Noen teser om sjelesorg for barn og unge i Norge

Hva bør et godt program inneholde?

Et foredrag av msgr. Lucjan Skolik holdt på "Gå på vannet"-seminaret på Mariaholm 20.-22. august 2010. Oversatt fra polsk av A. og M. Tumidajewicz. Korrektur ved R. Christensen.

Ros til NUK

Jeg vil begynne med å be dere ta i mot litt ros for det arbeidet som dere hittil til nå har gjort blant katolsk ungdom, men kanskje spesielt for det arbeidet som kontinuerlig (pågår) gjennom NUK. Min beundring for organisasjonens arbeid vokser ettersom jeg lærer den å kjenne. Bare gjennom de tidsskrifter som ble presentert for meg av NUKs leder og som jeg senere har gått grundig gjennom, har organisasjonen gjort stort inntrykk på meg. Nivået på utgivelsene er virkelig bra, særlig tatt i betraktning det lille antall mennesker og de begrensede finansielle midler som organisasjonen har til disposisjon.

Enhver som noen gang har satt seg ned med penn og blanke ark og forsøkt å sette sine tanker ned på papiret, eller som har forsøkt å sette sammen en enkel utgivelse, vil med letthet se nivået på NUKs blader, samt verdsette det strev og den entusiasme som er lagt ned i dem. Derfor vil jeg overbringe mine varmeste gratulasjoner og oppfordre dere alle til fortsatt å STÅ PÅ!

I tillegg gjør dere jo så meget mer ved siden av bladene, og lykkes med det også. Jeg kan blant annet nevne sommerleirene for barn og ungdom, konfirmantkurs og innsamlinger til veldedige formål.

Inntrykket jeg har av ungdommen

Mitt generelle inntrykk av ungdom jeg møter i denne norske hovedstaden, er overraskende positivt. Jeg føler meg mye tryggere på gata og i offentlig transport her i Oslo enn i Warszawa. Bråk, simpelhet, uhøflig oppførsel og aggresjon som kan være så karakteristisk for mennesker i ung alder, mener jeg er mindre synlig her.

Jeg har tenkt litt over hva som kan være årsaken til denne forskjellen i oppførsel blant gjennomsnittsungdommen i byene. Denne forskjellen er nok enda større utenfor byene, der det nok er enda roligere. Kan det være skolesystemet? Det er vanskelig å komme med noen entydige svar.

Jeg vil gjerne takke unge herr Maatje som på vegne av NUK har invitert meg til å delta på dette seminaret som er rettet mot å bygge opp en arbeidsinnsats for den kommende generasjon av Kristi disipler i Norge.

1. Særegenheter ved arbeid med ungdom

Navnet dere har gitt dette seminaret er svært treffende. Det avspeiler et typisk trekk i arbeidet med barn og unges liv som troende kristne, men også med Kirkens arbeid generelt. Å leve sin tro i familien, på skolen, i vennskap og i fritiden er en slags "vandring på vannet" i den forstand at omgivelsene der hverdagslivet utspiller seg, ofte oppleves som fjernt fra troens verden. Samtidig er det der vi skal leve vår tro. Ethvert skritt vi tar "i troen" i den verdslige sfæren er en utfordring, så usikker og uforutsigbar at man kan sammenligne det med skritt "på vannet".

Raske endringer

Barndommen og ungdomstiden virker ofte uendelig lange for de unge. Men sannheten er at man er barn og ungdom mye kortere enn man er voksen. Nettopp fordi disse to etappene i livet er så korte, minner sjelesorgsarbeid blant barn og unge også mye om å gå på vannet.

Stadige fysiske og psykiske forandringer blant ungdom, samt store utskiftninger i grupper og lokallag, kan gjøre at prester og ledere føler at de mangler fast grunn under føttene. Alt forandres så fort og svingninger i humøret blant unge skjer i et tempo som kan gjøre både prester og ledere ganske andpustne. Ungdomstiden er tid for opprør, for jakt på en identitet. Det er en tid der mange blir såret og opplever å ikke bli forstått og elsket av sine omgivelser. Mange har lett for å flykte fra virkeligheten for eksempel inn i ulike typer avhengighet.

