Inkvisisjonen - fra en historikers synsvinkel

Av Henning Laugerud. Artikkelen sto på trykk i Broen nummer 6/1998

Det er få ting her i verden som er mer myte-omspunnet enn den såkalte Inkvisisjonen. Straks man nevner ordet, ser man for seg fanatiske munker, flakkende bål, mørke fangehull med hettekledde bødler, strekkbenker og hele resten av rekvisitalageret til Hollywoods skrekkfilmprodusenter

Dette er selve sinnbildet på den dystre, reaksjonære og undertrykkende pavekirken. Imidlertid er mesteparten av det mest gruoppvekkende og pikante som er skrevet om inkvisisjonen, «løgn og forbannet dikt», og produkter av en teologisk og ideologisk polemikk mot den katolske kirke. Dagens historikere har et helt annet og mer nyansert syn på inkvisisjonen.

Inkvisisjonsdomstolenes opprinnelse

Selve navnet inkvisisjon kommer av latin inquisitio, som betyr undersøkelse, og vi finner det igjen i for eksempel det engelske verbet to inquire. Ordet betegner en juridisk prosedyre, som har sin opprinnelse i den antikke romerske rett, som rett og slett dreier seg om å etterforske og finne frem til sannheten i kriminalsaker. Dette ble så en prosedyre som man i middelalderen anvendte i kampen mot kjetteriet i Europa. Inkvisisjonstribunalene var pavelig oppnevnte særdomstoler, som fulgte den inkvisitoriske prosedyre, slik den finnes i romerretten, for å avdekke tilfeller av kjetteri.

Inkvisisjonen i middelalderen

I 1184 utstedte pave Lucius III sitt dekret Ad abolendam, som slo fast at det var legitimt å bruke fysisk makt for å bekjempe kjettere. Dette ble senere stadfestet av pave Innocens III i hans dekret Vergentis in senium i 1199. Fra nå av var bekjempelsen av kjettere et prioritert arbeid, hvor alle midler i prinsippet kunne tas i bruk om det var nødvendig. Dette betød at kjettere som ikke angret og som ikke ville innrømme sin trosmessige villfarelse, i siste instans kunne straffes med døden - som regel på bålet. Men dette var bare en endelig stadfestelse av synspunkter som hadde utviklet seg siden oldkirken - basert på kirkefaderen Augustin.

De første inkvisitoriske tribunaler ble opprettet fra omkring 1220-tallet. Det var de nye prekenordener dominikanere og fransiskanere som til å begynne med fikk ansvaret for dette arbeidet. Andre ordener ble også involvert. Av og til kunne også det lokale kleresi ved bispedømmene få ansvar for et inkvisitorisk tribunal. Inkvisitoriske domstoler opererte i Italia, Frankrike, Spania og Tyskland. I Norge ble det aldri opprettet noe inkvisisjonstribunal, sannsynligvis av den enkle grunn at det ikke fantes noe kjetteri av betydning.

Den prosedyre som ble fulgt, var gjerne som følger: Inkvisitorene kom til det området man mente var «infisert» med kjetteri, og holdt først prekener hvor de oppfordret de frafalne til å angre sine synder. Dernest igangsatte man etterforskningen, ved vitneavhør, avhør av mistenkte etc. Alle kjettere som angret seg, ble løst fra ekskommunikasjonen og ilagt en passende bot, som alle syndere. Med dette var saken opp og avgjort. De som ikke var villige til å angre, eller gå tilbake på sitt kjetteri, ble straffet med bøter og eiendomsinndragelse eller fengsling i kortere eller lengre tid. Som en siste mulighet kunne man også anvende dødsstraff i særdeles graverende tilfeller. De ble da overlatt «til den sekulære arm», som det heter, siden geistlige ikke kunne utgyde blod. Men unntak kunne forekomme.

Det er imidlertid viktig å se denne kampen mot kjetterne i sin historiske kontekst. Troen var ikke et privatspørsmål i middelalderen. Å ha den rette tro var av vital samfunnsmessig betydning. Kjetteren benektet gjennom sitt frafall ikke bare kristendommens trossetninger, men hele den sosiale orden. I verste fall kunne en slik opprørskhet overfor Gud føre Hans vrede over samfunnet, og gjøre alle hjemfalne til Guds straff. Dette var altså ikke bare et spørsmål om ideer, men om hele samfunnets eksistensbetingelser.

Dessuten er det viktig å huske at denne religiøse «ensrettingen» ikke bare hører til middelalderen eller den katolske kirke. Snarere var den vel så streng etter reformasjonen og i de protestantiske stater. Dette var forhold som varte ved til langt inn på 1800-tallet i Norge. Her ble religionsfriheten innført i 1840-årene, først da ble den katolske kirke og andre trossamfunn igjen tillatt.

Nivået på straffeutmålingen ved inkvisisjonsdomstolene var som regel mildt. Dødsstraff tilhørte unntakene heller enn regelen. Hensikten med det hele var heller ikke å straffe, men «helbrede». Man ønsket å få de frafalne tilbake i folden og på den måten forsøke å redde deres sjel fra evig fortapelse.

