Den katolske kirkes syn på andre religioner og kirkesamfunn

Foredrag holdt i Katolsk Forum, Stavanger, den 13. oktober 2002. Av p. Olav Müller SS.CC.

I. Innledning

Da jeg fikk denne innbydelsen til å holde et foredrag om Den katolske kirkes syn på andre religioner og kirkesamfunn, var det tydelig at Vatikanets skriv, Dominus Jesus (Jesus er Herre) lå og spøkte i bakgrunnen. Dokumentet ble utgitt av Vatikanets Troskongregasjon den 6. august år 2000 og vakte adskillig både kritikk og ros i øst og i vest. Bare tre av dokumentets 30 sider kommer inn på Den katolske kirkes forhold til andre kristne konfesjoner. De øvrige 27 sidene tar for seg Kirkens forhold til andre religioner, som Jødedommen, Islam, Hinduismen og Buddhisme.

I samsvar med dette vil jeg da også i det følgende først og fremst komme inn på Kirkens syn på andre religioner, for så til slutt å streife litt inn på Den katolske kirkes holdning til ikke- kristne religioner. Jeg tror dette emnet vil engasjere mest om jeg ser det i historiens lys.

II. Det eksklusive ved kristendommen

La oss slå fast med all tydelig klarhet: Det ligger noe eksklusivt i kristendommen, som vekker adskillig anstøt hvor den enn blir forkynt. Kristendommen nekter å likestille seg med andre religioner. Den gjør krav på å være den ene, sanne religion. Kristus sier om seg selv: «Jeg er veien sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg.» (Joh . 14,6). Legg merke til: Han sier ikke at han har sannheten, men at han er sannheten. Han sier heller ikke at han er en av mange veier, men at han er den ene veien, som vi alle er forpliktet til å gå. Hvis vi gjør det, kommer vi til Faderen. Hvis vi ikke gjør det, går det oss ille. Et menneske som tar så store ord i sin munn, må enten være fylt med et vanvittig hovmod, eller være ravruskende gal, eller, som siste alternativ, han taler sant. Det er i tråd med disse ord at Johannes skriver i første kapittel av sitt evangelium at Han er Ordet, som fra evighet av er hos Faderen, ja, at Ordet selv faktisk er Gud. Og han fortsetter med å fortelle at dette Ordet er lyset, som opplyser hvert menneske, og at Ordet så ble menneske av kjøtt og blod og oppslo sin bolig iblant oss (Joh. 1-11). Den trofaste forkynner apostelen Paulus skriver i brevet til Kolosserne at «det var Guds vilje å la hele sin fylde (PLÆROMA) ta bolig i Ham» (Kol. 1,19).

Det later altså ikke til å være noen ledig plass ved siden av Jesus. Den enkle sannhet er at Gud selv taler gjennom Ham og Ham alene. Det er ikke de kristnes fortreffelighet som gjør kristendommen til den ene sanne religion. Kristi budbringere - altså vi som pynter oss med kristennavnet - kan være svært så ufullkomne, men den Jesus Kristus vi forkynner, Han og bare Han er fullkommen. I Ham bor sannhetens hele fylde. Kristendommen er den eneste religion som gjør krav på at den ufattelig store og hellige Gud vandret omkring på jorden og talte direkte til oss. Når vi legger kristendommens ekslusive eneståendehet frem for tilhengere av andre religioner, skal vi ikke undre oss over at det kristne budskap i første instans virker arrogant. Hvis vi bare jenket litt på dette enestående, ekslusive ved kristendommen, ja, hvis vi bare ville innrømme at Jesus kun er en av flere andre store, likestilte religionsstiftere, ville vi lettere bli trukket inn i varmen av den indiske vismann. Men gjør vi det, forråder vi sannheten om at vår religionsstifter er Gud selv, og at det vi forkynner er sannheten med stor bokstav, fordi det er Gud selv som har gitt oss den.

Så skulle vi altså kunne stanse her, og fortelle tilhengere av de store religioner at deres tro er menneskeverk eller i verste fall Satans blendverk, og at de går fortapt hvis de ikke omvender seg og lar seg døpe. Det er bare å innrømme at vi i tidligere tider har hatt teologer med et slikt pessimistisk syn på andre religioner. Når den store kirkefader Augustin talt om dem som befant seg utenfor kirken, brukte han uttrykket Massa damnata, en fortapt menneskemasse.

III. Kristen inkulturasjon

I ur- og oldkirken finner vi også og heldigvis et annet syn på de ikke-kristne. Kirkefaderen Justin formet uttrykket LOGOI SPERMATIKOI, Ordets sannhetsfrø. Med det ville han gi uttrykk for sin overbevisning om at Guds Sønn, det evige Ordet, som opplyser hvert menneske, sprer sannhetskorn også utenfor Kirkens synlige grenser ved sin Hellige Ånd.

1. Apologetene

Denne, mer inklusive, linje ble videreført hos de såkalte apologetene. Det var kristne forfattere i det annet århundre. De forsvarte kristendommen mot alle angrep fra antikkens skarpskodde filosofer. Selv angrep de flerguderiet, som florerte i Det romerske rike, men det de fant av sannheter hos de hedenske filosofer, beholdt de - også som kristne. Vi taler i denne forbindelse om anvendelse av akkomodasjonsprinsippet - tilpassningsprinsippet, et begrep som ligger tett opp til det vi i dag forstår med inkulturasjon.

