Den katolske tradisjon - Del 5:Reformasjonen - brudd på tradisjonen
På begynnelsen av 1500-tallet var det et stort behov for fornyelse og reformer i Kirken, men ingen av de ansvarlige klarte å samle seg i tide til å ta alvorlig fatt på dette arbeidet. I stedet ble det en tysk teolog og munk som kom til å utløse et teologisk og politisk jordskjelv. Dette fikk hele den nesten 1500 år gamle kirkebygningen til å vakle, og i store deler av det nordlige Europa ble den erstattet av andre bygninger.
Dette var ingen reform, men som navnet sier: en omdannelse (reformasjon) av Kirken. De som gikk inn for dette, fikk navnet protestanter (de som står i motsetning til den tradisjonelle Kirken). Det oppstod helt nye kristne åndsretninger, ikke ledet av biskopen av Roma, men av verdslige fyrster i de enkelte land.
Det lutherske jordskjelvet
Augustinermunken Martin Luther angrep i 1517 den katolske «avlatshandelen», som bestod i at Kirken ettergav timelige straffer for synder som kunne ha skadet den, mot at synderen for eksempel betalte noe til et nytt kirkebygg. Denne praksisen hadde nok ført til utilbørlig og teologisk tvilsomt press på folk, og ble da også innstilt i 1567 (etter Tridentinerkonsilet).
Paven møtte ikke Luther med noen forståelse for hans kritikk, for han så den som et angrep på sin egen autoritet. Munken reagerte med en stadig sterkere kritikk, og fra 1520 av kom han på klar kollisjonskurs med selve den tradisjonelle Kirke. Han gikk langt videre med sin kritikk, slik at han kalte paven for Antikrist og forkastet Den katolske kirke som en institusjon med læremyndighet.
Luther forkastet altså den autoritet som hadde preget Kirkens liv inntil da, og erstattet den først og fremst med Bibelens autoritet (Skriften alene). Den skulle danne grunnlaget for det kristne liv, og alt som ikke var skikkelig dokumentert i Bibelen, eller ikke var bevislig i pakt med Bibelen, ble forkastet. Luthers eget syn på Bibelen, med hovedvekt på Romerbrevet og Galaterbrevet hos Paulus, ble her retningsgivende.
Han beholdt de deler av tradisjonen som han mente var i overensstemmelse med Bibelen, deriblant oldkirkens trosbekjennelser. I begynnelsen hevdet han til dels at enkeltmenneskets lesning av Bibelen skulle være retningsgivende, men innså snart at det trengtes nye autoriteter utenom Bibelen hvis ikke alt skulle bli kaos. Så støttet han seg til de verdslige fyrster for at de skulle sikre hans rette lære, og forby all annen lære. Slik gikk det til at reformasjonen i Norge kom som et klart påbud fra danskekongen, som fra 1537 forbød all katolsk religionsutøvelse i Norge og innsatte sine folk til å føre kirken videre etter lutherske prinsipper. Helt til 1843 var det strengt forbudt for nordmenn å feire katolske messer!
Kristendommen sett gjennom ett menneskes sinn
Luthersk kristendom er mer preget av sin «helgenskikkelse» Martin Luther enn den katolske tilnærmelsesvis er preget av noen av sine helgener. Luthers personlige sjelekvaler dominerer hele oppfatningen av menneskets forhold til Gud, og denne kristendomstypen får så et preg av subjektiv vektlegging av enkeltmenneskets gudsforhold, delvis på bekostning av den katolske vektlegging av fellesskapet. Luther så verden i enten-eller-kategorier, med krasse motsetninger mellom for eksempel tro og gjerninger i rettferdiggjørelsen, og mellom konsentrasjon om Kristus og mistillit til alt som omgir denne ensomme Kristusskikkelsen. Verden blir full av holdninger som kristne ikke må ha, mens fylden og rikdommen i den katolske kristendomsoppfatning forsvinner. Den harmoniske katolske både-og holdningen blir erstattet av trangen til å skrelle bort og mistro alt som ikke er helt nødvendig for frelsen.
