fellesskap. Disse må ha utgjort en betydelig pressgruppe, og i 1865 erklærte Pius IX at den første fredagen etter oktaven for Kristi legeme skulle feires som Jesu-hjerte-fest i hele den katolske kirke.
Etter dette eksploderte utbredelsen. Jesuittene hadde allerede sørget for at Jesu-hjerte-fromheten ble forkynt på deres misjonsmarken, og slik hadde de gjort klart for en verdensomspennende utbredelse. Katolske kirker over hele verden var fylt til trengsel den første fredagen i måneden og tusener på tusener av familier viet sitt hjem til Jesu hjerte.
Trondheim hadde tidligere en kirke viet til Jesu hjerte, og kirken på Stabekk var opprinnelig en Jesu-hjerte-kirke. Picpuspatrene har en spesiell hengivenhet til Jesu og Marias hjerter, og de har gjort sitt til å gjøre Jesu hjerte elsket her til lands. Jesu hjerte står sentralt i fromhetslivet på Filippinene, og filippinere i Norge holder fast ved dette. Den filippinske nasjonalsjelesorgen i Norge er viet til Jesu hjerte.
I Bønneboken har vi en vakker andakt til Jesu hjerte. Der finnes også bønner av nyere dato, og jeg vil la en av dem oppsummere denne lille betraktningen: «Som solen midt blant planetene står Kristus som skapningens hjerte. Fra ham strømmer liv, lys og bevegelse. Mot ham trekkes alt levende, for i ham og ved ham å hvile i Gud.»