Innledning

Noe smått - av uvurderlig betydning

Symboler i dagliglivet

Å miste, bli frastjålet eller få ødelagt i brann noe vi eier, er alltid ille. Store økonomiske verdier forsvinner på en meningsløs måte. Men det er ikke det verste - ihvertfall ikke om forsikringen er i orden. Verre er det med alt arbeidet som kanskje bokstavlig talt går opp i røyk, for ikke å snakke om alt rotet som oppstår. Men også det kan være til å leve med. For livet må gå videre.

Verst er det noen ganger med tapet av småtterier som ytre sett er nesten verdiløse - et bilde, et armbånd, en ring, et gammelt klesplagg, eller noe så enkelt som bestemors eller oldemors første skolebok! En tings opphav kan gjøre den enestående for den som har et forhold til opphavet!

Tiden er gått. Personer er borte, hendelser ugjenkallelige. Historien gjentar seg ikke. Det som skjer på nytt, er nytt - selv om det kan ligne det gamle. Men visse minner kan bestå, og er av uvurderlig betydning for den som bryr seg om å ha et forhold til det de minner om. Går de tapt, er skaden dypest sett uopprettelig.

Alle kjenner bildet av kong Haakon VII «under bjerketreet» ved Molde i 1940. Den bjerka fikk helt spesiell betydning - tross at skogene er fulle av bjerketrær. Da noen vandaler for en del år siden ødela bjerka, gikk et uerstattelig tre tapt. Det var vel og bra at kong Olav senere plantet en ny bjerk på samme sted. Men den gamle bjerka var og ble borte.

Symboler i det religiøse liv

Med sakramentene er det liksom med symbolene fra dagliglivet. Det dreier seg om småtterier som får uvurderlig betydning i den troendes øyne. Det skyldes deres tilknytning til Jesus Kristus - vår religions opphavsmann.

Vi kan sammenligne med hans egen betydning. På grunn av hans forhold til Gud, verdens skaper og opprettholder, og til oss mennesker, er betydningen for den troende uendelig. I det ytre fremstår Jesus som et av et uendelig antall mennesker, som én god blant mange gode, som én av flere religionsstiftere. Men for den troende er han og det som har med ham å gjøre, så mye, mye mer.

Dette gjør det viktig, ikke bare å ta imot sakramentene, men også å kjenne deres virkelige, men skjulte, verdi.

Dertil kommer at sakramentene har en ytre symbolsk karakter. Alle religioner har symboler. Det er nyttig for våre religiøse følelser. Symbolene minner om noe: brød om mat, vin om glede, vann om liv og renselse, olje om kraft. Å sette seg inn i det symbolske ved sakramentene kan være nyttig - og farlig! Nyttig, fordi alle symboler må tolkes dersom de skal bli mer enn tomme ritualer. Farlig, fordi tolkning kan ta livet av de gode følelsesmessige opplevelser.

Vi bør altså gjennomføre tolkningen saklig, men med dyp respekt for opplevelsene. Og samtidig skal vi bevege oss bak tolkningene av den ytre symbolikk, og bak opplevelsene, for å se at sakramentene i seg selv formidler dype realiteter1.

Noe sikkert - til usikre mennesker

Den personlige religiøse tro

Religion er ikke en ren privatsak. Men det er i høy grad en personlig sak. Ingen kan tvinges til å ha et ekte forhold til Gud. Hvorvidt Jesus Kristus - og i dag Kirken og den kristne religion - gir meningsfulle svar på mine dypeste spørsmål, meninger og problemer, kan i siste instans bare jeg selv svare på.

Vi ser det når mennesker kommer til tro eller forlater troen. Hvert år konverterer en god del, og markerer derved sin personlige tilnærming til ham vi tror på. Men mange forlater også troen. Det gjelder ikke minst etter konfirmasjonen.

Årsakene til begge deler kan være mange. Det dreier seg om individuelle valg, men ikke bare om det. Mennesket er et felleskapsvesen. Det lar seg påvirke av andre. Men samtidig er vi også individer. I siste instans forholder vi oss selv til de valg vi står overfor. Vårt pluralistiske samfunn fordrer personlige avgjørelser.

Også Evangeliet gjør det til en personlig sak å forholde seg til Gud, hva angår både tro og moral. Med tanke på oss som enkeltpersoner sa Jesus: «Den som tror på (Guds sønn), blir ikke dømt; men den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke ville tro på Guds enbårne Sønns navn.» (Joh 3, 18). «Den som vil slutte seg til meg, han må gi avkall på sitt eget, ta opp sitt kors, og følge meg» (Matt 16, 24). «Da svarte Jesus: "Vil du være fullkommen, da gå bort og selg alt du eier, og del pengene ut til de fattige, - så får du en skatt i himlene. Og kom så og følg meg." Men da den unge mannen hørte det, gikk han bedrøvet bort - for han var meget rik.» (Matt 19, 21-22) Ofte står vi overfor personlige valg.