2. Misjon blant angelsakserne

Da pave Gregor den store på 600-tallet sendte de første misjonærer til det hedenske England, ga han lederen for flokken, Augustinus het han, følgende instruks:«Deres avgudstempler skal absolutt ikke ødelegges, men avgudene inne i dem skal han tilintetgjøre og så sprøyte hellig vann i templene, plassere relikvier i dem og bygge altere .?? Når disse mennesker ser at deres helligdommer ikke blir ødelagt, vil de kunne utrydde villfarelsene av sine hjerter, og de vil ha lettere for å gå til de steder de er vant til, og bekjenne og dyrke den sanne Gud.»1

Det er linjen fra kirkefaderen Justin som følges, og akkomodasjonsprisippet som anvendes. Pave Gregor innså at i all gudsdyrkelse finnes, tross hedenske villfarelser, en kjerne av almenreligiøsitet - logoi spermatikoi - som er sann. Den skal fanges opp og foredles med kristent innhold. Dette lar seg lettere gjøre når en viss kontinuitet opprettholdes. Det skjer ved at hedendommens ytre former som plasser, riter, religiøse skikker og festdager tømmes for hedensk innhold og fylles med kristent tankegods.

3. Misjon i Norge

Den samme linje ble fulgt - hvert fall et stykke på vei - da Norge ble kristnet. De angelsaksiske prestene, som fulgte våre tre misjonskonger - Håkon den gode, Olav Trygvason og Olav Haraldsson, over Nordsjøen til vårt hjemland, møtte Asatroens hoff av guder, samt en rekke animistiske forestillinger om gode og onde vetter i skog, fjell og vann.

Når hovene, altså de hedenske gudshusene, ble revet, skyldtes det nidkjær villskap hos våre to vikingkonger - som for øvrig begge var konvertitter. Og det skjedde mot de angelsaksiske misjonærenes uttrykkelige vilje. Heldigvis fikk misjonsprestene gjennomført at kirkene ble bygget like ved eller på samme sted som hovene, så også her kom akkomodasjonsprinsippet til anvendelse. Men også på andre norrøne områder skjedde en tilpasning: Guder, vetter og diser, som det vrimlet av i den animistiske folketroen her i Norden, mistet etterhvert sin status som hjelpere. Engler og senere hellige kvinner og menn, inntok deres plass som kristne hjelpere. En vannkilde, som i hedensk tid ble trodd var helsebringende, fordi en vette bodde i den, ble nå, i kristen tid, trodd å være helsebringende, fordi en martyr hadde mistet livet der. - Også i kulten ble kontinuiteten opprettholdt og tilpasningsprinsippet anvendt. Julen ble feiret som før, men datoen ble forandret fra vintersolhverv med hedensk bloting til den 25. desember med messegang til ære for Herrens fødsel.

De tre årlige hedenske blot, med minneskåler for guder og avdøde, forsvant i sin daværende form. Men festdagene ble bibeholdt som ølgilder. Nå drakk man minneskåler til ære for Krist, jomfru Maria og hellig Olav. Man drakk for godt år og fred. Slike ølgilder var foreskrevet i Gulatingsloven.

Også på et mer religionspsykologisk plan kom akkomodsjonsprinsippet til anvendelse. Stikkordet er her makt. Maktbegrepet stod sentralt i den norrøne bevissthet. Uten makt og maktanvendelse kunne våre vikingfedre ikke overleve. I vikingtiden og langt inn i middelalderen var Norge et ættesamfunn. Ætten var uten tvil det norrøne samfunns høyeste verdi. Ætten tilhørte man mer enn man tilhørte seg selv. Det var i ætten og ættesamholdet makten lå. Jo større ætten var, jo mektigere kunne den opptre utad, jo sterkere rettsbeskyttelse ga den sine medlemmer. Innen ætten var det igjen ulike rangstrinn. Enhver måtte sikre sin rang ved å demonstrere styrke i tide og utide. Det var en nødvendighet for å overleve.

Maktbegrepet stod derfor sentralt i norrøn bevissthet og ble med stor selvfølgelighet overført på gudsdyrkelsen. Gudenes funksjoner var todelt. Fruktbarhetsguder og gudinner skulle gi fruktbarhet til folk og fe, åker og eng - noe som igjen økte ættens makt. Krigsgudene skulle hjelpe til seier i holmgang, ættefeider og på vikingferder. Gudene krevde for sin del blot. Fikk de det, hjalp de sine kultutøvere i deres eksistensielle maktkamp.