Behov for kompetent hjelp

Selv om ungdomstiden er kort - vi vokser jo av oss ungdommen - er den viktig for formingen av en ansvarsfull personlighet - også den kristne. Ungdomstiden er på en side svært flyktig, men nettopp derfor er det en utfordring for de voksne å bruke den riktig for å hjelpe de unge til å få en god ungdomstid, og å bygge et solid fundament for livet. Når man tar denne utfordringen er første steg å se de unges liv og situasjon i sammenheng med en verden i stadig forandring. Det er viktig å lytte til de unges livsrytme, spørre hva slags verden de selv synes de lever i, og hva som driver denne verdenen fremover. For å gjøre dette på en best mulig måte er det også viktig å kunne spørre fagfolk om hvordan de oppfatter vår tid - og om hva som blir sagt og skrevet om den tiden vi lever i innenfor fagfelt som pedagogikk, psykologi, sosiologi og annet. En må kunne sammenligne sitt eget syn med andres tanker.

Tese: Å ta hensyn til forskningen angående på de unges situasjon i dag

2. Om midler og mål i sjelesorgen

Mens jeg en dag vandret langs kaien i Oslo, oppdaget jeg en reklametekst på skroget til Stena Line. Der sto det: "Gøy på vannet". Det slo meg at vannet slettes ikke er et naturlig sted for mennesker å verken ferdes i, eller leke med. For å kunne ta seg over store vannmasser, må menneskene benytte seg av store fartøy som dette skipet.

Ethvert sjelesørgerisk program bør følge en metode. Metoden er veien frem til et mål. I forskningen sier man at metoden er den måten man mottar den kunnskap som er mest mulig tilpasset forskningsobjekt og mål. Begrepet metode kommer av det greske όδος (hodos)– veien og μέτα (meta) - å følge etter, eller bak. Metode kan altså forstås som veien en må følge for å nå et mål.

Jeg vil i denne refleksjonen benytte en beskrivelse av et slags grunnleggende fenomen angående realisering av troen, nemlig fellesskapet. I beskrivelsen vil metoder og mål utfylle hverandre og flettes inn i hverandre slik at det til slutt blir vanskelig å skille dem.

3. Miljø for tro: Fellesskapet

Jesus begynte sitt virke med å kunngjøre ordet. Det fellesskapet som ble stiftet omkring hans virke ble hans første publikum. Hans budskaps skjebne etter at han selv forlot verden, la han i fellesskapets hender. Å bygge et kirkelig fellesskap er et mål i seg selv, men det er også en sjelesørgerisk metode. Det er ikke mulig å oppleve troens fylde utenfor fellesskapet. Det er heller ikke mulig å føre den videre uten det. Et kirkelig fellesskap er et sted der troen blir vekket, modner og blir gitt videre. Det å skape gode vilkår for at barn og unge skal lære hvordan man bygger et fellesskap er utgangspunktet for sjelesorg. Å danne små grupper, -mindre enn en menighet - som er tilrettelagt for barn, ungdom (eller voksne) betyr å skape et "troslaboratorium" der man kan eksperimentere med troen i mikroskala.

Tese: Å bygge et "troslaboratorium"

Men når en planlegger å bygge et fellesskap, kommer spørsmålene raskt. Hva slags fellesskap vil vi ha? Vi vil bygge et fellesskap blant unge som er bygget på kristne verdier, basert på det fellesskap man finner i Kirken. For å kunne beskrive dette fellesskapet vil jeg bruke 3 modeller. Disse er selvfølgelig bare eksempler, et forsøk på en beskrivelse:

4. Temporalmodellen/Tidsperspektivet

Et verktøy man kan bruke i byggingen av et fellesskap, kan være noe så enkelt som tid. All planlegging vi gjør, forholder seg til noe som skal skje i fremtiden. Likevel vil vi under planleggningen alltid ta hensyn til både fortid og nåtid. De tre tidsdimensjonene (fortid, nåtid, fremtid) er hentet fra hverdagen og brukes til å ordne våre liv. Kan for eksempel midten av dagen forstås uten morgenen og den påfølgende kvelden? Uten tilstedeværelsen av tidsstrukturer i livet vårt hadde vi havnet i kaos. Vi kunne fått angst eller til og med depresjon dersom vi ikke kunne gjøre rede for hvor vi kommer fra (morgen), hva som har hendt oss tidligere, hvem vi er nå (ettermiddag), og hvor vi skal om hvis vi har noen fremtid (kveld).