Troen alene var det dominerende slagordet ved siden av Skriften alene. Hele reformasjonen var egentlig båret av denne oppfatningen av en avgjørende dogmatisk konflikt mellom det man oppfattet som katolikkenes «tro og gjerninger» og protestantismens «rettferdiggjørelse ved troen alene». Partene talte vel forbi hverandre i den kritiske situasjonen, og skjønte ikke at det vesentlig var en ordstrid de drev med. I dag nærmer lutherske og katolske teologer seg i forståelsen av at de stort sett mener det samme, og at reformasjonen ikke burde ha skjedd på det grunnlaget man dengang konstruerte!
Luthers menneskesyn var en meget pessimistisk variant av den allerede svært pessimistiske varianten som Augustin stod for. Luther så mennesket som egentlig uhelbredelig «innkrøket i synd», men Kristus kan likevel tilregne den ikke helliggjorte synder sin rettferdighet, hvis synderen har den rette tro. Enten-eller-holdningen kommer klart frem i den viktige lutherske todelingen mellom lov og evangelium, hvor Luthers personlige løsrivelse fra det han oppfattet som lovkristendom, til evangelisk kristendom, får preg av et dogme. Loven anklager oss, og dømmer oss på grunn av vår synd, mens evangeliet gir oss den Kristi frelse vi ikke har fortjent.
Alt blir todelt!
I lutherdommen går det stadig igjen at kristendom består i å sette opp motsetninger, og så velge den ene og forkaste den andre. Luther og andre reformatorer ville gi forkynnelsen av evangeliet en toneangivende plass, og motsetningen ble da sakramentene, som han mente hadde fått for stor plass i Kirken. Det gikk aldri så langt at det fullstendig ble «ordet alene», men man fikk en typisk lære- og forkynnelseskirke med lange prekener, og med sakramentene underordnet dette (også de ble en slags materiell forkynnelse av ordet!).
Kirkeoppfatningen var også todelt. Mer og mer talte man om en synlig kirke og en usynlig kirke. Den synlige var nødvendig for å sikre den rette læres utbredelse, men det var den usynlige man egentlig tilhørte. Alle disse todelinger og enten-eller-holdninger bidro til å svekke tradisjonen, fordi så mye gikk tapt ved disse stadige valgene og utskillelsene. Tilbake stod man med enkeltmenneskets avhengighet av et personlig gudsforhold, mens formidlingen av troen gjennom et rikt tradisjonelt fellesskap med faste strukturer, lett kunne gå tapt.
Det personlige gudsforholdet fant sitt grunnlag i bibellesning, som nå var blitt mulig i hjemmene gjennom den nye boktrykkerkunsten.
Protestantismens virkninger
Bibelkunnskap hos folk økte nok i protestantiske områder, men lesningen kunne føre til svært personlige oppfatninger, og på lengre sikt til en følelse av at kristendom er en «privatsak», ikke noe som nødvendigvis skal foregå i et fellesskap. Forskjellig tolkning av Bibelen ble ofte utgangspunktet for nye kirkesplittelser. Johan Calvin hadde på mange områder en helt annen kristendomsoppfatning enn Luther, og hans reformerte kirke fikk derfor et annet preg, som stod fjernere fra det katolske. I dag teller Kirkenes Verdensråd (hvor Den katolske kirke ikke er medlem) ca. 330 medlemskirker, og utover dette finnes det tallrike mindre sekter.
Ved at «den egentlige kirken» i stigende grad blir oppfattet som «usynlig», på en måte plassert hos Gud, ser vi nå i protestantiske kirkesamfunn bestrebelser i retning av å akseptere ganske store ulikheter i lære. Læren blir da mindre viktig, og streben etter formulerte sannheter underordnet det praktiske samarbeid. Det kan løse noen av problemene ved kirkesplittelsene, men skaper også nye...
Når svært mye blir gjort relativt og avgjort ved tidsriktige demokratiske avstemninger, mister kristendommen sin grunnleggende basis som en åpenbaringsreligion. Den faste katolske tradisjonen som skulle beskytte trosarven mot å bli redusert og gjort relativ, mangler i den protestantiske verden. Reformasjonens langsiktige virkning kan bli mer oppløsende enn hva reformatorene kunne forestille seg.