I misjonærenes konfrontasjon med kristendommen stod altså maktbegrepet sentralt, måtte det stå sentralt. Hvem var den mektigste, Odin eller Hvitekrist? Misjonærene var glimrende religionspsykologer. De visste at asatroens guder var oppstått i tiden og skulle gå under i Ragnarok. Dessuten var gudene likesom menneskene underlagt den blinde lagnaden. Allmektige var de altså ikke. I skarp motsetning til asatroens forgjengelige guder, stilte misjonærene opp Hvitekrist, som hadde skapt himmel og jord, som var evig og allmektig. Misjonærenes stadige fremhevelse av Guds allmakt førte ikke nødvendigvis til kjetteri, men til en viss ensidighet i forkynnelsen. Misjonærene så det som en dyd av nødvendighet å møte nordboerne på hjemmebane. De forkynte en Kristus som var mektigere enn deres egne guder. Det var det alt avgjørende. Først senere kunne de forkynne offerlammet som ble slaktet for verdens synder. Så altså også her finner vi en anvendelse av akkomodasjonsprinsippet.

4. Misjon blant samene

La oss svippe litt innom samemisjonen. For fem år siden utkom en bok skrevet av May-Lisbeth Myrhaug med tittel I modergudinnens fotspor.2 Forfatterinnen er selv same og konvertitt. I åttende kapitel skriver hun om møtet mellom samisk religion og kristendom. På 1300-tallet skjedde en -så vidt jeg forstår - noe begrenset katolsk misjon blant samene i Norden. Hun skriver at Den romersk katolske kristendom i sin forkynnelse, riter og uttrykksformer i en viss grad søkte å tilpasse seg samisk tradisjon og tankegang. Hun skriver: «Kirken var med andre ord ikke opptatt med å forandre det ytre uttrykk, det vil si trosaktens rituelle form, men gikk inn for å forandre selve trosinnholdet. » De norske ordene for himmel, helvete og skjærsild ble byttet ut med samiske ord som hos dem stod for lignende forestillinger om livet etter døden. Etterhvert overtok samene de katolske fest- og helgendager. Særlig la de vekt på å helligholde alle festdager til ære for Guds mor Maria. Det kan ha sin forklaring. Kvinnens stilling hos samene stod meget sterkt. Det smittet over på deres gudeverden. Gudinnene var like mektige som gudene. Overgangen fra å dyrke de hedenske gudinner, til å ære Maria, Guds mor, falt vel nokså naturlig. Urmoderen Sáráhkká fikk i Mariaskikkelsen et kristent innhold og substitutt. Men det lærte de også at Maria skulle de ære og ikke tilbe.

Forfatterinnen finner en lignende tilpasning i misjonsmetoden til den protestantiske prosten Levi Læstadius. Han misjonerte blant samene i første halvdel av 1800-tallet. Også han tar hensyn til det sterke matriarkalske innslaget i samisk religion. Han kalte ikke Gud for far, men for den himmelske forelder?

Den «rørelse» samene opplevde under sine kristne gudstjenester var ekstase med kristent innhold. Det ekstatiske element i samisk sjamanisme ble videreført, men fylt med nytt kristent innhold. - Thomas von Westerns mer ekslusive, til dels truende, misjonsform later Myrhaug å ha mindre sympati for.

5. Misjon blant kelterne

Kirkens møte med kelterne i Irland er vel et av de mest lysende eksempler på inkulturasjon. Misjoneringen gikk fredelig for seg uten blodsutgydelser. Ingen hedenske martyrer. Det skyldtes nok i stor grad de åndsfylte druidene, et slags hedensk ordenssamfunn. I sine skoler formidlet de kunnskap i rettslære, diktekunst, historie, medisin og naturvitenskap. Ved formidlingen av naturlig viten, beredte de sinnets jordsmonn for mottagelsen av kristendommens overnaturlige budskap. Da St. Patrick tok til å misjonere blant sine landsmenn, benyttet han stadig akkomodasjonsprinsippet. For å ta noen eksempler: Den keltiske kunst gled friksjonsfritt over i den kristne. De tallrike klostrene som ble grunnlagt, ivaretok fellesskapstanken, kommunitetslivet, men tok samtidig også hensyn til kelternes trang til meditativ ensomhet; individuelle celler ble bygd rundt en felles kirke. I Irland lyktes det virkelig å så den kristne sed i nasjonal jord.

6. Misjon i Kina

Det jeg hittil har fortalt om Den katolske kirkes møte med fremmed religioner, kan virke noe overdrevent positivt skildret - kanskje litt selvskrytende. For å bøte på dette inntrykket vil jeg streife inn på et misjonsarbeid som led noe bortimot totalt skibbrudd. Mot slutten av 1500-tallet ble medlemmer av jesuitterordenen sendt som misjonærer til Kina. De fikk snart stor anerkjennelse av Kinas lærde og ved keiserens hoff - og da særlig på grunn av sine kunnskaper i matematikk og naturvitenskaper. Også deres noble oppførsel og evne til å sette seg inn i kinesisk kultur, etikk og folkelige skikker gjorde inntrykk. I førti år var det bare jesuittiske misjonærer som virket i Kina. Resultatene var overveldende. Mange kom til troen og lot seg døpe. Keiseren selv var så tolerant og vennligsinnet at han ga misjonærene lov til å misjonere i hele Kina, og de som ville, kunne la seg døpe.