Faktisk kan vi se at de kirkelige inkvisisjonstribunaler hadde en humaniserende virkning på middelalderens rettspraksis. Inkvisisjonstribunalet var ute etter å avdekke en objektiv skyld eller uskyld, og innførte dermed en ny rettstenkning. Tortur ble av og til benyttet, men svært sjelden.

Den verdslige rettspraksis, derimot, var ganske annerledes. Det var vanlig med «gudsdommer», som for eksempel jernbyrd eller vannprøver, og tortur var obligatorisk. Straffeutmålingene var barbariske, med lemlestelser, systematisk bruk av tortur og dødsstraff for en rekke små og store forbrytelser. Sammenlignet med dette representerer den inkvisitoriske praksis et fremskritt. Selvfølgelig forekom både fanatisme og maktmisbruk, men dette er unntagelser fra regelen.

Det er viktig å være oppmerksom på at inkvisisjonstribunalene var ad hoc domstoler som ble opprettet for å ta hånd om et bestemt problem der og da. Når oppdraget var utført, ble tribunalet oppløst igjen. Det er først mot slutten av 1400-tallet at det blir etablert permanente inkvisisjoner i deler av Europa.

Inkvisisjonen etter reformasjonen

Fra slutten av 1400-tallet oppstod det flere institusjonaliserte inkvisisjoner i flere deler av det katolske Europa. De viktigste blant disse var inkvisisjonene i Spania, Portugal, Roma (Pavestaten) og Venezia. Noen av disse inkvisisjonene, først og fremst den spanske og den venetianske, ble i stor grad et redskap for statsmakten selv om de formelt stod under pavelig kontroll. Med unntak av den romerske ble alle disse oppløst i kjølvannet av den franske revolusjon og Napoleons felttog mellom 1798 og 1820. Kun den romerske inkvisisjon overlevet i ulike fasonger inn i dette århundret som Kongregasjonen for Troslæren.

Bruk av fysisk makt mot annerledes tenkende var heller ikke forbeholdt de katolske stater etter reformasjonen. De stater som hadde gått over til reformasjonen, benyttet seg av de samme metoder. Kjetterbålene brant like friskt i Calvins Genève som noe sted i det katolske Europa, og både Luther og Melanchton forsvarte bruken av vold for å bekjempe både katolikker og andre reformerte sekter og grupper som ikke stod på deres teologiske linje. Faktisk ble de første kjetterbålene i Norge tent etter reformasjonen. I 1555 ble to hedmarksbønder brent for å ha oppfordret sine sambygdinger til å holde fast ved den katolske tro.

Inkvisisjonstribunalene og hekseprosessene

I forbindelse med hekseprosessene i Europa må man også kommentere inkvisisjonsdomstolenes rolle - et særtrekk ved bekjempelsen av hekseriet i de katolske deler av Europa. Ser man på inkvisisjonsdomstolenes arbeide her, finner vi at de hadde en klart modererende effekt. Disse hadde både kompetanse og prosedyre til å arbeide med slike saker. Bare et fåtall av de sakene som ble undersøkt av inkvisitoriske domstoler, endte med dom. Den romerske inkvisisjonen brukte lang tid på sakene, ofte flere år, og fra sentralt hold ble det reagert kraftig overfor inkvisitorer som ble for ivrige og nidkjære i jobben. Til å begynne med ble «hekseriet» forfulgt med stor iver også i katolske områder, men situasjonen utviklet seg på en annen måte. Få grunn av inkvisisjonens grundige prosedyre ble skepsisen til realitetene i heksebeskyldningene relativt tidlig vekket.

Denne skepsisen gjenspeiles i behandlingen av en «hekseepidemi» i Pyreneene i 1610. Det ble da iverksatt en grundig granskning ledet av inkvisitoren Alonso Salazar y Frias, som med sin rapport til La Suprema i 1614 ga dødsstøtet for slike prosesser i Spania. Han konkluderte med full frifinnelse for alle anklagede og en total avvisning av muligheten for hekseri.

Det er viktig å forstå inkvisisjonen på bakgrunn av sin tid, men å forstå er ikke det samme som å forsvare. Det er viktig å nyansere og å se ting i sin rette sammenheng - men det betyr ikke at inkvisisjonens ofre ikke led, eller at vi skal forsvare de overgrepene som faktisk fant sted. Vi kan imidlertid ikke forlange av fortidens mennesker at de skal tenke og føle som oss. For det første er det for sent (!), for det andre var det en annen tid og en annen kultur, hvor man rett og slett ikke kunne ha tenkt og handlet annerledes enn man gjorde. Historien er som virkeligheten for øvrig, hverken svart og hvit, men nyansert.

Anbefalt litteratur til videre lesning

ANKARLOO, Bengt & HENNINGSEN, Gustav (red.):

Hexornas Europa 1400-1700. Lund 1987.

HENNINGSEN, Gustav & TEDESCHI, John (ed.):

The Inquisition in Early Modern Europe. Dekalb, Illinois 1986.

PETERS, Edward:

Inquisition. Berkeley 1989.

Om forfatteren

Henning Laugerud er historiker med middelalderens kirkehistorie som en av sine spesialiteter. Han har også skrevet om katolsk opposisjon i Norge etter Reformasjonen i boken Norsk Fritenkerhistorie 1500-1850, Humanist forlag 2001.