Den hellige Augustin skriver om tidsproblematikken i sine "Bekjennelser": Verken fremtid eller fortid finnes (...) det finnes tre tidsepoker: nåtid av det som var; nåtid av det som blir. (...) Nåtiden av fortidens hendelser er hukommelse, nåtiden av tingsom skjer nå er erkjennelse; nåtiden av ting som kommer er forventning. (Bekjennelser, XI,20).

Fortiden (Hukommelse)

Hvor kommer vi fra, hva er vårt opphav? Hver og en av oss har sin historie. Det er nok å se seg rundt i salen. Vi tilhører ulike menneskelige raser. Vårt utseende og vår hudfarge er blant det synlige som skiller oss. Dypere forskjeller som ikke er så lette å se, kommer fra miljøene vi kommer fra, slik som språkene vi snakker, ulike alfabet og ulik grammatikk. Bak språkene skjuler det seg kulturelle forskjeller og ulikheter i mentalitet - tenkemåter, følelser, opplevelse og oppfatning av virkeligheten. I tillegg kommer ulike nasjonale tradisjoner og ulik tro. Noen av oss er for eksempel konvertitter. Fortiden til hver og en av oss preger vår samtid.

Tese: Minnet er nøkkelen til nåtiden

Nåtid (Erkjennelse)

Hvordan kan vi beskrive vår samtid? Statistikken viser at de troende i vårt Bispedømme kommer fra 150 ulike land. Det er fler land enn mennesker i denne salen. Det er lett å forestille seg rikdommen og de menneskelige ressursene vi til sammen besitter. Samtidig kan et slikt mangfold lett forårsake spenninger, særlig dersom alle utelukkende tenkte på seg selv. For alle vil bli hørt, alle vil bevare sin identitet og få anerkjennelse for sine verdier.

Nåtiden sett utenfra

Den katolske Kirken er en minoritet i det norske samfunnet. Det betyr at den i sin aktivitet må - og i aller høyeste grad vil - ta høyde for den bredere sosiale kontekst den virker i. Konteksten, sett fra et religiøst perspektiv, består av en protestantisk majoritet (83 %), pinsemenighetene (1,7 %), en betydelig muslimsk gruppe (1 %), en liten jødisk gruppe, samt katolikker (1 %), samt ateister og enda noen mindre grupper. Kirken i Norge er en diasporakirke.

Vår samtid sett innenfra

Sett innenfra er vår kirke multinasjonal og flerkulturell. Dette preger sjelesorgen i Norge. Pastoral aktivitet defineres ut i fra de troende som den er ment å tjene. I Norge må man ta hensyn til at de troende er av forskjellige nasjonaliteter og at deres religiøse liv fremdeles i stor grad er preget av deres bakgrunn. Den må også ta i betraktning Norges til tider svært problematiske topografi og de stadige endringer i innvandringssituasjonen. Den katolske Kirken har de siste årene opplevd en befolkningskeksplosjon som det er vanskelig å håndtere. Dens arbeid er ofte i utakt med forandringer som det kan være vanskelige å forstå fullt ut. Det er ikke lenge siden kirken var svært liten og av liten betydning i samfunnet. Nå vokser den til å være en dynamisk samfunnsgruppe som i økende grad gjør seg gjeldende i Norge. Men innad klarer ikke kirken å håndtere sin egen vekst. Det er mangler stor mangel på: menneskelige ressurser (om bare kateketer og geistlige alle kunne speile den språklige rikdom som finnes i Kirken), tid, strukturer, materielle midler.

Situasjonen er meget spesiell og svært ugunstig. Men jeg klarer ikke å fri meg fra tanken om at den på mange måter er ligner situasjonen i Kirken på apostlenes tid.