Men så kom også dominikanerne og franciskanerne til Kina. De sist ankomne falt nok i den stygge, men høyst menneskelige synd vi kaller invidia clericalis, geistlig misunnelse. Som veteraner og med sin høye utdannelse var jesuittene toneangivende på alle områder. Misunnelsen fant snart sitt stedfortredende uttrykk i bekjempelsen av visse kinesiske skikker. Kineserne hadde ikke et egennavn for Gud. De kalte ham Tien-Aschu som betyr Himmelens Herre. Jesuittene godkjente dette gudsnavnet og tillot også de nyomvendte kristne å bruke det. Dominikanere og franciskanere var imot en slik gudsbenevnelse. Den andre stridssaken gjaldt anekulten. I Kina var det slik at familiemedlemmer til visse tider kom sammen for å ære sine forfedre. Man tente røkelse og tilberedte et måltid, som man spiste i fellesskap. Jesuittene - ut fra sin dype innsikt i folkekarakteren - så i denne seremonien en borgerlig skikk uten religiøst innhold. De tillot derfor også konvertitter å gjøre det samme. Dominikanere og franciskanere så i denne seremonien en avskyelig avgudsdyrkelse, uforenelig med kristen tro. En rekke utsendinger fra begge leirer sendte sine representanter til paven i Rom. 7 paver i et tidsrom på 86 år ble involvert i striden. Noen var for, andre imot, alt etter hvem som redegjorde for saken. Den endelige avgjørelsen kom i form av en bulle utgitt av pave Benedikt XIV i 1742. Alle kinamisjonærer måtte fra nå av avlegge ed på at de ville forby disse skikkene hos alle kristne. Resultatet ble katastrofalt. Den kinesiske keiser, som beundret jesuittene og hadde gitt misjonærene tillatelse til å misjonere i hele sitt rike, ble rasende over pavens forordninger. Muligens har keiseren opplevd disse som kulturimperialisme. Han forbød all misjonering i Kina, og en blodig forfølgelse tok til. Så å si all kristendom ble utryddet i det veldige riket. Med den dypere innsikt i fremmede kulturer og religioner, som Kirken har i dag, ville vel en slik manglende inkulturasjon vært langt mindre sannsynlig. Det er vanskelig å frigjøre seg fra den tanke at kristendommen kunne vært en av de store religioner i Kina i dag hvis jesuittenes linje var blitt fulgt.

IV. Kirkens forhold til ikke-kristne religioner i dag

Jeg har hittil tatt for meg Kirkens tilpasningsmønster opp gjennom tidene. Men hva så med Kirkens innstilling i dag? Har den forandret seg fra det bedre til det verre, eller fra det verre til det bedre? Jeg er ikke det ringeste i tvil om at det er det siste som gjeller. De fleste av dere har vel hørt eller lest om Det Annet Vatikankonsil som ble holdt i Rom i begynnelsen av sekstiårene i forrige århundre. Rundt 3000 katolske biskoper sammen med paven tok stilling til en rekke brennaktuelle pastorale emner som angår Kirken. Flere års studier og debatt ble nedfelt i 16 dokumenter, som skulle ha vært obligatorisk lesning for alle som vil sette seg inn i katolisismen.

1. Erklæringen "Om de ikke-kristne religioner"

Et av disse dokumentene tar for seg det vi befatter oss med nå. Det bærer tittelen Om de ikke-kristne religioner eller Nostra aetate, (Vår tid) etter de første ordene i dokumentet. Skrivet er ganske oppsiktsvekkende, for ingen kristen kirke har noensinne tidligere uttalt seg offisielt og høytidelig om de øvrige religioner. For første gang i historien taler et kirkemøte om hvordan mennesker, stammer, folk famler seg frem til troen på den absolutte Gud. Ja, for første gang bøyer et kirkemøte seg i ærefrykt for det sanne og hellige i andre religioner.

Dokumentet begynner med å bekrefte den gamle bibelske sannhet at alle folkeslag utgjør ett fellesskap, med én felles opprinnelse da de tok til å spre seg over hele jorden (Apg.17,26). Dessuten har alle mennesker ett og samme endemål, nemlig Gud, hvis forsyn, velgjerninger og frelsesplan omfatter alle (Visd. 8,1;Apg.14,17; Rom. 2,6-10 ;1. Tim. 2,4). Jeg siterer fra dokumentet:

Mennesker venter av de forskjellige religioner et svar på sine egne kårs dunkle gåter, som i dag likeså vel som før i tiden rører ved det dypeste i menneskehjertet: Hva er mennesket? Hva er meningen med og målet for vårt liv? Hva består det gode i ? Hvor kommer lidelsen fra og hvilket mål har den ? Hvor er veien til den sanne lykke? Hva er døden, dommen og lønnen etter døden? Og hva er endelig dette ytterste og usigelige mysterium som omfatter vår tilværelse, vårt opphav og vårt mål. Fra gammelt av og til vår egen tid finnes der hos de forskjellige folkeslag en fornemmelse av denne hemmelighetsfulle kraft som virker i naturens gang og i menneskenes liv , ja, der finnes stundom en erkjennelse av den Allerhøyeste eller Faderen. Denne fornemmelse og denne erkjennelse av denne gjennomtrenger deres liv med en inderlig religiøsitet3

Går vi denne teksten grundig etter i sømmene, merker vi hvordan skrivet uttrykker sin dype respekt for alle menneske,

fordi vi alle er runnet av en og samme rot og danner et menneskelig fellesskap med Gud som felles far.
fordi vi alle er besjelet av den samme religiøse lengsel
og fra bunnen av vår natur søker svar på tilværelsens store gåter, som topper seg i Gudsmysteriet.
fordi vi alle er skapt i Guds billede.