De personlige religiøse vanskeligheter...

Alt er ikke enkelt. Noen ganger makter vi ikke å følge opp det vi velger eller ønsker å velge. Mange mennesker vil mer enn gjerne ha et forhold til Gud. Men de får det ikke til. En ting er rent teoretisk å forstå og tro på dogmene og læresetningene. En ting er også å operere med de rette moralske idealene. Men derfra til å nå frem med sitt innerste jeg til Gud - som tross alt ikke går synlig rundt blant oss - det er adskillig vanskeligere.

Troens personlige, individuelle og subjektive karakter er et av kristendommens viktigste anliggender, og skaper noen av de største vanskeligheter. «En sønn skal ikke bære farens skyld, og en far skal ikke bære sønnens skyld. Den som gjør rett, skal få igjen for sin rettferd, og den som gjør ondt, skal rammes av sin ondskap.» (Esek 18, 20)

Guds trygge svar...

Denne subjektive dimensjon gjør at vi rammes av våre egne personlige valg og problemer, og av vår egen usikkerhet. Men den står ikke alene. Den har sitt motstykke i kristendommens objektive side, i den trygghet og faste grunn som finnes i Kirken.

Grunnen er at vi med vår personlige tro forholder oss til Gud selv. Uansett hvor usikker og mislykket jeg personlig måtte være, er Gud fast og urokkelig. Hans Sønn, Jesus Kristus, er ikke en uklar idé. Han levde ca 30 år på jorda. Han møtte enkeltpersoner, spiste og drakk, levde, døde og oppstod. Han samlet en disippelflokk rundt seg. Den bestod av levende mennesker av kjøtt og blod. Og den består fremdeles: Kirken. Han forkynte et budskap. Og det finnes fremdeles hos oss: Guds ord.

Med tyngde konkluderte han slik i Bergprekenen: «Enhver som lytter til hva jeg her sier, og handler i samsvar med det, han kan lignes med en klok mann, som bygde sitt hus på fjellgrunn.» (Matt 7, 24)

... ved Kirken og de hellige handlinger

Hvordan kan jeg personlig ha et forhold til denne trygge fjellgrunn? - Et svar er: gjennom Kirken. For den er bygd på «klippen»2.

Mer konkret lyder svaret: gjennom de ytre hellige handlingene, og da spesielt gjennom sakramentene. For de er forbindelsene mellom det objektive og det subjektive, mellom det sikre og det usikre, det trygge og det utrygge.

De står der i sin ytre skikkelse som helt konkrete størrelser, uavhengig av min tro eller sinnstilstand. De vitner om Gud som den uforanderlige, om Kristus som den trofaste og om Kirken som den faste fjellgrunn. Gjennom dem handler Gud overfor meg, og gjennom dem griper jeg etter Gud.

Som hellige handlinger har derfor sakramentene alltid en eller annen form for ytre synlige sider.

Ja, den objektivitet, trygghet og fasthet som disse handlinger skal representere, gjør dem ytre sett gripbare for ethvert menneske, troende som ikke-troende, kristen som muslim, ja selv for ateister og humanetikere. For brød må nå engang tygges, uansett hvem som spiser det, vann er fuktig, og vin smaker godt!

De hellige handlingers ytre skikkelse

De hellige handlinger er pedagogiske hjelpemidler. Det fordres av dem en hensiktsmessig og velegnet form. Men de er noe mer. Den ytre skikkelse skal svare til det indre objektive innhold. Det gjelder i særdeleshet for sakramentene fordi de, som vi skal se i neste avsnitt, er hellige handlinger som representerer noe himmelsk.

For dåpens vedkommende er det f.eks. nyttig at den har en ytre skikkelse som på god og pedagogisk måte viser hva den står for. Ved liturgireformen på 1970-tallet avskaffet Kirken derfor adgangen til å døpe med bestenkning (slik det skjer i Den norske kirke). Dåp ved neddykking ble oppført som første alternativ, og deretter ble (den vanligste dåpsform) dåp ved overøsing nevnt. For dåpen innebærer jo at (hele) mennesket «begraves» og «fødes på ny» (Rom 6, 4; Tit 3, 5).

Det avgjørende for dåpens «gyldighet» er likevel at dens ytre skikkelse innfrir visse objektive kriterier. De svarer på en måte til dens indre objektive virkning. Den må foregå i vann, og dåpsordene «Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd» må nevnes3. Det blir ingen dåp om vannet erstattes av luft, tross at luften er avgjørende for alt liv, av sol (solbad), tross at lyset har en viktig plass i Den nye testamente, eller av håndspåleggelse, tross at Jesus la hendene på små barn (Matt 19, 13).

