5 små ord til besvær: synd, skyld, skam, sinne og sorg

Av Rory Mulligan SM, maristpater, erfaren retrettleder og pønitentiar i Oslo katolske bispedømme.
[Først trykt i St. Olav katolske kirkeblad, nr. 5/2014.]

De er korte, de begynner med «s», og de skaper krøll. De er til besvær for alle som vil diskutere etiske spørsmål. De gjør det vanskelig for alle som vil skrifte og for prester som hører skriftemål.

Ordene er synd, skyld, skam, sinne og sorg. Denne korte artikkelen er et forsøk på å temme disse ordene, å få dem på hver sin plass og hindre dem i å gli over i hverandres betydning – til bry for vanlige troende.

Verstingen er ordet «skyld». Det har så lett for å blande seg opp i alt og overta for de andre! På denne måten blir det langt mer «skyld» i folks bevissthet og på folkemunne enn det er belegg for i virkeligheten. En følge av dette er at vi katolikker lett blir oppfattet som bebreidende og dømmende, som om vi alltid må refse andre, når vi bare vil diskutere etikk. Vi kan vinne mye på å stramme opp vår bruk av disse fem ord.

«Synd» er objektiv, en handling, et valg som vi oppfatter som feil. Vi sier f.eks. at ifølge bibelen, ifølge Kirken, ifølge vår samvittighet, er det synd å gjøre «X». Å lyve, å stjele, å skade noen, å drepe, å baktale er alle eksempler på hva de fleste av oss oppfatter som synd. For troende i den jødiskkristne tradisjon er disse også en belastning for vårt forhold til Gud. De kommer da i tillegg til de direkte religiøse synder som gudsfornektelse, avgudsdyrking og blasfemi.

«Skyld» er subjektiv og er begrenset til ansvar. Bare den som er ansvarlig for en synd, har skyld i den. Der en ikke har ansvar, kan en heller ikke ha skyld. Her er det mye som sklir og blir uklart for mange i vanlig dagligtale. I den grad vi har ansvar kan vi ha en tilsvarende grad av skyld, eventuelt være medskyldig i en synd. Er vi derimot fullstendig uten ansvar, kan vi ikke anklages eller anklage oss selv for skyld, uansett hvor alvorlig synden faktisk kan være – objektivt sett. Er vi tvunget til å handle, f.eks. som bankansatte under et væpnet ran, er vi uten ansvar og uten skyld. Er vi uheldige og slår på strømmen på sikringstavla uvitende om elektrikeren i kjelleren som derved får et kraftig sjokk, er vi uten skyld. Uten ansvar er det heller ikke noe å skrifte.

Det er bare ved å misbruke vår frie vilje at vi svikter Vårherre og har noe å skrifte. Videre kan vi bare misbruke vår frie vilje når vi forstår hva vi gjør og forstår at det er galt, med andre ord handler med overlegg. Andre som er uvitende om katolsk resonnement på dette felt, som verken vet om vår vektlegging av menneskes frie vilje eller aner at vi har lett adgang til full tilgivelse i skriftemålet, oppfatter vår påstand om at noe er synd, som dømmende og urettferdig overfor annerledes tenkende. De går ut fra at vi katolikker mener at alle som gjør det som etter vår mening er synd, påtar seg full skyld og deretter må stemples som syndere. Slike misforståelser er ofte grunnen til at det blir så vanskelig å ha en samtale om betente emner som abort eller dødshjelp, både privat og i mediene.

Hva da med anger? Det er sunt å vedkjenne at vi har syndet. Det kan være smertefullt å innrømme dette, men det blir befriende etter hvert. Når vi angrer, bytter vi side; istedenfor å kjempe mot det gode og sanne, slår vi følge med dem begge igjen. Det er derfor anger er en forutsetning for Guds tilgivelse og et gyldig skriftemål.

«Sorg» er kjærlighet som er kommet i skyggen. Den er noe av det sunneste i våre liv.

«Skam» er knyttet til vårt selvbilde og til vår oppfatning av hva andre mener om oss. Ofte kommer skammen av et nederlag som vi er leie for og helst vil holde hemmelig. Vi kan kjenne skam over egne eller andres synder. Foreldres, søskens eller egne barns synder kan tære på vårt selvbilde eller vårt bilde utad. Men vi kan ikke overta andres ansvar eller leve andres liv, om det enn gjelder nærmeste familie. Vi kan ha bidratt til at andre gjør noe galt, for eksempel ved å gi et dårlig eksempel, men vi kan ikke ha skyld i hva de velger å gjøre. Vi må identifisere den synd som er vår, som vi har hatt ansvar for og har skyld i. Det er bare den vi skal nevne i skriftemålet.