Konsilet priser så fromheten hos religionsutøvere i forskjellige folkeslag som kanskje kun fornemmer eller delvis erkjenner den guddommelige kraft i naturen og i deres eget liv. Det er vel det såkalte almenreligiøse som her beskrives.

Så får vi videre høre at de religioner som er knyttet til en kulturell utvikling, forsøker å besvare de samme spørsmål med mer differensierte begreper og på et mer utviklet språk. - Her kommer konsilfedrene først ganske kort inn på hinduismen:

Deres tilhengere ransaker det guddommelige mysterium og bringer det til uttrykk ved hjelp av en uuttømmelig frodighet av myter og ved hjelp av skarpsindige filosofiske fremstøt. De søker å bli frigjort fra menneskelivets elendighet snart ved asketiske livsformer, snart ved en dyptpløyende meditasjon, snart også ved å søke tilflukt til Gud med kjærlighet og tillit.4

Lignende rosende ord sier konsildokumentet om buddhismen. Vi leser:

Dens tilhengere erkjenner denne omskiftelige verdens fundamentale utilstrekkelighet og søker å lære en vei å kjenne som fører til fullkommen frigjørelse.5

Lignende positive ord blir også talt om Islam og Jødedommen.

Det epokegjørende ved skrivet er at det bryter radikalt med tidligere tiders redegjørelser om de ikke-kristne religioner. Før var man mest opptatt med å påpeke teologisk/filosofiske feil disse religioner gjorde seg skyldig i. Hva slike usannheter angår, som jo er tilstede i de store ikke-kristne religioner, har Kirken selvfølgelig ikke forandret mening. Men i det konsildokumentet vi nå omtaler, er de samlede biskoper, som har godkjent det, vært mest opptatt med det motsatte, nemlig å poengtere de sannheter og tilløp til sannheter vi vitterlig finner i de store religioner. Så følger et avsnitt som jeg finner uhyre vakkert:

Den katolske kirke forkaster intet av det som er sant og hellig i disse religioner. Med oppriktig aktelse betrakter den disse handle- og levemåter, disse regler og læresetninger, som nok i meget avviker fra det den selv fastholder og fremlegger, men som allikevel ikke sjelden reflekterer en stråle av den sannhet som opplyser alle mennesker.

For at ingen skal tro at Kirken ved slike positive ord oppgir det enestående, ekslusive ved kristendommen, føyes følgende ord til det avsnittet jeg nettopp siterte:

Men den (Kirken) forkynner også, og den skal alltid forkynne Kristus, som er "veien, sannheten og livet" (Joh. 14,6) i hvem menneskene finner det religiøse livs fylde.6

I skrivets gjennomgåelse av de ikke-kristne religioner får jødedommen stor plass. Konsilet er seg bevisst den antijødiske tone som ofte har forekommet i forkynnelse, undervisning og katekese i forrige århundre. Det ble derfor viktig for konsilet å peke på at Jesus selv, hans mor og apostlene var jøder. Mange har tidligere sett på det jødiske folk som utelukket fra Guds kjærlighet. Det oppstod en avskyelig legende om at jødene som helhet var skyldig i Jesu korsfestelse og derfor forkastet og forbannet av Gud. Jødenes lidelser opp gjennom tidene ble tolket som Guds hevn. Dokumentet forkaster med Bibelen som grunnlag alle antijødiske legender, fordommer, usannheter. Jødene er fortsatt Guds folk som han elsker med samme kjærlighet som i Det gamle testamente.

2. Dekretet "Kirkens misjonsvirksomhet" (Ad gentes)

Vi har hittil streifet inn på konsildokumentets positive holdning til ikke-kristne religioner. Dette måtte i sin tur få konsekvenser for misjonene. To måneder etter utgivelsen av erklæringen Om de ikke-kristne religioner utkom dekretet Kirkens misjonsvirksomhet (Ad gentes). Det som i vår sammenheng interesserer ved skrivet er en videreføring av de tanker vi finner i erklæringen Om de ikke-kristne religioner, og konsekvensene av disse tanker for misjonene og en bekreftelse av det beste i tidligere misjonsforsøk. Her, i dekretet om Kirkens misjonsvirksomhet leser vi:

Og hva der alltid har eksistert av nåde og sannhet hos hedningene på grunn av en slags skjult tilstedeværelse av Gud, befris herved (ved evangeliets forkynnelse) for det ondes smitte, og gis tilbake til sitt opphav, Kristus, som knuser djevelens makt og holder ondskapens mangfoldige slette gjerninger i sjakk Alt det gode, som har vært tilstede i menneskers sinn og hjerter eller i folkeslagenes forskjellige riter og kulturer som et kim, blir derfor ikke bare bevart men også gjort sunt, hevet opp over seg selv og fullendt til Guds forherligelse, til Satans beskjemmelse og til menneskenes salighet.7