På tilsvarende vis vil det være svært problematisk å skifte ut messevinen med saft eller «alkoholfri vin».

Handlingenes objektive karakter skal bidra til en indre trygghet hos den troende. Det forplikter til relativt stor ytre nøyaktighet.

Kirken «definerer» for hver enkelt handling dens ytre skikkelse4. I det er Kirken bundet av Guds åpenbaring. Den som forretter handlingen, må respektere det som Kirken har fastsatt eller fastslått.

De hellige handlinger og de personlige forhold

De hellige handlingers trygge karakter skal imøtekomme menneskets utrygge og søkende holdning. Men det gjør ikke våre personlige forhold uvesentlige.

Det er gjennom troen at vi tar imot dåpens nåde5. Derfor er troen vesentlig. Det er ved en ny livsholdning og -praksis at vi lever ut dåpen6. Derfor er moralen viktig.

Det er også viktig at Kirken og dens tjenere legger vekt på å forrette handlingene med dyp innlevelse, og at det skjer på pedagogisk og moralsk høyverdig vis. Alt som skjer i Kirken, bør være ledsaget av bønn og påkallelse av Gud og de hellige7. Det gjelder for alle de hellige handlinger. For de som mer er basert på kirkelige tradisjoner og beslutninger enn på spesielle guddommelige løfter8, er det av avgjørende betydning.

Et avgjørende krav ved alle hellige handlinger utover de ytre krav er likevel at forvaltningen skjer med den hensikt eller intensjon å foreta den aktuelle handling. Dåp i et teaterstykke er ingen dåp. Men dåp hos metodister, baptister eller lutheranere er fullt og helt dåp, tross at deres teologi er anderledes enn vår.

Noe himmelsk - i en jordisk kirke

Kirken - et himmelsk og jordisk fellesskap

Det finnes mange små ytre ting som formidler store, sikre og guddommelige ting. Faktisk er det slik med det meste av det som skjer i Kirken. Det kirkelige fellesskap er i seg selv ytre sett en liten menneskelig organisasjon som samtidig formidler tilhørighet til en stor guddommelig organisme.

Ofte er det det ytre som bærer vår indre tro. I Nord-Norge med veldig lang vei for mange til en katolsk kirke, er vår utvilsomme erfaring at selv meget ivrige katolikker etter en del år mister troen dersom de bare sporadisk er istand til å delta i messer, og til å oppleve fellesskap med andre troende. Den opplevelsen er nok av like stor betydning som oppfyllelse av «minimumsbetingelsene» m.h.t. hyppig sakramentmottakelse.

Og hvor mange katolske ungdommer må ikke takke f.eks. ungdomslaget for at de har forblitt aktive i Kirken? Der er det et ytre fellesskap, en del av Guds Kirke i miniatyr, som er med på å gi oss noe himmelsk, og slik bære den enkeltes usikre tro, tvil og vanskeligheter.

Messen er summen av viktige liturgiske handlinger. I Messen foregår de alltid som fellesskapshandlinger. Det er ingen tilfeldighet. Regelmessig bønn, skriftlesning, sang, meditasjon og velsignelseshandlinger vil være med på å sette hele vårt personelige liv inn i en stor og trygg ramme. Disse ting har i seg selv en himmelsk dimensjon. Men vi ser at det er gjennom det ytre menighetsfellesskap at de rekkes oss.

Fordi Kirken, som representerer Gud i verden, omfatter så mye, vil den i høy grad bære preg av også å være en jordisk institusjon. I den møter vi Gud. Men vi møter også mange mennesker med gode og dårlige sider. Historien er full av gode og slette prester, biskoper og paver.

Det Gud har åpenbart9, må suppleres av annet som Kirken har funnet eller finner det nødvendig eller hensiktsmessig å bestemme10. Reglementer finnes derfor overalt. Noen er gode. Andre virker eller er dårlige, unødvendige, ja kanskje t.o.m. en direkte hemsko.

Noen prester og ledere er oppfinnsomme. Andre gjennomfører det forgjengeren har innført, med så lite innlevelse og engasjement at det inspirerer lite.