Veien ut av skam er ofte gjennom en bønn om mer innsikt i Guds barmhjertighet og faderlige kjærlighet for sine barn, uansett hva som kan ha skjedd.

«Sinne» er en følelse og en farlig anledning til synd. Følelser kommer spontant, uten ansvar og uten skyld. Hva vi gjør med dem er vårt ansvar, og da kan dét være synd som vi har skyld i. Jesus var harm på disiplene flere ganger og rasende på pengevekslerne i tempelgården. Gjorde han seg skyldig i synd? Vi kjenner at sinne frister oss til å gjøre urett, som å dømme, å såre, å straffe, å ta hevn. Men fristelsen i seg selv er ikke vår skyld; Jesus selv ble fristet.

Oftest kjenner vi sinne på grunn av urett. Hva da med tilgivelse? Vi kjenner vårt Fadervår og vet at vi må tilgi slik Gud lover å tilgi oss. Dessverre lider mange unødvendige kvaler som følge av en misforståelse. Når de sier at de ikke kan tilgi «X» den urett hun eller han har gjort, mener de at de ikke klarer å få gjort opp i forholdet, at de ikke når frem til en forsoning. Likevel, hvis man spør dem om hvordan de ville reagert hvis den andre mot forventning skulle be om tilgivelse, er svaret nesten alltid: «Ja, jeg ville tilgitt dem øyeblikkelig og vært overlykkelig.» Men Gud selv tilgir ikke før vi angrer og ber om tilgivelse. Hvis vi er oppriktig innstilt på å tilgi og få til en forsoning så snart den andre angrer og ber om det, har vi den riktige holdning, som et Guds barn i forhold til vår neste. Den vonde følelsen vi sitter igjen med når vi innser at den som krenket oss aldri kommer til å innrømme eller angre på dette, muligens på grunn av en psykisk sperring, er sorg, og slett ikke skyld.

«Sorg» er kjærlighet som er kommet i skyggen. Den er noe av det sunneste i våre liv. I sorg kjenner vi at vår kjærlighet er lammet, den vi elsker er borte, kanskje død, eller ikke lenger vil vite om oss – eller at den drøm vi ville satse på er falt i grus. Når vi innser at vi har gjort noe galt, såret noen eller sviktet Vårherre på en annen måte, kjenner vi også sorg. Videre kjenner vi sorg når vi er vitne til en ulykke eller får vite om en tragedie, hvor vi umulig kan ha skyld fordi vi ikke har anledning til å gripe inn og ta ansvar. Men sorg er ikke skyld. Der hvor det også har vært skyld, kan sorgen vare lenge etter at vi har gjort opp for oss eller skriftet.

Det tar tid å komme gjennom sorg, men vi risikerer å bli sittende fast i den om vi bruker feil ord. Kaller vi den for skyld, er det ingen vei videre, for ikke-skyld kan ikke tilgis, og fortrengt sorg er oftest skadelig og kan bli til depresjon. Sorgen skal vi være takknemlige for; våre tårer eller tilløp til tårer er bevis på vår nestekjærlighet.

Forslagene her er tenkt til «husbruk» – oss troende kristne i mellom, vi som vurderer alt i forhold til vår barmhjertige Far i himmelen. Når vi snakker med folk ellers, må vi presisere at vi katolikker bruker ordet «skyld» kun om det som et menneske har ansvar for. Deretter må vi forklare at når vi sier «synd», mener vi det objektivt, uten å si noe om hvor skyldig «synderen» kan være, fordi vi ikke skal dømme og fordi personlig frihet og bevissthet er forutsetninger for skyld. Religiøst sett er skyld noe mellom individet og Gud, som alene kan «granske hjerter og nyrer».

Siden andre ikke er kjent med vår katolske vektlegging av menneskets frie vilje, eller aner at vi ser tilgivelse som en selvsagt del av bildet, hører de «skyld» hver gang vi sier «synd», og de hører «skyld» som en endelig avvisning. Da blir vi oppfattet som arrogante, dømmende og diskriminerende.