Og vi leser:

Som Kristus gjennomskuet menneskenes hjerter, og ved en ekte menneskelig samtale, førte dem til det guddommelige lys, slik skal også hans disipler, helt oppfylt av Kristi ånd, kjenne de mennesker, de lever iblant, og som de omgås; i en oppriktig og tålmodig dialog skal de lære hvilke rikdommer Gud i sin godhet har fordelt blant folkeslagene; men samtidig skal de bestrebe seg på å kaste lys over disse rikdommer med evangeliets lys og befri dem og bringe dem under Guds, Frelserens herredømme.8

En slik tilpasning vil kunne skje uten fare for synkretisme mellom kristendommen og andre religioner. Synkretisme skjer når selve trosinnholdet i de forskjellige religioner blandes med hverandre. Tilpasningsprisippet er noe helt annet: Troens innhold bevares fullt og helt. Men troens uttrykksformer lar seg berike av den kultur hvor kristendommen slår rot. Misjonærene må våge å føre en dialog med representanter for de store religioner. Slike samtaler gir anledning til å vitne om den kristne tro og livsholdning. Samtidig vil en slik dialog kunne tjene og fremme de åndelige, moralske, sosiale og kulturelle verdier som finnes hos de andre. Men aldri må det siste målet tapes av syne - å innlemme alle folkeslag i Kristi mystiske legeme som er Kirken.

Jeg har hittil ikke berørt et spørsmål som svært mange er opptatt av i Kristen-Norge: Hvem blir frelst? Dette finner vi svar på i et annet konsilsdokument som omhandler Kirken (De Ecclesia).

Farligst ser det ut til å være for katolikker som kun forholder seg til kristendommen i det ytre og ikke i hjertet.
Uten navns nevnelse blir protestantiske kirkesamfunn nevnt og sett på som veier til frelse.
Guds frelsesplan innbefatter også ikke-kristne som tror på og tilber Gud.
Men også de som ikke er kommet frem til klar gudserkjennelse, men som gjennom skygger og billeder søker den ukjente Gud - og under nådens impulser prøver å gjennomføre hans vilje slik de erkjenner den ved sin samvittighet - kan nå frem til den evige frelse.
Og det guddommelige Forsyn vil ikke nekte den nødvendige hjelp til frelse til dem som ikke har hatt muligheter til å nå frem til en bevisst gudserkjennelse, men som, for visst, ikke uten Guds nåde, strever for å leve rett. Alt det gode og sanne som finnes hos disse, blir av Kirken betraktet som tilløp til evangeliet og en gave fra ham som opplyser hvert menneske for at det til slutt skal eie livet.9

V. Dokumentet "Dominus Jesus"

Erklæringen Om de ikke-kristne religioner og Kirkens misjonsvirksomhet ble tatt svært godt imot av representanter fra de store religioner. Men så kom da Vatikanets dokument Dominus Jesus i år 2000, som av mange ble sett på som et tilbakeskritt og brudd med den åpne linje konsilet i sekstiårene gikk inn for når det gjaldt de ikke-kristne religioner. Den som leser dokumentet grundig, vil få en annen oppfatning. Intet av alt det positive konsilet i midten av sekstiårene skrev om gudsdyrkelse utenfor Kirkens synlige grenser ble trukket tilbake.

1. Heretiske oppfatninger

Men nå - snart 40 år etter konsilet - var det oppstått en situasjon, som tvang Vatikanet til å gripe inn. - Det ser ikke ut til at vi mennesker evner så lett å bevare den sunne midte mellom ekstreme ytterpunkter. Det oppstod teologiske problemer av uante dimensjoner, som krevde et svar. Kirken er nå en gang kalt av Vår Herre til å være sannhetens støtte og grunnvoll (1.Tim. 3,15). Hva var det som var hendt? Jo, en rekke teologer i og en utenfor Den katolske kirke gikk langt over streken i sine forsøk på å oppvurdere de store religioner på bekostning av kristendommens universalitet. Jeg skal stikkordaktig få sitere noen uttalelser fra enkelte.

Den protestantiske teolog John Hick, han tilhører den presbyterianske kirke, skriver:« De kristne må gi opplæren om at troen på Jesus Kristus er den eneste vei til frelse.
Den amerikanske katolske misjonær Paul Knitter sier: «Det som de kristne ser i Jesus, kan andre mennesker se også i andre religionsstiftere. Ved siden av Jesus er det mulig å finne andre inkarnasjoner av Gud i denne verden. Jesus er ikke noe uforlignelig engangsfenomen. Han står ikke over alle andre religionsstiftere
Aloysius Pieris, en katolsk ordensprest fra Filippinene trekker sammenligninger mellom Kristus og Buddha og deres to veier til frelse. I tvetydige ordelag relativiserer han kristendommens overlegenhet og eneståendehet overfor Buddhismen.
Inderen Raimondo Pannikar er av den mening at kristendommen må oppgi kravet om universalitet. Han sier at den kristne religion er verken en spesiell hendelse eller en universell religion. Misjonen er en blindgate. Religionssamtaler skal kun baseres på dialog.