Apostelen Paulus brukte bildet av en «skatt i leirkar» (2.Kor 4, 7). Tross at Kirken har mange jordiske eller menneskelige sider, er den og formidler den noe himmelsk. Slik uttrykte apostelen det i 1. Korinterbrev: «Det vi forkynner, er Guds visdom, hans mysterium - de skjulte planer, som han fra før tidenes opphav har gjort rede, for å gi oss del i sin herlighet. Og det har ingen av denne verdens herrer kjent, for hadde de kjent til det, hadde de ikke korsfestet ham som er herlighetens Herre. Men som det står skrevet: "Hva intet øye har sett og intet øre har hørt, og hva som ikke er kommet opp i noe menneskes hjerte; alt hva Gud har gjort rede for dem som elsker ham" - det har Gud åpenbart for oss gjennom Ånden. For Ånden trenger til bunns i alle ting, - selv dybdene i Gud.» (1.Kor 2, 7-10)

Sakramentene - Guds nærvær i Kirken

Sakramentene er ikke innført ved kirkelige beslutninger. Defor er deres dypeste effekt ikke basert på at vi klarer å forrette dem så skjønt som opprinnelig ment. Heller ikke er virkningen avhengig av at vi forstår hele hensikten med dem.

Slik er det derimot med mye annet. Forstår vi ikke meningen med en velsignelse, kan den bli et tomt ritual. Men sakramentene bryter dette mønster. Vi sier de er innstiftet av Kristus.

Deres virkning er basert på hans løfter, og ikke på Kirkens vedtak eller forbønn. Menneskelig myndighet over sakramentene gjelder bare den ytre forvaltning og bruk.

Deres objektive karakter gjør at når de ytre vilkår er oppfylt, skal vi anta at det dreier seg om en handling der Gud selv er den handlende, er subjekt. Om presten etter vår mening lever et umoralsk liv, eller er en dust, får ikke det rokke oss i denne tro. For han er ikke noe annet enn et redskap i Guds hånd. Det kan på mange måter være ille om han er en rotekopp som kanskje t.o.m. har språkproblemer, eller ikke klarer å forstå ungdommen i menigheten, eller å forholde seg godt til medarbeiderne. Likevel rokker ikke noe av det ved effekten av selve sakramentforvaltningen hans11.

Kirken kan aldri erstatte sakramentene eller det vesentlige ved dem med noe annet, uten at noe helt vesentlig går tapt12. Heller ikke kan den oppheve et sakrament som er meddelt. Dersom paven frasier seg sitt paveembete, er han ikke lenger pave. Ny pave må velges. Men ingen prest kan frasi seg sin prestevielse. Den gjelder for resten av livet - også om han slutter å fungere som prest. Grunnen er at prestevielsen er et sakrament, noe tilsvarende pavevielsessakrament finnes ikke.

Dette skaper problemer, f.eks. for mennesker som angrer på at de har mottatt ekteskapssakramentet. Men først og fremst er det med på å formidle en himmelsk dimensjon i en Kirke som i høy grad også er jordisk.

Innstiftelsen av sakramentene

At Kristus har innstiftet sakramentene, betyr ikke at vi kan finne bibelord som alltid klart historisk fører dem tilbake til ham. Det betyr derimot at tradisjonen fra de eldste tider har fremholdt dem som hellige handlinger Kirken skal forvalte, men som den ikke har noen absolutt myndighet over. Ofte kan det dessuten også historisk gjøres sannsynlig at de går tilbake til Jesus Kristus selv.

Når det gjelder forståelsen og bruken av sakramentene, har de i ennå høyere grad vært underlagt de forandringenes lover som hører med til alt liv. Det skal vi spesielt se når vi kommer til Botens sakrament.

Sakramentenes forhold til hverandre

Vi skal i heftets siste kapittel komme tilbake til spørsmålet om antall sakramenter.

Men allerede nå bør vi merke oss at Eukaristien kalles det allerhelligste sakrament, og utgjør høydepunktet i all sakramentfeiring.

Tre sakramenter fører hver på sin måte opp til Eukaristien: dåpen som innlemmer i Kirken, og som er grunnlaget for all annen sakramentmottakelse; konfirmasjonen som utgjør et høydepunkt på veien inn i Kirken; og boten som hjelper oss til ny start etter mislykkethet.

Tre sakramenter utfolder på hver sin måte den nåde som får sitt sterkeste uttrykk i Eukaristien: sykesalvingen gir hjelp når problemene blir tyngst; ordinasjonen gir kirkeledelsen, med eukaristifeiring som mest sentrale ansvar, en himmelsk og ikke-juridisk dimensjon; og gjennom ekteskapets sakrament knyttes vårt sterkeste menneskelige fellesskap an til fellesskapet mellom Gud og menneskene, det som har et høydepunkt i Nattverden.

I det etterfølgende holder vi oss likevel til den tradisjonelle rekkefølge, å behandle boten etter Eukaristien.

av Webmaster publisert 31.03.2006, sist endret 16.03.2011 - 18:01