Et eksempel:

Alle har vi lest Paulus' brev til Korinterne. Hvorfor skrev han til denne Kirken? Byen Korint var på den tiden en meget rik havneby - hovedstaden i Achai-provinsen. Som i alle storbyer levde der levde der utallige fattige, side om side med de rike borgerne. Ca 2/3 deler av beboerne var slaver. 1. brev til korinterne viser til at de første kristne i stor grad var fattige og slavenes kår. Noen var også veteraner etter legionister (det antydes ved deres latinske navn). Dette var en spesiell gruppe mennesker med mye livserfaring. Det var også en stor gruppe jøder der. Som den storbyen Korint var, tiltrakk den seg retorikere og filosofer som fremmet nye tanker og ideer. Men, byens rykte var ikke særlig godt. Å leve som i Korint betød å leve et dristig liv. Til dette miljøet kom Paulus. De kristne i Korint slet med forskjeller seg i mellom på grunner at de hadde sitt opphav i ulike deler av verden og i ulike samfunnsklasser. Etter at de var vendt om, tok det tid før de la fra seg alle gamle vaner og skikker. Jeg synes at denne korte beskrivelsen av livet i Korint har meget til felles med livet i europeiske byer -også de norske.

Det er ikke rike mennesker som kommer til Norge. Mange har opplevd meget vondt, mange søker frihet og et nytt liv. Miljøet for forkynnelse av Guds ord er som regel i utgangspunktet ugunstig. Derfor er forkynnelsen av Guds budskap ofte en øvelse i å "gå på vannet".

Tese: Å betrakte dagens virkelighet i sammenheng med historien og urkirken

Fremtid (Forventning)

Hvor går vi? Hvilke forventninger bærer vi med oss? Når man legger planer for fremtiden, bør man alltid ta hensyn til at det som var positivt og verdifullt i fortiden, på nytt kan bli hentet frem, godkjent og gitt videre til dagens mennesker. Hvis man planlegger leir, utgir tidsskrift og samler inn penger, må man tenke over hvilke følger det vil fa. Hvilke konsekvenser kan følge vårt arbeid? Vi bør også huske på at fremtiden ikke bare er et produkt av våre handlinger. Den er også delvis skjult for oss. Den ligger i Guds hender.

Tese: Å lære seg til å vente, være tålmodig overfor seg selv og andre, å se fremover, ta ansvar for sine handlinger og være åpen for det ukjente

5. Treenighetsmodellen

Målet for sjelesorg er ofte enheten, sett som en gave fra Gud. En kan skille ut noen viktige skritt som det er nødvendig å ta for å kunne håpe på denne enhetens gave, som Jesus ba om for sine disipler.

Samhandling

Man kan bare snakke om enhet der det finnes ulikheter. Uten ulikheter ville vi ikke hatt behov for enhet. Ulikhetene krever ettertanke og samhandling. Det handler om å stadig forholde seg til sin neste, anerkjenne vår nestes nærvær, situasjon, daglige behov og annet. Dette utvider vårt perspektiv og gjør oss til bedre mennesker. Men, vi må også finne et enhetlig samvirke ut fra vår felles tilhørighet i Kirken. Dette samvirket maner oss til å oppsøke og ta del i aktiviteter innenfor Kirken (f. eks. Verdensungdomsdagen) som også er aktuelle i vårt naboland eller i våre søsterkirker.

Tese: Å lære seg til å vise oppmerksomhet overfor andre, samt å prioritere og delta i større kirkelige initiativer

I samarbeidet vårt er det ikke nok se den andre, eller vise hverandre oppmerksomhet. Det krever aktiv i handling. Det vil si å se bort fra seg selv og strekke seg mot den andre. Det er bare når dette skrittet er tatt at vi kan snakke om å samvirke. Noe gnistrer og det begynner å fungere. Hele frelseshistorien bærer preg av samhandling. Herren ser ned på mennesket, og mennesket ser opp til Gud. Et menneske går inn i en annens liv og den andre blir en deltager i det første menneskets liv. Relasjoner som skapes gjør at vi tar del i hverandres gleder. Mennesker som står i relasjon til hverandre, deler et felles liv, livet blir deres felles handlingsrom. Og her finner vi enhetens virkelige begynnelse. I en teologisk refleksjon over Treenigheten, modellen for fellesskapet, tales det om perikoresen - den gjensidige transcendens mellom de tre personer i Guddommen. Betegnelsen perikorese kommer fra et ord for dans fra antikken. I dansen skiftet partnerne stadig plass, danset rundt hverandre, og skapte på den måten en koreografisk enhet. Veien fra teaterscenen til fagspråket er både lang og kort på samme tid når vi snakker om Treenigheten. Det handler om en slik "perikorese" i livet i fellesskap.