2. Troskongregasjonen korrigerer

Den utvikling til pluralisme som disse teologer initierer, ville få katastrofale følger for kristendommen hvis den forble uimotsagt. Den kongregasjonen eller departementet i Vatikanet som blir kalt Troskongregasjoen, og som blir ledet av kardinal Josepf Ratzinger, så det som sin plikt å imøtegå disse villfarelser. Tidsrammen for dette foredraget tillater ikke at jeg i detalj kommer inn på alle de argumenter fra Bibelen, tradisjonen og pavelige dokumenter som Troskongregasjonen refererer til. Om og om igjen slås fast at Kirken ikke trekker tilbake noen av de positive uttalelser som under konsilet ble sagt om sannheter og skjønnheter i ikke-kristne religioner, og at slike uttalelser på ingen måte står i kontrast med de krav kristendommen må forkynne om å være den ene sanne, universelle religion, og at ingen kan bli frelst uten gjennom Jesus Kristus, han som har sådd sine sannhetskorn også utenfor Kirkens synlige grenser.

Det er med et visst vemod jeg konstaterer at protestantiske kristne har interessert seg lite for de 27 sidene av Dominus Jesus som omhandler de store religioner og kun befattet seg med de 3 eller egentlig bare de to sidene som kommer inn på forholdet til protestantiske kirkesamfunn. Dette er sneversynt, for protestantiske misjonærer blir utfordret av den samme tendens til relativisering av kristent tankegods som katolske misjonærer. Det er sneversynt også fordi globaliseringen og et stadig tilsig av flyktninger daglig vil konfrontere oss med de samme problemer.

Til slutt noen tanker om Den katolske kirkes holdning til ikke-katolske kristne. Hvis vi betrakter økumenismen i historisk lys, har Den katolske kirke lite å skryte av. Helt opp til konsilet i begynnelsen av sekstiårene var den katolske verden svært tilbakeholden i økumenisk sammenheng. Slik så man det tidligere at det var bare én vei til kristen enhet. Den bestod angivelig i at alle skismatikere og protestanter vendte tilbake til Moderkirken. Den fromme og teologisk velskolerte dominikanerpater Ambrosius Lutz i Neuberggaten, Oslo ble en gang før krigen spurt hva han syntes om økumenikk. Han svarte:«Jo, økumenikken har mye for seg. Protestantene har svært mye de kan lære av oss katolikker.» Men så tok katolske og protestantiske isfronter til å smelte, og det skjedde under krigen - særlig i Tyskland. Katolske og protestantiske soldater møtte hverandre som mennesker - ikke som teologer - men som mennesker ved fronten. Dødsfaren alle svevde i, mante til samhold: en for alle og alle for en. Religiøse samtaler ble personlige, eksistensielle, fordommer og misforståelser ble trappet ned, opplevelsen av at de alle var ett i Kristus, var ny og sterk. De økumeniske samtaler fortsatte i små grupper også etter krigen. Banebrytende tanker hos store teologer fant nedslag i det mye omtalte konsilet i sekstiårene. Konsilfedrene utga et dekret med tittel Den katolske kirke og de kristnes enhet , vanligvis kalt De oecumenismo. Dekretet ble tatt imot med glede av økumenisk interesserte protestanter, men da med fortidens steile, antiøkumeniske, katolske holdning som bakgrunn.

Så litt om innholdet i dekretet Den katolske kirke og de kristnes enhet. Det tar sitt utgangspunkt i Kristi offerbønn i Joh.17,21, hvor han ber om at alle som hører apostlenes ord «må være ett, likesom du Fader er i meg og jeg i deg at også de må være ett i oss, så verden kan tro at du har sendt meg.» Den katolske kirke gjør krav på å besitte denne enhet, og å være Kristi ene kirke, som Kristus testamenterer hele sannheten til. Etter Kristi død og oppstandelse mottok Kirken Den Hellige Ånd, som skulle binde Kirkens medlemmer sammen til troens, håpets og kjærlighetens enhet, så alle kunne bekjenne én Herre, én tro, én dåp (Efes.4,4-5). Så redegjør dekretet for alt Kristus har forordnet for å sikre Kirkens stabilitet under dens pilegrimsferd på jorden like til verdens ende: Vi får høre om Peter og hans etterfølgere pavene, apostlene og deres etterfølgere biskopene og mye annet.

Dernest kommer dekretet inn på de fatale splittelser som fant sted - først i Ur- og Oldkirken - senere på 1500-tallet. Det innrømmes at begge de stridende parter hadde skyld i splittelsen, altså også katolikkene. Likeledes blir det lagt vekt på at ingen som lever i dag har skyld i den splittelse som skjedde i en fjern fortid. Så fremheves det sterkt at de som tror og blir døpt blir (helt og fullt) innlemmet i Kristus, og bærer med full rett navnet «kristne», og at alle katolske kristne må betrakte dem som brødre i Herren. Når det derimot gjelder tilhørigheten til Kirken, fortoner saken seg noe annerledes. De som tror på Kristus og har mottatt en gyldig dåp, etablerer et visst fellesskap med Den katolske kirke, men fellesskapet er ikke fullkomment? Tar man dessuten i øyesyn de faktorer eller positive elementer som tilsammen gir selve Kirken vekst og liv, så står det fast at noen, ja, mange og viktige blant dem også kan finnes utenfor Den katolske kirkes synlige grenser»10 - underforstått hos de protestantiske kristne.

Og så ramser dekretet opp en rekke slike elementer som «Guds skrevne ord, nådens liv, troen, håpet, kjærligheten og en del synlige elementer.» Men dekretet føyer så straks til «Alt dette, som har sitt opphav i Kristus og fører til ham, hører prinsipielt hjemme i Kristi ene kirke.»11 I neste omgang fremheves det at våre adskilte brødre utfører «hellige handlinger som uten tviler er egnet til virkelig å frembringe nådens liv.»Vi får høre at «tross de mangler vi tror de lider av savner de adskilte kirker eller kirkesamfunn på ingen måte vekt eller betydning i frelsens mysterium. Kristi Ånd har nemlig ikke vegret seg for å bruke dem som midler til frelse, midler som henter sin kraft fra den nådens og sannhetens fylde som er blitt betrodd Den katolske kirke.»12 Det gjentas at katolikker i glede «skal erkjenne og verdsette de ekte kristne skatter som stammer fra den felles arv, og som finnes hos våre adskilte brødre. Det er riktig og gavnlig å gjenkjenne Kristi rikdommer og et rikt moralsk liv hos dem som vitner for Kristus, i noen tilfeller ved å utgyte sitt eget blod.» 13Det er ikke-katolske kristne dekretet her taler rosende om. Så kommer et vakkert avsnitt:«Vi skal heller ikke se bort fra at alt det som Den Hellige Ånds nåde virker i våre adskilte brødres hjerte, også kan bidra til vår oppbyggelse?»14. Så oppmuntres da alle katolikker til å delta i økumenisk arbeid, og vi finner i dekretet et eget kapitel om hvordan økumenikken bør drives.

Oppløftende synes jeg det er at Den katolske kirke nå ikke lenger gjentar den noe triumfalistiske setning at eneste vei til kristen enhet består i at alle de andre vender tilbake til Moderkirken. Blikket rettes ikke lenger bakover, men forover. I dekretet går det tydelig frem at første skritt på økumenikkens vei består i at Den katolske kirke selv på det menneskelige, jordiske plan må foreta en ansiktsløfting. I annen rekke forventes det samme av protestantiske kirkesamfunn. Når slagg og urenheter vaskes bort fra det kirkelige liv hos begge parter - så Kristi sanne ansikt får lyse frem tvers gjennom alle våre synder og skrøpeligheter - da først kan Den Hellige Ånd ad veier vi ikke kjenner lede oss frem til en enhet, hvis strukturer få av oss skimter konturene av i dag.

Så tilbake til Dominus Jesus. De tre, ja, egentlig bare to av de 30 sidene som omhandler Den katolske kirkes forhold til protestantiske kirkesamfunn, faller mange tungt for brystet, blant protestantiske kristne først, dernest også blant mange katolikker. Jeg tror jeg forstår hvorfor. På den ene side står det fast at intet av det som tidligere ble sagt i dekretet om Den katolske kirke og de kristnes enhet blir trukket tilbake. Forskjellen ligger på et annet plan: Dette dekretet inneholder 27 sider, og alt som her blir sagt har økumenikken, altså bevegelsen fra Kirken og utad til de andre som hovedintensjon. Dominus Jesus derimot har bare to sider som omhandler Kirkens forhold til protestantiske kirkesamfunn, og den har et annet mål, den har som intensjon kun dette ene: å vise at slik Jesus Kristus gjorde krav på eneståendehet og universalitet, slik gjør Den katolske kirke det samme for seg selv. Mens dekretet Den katolske kirke og de kristnes enhet er økumenisk varmt og søker å se skjønnheten hos brødre og søstre på den annen side av konfesjonsgrensen, er Dominus Jesus - uten å komme på kollisjonskurs med dekretet - kort, nøkternt, kjølig, og i samsvar med hele dokumentets natur: mest opptatt med å definere hva Den katolske kirke er i seg selv

Nå kunne man selvfølgelig diskutere i det vide og brede om det var psykologisk klokt å føye disse to sidene om Kirkens forhold til protestanter til et dokument som først og fremst har til hensikt å peke på farlige utviklinger i Kirkens forhold til de store ikke-kristne religioner. Det beste vil nok allikevel være å lese disse to dokumenter i sammenheng. De motsier ikke, men utfyller hverandre, ja, kanskje betinger hverandre.

Referanser

1: Beda, Anglernes kirkes historie, Aschehoug 1979, s.51
2: May-Lisbeth Myrhaug, I modergudinnens fotspor, Pax Forlag 1997
3: Om de ikke-kristne religioner nr.1- 2.
4: Om de ikke-kristne religioner nr. 2
5: Ibd. 2
6: Ibd. 2
7: Kirkens misjonsvirksomhet nr 9
8: Ibd. nr. 9
9: De Ecclesia 16
10: De oecumenismo nr. 3
11: Ibd. nr. 3
12: Ibd. nr. 3
13: De oecumenismo nr. 4
14: Ibd. nr. 4