Tese: Å gå på kurs i "treenig dans", der det Nye Bud er grunntrinnet

Å tiene hverandre er grunnlaget for all ekte samhandling/relasjonen. Å ta del i sin nestes liv, å være hos sin neste og å skape en ekte relasjon er ikke smertefritt. Det krever å gi avkall på seg selv, på sitt eget syn, på alt jeg bærer med meg, min arv og min fortid. Vi gjør ikke dette for å utslette våre egne verdier, men for å omgjøre dem og smelte dem i ilden fra Jesu Nye Bud og å frigjøre oss fra vår egen egoisme og nasjonale stolthet. Det mysteriøse aspekt ved denne frigjøring fra sitt eget, leser vi om i Paulus brev til Filipperne der han beskriver Jesu liv på jorden: "Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik" (Flp 2,6). I den greske teksten finner vi ordet δούλος som betyr "slave". Vi kan derfor si at han tok på seg rollen som slave.

Tese: Å lære seg å tjene, det vil si å gå vekk fra arroganse, selvopphøyelse og falsk overbevisning om at man skal frelse andre.

En relasjon, et forhold, er et eventyr som vi opplever nå, ikke i går eller i morgen, men i dag. Derfor er det vanskelig å forutse hvilke konsekvenser det vil ha å gå inn i den. Nettopp derfor føles oppleves den ofte som noe spennende, kanskje overraskende og uventet som skjer akkurat nå. En relasjon er et slags spill, en lek, du vet aldri helt sikkert hva som blir dens resultat, eller hvem som "vinner" spillet. Relasjonens resultat er ikke nødvendigvis en logisk konsekvens av en prosess, slik som i kjemiens eller i fysikkens verdener. Nei, i dette eventyret deltar frie mennesker som ofte er ulike, som utveksler gaver med tanke på "å tjene". Resultatet er alltid overraskende. Vi tar Ham i gave - gjennom at hans disipler forenes i handling.

Tese: Å lære seg til alltid å se etter Guds vilje i en gitt situasjon

6. Mot syntesen: Den eukaristiske modellen

Når vi snakker om et katolsk pastoralt program, bør vi alltid ta i betraktning eukaristien. Det eukaristiske perspektivet er grunnleggende i det katolske livet. Den er katolisismens syntese. For å bruke et faguttrykk er den; signum rememorativum - den minner oss på den frelsende Jesu Lidelse, Død og Oppstandelse. Den er også signum demonstrativum - den frembærer det offer som er den oppstandne Herren i dag, i dette øyeblikk. Den er også signum prognosticum - den forteller oss om målet for våre liv, og gir det mening gjennom løftet om det evige liv. Den er rettet mot evigheten, og gir oss en forsmak av den.

Eukaristien forener på kristent vis. I den virkeliggjøres par excellence relasjonen - den fullkomne Kristi åpenhet for sin neste når Han lar oss ta i mot Hans legeme slik at vi kan bli i ett med Ham. Han fornekter seg selv til den grad at han tar brødets form og er til stede gjennom sitt legeme og blod for å forene oss her vi står - i vår samtid.

Det er vanskelig å forestille seg et katolsk sjelesørgerisk program - et troslaboratorium, uten den daglige messen.

Tese: Å la Jesus ta bolig i Kirkens fellesskap. Et katolsk sjelesorgsprogram på inneholde Eukaristien.

Å gå på vannet, eller sagt på en annen måte: å gå med troens lys gjennom livet, behøver ikke være slitsomt og bør ikke bære preg av tiltak. Det kan være en virkelig engasjerende opplevelse i troen og livet. Det er kanskje nok å melde seg på et kurs for å gå på vannet, der man lærer å respektere tid, å bli kjent med hverandre på kristne premisser og særlig gjennom Eukaristien.

Jeg har nok ikke sagt noe revolusjonerende i dag, men jeg vet at det uansett er nyttig å fra tid til annen tenke igjennom de aktivitetene man deltar i og å foreta en retrett eller oppsummering av det man har gjort til nå. En slik øvelse vil alltid være nyttig for fremtiden og det videre arbeid, selv om fremtiden forblir en gåte.

Takk for oppmerksomheten.